Jeg synes man skal kunne gå igjenom en krevende søkeprossess for å kunne bli kvalifisert til å kunne ta sitt eget liv med aktiv dødshjelp. Da vør de bli satt på et rom alene med pillene de skal ta også trykker de på en knapp når de vil ut, da kan de møte evt, familie. Det skal ikke være noen i rommet mens giften blir tatt,

Hva med de som ikke kan røre seg i det hele tatt, og som dermed virkelig hadde trengt hjelp-delen av dødshjelp?

Til Provo: Jeg klarer ikke å gjøre meg opp noen skikkelig mening for/mot, men jeg ser klart både fordelene og ulempene ved aktiv dødshjelp. Viss du ønsker å dø, blir det jo selvmord, ikke noe form for aktiv dødshjelp. Så du har hele tiden en "rett" til å bestemme om du vil drunke deg selv i havet, eller ikke.

Til Orph og Provo: OK, jeg skal formulere mitt eksempel litt tydeligere. Dere snakker om at aktiv dødshjelp burde være bra for en mann, 40 år, som er lam fra halsen og nedover, døv, og stum. (Så lenge denne mannen ønsker det selv) Hva viss han ikke ønsker det? Og det da samtidig på den tiden er mange i hans situasjon som gjør ende på livet sitt? Han ville følt seg som en byrde, og som en ekstrem belastning ovenfor venner/slekt.

Men nok om det. La oss si at aktiv dødshjelp blir tillatt. Jeg er 20 år. Viss jeg fikk en ekstrem depresjon med selvskading, selvmordstanker, der jeg er en trussel og skade for andre, for så at jeg ønskte å avslutte livet mitt med aktiv dødshjelp, ville ikke det da blitt feil? Eller ville jeg i det hele tatt fått tilbud om aktiv dødshjelp ut i fra deres forestillinger om hvordan det ville blitt, om det blir tillat?

Provo, du sier at aktiv dødshjelp blir i så fall vanskelig å få rett på. Så da spør jeg, hvor skal den grensen gå? For å få lov/tillatelse til å ta i bruk aktiv dødshjelp? Må man være en belastning? Eller en stor belastning med mange handicap?

Men om du fysisk er ute av stand til å ta sjølvmord? Om sjølvmord er ein rett individet har, så blir jo ei logisk følge av det at den retten børe vere tilgjengeleg for dei som ikkje er i stand til å gjere det sjølv.

Kva er prinsippskilnaden mellom sjølvmord og aktiv dødshjelp, gitt at det er eit ønske hos vedkommande?

Først må det være mulig å gjennomføre.

Ingen er fysisk ute av stand til å ta selvmord. Ja, selvmord er en rett alle individ har. Men selvmord og aktiv dødshjelp er jo to helt forskjellige ting.

Ikkje? Kva med pasienter med omfattande lamminger? Eller ekstremt svekka almenntilstand ved t.d. langt framskriden kreft?
Forklar prinsippforskjellen ved at nokon som ønsker å døy går på butikken og kjøper tau, eller får hjelp til å settje ei sprøyte. Ein variant av aktiv dødshjelp er jo i praksis at dei som er i stand til det må settje sprøyta sjølv.

Det er uvesentlig. Man kan ikke kontrollere hvordan individer reagerer på samfunnets lovverk på den måten der. Jeg tror nok uansett det vil utgjøre en liten forskjell i praksis.

Depresjoner kan behandles, og faller ikke inn under de tilfellene hvor aktiv dødshjelp skal være greit som jeg nevnte tidligere.

Hvorvidt man er en belastning eller ikke bør ikke spille inn. Det eneste som bør telle er livskvalitet, smertenivå, funksjonshemninger o.l.

Ettersom vi er enige i dette, så kan vi ta det videre. Hvis jeg har rett til å bestemme at jeg selv vil dø, og jeg befinner meg i en situasjon som er helt horribel og som det ikke finnes grunn til å tro at skal bedre seg, og jeg er lenket til sykesengen uten å være i stand til å avslutte mitt eget liv for egen maskin – si hvis jeg for eksempel er lam, eller må ligge i respirator, eller en tilsvarende situasjon, i tillegg til enorme smerter – finnes det da, isolert sett, noen god grunn til at jeg ikke skal få hjelp av en lege? Med "isolert sett" mener jeg sett bort i fra sekundære utfordringer som om andre skulle kunne føle et press, eller om man kan pålegge leger å gjøre dette, og liknende – det er nemlig ikke hensiktsmessig å diskutere før man har fastslått hvorvidt selve eutanasien i seg selv kan være akseptabel. Så altså, sett bort i fra eventuelle sekundære ringvirkninger, er du enig i at det kan finnes situasjoner hvor det mest moralske er å hjelpe et menneske til å dø?

Ville han? Er ikke det litt sterke ord? Det er en mulighet vi bør gå grundig i sømmene, helt klart, men det er ikke slik at vi allerede nå kan konkludere med at en person som befinner seg i en situasjon hvor andre ville tatt sitt eget liv føler at han må gjøre det samme. Det er langt i fra noen selvfølge; personen i en slik situasjon vil være innlagt på sykehus, og hvis familie og venner stadig kommer på besøk så vil han jo føle at de ønsker hans selskap, mens hvis de aldri kommer er han jo heller ingen byrde for de. I tillegg har jeg jo påpekt at det vil være helt unaturlig å innfri et slik ønske uten omfattende samtaleterapi først. Det er ikke bare å plinge på sykepleieren så kommer han løpende med giftsprøyten. Som sagt har vi alltid et ansvar for å forsøke å snakke mennesker vekk fra en slik avgjørelse, og det gjelder like fullt i en slik situasjon.

Det er veldig lite trolig at noen vil tilbys aktiv dødshjelp i det hele tatt. Hvis du tror det så forstår jeg at du er skeptisk, men det er det altså ingen grunn til å tro. For å være helt ærlig synes jeg du har en tendens til å falle ned på svart-hvitt-tenkning i denne saken. Det er ekstremt langt i mellom å legalisere aktiv dødshjelp og å tilby det til deprimert ungdom. Så for å svare kort på spørsmålet ditt: Nei, du ville ikke blitt tilbudt aktiv dødshjelp.

Men! Det ligger et poeng og lurer her. Fordi, la oss si at det eksisterer en mulighet for å dra til sykehuset og be om assistert selvmord. (Dette er altså langt i fra hva jeg tidligere har ment med aktiv dødshjelp, hvor jeg da har gjort det klart at jeg snakker om sengeliggende og gjerne terminalt syke mennesker med enorme lidelser. Dette scenarioet trenger altså aldeles ikke å bli en realitet selv om aktiv dødshjelp skulle bli lovlig i nevnte tilfeller.) Hvem er det som vil oppsøke dette? Jo, det er de som har bestemt seg for å ta sitt eget liv, og mange av de ville ellers tatt livet sitt på egenhånd uten et slik tilbud. Det de da vil møte er fagpersonell innen medisin og psykologi som vil gjøre absolutt alt de kan for å få denne personen på bedre tanker ved hjelp av medisinering og/eller samtaleterapi. Mange av de som da ellers ville hengt seg i garasjen, men i stedet oppsøkte sykehuset for assistert selvmord, ender med profesjonell hjelp til å komme seg ut av fortvilelsen og inn igjen i et bedre liv. Om bare 50 prosent av de som normalt ville tatt sitt eget liv på egenhånd hadde oppsøkt assistert selvmord av legepersonell, og bare 50 prosent av de igjen hadde som følge av terapien og eventuelt medisineringen kommet seg tilbake til et bedre liv, så ville vi unngått 25 prosent av alle selvmord. Dette er selvsagt bare en løs hypotese, og selv om det ikke virker usannsynlig trenger det slett ikke å være slik, men det er noe å tenke på, og noe som kunne vært interessant å finne forskning på.

Det har ingenting med om man er en belastning å gjøre. Det virker som du tillegger oss verst tenkelige hensikter her. Dette er ikke snakk om å spare ressurser eller arbeidstimer, men å gjøre det som er best for personene det gjelder. Jeg kan ikke gi noe svar på akkurat hva som skal til for å kunne få innvilget aktiv dødshjelp, men det er heller ikke nødvendig for å kunne fastslå at det i mange tilfeller vil være den mest moralske handlingen ovenfor den som lider og ønsker å dø. Og så lenge dette er fastslått så er det ikke lenger et spørsmål om hvorvidt aktiv dødshjelp bør være lov, men hvem som ikke bør få det. Det er en viktig diskusjon, men altså ikke et argument mot aktiv dødshjelp i seg selv.

Jeg tror jeg har missforstått dette med aktiv dødshjelp. Media har lagt det frem på en annen måte enn du legger det frem på. Jeg hadde en forestilling om at det ikke ville være så vanskelig å få gjennomført det, som det du sier det hadde blitt. Ja, det var et interessant tema!

Kom på denne tråden da jeg leste om Tony (58) (som også er i Førstepost) fikk avslag på dødshjelp.
Hva syns dere om det?

Link til artikkel: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/ar...artid=10067702

Erlendman : Helt sjukt, når man tydeligvis nesten er en grønnsak og man vil dø.
Så bør aktiv dødshjelp være et alternativ.
Hvorfor tvinge folk til å leve når de IKKE vil det selv.

Jeg er for aktiv dødshjelp, noe som er et tabu og strider imot mine yrkesetiske retningslinjer (sykepleier), så det er ikke ofte det tas opp på jobb o.l. Jeg mener gamle, kronisk syke og mennesker med sterkt redusert livskvalitet burde ha retten til å ende sitt eget liv. Jeg er derimot ikke for aktiv dødshjelp for psykisk syke som kunne brukt tilbudet som en måte å ta selvmord på. Psykiatrien kunne heller trengt en overhaling slik at disse pasientene hadde fått den hjelpen de trengte.

Går litt OT, men lurer på hvordan han klarte å si at han ville ha aktiv dødshjelp da han ikke kan snakke og er lam. Noen som vet?

Han er koblet til en datamaskin han styrer med hjernen som prater for han.

OT betyr forresten ikke off topic men on topic.

Et par problemer med dette, hvem skal betale for nedfrysningen og lagring i 100 år?

Og hvor kommer ideen om at et liv skal bevares for enhver pris i fra? Er det noe denne kloden har nok av så er det mennesker.

Når det kommer til aktiv dødshjelp så er jeg 100% for.

Jeg mener det er sykt vist du er fanget i din egen kropp og ikke kan dø.
Det er ditt liv og du skal vel da også bestemme selv om du vil leve eller ei.

Livet er en gave, ikke noe en må gjennom gå.
Om man velger og bruke gaven bør være opp til hver og en.

Bumper opp en gammel tråd, men gadd ikke lage en ny.
Dette er veldig relevant til temaet:
I kveld avsluttet Jane (53) livet

Håper noen kan få noen flere innblikk.

Og den forrige linken du lenket til er også blitt oppdatert. Han døde en uke etter at han fikk beskjeden om at han ikke kunne avlives. (hvis jeg har forstått det riktig). Vet ikke hvordan han døde, om det ble endringer eller om han sultet i hjel.

http://www.mirror.co.uk/news/uk-news...fferer-1273708

Problemet er jo det at du ikke kan bli tint opp uten å være hjernedød om du overlever. Vannmolekylene utvides og kraniet sprekker, alt inni deg blir en saftig grøt.

Tja... hvordan vet du at man ikke klarer å finne en løsning på det problemet i fremtiden?

Njaa.. Tviler. I ''back to the future'' filmene skulle vi jo kjøre med flygebiler i 2011.

Mine tanker om dette er at det hadde vært helt fantastisk!! Men, en person i 60 års alderen idag, som kanskje ikke er oppdatert på datamaskiner, nettbrett, smarttelefoner og så videre.... Om han blir fryst ned, og kan helbredes om .. la oss si 80 år. Da er jeg redd utviklingen har gått så langt at personen kan få problemer med å tilpasse seg samfunnet (basert på de tekniske løsningene samfunnet bruker om 80 år).

Hvordan vil dette oppleves for en som kanskje allerede idag føler seg akterutseilt i forhold til teknologi ? Kan personer som fryses ned i 50 årsalderen idag fungere om 80 år.. Vil man kunne benytte utdanningen sin, eller har man mistet så mye av den utviklingen yrket ditt har tatt på 80 år, at utdanning og erfaring plutselig er irrelevant ?

Hva tenker dere om dette ?

OBs: Da tenker jeg som Turbolego tenkte at: Det går ann å fryse ned kroppen, uten å skade cellene, hvor man da venter på at man om kanskje 100 år (?) har funnet opp teknologi som gjør at du kan tines opp og leve som om det var samme dag du ble fryst ned.

Lovlig, fordi jeg synes ikke en burde måtte leve vist en har et FELT liv/er diagnostisert med uhelbredelig kreft.
Burde jo da så klart dokumenteres, slik at alle og en hver som har en filleproblem kan ta livet sitt.

Serriøst?

Jeg hadde glatt valgt å reise fremover i tid fremfor å dø.

Omskolering har man allerede utviklet program for i dag.
Tipper disse programmene vil bli forbedret i fremtiden.

Fryst ned og bli "vekket" opp om 100 år eller noe er noe jeg aldri ville vurdert engang.
Ingen som vet hvordan verden er så langt fram i tid, pluss at man har mest sannsynelig ikke noen gjenlevende venner, eller familie man kjenner for den saks skyld.
Tror det hadde blitt veldig vanskelig å tilpasse seg et såpass nytt liv!

Nå skjer ikke skaden i det du times opp, men i det du fryses ned, cellene i kroppen sprenges når man fryses ned på grunn av iskrystallene som dannes.

Kilde

Cancer Victim Who Solicited Donations on Reddit for Cryogenic Freezing Successfully Preserved

Syns det er helt for jævlig egoistisk av andre som skal bestemme om en syk person skal få lov til å få oppfylt sitt ønske om å dø eller ei.... Rett å slett sykt egoistisk!

Hvorfor kan ikke de syke bare ta livet av seg selv? Svelg piller, kutt pulsen, kjør rullestolen utfor et stup...

Det har med å kunne dø med verdighet. Og om du kan få assistert selvmord så kan det bli utført ett sted hvor du får ha dine nærmeste ved din side Og du får dø med den tryggheten alle fortjener når de velger å gå. Samt at du får nyte de siste dagene av ok helse først før du velger å avslutte det når du er veldig syk. Ved eget selvmord må du nesten benytte sjansen mens du er frisk nok til å gjøre det selv. Så det vil kutte ned tiden med dine kjære ganske mye.

Jeg er ikke direkte uenig i dette. Men aktiv dødshjelp har noen etiske problemer!

Slik som eldre, utviklingshemmede eller skadede/invalide, som er deprimert og vil ta livet av seg, fordi dem mener at dem er til last for samfunnet.

Eller kanskje en pårørende som driver et menneske til aktiv dødshjelp, for h*n ikke klarer å vente med å sette kloa i arven. For det finnes slike "søte" etterkommere også.

Ellers hva med en meget deprimert en, som absolutt ikke ser noe poeng med å leve lenger. Skal h*n også få hjelp med å begå selvmord?

Selv om hos flere av disse tenkte personene kan kanskje bli en fremtidig viktig person, med et herlig liv foran seg.

Og jeg tror dette er grunnen til at Stortinget har sagt nei. For da er man sikret mot en del feil, og tunge valg for helsepersonal.

Ja, jeg har aldri ment at det ikke finnes vanskelige etiske avveininger når det gjelder aktiv dødshjelp. Hovedpoenget mitt har vært at så lenge vi aksepterer at vi er herrer over våre egne liv, og at det i prinsipp kan eksistere situasjoner hvor det å dø utvilsomt er det beste alternativet, men selvmord samtidig er fysisk umulig å utføre for personen selv, så kan vi heller ikke kategorisk avfeie aktiv dødshjelp som uetisk. Når vi i tillegg vet at disse situasjonene ikke kun eksisterer i prinsipp, men også i mange tilfeller i praksis, så bør vi vurdere lovligheten i dette på et grundigere, ærligere og mer rasjonelt vis enn de fleste gjør i dag. Når så mange diskuterer dette temaet ved å peke på etiske utfordringer, reelle eller ei, for å kontant utbasunere at “Se her! Hva med dette? Derfor kan vi ikke tillate aktiv dødshjelp!”, i stedet for å analysere dem og forsøke å løse dem, så er det et svik mot de som lever i situasjonene vi har beskrevet i eksemplene gjennom tråden.

Dette snur situasjonen på hodet. For ofte er det de som er for aktiv dødshjelp som beskyldes for ansvarsløshet, følelseskaldhet, manglende respekt for menneskeliv og manglende forståelse for vanskelige situasjoner og voldsomme belastninger. Sannheten er, i mine øyne, oftere motsatt.

Dette har jeg tatt for meg tidligere. Å tillate aktiv dødshjelp eller legeassistert selvmord betyr på ingen måte at dette skal tilbys hvem som helst. Vi vet for eksempel at depresjoner i de aller fleste tilfeller er helbredelig med terapi og medisinering. Det er ingenting som tilsier at oppegående, eldre mennesker eller personer med det som sannsynligvis er forbigående depresjoner (og som etter alt å dømme er fysisk i stand til å ta sitt eget liv uten hjelp) skal tilbys legeassistert selvmord, selv om vi skulle tillate det i tilfeller hvor pasienter er terminalt syke og i ekstreme lidelser. "Slippery slope"-argumentasjon er dessverre ikke det spor overbevisende her.

Ja til aktiv dødshjelp! Så fremt personen er i stand til å ta en slik avgjørelse selv, burde valget være hans/hennes. Selv ville jeg heller tatt et ordentlig farvel med familie og venner og endt livet på min måte, enn å våkne opp en dag uten å ha fått sagt ordentlig farvel. Enten om jeg hadde hatt kreft eller kun et ønske om å ikke leve lenger, ville nok alle slått seg mer til ro med at jeg endte livet slik i stede for eks. å ikke våkne opp en dag eller hoppe utfor ei bru.

Dette måtte selvsagt blitt utført av spesialister. Enten hos en klinikk, eller et sted du velger. Da kan du trekke dine siste åndedrag hvor enn du vil, ikke nødvendigvis i ei ukomfortabel seng hos klinikken.

Jeg leter etter litt statistikk på hvor mange som er for/mot aktiv dødshjelp. Ser at 82% er for aktiv dødshjelp her på forumet. men bare 500 stemmer. VG fikk 40k stemmer og da var det 66% som var for. Vet noen her om noen større slike spørreundersøkelser?

Og ett spørsmål. Viss over halvparten i norge er for aktiv dødshjelp. Burde det bli lovlig?

Hvilket etisk perspektiv skal man se på? Du tenke på enkeltmennesket nå. En leges jobb er å redde liv, hva tenker de viss de må gjøre det motsatte? Har de samvittighet til å ta ett liv? Hvilke verdier er viktige, skal man bare se på enkeltmennesket. Hvordan vil du påvirke samfunnet og miljøet. Hva med andre som kommer i samme situasjon som deg og de VIL leve lengst mulig. Fordi om de ikke har en høy livskvalitet selv liker de kanskje å få høre om andre de kjenner som har det bra. for eks barnebarna osv. Man har sterke smertestillende medisiner så døden trenger ikke nødvendigvis være smertefull. Noen sier bare gud kan bestemmer over død og liv. Skal man dø på grunn av ett kjemisk stoff blir sluppet ut i kroppen vår når man allerede er så nærme å dø naturligt? Mennesker har instinkt å overleve, derfor er man "redde for å dø". er man ei pyse viss man ikke tørr ta våres eget liv? Eller vil det føles riktig å dø med vilje?

nå stilte jeg en del spørsmål for å prøve å finne svar selv. Håper noen kan svare på spørsmåla som jeg stilte i det første innlegget mitt. 2 innlegg tilbake.

I det scenario jeg peker til bør man se det i pasientens perspektiv.
Ja, leger skal redde liv. Men nå det ikke er mulig bør en pasient ha mulighet, er det bedre å pumpe en pasient full av morfin og vente på at en skal dø.
Hva gode verdier representerer man når en skal tvinges til og vente å dø pga en sykdom pga noen mener at det ikke er riktig at man skal få bestemme selv?


Folk er forskjellige, og det eksisterer folk som har stygge diagnoser, folk som vil avslutte livet når livskvaliteten er borte. Hva er det som er så etisk med å nekte den gruppen mennesker det valget?
Synes man bør se litt på hvordan sveits har det.

Det største problemet med nedfrysningen er jo det at da man blir fryst vil cellene i kroppen din sprenge/bli ødelagt, siden væsken i kroppen din ekspanderes da den blir fryst. Vevet vil bli skadet.

Om du forfryser en hånd godt nok vil armen ''dø''. Det er ikke mulighet for å tine den opp og redde den, siden alt av vev er ødelagt. Utseende er nok det siste du bør tenke på.