Holder for tiden på å lese The Dark Tower-serien av Stephen King, og klarer ikke la være å annbefale denne serien til alle jeg kommer over som er interessert i bøker.
Nå som de fleste får sett alle filmene de ønsker å se er det ikke lenger slik at man tanker "WOW! Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å se en bedre film" lenger. Personlig tenker jeg "Den filmen var sinnsyk, og den skriver seg definitivt inn på lista blandt de beste filmene jeg har sett" men jeg er sikker på at jeg kommer til å se noe bedre i fremtiden. Det samme hadde jeg begynt å føle for bøker. Inntil jeg begynte å lese The Gunslinger av Stephen King.. Boken var litt treg til å begynne med, lite forklaring i henhold til universet hovedpersonen befant seg i osv. men jeg sanset at denne boken kom til å gripe meg etter hvert som jeg leste mer, og jeg har aldri tatt mer rett. Det skjønte jeg helt og holdent underveis på bok 2.
Bøkenes sjanger er vel en blanding av horror, action, mystikk og fantasy.
Serien handler om Roland, den siste gjenlevende revolvermannen. Han følger en mystisk person kalt "den sortkledde" med hensikten å nå Det Mørke Tårn, noe som er universets/universenes sentrum og det endelige svar på alt. Det er utrolig mange løse tråder som sakte men sikkert flettes sammen og danner en helhet som ikke ligner noe jeg har sett eller lest tidligere, og jeg vil ikke gå nærmere inn på handlingen i frykt av å spolere noe.
Dette er en relativt dyster serie med direkte og til tider ganske groteske skildringer. Den får frem det beste og samtidig det verste i mennesker på en vidunderlig og grusom måte når det kommer til bl.a. etikk, moral og handling.
Jeg var en tur innom biblioteket etter å ha spillt gjennom Bioshock på leting etter en bok med handling som utspiller seg i et like absurd/freaky univers, men fikk desværre ikke tak i det jeg lette etter. Det gjorde jeg imidlertid da jeg fant samlingen av Bok 1 og 2 i The Dark Tower serien på nattbordet til fattern. Etter å ha lest ferdig bok 3 føler jeg at det minner mer om en blanding av Bioshock og Fallout, og jeg ELSKER det.
Jeg er ikke veldig erfaren med å skrive annmeldelser, men jeg håper dere tar poenget mitt: DETTE ER EN HELT SINNSYKT BRA SERIE!
Her er et utdrag fra bok nr. 2, De Utvalgte:
Jo da. Dette var kvinnen han hadde ført gjennom døren. Da hun kastet et blikk i retning revolvermannen, lot han ikke bare som han sov, for hun ville ha sanset en bløff; han sovnet. Da han følte at blikket hennes beveget seg bort, våknet han og åpnet det ene øyet igjen. Han så henne løfte revolveren - hun viste mindre tegn til anstrengelse enn Eddie hadde vist den første gangen Roland hadde sett ham gjøre det samme - og siktet på Eddies hode. Så ventet hun. Ansiktet uttrykte en ubeskrivelig listighet.
Akkurat da minnet hun ham om Marten.
Hun fiklet med sylinderen, fikk det ikke til ved første forsøk, men fikk så åpnet den. Hun så på tennhetten på patronen. Roland stivnet og ventet først for å se om hun ville oppdage at tennhetten allerede var truffet, ventet så for å se om hun ville snu revolveren, se inn i den andre enden av sylinderen, og oppdage at det var helt tomt der det skulle ha vært bly. Han hadde vurdert å lade revolveren med patroner som hadde klikket, men bare et lite øyeblikk, Cort hadde lært dem at Den kløvfotede til syvende og sist hersker over alle revolvere, og at en patron som klikker èn gang, ikke nødvendigvis gjør det den neste. Oppdaget hun det, ville han springe opp med èn gang.
Men hun svingte sylinderen på plass igjen, og begynte å spenne hanen... men stoppet så igjen. Stoppet for at vinden skulle overdøve det enslige lave klikket.
Han tenkte: Her har vi en til: Herregud, så ond denne er, og beinløs at på til, men hun er en revolverkvinne like sikkert som at Eddie er en revolvermann.
Han ventet sammen med henne.
Det kom et vindkast.
Hun spente hanen og plasserte revolveren drøyt en centimeter fra Eddies tinning. Med ansiktsuttrykket til et morderisk gjenferd, trakk hun av.
Klikk.
Han ventet.
Hun trakk av igjen. Og igjen. Og igjen.
Klikk-klikk-klikk.
<<Forpulte jævel!>> hylte hun og vendte kolben opp med en grasiøs bevegelse.
Roland krøllet seg sammen, men fór ikke opp. Et barn forstår seg ikke på en hane før det har knust fingeren på stiften. Dreper hun ham, dreper hun deg.
Betyr ikke noe, svarte Corts stemme ubønnhørlig.
Eddie rørte på seg. Og refleksene hans var ikke så ille; han beveget seg raskt nok til å unngå å bli slått bevisstløs eller drept. I stedet for å treffe den sårbare tinningen, knuste den tunge kolben den ene siden av kjeven.
<<Hva i...!>>
<<DIN JÆVEL! JÆVLA HVITING!>> skrek Detta, og Roland så henne heve revolveren for andre gang. Og til tross for at hun ikke hadde bein, og at Eddie hadde rullet seg til siden, var det akkurat på grensen til hva han kunne risikere. Dersom Eddie ikke hadde lært leksa si nå, så ville han aldri gjøre det. Neste gang revolvermannen ba Eddie om å være på vakt, så ville han være det, og dessuen - så var kjerringa rask. Det ville ikke være lurt å basere seg for mye på Eddies hurtighet eller Damens handikap.
Han spratt opp, sprang over Eddie, dyttet henne bakover og landet oppå henne.
<<Så du vil smake på denna, din jævel?>> skrek hun til ham samtidig som hun gned skrittet mot underlivet hans og løftet armen som fortsatt holdt revolveren over hodet hans. <<Vil du ha ´n? Du skal få´re som du vil, lover!>>
<<Eddie!>> brølte han igjen, denne gangen nøyde han seg ikke med å rope, han befalte. Et øyeblikk ble Eddie bare liggende på huk. Øynene var vidåpne, og bloded dryppet fra kjeven, som allerede var begynt å hovne opp. Beveg deg, kan du ikke bevege deg? tenkte han, eller er det det at du ikke vil? Han holdt på å gå tom for krefter nå, og neste gang hun slo med den tunge kolben, ville hun brekke armen hans med den... hvis han da klarte å få armen opp i tide. Hvis ikke, ville hun knuse hodet hans med den.
Så beveget Eddie på seg. Han fikk tak i revolveren idet han kastet seg over henne. Hun hylte, snudde seg mot ham og bet ham som en vampyr, og forbannet han på et så bredt sørstatmål at selv Eddie ikke kunne forstå det; for Roland hørtes det ut som om kvinnen plutselig hadde begynt å snakke et fremmed språk. Men Eddie klarte å vri revolveren ut av hånden hennes, og nå som det truende slagvåpenet var borte, kunne Roland nagle henne til bakken.
Selv ikke da ga hun seg, men fortsatte å vri og kaste på seg og banne. Svetten piplet frem over hele det mørke ansiktet.
Eddie måpte. Munnen åpnet og lukket seg som munnen til en fisk. Han tok prøvende på kjeven sin, krympet seg, trakk fingrene til seg igjen, undersøkte dem og blodet på dem.
Hun skrek at hun skulle drepe dem begge to; de kunne bare prøve å voldta henne, hun skulle drepe dem med fitta si, de fikk bare vente å se, det var ei jævla slem grotte med tenner rundt åpningen, og dersom de ville prøve å utforske den, ville de oppdage det selv.
<<Hva i helvete ->> sa Eddue dynt,
<<Et av revolverbeltene mine - >> glefset revolvermannen andpusten til ham. <<Hent det. Jeg ruller henne over på magen oppå meg, så tar du armene hennes og binder hendene bak på ryggen.>>
<<Ikke TALE OM!>> skrek Detta og spente plutselig den beinløse kroppen med en så voldsom kraft at hun nesten kastet Roland av seg. Han kjente at hun gang på gang prøvede å kjøre det som var igjen av det høyre låret inn i ballene hans.
<<Jeg... jeg... hun...>>
<<Gjør noe, eller Gud forbanne din fars ansikt!>>brølte Roland og endelig beveget Eddie på seg.
Nå som de fleste får sett alle filmene de ønsker å se er det ikke lenger slik at man tanker "WOW! Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å se en bedre film" lenger. Personlig tenker jeg "Den filmen var sinnsyk, og den skriver seg definitivt inn på lista blandt de beste filmene jeg har sett" men jeg er sikker på at jeg kommer til å se noe bedre i fremtiden. Det samme hadde jeg begynt å føle for bøker. Inntil jeg begynte å lese The Gunslinger av Stephen King.. Boken var litt treg til å begynne med, lite forklaring i henhold til universet hovedpersonen befant seg i osv. men jeg sanset at denne boken kom til å gripe meg etter hvert som jeg leste mer, og jeg har aldri tatt mer rett. Det skjønte jeg helt og holdent underveis på bok 2.
Bøkenes sjanger er vel en blanding av horror, action, mystikk og fantasy.
Serien handler om Roland, den siste gjenlevende revolvermannen. Han følger en mystisk person kalt "den sortkledde" med hensikten å nå Det Mørke Tårn, noe som er universets/universenes sentrum og det endelige svar på alt. Det er utrolig mange løse tråder som sakte men sikkert flettes sammen og danner en helhet som ikke ligner noe jeg har sett eller lest tidligere, og jeg vil ikke gå nærmere inn på handlingen i frykt av å spolere noe.
Dette er en relativt dyster serie med direkte og til tider ganske groteske skildringer. Den får frem det beste og samtidig det verste i mennesker på en vidunderlig og grusom måte når det kommer til bl.a. etikk, moral og handling.
Jeg var en tur innom biblioteket etter å ha spillt gjennom Bioshock på leting etter en bok med handling som utspiller seg i et like absurd/freaky univers, men fikk desværre ikke tak i det jeg lette etter. Det gjorde jeg imidlertid da jeg fant samlingen av Bok 1 og 2 i The Dark Tower serien på nattbordet til fattern. Etter å ha lest ferdig bok 3 føler jeg at det minner mer om en blanding av Bioshock og Fallout, og jeg ELSKER det.
Jeg er ikke veldig erfaren med å skrive annmeldelser, men jeg håper dere tar poenget mitt: DETTE ER EN HELT SINNSYKT BRA SERIE!
Her er et utdrag fra bok nr. 2, De Utvalgte:
Jo da. Dette var kvinnen han hadde ført gjennom døren. Da hun kastet et blikk i retning revolvermannen, lot han ikke bare som han sov, for hun ville ha sanset en bløff; han sovnet. Da han følte at blikket hennes beveget seg bort, våknet han og åpnet det ene øyet igjen. Han så henne løfte revolveren - hun viste mindre tegn til anstrengelse enn Eddie hadde vist den første gangen Roland hadde sett ham gjøre det samme - og siktet på Eddies hode. Så ventet hun. Ansiktet uttrykte en ubeskrivelig listighet.
Akkurat da minnet hun ham om Marten.
Hun fiklet med sylinderen, fikk det ikke til ved første forsøk, men fikk så åpnet den. Hun så på tennhetten på patronen. Roland stivnet og ventet først for å se om hun ville oppdage at tennhetten allerede var truffet, ventet så for å se om hun ville snu revolveren, se inn i den andre enden av sylinderen, og oppdage at det var helt tomt der det skulle ha vært bly. Han hadde vurdert å lade revolveren med patroner som hadde klikket, men bare et lite øyeblikk, Cort hadde lært dem at Den kløvfotede til syvende og sist hersker over alle revolvere, og at en patron som klikker èn gang, ikke nødvendigvis gjør det den neste. Oppdaget hun det, ville han springe opp med èn gang.
Men hun svingte sylinderen på plass igjen, og begynte å spenne hanen... men stoppet så igjen. Stoppet for at vinden skulle overdøve det enslige lave klikket.
Han tenkte: Her har vi en til: Herregud, så ond denne er, og beinløs at på til, men hun er en revolverkvinne like sikkert som at Eddie er en revolvermann.
Han ventet sammen med henne.
Det kom et vindkast.
Hun spente hanen og plasserte revolveren drøyt en centimeter fra Eddies tinning. Med ansiktsuttrykket til et morderisk gjenferd, trakk hun av.
Klikk.
Han ventet.
Hun trakk av igjen. Og igjen. Og igjen.
Klikk-klikk-klikk.
<<Forpulte jævel!>> hylte hun og vendte kolben opp med en grasiøs bevegelse.
Roland krøllet seg sammen, men fór ikke opp. Et barn forstår seg ikke på en hane før det har knust fingeren på stiften. Dreper hun ham, dreper hun deg.
Betyr ikke noe, svarte Corts stemme ubønnhørlig.
Eddie rørte på seg. Og refleksene hans var ikke så ille; han beveget seg raskt nok til å unngå å bli slått bevisstløs eller drept. I stedet for å treffe den sårbare tinningen, knuste den tunge kolben den ene siden av kjeven.
<<Hva i...!>>
<<DIN JÆVEL! JÆVLA HVITING!>> skrek Detta, og Roland så henne heve revolveren for andre gang. Og til tross for at hun ikke hadde bein, og at Eddie hadde rullet seg til siden, var det akkurat på grensen til hva han kunne risikere. Dersom Eddie ikke hadde lært leksa si nå, så ville han aldri gjøre det. Neste gang revolvermannen ba Eddie om å være på vakt, så ville han være det, og dessuen - så var kjerringa rask. Det ville ikke være lurt å basere seg for mye på Eddies hurtighet eller Damens handikap.
Han spratt opp, sprang over Eddie, dyttet henne bakover og landet oppå henne.
<<Så du vil smake på denna, din jævel?>> skrek hun til ham samtidig som hun gned skrittet mot underlivet hans og løftet armen som fortsatt holdt revolveren over hodet hans. <<Vil du ha ´n? Du skal få´re som du vil, lover!>>
<<Eddie!>> brølte han igjen, denne gangen nøyde han seg ikke med å rope, han befalte. Et øyeblikk ble Eddie bare liggende på huk. Øynene var vidåpne, og bloded dryppet fra kjeven, som allerede var begynt å hovne opp. Beveg deg, kan du ikke bevege deg? tenkte han, eller er det det at du ikke vil? Han holdt på å gå tom for krefter nå, og neste gang hun slo med den tunge kolben, ville hun brekke armen hans med den... hvis han da klarte å få armen opp i tide. Hvis ikke, ville hun knuse hodet hans med den.
Så beveget Eddie på seg. Han fikk tak i revolveren idet han kastet seg over henne. Hun hylte, snudde seg mot ham og bet ham som en vampyr, og forbannet han på et så bredt sørstatmål at selv Eddie ikke kunne forstå det; for Roland hørtes det ut som om kvinnen plutselig hadde begynt å snakke et fremmed språk. Men Eddie klarte å vri revolveren ut av hånden hennes, og nå som det truende slagvåpenet var borte, kunne Roland nagle henne til bakken.
Selv ikke da ga hun seg, men fortsatte å vri og kaste på seg og banne. Svetten piplet frem over hele det mørke ansiktet.
Eddie måpte. Munnen åpnet og lukket seg som munnen til en fisk. Han tok prøvende på kjeven sin, krympet seg, trakk fingrene til seg igjen, undersøkte dem og blodet på dem.
Hun skrek at hun skulle drepe dem begge to; de kunne bare prøve å voldta henne, hun skulle drepe dem med fitta si, de fikk bare vente å se, det var ei jævla slem grotte med tenner rundt åpningen, og dersom de ville prøve å utforske den, ville de oppdage det selv.
<<Hva i helvete ->> sa Eddue dynt,
<<Et av revolverbeltene mine - >> glefset revolvermannen andpusten til ham. <<Hent det. Jeg ruller henne over på magen oppå meg, så tar du armene hennes og binder hendene bak på ryggen.>>
<<Ikke TALE OM!>> skrek Detta og spente plutselig den beinløse kroppen med en så voldsom kraft at hun nesten kastet Roland av seg. Han kjente at hun gang på gang prøvede å kjøre det som var igjen av det høyre låret inn i ballene hans.
<<Jeg... jeg... hun...>>
<<Gjør noe, eller Gud forbanne din fars ansikt!>>brølte Roland og endelig beveget Eddie på seg.
Er en veldig bra bokserie som består av ihvertfall 8 mursteiner av noen bøker. 
Anbefaler virkelig denne serien.
Veldig bra serie, men har ikke troen på at noen vil fullføre den på et verdig nivå.