...og jeg har aldri prøvd annet enn en engangsaffære med hasj. Og jeg elsker henne som jeg aldri har elsket noen før.
Hei, og velkommen til meg selv på freakforumet - jeg har vært mye innpå her og lest, men det jeg skal fortelle om, var det som fikk meg til å melde meg inn og skrive denne posten.
Jeg er i begynnelsen av 30-årene og har blitt sammen med verdens mest fantastiske jente - hun er 4 år yngre enn meg. Vi har vært sammen noen måneder nå, og ingen av oss har opplevd en slik kjærlighet før, vi blir begge helt ute av oss hvis vi får en dag borte fra hverandre. Dette er nytt for oss begge to, og jeg må innrømme at en så sterk kjærlighet gjør meg redd:
Jeg har en veldig god radar for personer som har med seg bagasje fra fortiden. En kveld, noen uker etter at vi møttes, drakk vi endel og det kom frem at hun hadde en fortid som sprøytenarkoman på amfetamin i en av landets store byer. Denne perioden varte i ca. to år, den var etter sigende preget av god kontroll, før det ble for mye 'moro' og hun selv fikk seg sjekket inn på rehab.
Etter én sprekk like etter fullført rehab, har hun vært nykter i 5-6 år nå, og sier hun er "veldig ferdig med det".
Men jeg har blitt urolig.
Urolig fordi de skildringer hun har gitt av rusen - hun sa at hun gikk i kne og gråt av glede av kicket - for meg fremstår som en euforifølelse som i et normalt(hva nå det måtte være) liv aldri ville oppstå, uansett hvor høyt man elsker hverandre og hvor digg sex man har.
Og heri ligger min bekymring: det kjennes nesten ut som om jeg har en usynlig konkurrent hvis prestasjoner jeg aldri vil kunne matche. Jeg elsker jo henne og vil gi henne verdens beste opplevelser, men føler at muligheten har blitt fratatt meg. Som en ikke-bruker får jeg også sterke bilder i hodet mitt, der det kjæreste jeg har går gjennom alle disse fasene, ritualene og gjerningene som en uvitende person forbinder med dopmisbruk.
Disse bildene gjør meg trist og jeg tenker på en situasjon der hun som jeg er så glad i, gir faen i livet, og gir vekk seg selv til rusen og kicket. Det svir som faen å tenke på!
Vi har snakket litt om dette. Hun sier som sagt at hun er ferdig med dette, og at jeg ikke skal bekymre meg, og heller konsentrere meg om at hun faktisk elsker meg høyere enn noen andre hun har møtt, og vil dele livet med meg. Og jeg vil det samme, men jeg er så livredd for dette som var før; vil hun kunne falle tilbake til det?
Og vil jeg kunne leve med å bare levere annenrangs nytelse?
Jeg ønsker litt innspill fra folk med erfaring rundt temaet, gjerne folk som kutta dopet og hvordan de føler ting nå.
Aldri før har kjærligheten vært så sterk, men samtidig skremt meg så mye...
Hei, og velkommen til meg selv på freakforumet - jeg har vært mye innpå her og lest, men det jeg skal fortelle om, var det som fikk meg til å melde meg inn og skrive denne posten.
Jeg er i begynnelsen av 30-årene og har blitt sammen med verdens mest fantastiske jente - hun er 4 år yngre enn meg. Vi har vært sammen noen måneder nå, og ingen av oss har opplevd en slik kjærlighet før, vi blir begge helt ute av oss hvis vi får en dag borte fra hverandre. Dette er nytt for oss begge to, og jeg må innrømme at en så sterk kjærlighet gjør meg redd:
Jeg har en veldig god radar for personer som har med seg bagasje fra fortiden. En kveld, noen uker etter at vi møttes, drakk vi endel og det kom frem at hun hadde en fortid som sprøytenarkoman på amfetamin i en av landets store byer. Denne perioden varte i ca. to år, den var etter sigende preget av god kontroll, før det ble for mye 'moro' og hun selv fikk seg sjekket inn på rehab.
Etter én sprekk like etter fullført rehab, har hun vært nykter i 5-6 år nå, og sier hun er "veldig ferdig med det".
Men jeg har blitt urolig.
Urolig fordi de skildringer hun har gitt av rusen - hun sa at hun gikk i kne og gråt av glede av kicket - for meg fremstår som en euforifølelse som i et normalt(hva nå det måtte være) liv aldri ville oppstå, uansett hvor høyt man elsker hverandre og hvor digg sex man har.
Og heri ligger min bekymring: det kjennes nesten ut som om jeg har en usynlig konkurrent hvis prestasjoner jeg aldri vil kunne matche. Jeg elsker jo henne og vil gi henne verdens beste opplevelser, men føler at muligheten har blitt fratatt meg. Som en ikke-bruker får jeg også sterke bilder i hodet mitt, der det kjæreste jeg har går gjennom alle disse fasene, ritualene og gjerningene som en uvitende person forbinder med dopmisbruk.
Disse bildene gjør meg trist og jeg tenker på en situasjon der hun som jeg er så glad i, gir faen i livet, og gir vekk seg selv til rusen og kicket. Det svir som faen å tenke på!
Vi har snakket litt om dette. Hun sier som sagt at hun er ferdig med dette, og at jeg ikke skal bekymre meg, og heller konsentrere meg om at hun faktisk elsker meg høyere enn noen andre hun har møtt, og vil dele livet med meg. Og jeg vil det samme, men jeg er så livredd for dette som var før; vil hun kunne falle tilbake til det?
Og vil jeg kunne leve med å bare levere annenrangs nytelse?
Jeg ønsker litt innspill fra folk med erfaring rundt temaet, gjerne folk som kutta dopet og hvordan de føler ting nå.
Aldri før har kjærligheten vært så sterk, men samtidig skremt meg så mye...