Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  19 3911
Hei.

Jeg lå og tenkte litt, og skrev noen ord angående hvordan våre tanker og følelser styrer livene våre.

Jeg går til psykolog, og ønsker veldig gjerne innspill på om jeg er helt på bærtur her, eller om dette kan resonnere med virkeligheten for noen.
Mine spørsmål ligger nederst i innlegget, etter notatene av noen tanker jeg har gjort meg opp. Takk for tålmodigheten.


Etter en periode med dårlig søvn, merket jeg meg at min indre monolog har dreid seg mot litt dypere tenkning. Jeg overvåker tankene mine konstant, etter veiledning fra psykolog.

Jeg hadde tidligere på kvelden hatt en samtale med min samboer, om hva jeg hadde gjort hvis jeg ved et sørgelig uhell hadde havnet i samme situasjon som en av våre felles bekjente gjorde nylig. Han arvet et dødsbo. Jeg merket at jeg umiddelbart hadde en oppfatning om hvilken strategi jeg synes var best for arvingen. Fri fra emosjonelle krefter, stående på utsiden, virker alle beslutninger enklere.

Videre reflekterte jeg over følelsenes påvirkningskraft. Jeg har, for eksempel, hørt ved flere anledninger noen si at det er lett å løse andres problemer; noen vet alltid best. Men de har glemt en viktig ting, nemlig å se seg selv ovenfra. De har glemt følelsenes påvirkningskraft, og hvordan ringvirkningene av for eksempel emosjonell tilknytning sprer seg til alle livets beslutninger og handlinger. Det er ikke så rart, siden de fleste lever i nuet, som det jo også er meningen å gjøre.

Et lite øyeblikk senere kom jeg inn på tanken om at følelser også holder oss tilbake. For dersom man hypotetisk hadde fjernet følelser fra formelen som utgjør våre menneskers tankeprosess, burde ikke det mest hensiktsmessige valget være enkelt å ta?
Problemet er at når et menneske tar en beslutning, virker det å være - i alle fall for min del - alt for mange faktorer å vurdere. Og følelser veier jo blytungt, så selv om jeg liker å se på meg selv som rasjonell, så er det likevel kun emosjonelle hensyn som ser ut til å telle.
Og dette plager meg! Jeg har lyst til å bli mer kynisk, ta valg som ganger meg selv og slutte å kaste bort energi på absorbere andres behov. Flere som synes det høres befriende ut å være psykopat? Er dette noe andre har tatt seg selv i å tenke?
Dette er selvfølgelig ikke noe jeg mener helt bokstavelig, men det er slike tanker som kommer når jeg er lei og frustrert.

Tenke seg en ektemann som risikerer livet for å redde sin kone. Grunnleggende sett vil dette være en totalt irrasjonell handling, men mannens følelser bestemmer hans handlinger. Forståelig og veldig menneskelig, men også potensielt dødelig og uklokt.
Dette er satt veldig på spissen - en forenkling og understrekelse av poenget mitt.


Følelser og tanker påvirker alt vi gjør. Hvis man skal prøve noe nytt og spennende, så vet man jo ikke om man vil like det eller ikke, før etter at man har prøvd. Det vil si, man vet ikke hvordan man eventuelt føler seg etterpå. Føles det godt, så er det godt.
Man blir altså fristet, vurderer risiko mot nytte, og tar et valg.

Så kommer det en twist.

Hos mange, så slår det dessverre ut på den måten at forventinger om negative følelser og tanker, kanskje basert på negative hendelser og tidligere opplevde kriser, hindrer dem i å prøve nye ting eller møte mennesker.
Man blir igjen fristet, men irrasjonelle negative forventninger inntrer uten noen åpenbar grunn, og risikovurderingen forpurres. Eventuell nyttevurdering blir følgelig glemt, fordi man kommer jo ikke såpass langt i beslutningsprosessen når det negative fokuset blir overveldende.

Dette understreker vår overdrevne vektlegging av tanker og følelser, som jo egentlig bare er en subjektivt følt virkelighet - altså noe som ikke finnes, annet enn i eget hode.
Da har man bare kastet bort en mulighet til å gjøre noe nytt, på grunn av at dette tankekjøret jeg skriver om, stopper all fornuftig tenking og det ødelegger hvert aspekt av det man definerer som en normal tilværelse.


Det går flere veier.
Min elskede samboer nappet øyenbrynene mine da vi begynte å snakke om jogging og styrketrening. Da viste tankens kraft seg igjen; smerten fra pinsetten som herjet halverte seg. Har funnet flere ganger at å tenke på fysisk aktivitet er smertestillende for meg.
Følelsene kan være til både fordel og ulempe. De kan bøyes, endres og knebles.

Når man begynner å observere hvordan man blir påvirket av egne tanker og følelser, blir det påfallende lett å se hvor viktige de er for oss. Og mer irritert og skuffet blir man, når erkjennelsen av at dette kun er tanker i eget hode, og per definisjon ikke virkelige. Det er usynlige glassvegger i den oppdiktede labyrinten i hodet, som ikke engang finnes - i alle fall ikke for andre enn en selv.

Evnen til å forme tanker og følelser bevisst kan læres ved å observere dem, og lære dem å kjenne. Den viktigste milepælen er nådd når man ikke lenger frykter sine egne tanker og følelser. De påvirker oss ikke mer enn vi lar dem - samtidig styrer de hele vår tilværelse. Det sier i alle fall de som visstnok kan dette. Psykologene, som umulig kan forstå hvordan det er, på grunn av den emosjonelle avstanden alle mennesker har til andres problemer.

Men dette har jeg ikke sjans i havet til å mestre, og tankene mine lar seg tilsynelatende ikke styre.


Psykologen min ønsker at jeg på sikt skal meste ting som, ærlig talt, høres helt urealistisk ut.


Er det noen her som har jobbet med dette? Spørsmålet er ment til dem som har slitt med dette, og deretter tatt kontroll, men om du har medfødt stålkontroll over tanker og følelser er jeg meget interessert i å høre om det også.

Hvordan beveger tankene seg? Hvor mye skal det til før du mister kontrollen på hvordan de utvikler seg? Føler du at det er du selv som bestemmer hva du skal tenke på, og føle, og ikke minst hvordan dette påvirker deg direkte og indirekte?
Jeg er meget interessert i erfaringer rundt mestring og feiling på dette, enten alene eller med psykolog. Og alle andre innspill såklart.

Jeg skriver dette innlegget delvis fordi jeg er frustrert over hvor teoretiske og lite virkelighetsbaserte disse behandlingsformene fremstår for meg. Enkelte former for terapi blir meg forklart uten noen form for dekning som jeg finner forståelig. Det virker bare av seg selv.

Ha en fin dag, grublere, bekymrede sjeler og alle andre.
Du snakker mye om å styre tankene og om følelser (knyttet til tanker?)
Har du noen gang følt hvordan det er å ikke tenke i det heletatt? Bare observere. Det er en veldig befriende nøytral følelse. Jeg snakker om meditasjon der målet er å ikke tenke!

Hjernen er en muskel, og som med alle muskler så gjør det vondt å overstrenge den.
Tenk om du hadde f.eks overstrengt en muskel i skulderen like hardt som du kan kjører hjernen til tider? Konstant spenn.. hadde tatt deg 10min så hadde skulderen vært vond i mange dager.

Legg merke til det, hjernen fyrer løs hele tiden som en rabiat ape.
Å få slått den av i 15min gjør underværk! Da er den mer klar for ett nytt løft

Det er bevist at folk med f.eks angst ikke kan føle angsten om man f.eks ikke tenker på den eller tenker på andre ting, noen vil sikkert si seg uening i dette men jeg tror ikke de personene er klar over hvor mye man egentlig tenker på f.eks angsten

Er ikke sikkert det er dette svaret du er ute etter, men føler selv at dette er litt relevant alikevell etter som det virker for meg som hjernen din går på 100% mye av tiden

Peace! =)

Er foresten enig i mye du snakker om når det kommer til påvirkning av følelser
Sist endret av Alge; 5. september 2017 kl. 20:48. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Trigonoceps occipita
vidarlo's Avatar
Donor
Sitat av Alge Vis innlegg
Hjernen er en muskel, og som med alle muskler så gjør det vondt å overstrenge den.
Vis hele sitatet...
Uh.

Nei. Hjernen er ikkje ein muskel. Og du kan såklart verte sliten av å konsentrere deg over tid, men det er på ingen samanliknbart med ein overanstrengt muskel. Analogien er elendig, og gal på så godt som alle plan.
Sitat av vidarlo Vis innlegg
Uh.

Nei. Hjernen er ikkje ein muskel. Og du kan såklart verte sliten av å konsentrere deg over tid, men det er på ingen samanliknbart med ein overanstrengt muskel. Analogien er elendig, og gal på så godt som alle plan.
Vis hele sitatet...
Hjernen er "som" en muskel, blir vel mer rett
Poenget er at om overstrengt og ikke får hvile så fører det til en dårlig helse.

Hvorfor er det ikke sammenlign bart? Jaja trenger ikke noen kurs i hva son skjer når en muskel er overstrengt. Men kan du ikke se sammenligninga mi?
Alge, supert svar, vidarlo sitt innspill er notert.
Uansett, ja, psykologen vil jo at jeg skal bare la tankene være i fred og leve sitt eget liv, men uten å aktivt unngå dem eller være redde for dem som jeg skrev. Burde kanskje skrevet det også innledningsvis.

Det med angst slik du beskriver det fungerer ikke sånn for meg. Kroppen er aktivert konstant og jeg kan få kroppslige angstreaksjoner i helt trivielle situasjoner, uten at jeg er nervøs eller bekymret eller noen ting. Hjertebank og skjelving så svetten spretter.
Det kan være som høna og egget. Jeg kan få fysiske reaksjoner, katastrofetanker, redsel etc i hvilken som helst rekkefølge. Så begynner snøballen å rulle, eksempelvis får hjernen min, eller jeg da, først angst etter at kroppen har sagt fra eller omvendt. Eller så er det en triggende tanke om noe mindre hyggelig som fyrer opp både hodet og kroppen. Omtrent som to nervøse hunder som fyrer opp hverandre.

Å ikke tenke, eller i alle fall å få roet ned hjernen vesentlig uten bruk av rus er et av mine mål i livet. Jeg har forresten en PTSD diagnose hvis noen lurte.

Etter emdr (?) behandlingen ble egentlig alle problemene som vi jobbet med delvis erstattet med et annet. Det er som om kroppen VIL være stressa og leter etter måter å være alert.
Men for all del, kudos til de stakkars psykologene som gidder å høre på meg!

Jeg forstår sammenligningen din fullstendig, det tror jeg vidarlo også gjør.
Ikke en muskel men det er jo kroppen. Jeg deler min problematikk i tre deler: kroppen, hjernen og tankene. Trenger ikke å påpeke at tankene kommer fra hodet elns. Hodet sitter på kroppen. Vi er tenkende sekker med gørr, som liker å bruke ord.

Ønsker spørsmål, innspill eller diskusjon rundt temaene i første post.
Sist endret av TrippyKing; 5. september 2017 kl. 21:33. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Sjuk Falk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei TrippyKing.

Det å kontrollere følelsene sine er absolutt mulig, også for personer som ikke tror det er mulig. Jeg slet tidligere en del med både angst og depresjon og hodet mitt var et eneste stort tankekjør. Jeg tror jeg klarte å skjule dette ganske godt for hvermannsen, men på innsiden følte jeg meg alltid stresset og sliten, sliten på livet. Jeg sluttet i jobben min fordi jeg ikke orket mer, jeg ante ikke hva jeg skulle videre i livet. Det resulterte i mye alkoholinntak, og det var godt å drikke seg sanseløst full relativt ofte. Jeg har aldri vært hos noen psykolog, men jeg har tenkt og grublet mye, samt snakket med gode venner om livet. En fin vårdag for noen år siden tenkte jeg at nok var nok og jeg avtalte med en kamerat å dra til Nederland for å spise trøfler, bare for å se om det kunne hjelpe på noe som helst vis. Inntaket av psilocybin endret noe i hodet mitt.

Du sier blant annet; "psykologen min ønsker at jeg på sikt skal mestre ting som, ærlig talt, høres helt urealistisk ut". Dette var en av tingene som ble endret ila få timer denne vårdagen. Plutselig visste jeg at min innerste drøm var mulig å få til, ikke bare mulig, men egentlig ganske lett om jeg bare jobbet riktig. Jeg fikk en mye mer positiv innstilling til meg selv, jeg aksepterte meg selv og jeg har i ettertid fått langt større tro på hva jeg gjør, og ikke minst motivasjon til å hele tiden utvikle meg til å bli et bedre menneske. Jeg fikk en følelse av at nå "forstår jeg alt". Likevel er ikke det alt som skal til, man er hele tiden nødt til å jobbe med seg selv. For min del har dette gått veldig enkelt på et vis, fordi jeg har forstått hvordan jeg må forholde meg til både egne og andres tanker og også forstått hva jeg hele tiden må jobbe med. Sånn sett tror jeg det var lurt at jeg allerede hadde gått og grublet i årevis før jeg inntok trøfler.

De siste årene i mitt liv har så og si vært en dans på roser. Selvsagt kommer det fortsatt kjipe tanker i hodet, men disse er nå begrenset til en dag/kveld, i stedet for flere uker av gangen. Når de kommer vet man også at de vil forsvinne ganske kjapt, for det er i grunn ganske enkelt å bare akseptere at slik er det, for så å tenke at det vil være langt bedre i morgen. Hjertebank hadde jeg jevnlig de siste 2 årene før jeg spiste trøfler, mens det har vært fraværende i ettertid. Jeg stresser aldri lenger. Angst har jeg til en viss grad enda, men den er ikke noe problemfylt. Depresjonen er borte. Jeg er fortsatt glad i alkohol, men jeg drikker meg ikke full lenger. Hele livet mitt har totalforandret seg mao.

Jeg velger ikke å se på psilocybin som et rusmiddel, men heller et legemiddel fra moder jord. Du sier du har en PTSD diagnose; en del ny forskning viser at MDMA kan ha god effekt på dette. Som en over her sier så er muligens meditasjon noe lignende effekten man får fra psilocybin, uten at jeg har noe særlig erfaring med det. Jeg mener uansett at man bør være åpen for å prøve ut et narkotisk stoff om det er slik at det faktisk kan gjøre livet bedre. Jeg gikk nærmest på veggen og tok sjansen. Det er jeg veldig glad for! Legemidler er ikke nødvendigvis så mye mindre rusmidler enn de tilfeldig valgte narkotiske stoffene vi har i samfunnet vårt.
Takk for et fint og interessant innlegg.

Jeg har ikke prøvd trøfler, men har prøvd mdma, fleinsopp og LSD. LSD er flott, og jeg blir mer tilgivende ovenfor meg selv i en god stund etterpå faktisk. Men LSD og MDMA brukes vel kun med terapeut til stede, hovedsakelig fordi den selvtilgivende effekten jeg nevnte, med mer, gjør det enklere å gå inn i minner slik at man kan fremkalle flashbacks uten å bli et emosjonelt vrak etterpå.

Men jeg er ikke så sikker. Er like glad i psykedelika som hvermannsen jeg, forstå meg rett. Men jeg må innrømme at jeg får en dårlig smak i munnen av mennesker som tror slike stoffer løser alt. Nyttig? Ja. Helbredende? Neppe.
Greit som forum-tips, men mdma og lsd er bare dop for meg.

Jeg synes disse syreprofetene her på freak, som driver å bestemmer hvordan andre skal ture ved at man må følge den hellige fasiten, er en gjeng pretensiøse tullinger.

Og så emmasofia-klinikken, greit nok at jeg skal stå fremmest i køen på butikken, hvis en eventuell legalisering finner sted, men det vil uansett ikke ha vært deres fortjeneste. Fremstår i mine øyne som en gjeng eksentrikere som kaster penger ut vinduet med sin for lengst tapte kamp. Jeg blir provosert når de forteller i media at dette skal kurere oss med alvorlige diagnoser. Falske forhåpninger!
*flameshield: activated*

Dette var ikke kritikk av deg, siden du ikke har kalt deg selv noen ekspert og dette bare er et forum. Jeg sier takk, men nei takk. Kommer til å prøve trøfler en dag hvis jeg er i Nederland såklart, og vil såklart gå inn i meg selv og reflektere. Men jeg er dessverre ikke så godtroende at jeg håper å bli frisk av å ligge å ture på et hotellrom, når jeg har vært hos utallige psykiatere og leger, prøvd alt av medisiner, psykologer og spesialister og det som verre er, nå i snart 10 år. Knallhard jobbing med meg selv, arbeidspraksis etter arbeidspraksis, trening, blitt selvlært mester i søvnhygiene og så videre.

Jeg har bare et alternativ igjen, uføretrygd, men da må jeg jo leve med å bli sett på som en snylter og bottom-feeder resten av livet. Jeg merker at bitterheten blir sterkere og sterkere med alderen, og det hater jeg.
Hadde bare kroppen min kunne slappet av litt... Jeg er så anspent og i beredskap hele tiden. Vanlige kjærtegn som stryking er vanskelig feks. Føler meg liksom skjermet fra alle rundt meg fordi jeg er så distansert og flat.
Men det kunne sikkert vært verre.

Ønsker flere svar her! Tar i mot råd, innsigelser, spørsmål og alt mulig med den største takk. <3
Sist endret av TrippyKing; 6. september 2017 kl. 14:51. Grunn: Trigger happy
Jeg forstår i stor grad hva du sier, og har vært så heldig å unnslippe det etter tiår i samme båt, og føler nå selv jeg har veldig stor kontroll over hva jeg føler og tenker. Det var da to helt sentrale ting jeg har gjort det siste året som har ledet til dette.

For det første har jeg begynt jeg å trene styrke hver dag. Dette føles så bra for meg at tanken om angst, forvirring, og generell tap over kontroll over følelser og tanker er ikke-eksisterende etter det kom inn blant mine daglige gjøremål. Listen over positive sider av trening er uendelig lang, og det er ingen grunn til å la vær.

For det andre har jeg drastisk redusert hva hverdagen min består av. Jeg har redusert hverdagen ned til 5-6 mentale "bokser" som er svært enkle å forholde seg til. Disse tar da form slik: trene(hobby), spise, være sosial, studere(jobb for deg?), få nok søvn. Om en har så få ting i hverdagen å fokusere på, mister man følelsen av å ikke ha kontroll, fordi det ikke lenger er noe å ikke ha kontroll over. Jeg anbefaler deg å lage noen slike mentale bokser som du ønsker at din hverdag skal bestå av, nesten som en grunnmur for ditt lykkelige liv. Grunnen til å gjøre dette er at man da sitter igjen med en "ren" hverdag uten støy og bekymringer som fører til angst, forvirring etc. Når denne grunnmuren er på plass, er du fri til å plassere flere ting i hverdagen en etter en, og føle om hver og en har en positiv eller negativ effekt på livet ditt.

Dette er hvertfall noe som har fungert veldig bra for meg.

Vidarlo: Du har helt rett i at hjernen ikke er en muskel, men det er fortsatt en velkjent analogi som brukes ofte av både hjerneforskere, psykologer og nevrologer.
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Et lite øyeblikk senere kom jeg inn på tanken om at følelser også holder oss tilbake. For dersom man hypotetisk hadde fjernet følelser fra formelen som utgjør våre menneskers tankeprosess, burde ikke det mest hensiktsmessige valget være enkelt å ta?
Vis hele sitatet...
Hensiktmessig i forhold til hva? Livene våre er meningsløse i det store bilde, i det lille bilde er overlevelse og reproduksjon meningen, men så er det jo sånn at en dag slukker solen. Så overlevelse og reproduksjon er vel egentlig meningsløst det også. Så jeg vil si at følelser holder oss i livet i en meningsløs eksistens.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Jeg hadde tidligere på kvelden hatt en samtale med min samboer, om hva jeg hadde gjort hvis jeg ved et sørgelig uhell hadde havnet i samme situasjon som en av våre felles bekjente gjorde nylig. Han arvet et dødsbo. Jeg merket at jeg umiddelbart hadde en oppfatning om hvilken strategi jeg synes var best for arvingen. Fri fra emosjonelle krefter, stående på utsiden, virker alle beslutninger enklere.
Vis hele sitatet...
På hvordan måte var tankene dine fri fra emosjonelle krefter? Og hvordan man tar en avgjørelse i den gitte situasjonen kommer vel ann på målet. Om personen som arvet har nok av penger, men ønsker å beholde minnet av slektningen er vel den beste strategien å beholde huset.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Videre reflekterte jeg over følelsenes påvirkningskraft. Jeg har, for eksempel, hørt ved flere anledninger noen si at det er lett å løse andres problemer; noen vet alltid best. Men de har glemt en viktig ting, nemlig å se seg selv ovenfra. De har glemt følelsenes påvirkningskraft, og hvordan ringvirkningene av for eksempel emosjonell tilknytning sprer seg til alle livets beslutninger og handlinger. Det er ikke så rart, siden de fleste lever i nuet, som det jo også er meningen å gjøre.
Vis hele sitatet...
Det stemmer nok at det føles lettere å se løsningen på en annens problem enn sine egne, men det er strengt tatt ikke sikkert at det er den beste løsningen for personen det gjelder. Og igjen er vel emosjoner grunnen til alle beslutninger og handlinger, sånn til syvende og sist. Er dog uenig i at de fleste lever i øyeblikket, jeg oppfatter de fleste til å dra både gårsdagens erfaringer og morgendagens ønsker inn i øyeblikket og handler ut ifra det.

Å leve i øyeblikket er for meg noe så enkelt som å kjenne vannet renne fra hodet og ned til tærne når man dusjer, kontra det å la vanen gjøre dusjingen mens hodet tenker på hva som enn skal skje etter dusjen. Et annet eksempel jeg har bemerket meg er mennesker som har bodd i det samme huset i over et tiår, men spør jeg de hvor mange trappetrinn det er mellom 1. etasje og 2. etasje har de ikke peiling. Å være i øyeblikket krever tilstedeværelse i det man gjør, i nettopp det øyeblikket man gjør det.
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Problemet er at når et menneske tar en beslutning, virker det å være - i alle fall for min del - alt for mange faktorer å vurdere. Og følelser veier jo blytungt, så selv om jeg liker å se på meg selv som rasjonell, så er det likevel kun emosjonelle hensyn som ser ut til å telle.
Og dette plager meg! Jeg har lyst til å bli mer kynisk, ta valg som ganger meg selv og slutte å kaste bort energi på absorbere andres behov. Flere som synes det høres befriende ut å være psykopat? Er dette noe andre har tatt seg selv i å tenke?
Dette er selvfølgelig ikke noe jeg mener helt bokstavelig, men det er slike tanker som kommer når jeg er lei og frustrert.
Vis hele sitatet...
For det første så finnes det ikke en uselvisk handling, ordet altruisme burde hatt en litt annen definisjon enn den har i dag, i min mening er altruisme en egoistisk handling som gagner andre enn en selv. En psykopat er nok like om ikke mer emosjonell enn resten av oss, det er bare prioriteringen som er annerledes, vel kanskje utenom empati for andre, den er vel heller noe svekket.

Om du føler at du helst ville sluppet å gjøre noe for andre, burde man som oftes la vær. Om du ikke gir med glede, og hadde vært ærlig om det ville nok også de fleste sagt at du bare kan la det være, men klart det vil ha konsekvenser, folk blir sure, men hey hvem bryr seg? Hvorfor er det bedre at du svelger en "load" og er sur enn at de gjør det? Som oftest er svaret at man vil bli likt eller kanskje heller, ikke vil bli mislikt.
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Tenke seg en ektemann som risikerer livet for å redde sin kone. Grunnleggende sett vil dette være en totalt irrasjonell handling, men mannens følelser bestemmer hans handlinger. Forståelig og veldig menneskelig, men også potensielt dødelig og uklokt.
Dette er satt veldig på spissen - en forenkling og understrekelse av poenget mitt.
Vis hele sitatet...
Her er jeg faktisk helt uenig med deg, grunnen til at en mann redder sin kone er den eneste meningen i det lille bildet, han vil reprodusere og kona er den som kan hjelpe han med det og ikke minst overlevelsen til barna, så i min mening er det helt rasjonelt å handle slik du beskriver.
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Følelser og tanker påvirker alt vi gjør. Hvis man skal prøve noe nytt og spennende, så vet man jo ikke om man vil like det eller ikke, før etter at man har prøvd. Det vil si, man vet ikke hvordan man eventuelt føler seg etterpå. Føles det godt, så er det godt.
Man blir altså fristet, vurderer risiko mot nytte, og tar et valg.

Så kommer det en twist.

Hos mange, så slår det dessverre ut på den måten at forventinger om negative følelser og tanker, kanskje basert på negative hendelser og tidligere opplevde kriser, hindrer dem i å prøve nye ting eller møte mennesker.
Man blir igjen fristet, men irrasjonelle negative forventninger inntrer uten noen åpenbar grunn, og risikovurderingen forpurres. Eventuell nyttevurdering blir følgelig glemt, fordi man kommer jo ikke såpass langt i beslutningsprosessen når det negative fokuset blir overveldende.

Dette understreker vår overdrevne vektlegging av tanker og følelser, som jo egentlig bare er en subjektivt følt virkelighet - altså noe som ikke finnes, annet enn i eget hode.
Da har man bare kastet bort en mulighet til å gjøre noe nytt, på grunn av at dette tankekjøret jeg skriver om, stopper all fornuftig tenking og det ødelegger hvert aspekt av det man definerer som en normal tilværelse.
Vis hele sitatet...
Her snakker du mot deg sev og tidligere utsagn om at de fleste lever i øyeblikket, for her sier du, som jeg skrev, at de fleste handler ut fra gamle erfaringer eller ønsker om hvordan fremtiden skal bli. Og jeg er enig med deg, det tror jeg vi alle gjør, noen i en større grad enn andre og flertallet i en slik grad at det reduserer den såkalte livskvaliteten i lengden, men sånn fungerer frykt. De tre F'ene er noe å bemerke seg, Frykt, Forventninger og Forelskelse, alle disse tre er steder hvor man kan sette store kjepper i hjulene på seg selv, og ikke minst andre for den saks skyld.
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Det går flere veier.
Min elskede samboer nappet øyenbrynene mine da vi begynte å snakke om jogging og styrketrening. Da viste tankens kraft seg igjen; smerten fra pinsetten som herjet halverte seg. Har funnet flere ganger at å tenke på fysisk aktivitet er smertestillende for meg.
Følelsene kan være til både fordel og ulempe. De kan bøyes, endres og knebles.
Når man begynner å observere hvordan man blir påvirket av egne tanker og følelser, blir det påfallende lett å se hvor viktige de er for oss. Og mer irritert og skuffet blir man, når erkjennelsen av at dette kun er tanker i eget hode, og per definisjon ikke virkelige. Det er usynlige glassvegger i den oppdiktede labyrinten i hodet, som ikke engang finnes - i alle fall ikke for andre enn en selv.
Vis hele sitatet...
Sånn er det, jeg var lenge selv opptatt av sannhet og virkelighet, men etter mange år med grubling har jeg kommet frem til at en objektiv sannhet er utenfor vår rekkevidde, men det gjør ingenting, for som du sier, vi skaper virkeligheten i vårt eget lille hode, og det er jo helt i orden når mennesklige sannheter er det eneste vi kan få. La oss kalle en objektiv sannhet for kunnskap og en subjektiv sannhet for visdom, sånn for å lage et bilde. Så sier vi at den molekylære strukturen på vann er en objektiv sannhet og det å kunne svømme er den subjektive sannheten på vann. Hvor mye hjelper det deg å vite den molekylære strukturen på vann når du holder på å drukne? Det er sikkert et dårlig eksempel, men det er altså hvor meningsløs jeg syns en objektiv sannhet er den dag i dag.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Evnen til å forme tanker og følelser bevisst kan læres ved å observere dem, og lære dem å kjenne. Den viktigste milepælen er nådd når man ikke lenger frykter sine egne tanker og følelser. De påvirker oss ikke mer enn vi lar dem - samtidig styrer de hele vår tilværelse. Det sier i alle fall de som visstnok kan dette. Psykologene, som umulig kan forstå hvordan det er, på grunn av den emosjonelle avstanden alle mennesker har til andres problemer.
Men dette har jeg ikke sjans i havet til å mestre, og tankene mine lar seg tilsynelatende ikke styre.
Psykologen min ønsker at jeg på sikt skal meste ting som, ærlig talt, høres helt urealistisk ut.
Vis hele sitatet...
Det er klart du har, jeg tror i alle fall det, for mitt vedkommende var den vanskelige delen å finne ut hvilken taktikk jeg skal bruke mot eget sinn og kropp og ikke selve mestringen. For min del ble livet lettere den dagen jeg innså at ingenting spiller en rolle i det store bildet, det spiller en rolle om jeg skyter naboen eller gir han en tusenlapp, men egentlig ikke, get it? Det er på ingen måter viktig å mestre noe som helst, det som derimot er viktig, for meg, for det er egentlig det eneste jeg har å forholde meg til er hva jeg trenger for å ha det bra, det vil si greit nok, levelig bare, trenger ikke sjokoladepudding så det tyter.


Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Er det noen her som har jobbet med dette? Spørsmålet er ment til dem som har slitt med dette, og deretter tatt kontroll, men om du har medfødt stålkontroll over tanker og følelser er jeg meget interessert i å høre om det også.
Hvordan beveger tankene seg? Hvor mye skal det til før du mister kontrollen på hvordan de utvikler seg? Føler du at det er du selv som bestemmer hva du skal tenke på, og føle, og ikke minst hvordan dette påvirker deg direkte og indirekte?
Jeg er meget interessert i erfaringer rundt mestring og feiling på dette, enten alene eller med psykolog. Og alle andre innspill såklart.
Vis hele sitatet...
Den dag i dag har jeg det het greit, hvilket betyr at jeg har perioder der ting er helt ok og det er perioder hvor alt føles meningsløst, men litt av greia er å fortelle seg selv at det er helt i orden, det gjør jo ingenting om man føler at alt er meningsløst, for som sagt, det betyr ingenting, det betyr ingenting om jeg føler ditten eller datten, gi deg selv litt slækk.

Følelser er en del av den mennesklige opplevelsen, etter at jeg lærte å mestre følelsene mine, sånn tidvis, så blir jeg ikke lengre like redd, er ikke like bekymret, ikke like angstfull når jeg havner i situasjoner hvor jeg ville blitt det tidligere, det jeg derimot har observert i ettertid er at kroppen er avhengig av å øve på følelser som er "viktig" så om jeg har hatt en bra periode, vil det, uavhengig om jeg vant i lotto eller forelsket meg komme en negativ følelse. Da må jeg igjen dra frem taktikkene jeg har lært meg å jobbe videre, men som sagt, det gjør jo ingenting, for det spiler ingen rolle, så eneste rådet mitt er enkelt, gi slipp.
Og da mener jeg gi slipp, og ikke, ta deg sammen, mann deg opp eller lignende, føl på det du føler, men fortell deg selv at det er helt greit å føle det sånn og at ingenting varer for alltid, ikke engang det du føler når du skrev denne tråden.

PS: Sånn kynisk sett anbefaler jeg deg å sjekke ut Vinterdepresjon EP'en min her: https://soundcloud.com/kloakk/sets/vinterdepresjon-ep
Hei, takk for svar.


Sitat av Kloakk Vis innlegg
Hensiktmessig i forhold til hva? Livene våre er meningsløse i det store bilde, i det lille bilde er overlevelse og reproduksjon meningen, men så er det jo sånn at en dag slukker solen. Så overlevelse og reproduksjon er vel egentlig meningsløst det også. Så jeg vil si at følelser holder oss i livet i en meningsløs eksistens.
Vis hele sitatet...
Hensiktsmessig i forhold til egen vinning for eksempel. Ja selvfølgelig er alt meningsløst sånn sett. Det jeg skriver henger sammen med egen kamp mot min psykiske helse. Finnes det i det hele tatt folk som tror det er en høyere mening med livet nå i 2017?

Jeg har prøvd å distansere meg fra nihilistisk tankegods fordi det gjør meg ikke godt. Men som du tydligvis vet, så er det en effektiv måte å drepe diskusjonen...
Ja, gode følelser er sikkert en god grunn til å leve en ekstra dag eller to. Hadde jeg vært like kverulerende som deg, kunne jeg jo feks ha sagt at følelser ikke er permanente og dermed meningsløse. Men det er en total avsporing..

Sitat av Kloakk Vis innlegg
På hvordan måte var tankene dine fri fra emosjonelle krefter? Og hvordan man tar en avgjørelse i den gitte situasjonen kommer vel ann på målet. Om personen som arvet har nok av penger, men ønsker å beholde minnet av slektningen er vel den beste strategien å beholde huset.
Vis hele sitatet...
Jo, fordi det var hans far som døde og ikke min. Det var en beskrivelse av hvordan jeg ser følelser påvirker folk til å ta merkelige valg.

Sitat av Kloakk Vis innlegg
Det stemmer nok at det føles lettere å se løsningen på en annens problem enn sine egne, men det er strengt tatt ikke sikkert at det er den beste løsningen for personen det gjelder. Og igjen er vel emosjoner grunnen til alle beslutninger og handlinger, sånn til syvende og sist. Er dog uenig i at de fleste lever i øyeblikket, jeg oppfatter de fleste til å dra både gårsdagens erfaringer og morgendagens ønsker inn i øyeblikket og handler ut ifra det.

Å leve i øyeblikket er for meg noe så enkelt som å kjenne vannet renne fra hodet og ned til tærne når man dusjer, kontra det å la vanen gjøre dusjingen mens hodet tenker på hva som enn skal skje etter dusjen. Et annet eksempel jeg har bemerket meg er mennesker som har bodd i det samme huset i over et tiår, men spør jeg de hvor mange trappetrinn det er mellom 1. etasje og 2. etasje har de ikke peiling. Å være i øyeblikket krever tilstedeværelse i det man gjør, i nettopp det øyeblikket man gjør det.
Vis hele sitatet...
Det blir sikkert ikke den beste løsningen, fordi det er emosjonelle hensyn som veier tungt. Hva som er best blir jo en subjektiv ting uansett. Poenget mitt dreide seg om enkelheten av å ta valg når følelser fjernes, som igjen henger sammen med min opplevelse av å ha problemer med følelsene mine.

Men det var heller ikke poenget. Poenget var følelsenes innflytelse og kontroll. Som du også påpeker selv.

Trappetrinn, da er vi enige om å være uenige. I huset jeg vokste opp i var det 14 trinn. I går, i dag og i morgen er uansett ganske nåværende.
Det går an å leve i nuet selv om man er traumatisert.

Jeg svarer kanskje på resten i morgen. Har ikke lest hele svaret ditt, men hvis resten også består av like mye avsporet kverulering så er det mulig jeg meldt pass. Ikke frekt ment, jeg la opp til det selv når jeg inkluderte alt for mange eksempler og personlige betrakteliger og annet tull.

Takk for svar

Beklager det forrige innlegget mitt Jeg er takknemlig for alle svar! Jeg er jævlig gretten og sliten. Bra svar folkens
Sist endret av TrippyKing; 6. september 2017 kl. 21:44. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Slank Margyge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Veldig interessant tråd, har en stund frustrert meg over at jeg ikke har kontroll på tankene mine, hjernen bestemmer at selvdestruktive tanker skal poppe inn, og alt jeg kan gjøre er å distrahere meg selv for å slippe unna. Jeg setter grenser for meg selv, eksempelvis så klarer jeg ikke å gjespe om jeg er klar over det, det er akkurat som at hjernen sier "sorry, kan ikke gjøre det når du ser på". Det samme problemet har jeg dersom jeg skal tisse, om jeg hører lyder eller tror at det er noen i båsen vedsidenav, så er det akkurat som at hjernen nekter å utføre handlingen.

Det ble nevnt ovenfor, psilocybin, er det noe sted man kan dra for å få tatt dette med tilsyn? Altså en person som kan assistere deg igjennom trippen? Jeg har utrooolig lyst til å teste dette, LSD eller DMT, men jeg tørr ikke å gjøre det alene i frykt for at min mangel på kontroll av mine indre tanker skal gi meg permanente arr ved inntak av dette.

Jeg er ellers en oppegående person uten noen historikk for mentale lidelser i min familie, men grunnen til at jeg gjerne skulle ha gjort dette i assistert form er rett og slett at jeg føler at jeg mangler kontroll på tankene mine, og det at jeg er bevisst på dette gjør at jeg er ekstra oppmerksom på tankene som popper opp i hodet mitt, og således "mater" negative tanker.
Kloakk: Beklager at jeg skrev på den måten, aner ikke hva som gikk av meg. Ironisk at følelsene tok overhånd i akkurat denne tråden..

Andre halvdel av ditt innlegg er meget interessant og det er tydelig at du snakker av egen erfaring. Det er et par småting som vi ser ulikt på fordi du tar med evolusjon, og det var litt utenfor det jeg hadde forventet. Av en eller annen grunn føltes det som et angrep på logikken min, noe jeg ser nå at jeg bare innbilte meg. Det er takken for å by på deg selv og prøve å hjelpe liksom. Beklager

Innlegget ditt var ekstremt matnyttig. Sånne selvopplevde betraktninger med høy grad av refleksjon er gull verdt. Skal prøve å tenke på det du har skrevet. Håper at jeg tillater meg selv litt slækk ja - det er det jeg trenger mest av alt nå.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Veldig interessant tråd, har en stund frustrert meg over at jeg ikke har kontroll på tankene mine, hjernen bestemmer at selvdestruktive tanker skal poppe inn, og alt jeg kan gjøre er å distrahere meg selv for å slippe unna. Jeg setter grenser for meg selv, eksempelvis så klarer jeg ikke å gjespe om jeg er klar over det, det er akkurat som at hjernen sier "sorry, kan ikke gjøre det når du ser på". Det samme problemet har jeg dersom jeg skal tisse, om jeg hører lyder eller tror at det er noen i båsen vedsidenav, så er det akkurat som at hjernen nekter å utføre handlingen.

Det ble nevnt ovenfor, psilocybin, er det noe sted man kan dra for å få tatt dette med tilsyn? Altså en person som kan assistere deg igjennom trippen? Jeg har utrooolig lyst til å teste dette, LSD eller DMT, men jeg tørr ikke å gjøre det alene i frykt for at min mangel på kontroll av mine indre tanker skal gi meg permanente arr ved inntak av dette.

Jeg er ellers en oppegående person uten noen historikk for mentale lidelser i min familie, men grunnen til at jeg gjerne skulle ha gjort dette i assistert form er rett og slett at jeg føler at jeg mangler kontroll på tankene mine, og det at jeg er bevisst på dette gjør at jeg er ekstra oppmerksom på tankene som popper opp i hodet mitt, og således "mater" negative tanker.
Vis hele sitatet...
Jeg har nøyaktig samme problem med urinering og påtrengende tanker. Jeg har aldri hørt noen andre snakke om det der med urineringen... Offentlig er et helvete. Strålen kan være underveis, men om det kommer eller jeg tror det kommer noen så sier det full stopp. Jeg har aldri latet vannet mens noen har befunnet seg i samme rom i edru tilstand.

Tanker som kommer og kødder til ting er ikke kult, spesielt ikke hvis det kommer i veien for hverdagen og sånt.
Hvordan reagerer du på de tankene hvis du ikke greier å distrahere deg da?
Jeg bruker også å distrahere meg, men jeg prøver å bare la dem komme.
Psykologen min pleier å si det så godt: si til deg selv at du ikke skal tenke på en rosa elefant.
Da blir det umulig å tenke på noe annet. Etter min erfaring er distraksjoner noe som bare gjør det verre. Det føles som om jeg jager bort tanken, men den bare sirkler rundt som et fly som venter på tillatelse til å lande. Og for hver runde flyet sirkler, blir det vanskeligere og vanskeligere å nekte det landing.

Jeg har blitt fortalt at jeg ikke må se på disse tankene som farlige. At det er bare vanlige tanker som ikke kan skade meg på noen som helst måte. Og da skal man prøve å behandle dem som vanlige tanker, som kommer og går. Slik kan de ta mindre plass og over tid føles dem mindre plagsomme.

Dette var det min psykolog som er spesialist på sånne traumer som sa, en meget klok dame. Jeg har delvis lykkes med dette og det hjelper jo hvis man kommer over kneika. Men jeg får stadig tilbakefall når det kommer en tanke som har en ny vri eller er oppsiktsvekkende på en eller annen måte.
Jeg må ofte distrahere meg da, spesielt hvis dagsformen er skjør, jeg ikke har trent eller om jeg har sovet lite..


Ang LSD så kan du trygt ta dette alene. Mdma og dmt også.

Det er mange selverklærte eksperter her som vil motsi meg, men det er ingen grunn til å ikke ta det alene. Skal du ha en trip sitter må du ha noen som vet hva de gjør, hvis ikke kan det ødelegge hele turen. Er du alene har du bare deg selv å forholde deg til og mindre kilder til stress og forstyrrelser.
Har ikke tatt noe som helst på lenge nå, men alene er noe jeg foretrekker på LSD uten tvil.

DMT har neppe særlig terapeutisk effekt, siden du bare ligger langflat og blaster gjennom verdensrommet et par minutter. Men det er et flott stoff som alle burde ha på bucket lista.

Det finnes jo helt sikker klinikker i utlandet som gjør dette ja. Mener å ha sett dette mange ganger i europeisk land.

Men skal du ha terapeutisk effekt burde du ha en kompetent terepeut vil jeg tro. Aner ikke hva de gjør, men kan tenke meg at de holder deg i fokus og hjelper deg til å tenke på traumatiske opplevelser og gjennomføre en slags session med tilpasset behandling.
Sist endret av TrippyKing; 7. september 2017 kl. 06:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Slank Margyge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Jeg har nøyaktig samme problem med urinering og påtrengende tanker. Jeg har aldri hørt noen andre snakke om det der med urineringen... Offentlig er et helvete. Strålen kan være underveis, men om det kommer eller jeg tror det kommer noen så sier det full stopp. Jeg har aldri latet vannet mens noen har befunnet seg i samme rom i edru tilstand.
Vis hele sitatet...
Godt å høre at jeg ikke er alene Med meg så kom det plutselig, det var akkurat som at jeg hadde åpnet en dør i hjernen min, og at hjernen min ble obs på at jeg fulgte med på den. Jeg klarer det ikke engang når jeg er full, dersom jeg er ute på byen så må jeg gå ned til ettellerannet smug det ikke befinner seg noen på for å få tisset. Det faktum at jeg har klart å lage et så stort hinder for meg selv, gjør at jeg frykter hva annet jeg kan gjøre dersom jeg fortsetter å observere tankene mine, samtidig så klarer jeg ikke å la være.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Hvordan reagerer du på de tankene hvis du ikke greier å distrahere deg da? Jeg bruker også å distrahere meg, men jeg prøver å bare la dem komme.
Vis hele sitatet...
Jeg kan ikke distrahere meg selv mentalt, jeg trenger fysisk eller visuell distraksjon. Det vil si, åpne øynene og legge merke til at gardinene beveger seg, eller å gjøre noe fysisk. Jeg er ikke "sterk nok" mentalt til å klare å velge å ikke fokusere på noe. Jeg prøver ofte den teknikken med å bevisst ikke tenke på noe dersom jeg faktisk ønsker å tenke på det, men det faktum at hjernen er klar over at jeg prøver å "lure" den gjør at det ikke funker.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Etter min erfaring er distraksjoner noe som bare gjør det verre. Det føles som om jeg jager bort tanken, men den bare sirkler rundt som et fly som venter på tillatelse til å lande. Og for hver runde flyet sirkler, blir det vanskeligere og vanskeligere å nekte det landing.
Vis hele sitatet...
Sånn er det ofte meg meg også, med mindre jeg klarer å glemme det i distraksjonen, eksempelvis at noen andre kommer inn i rommet og starter en samtale, eller at det er noe interessant på TV e.l.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Jeg har blitt fortalt at jeg ikke må se på disse tankene som farlige. At det er bare vanlige tanker som ikke kan skade meg på noen som helst måte. Og da skal man prøve å behandle dem som vanlige tanker, som kommer og går. Slik kan de ta mindre plass og over tid føles dem mindre plagsomme.
Vis hele sitatet...
Tusen takk for tips, samtidig så klarer jeg ikke helt å overbevise meg selv om dette. Det å ikke ha kontroll på tankene, og at det allerede har påvirket meg i form av at jeg ikke kan "tisse på kommando", gjør at jeg frykter at jeg kan påføre meg selv langt verre ting. Hvordan går man forresten frem for å få psykolog? Det hadde vært veldig interessant.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Ang LSD så kan du trygt ta dette alene. Mdma og dmt også.
Vis hele sitatet...
Interessant. Føler du at LSD har hjulpet deg? Tok du det med mål om å lære, eller bare for morroskyld? Er du glad for at du gjorde det?

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Det finnes jo helt sikker klinikker i utlandet som gjør dette ja. Mener å ha sett dette mange ganger i europeisk land.

Men skal du ha terapeutisk effekt burde du ha en kompetent terepeut vil jeg tro. Aner ikke hva de gjør, men kan tenke meg at de holder deg i fokus og hjelper deg til å tenke på traumatiske opplevelser og gjennomføre en slags session med tilpasset behandling.
Vis hele sitatet...
Jeg husker ikke hvilken serie jeg så, men det var en amerikansk TV-serie hvor psykologer brukte psilocybin terapautisk. Om dette har rot i virkeligheten vet jeg ikke, men jeg kunne virkelig ha tenkt meg å prøve dette selv.
Beste måten å komme seg til offentlig psykolog er å få en henvisning til DPS fra fastlegen. Det er faktisk veldig givende å gå til psykolog, man kan lære mye om seg selv, og hvorfor man er som man er. De er også glade i å utfordre måten du tenker på for å gi deg nye perspektiver på ting. Jeg har fått mange aha-opplevelser der. Viktig med personlig kjemi mellom psykolog og pasient, men jeg har alltid truffet blink på første behandler. Om det skurrer kan du enkelt og greit bytte.
Privat så er det bare å ringe og få time. Det gjorde jeg med min første behandler. Det kostet godt over tusen kroner per time da... Og det er 10 år siden, sikker ikke blitt noe billigere med tiden.

Jeg tok LSD fordi jeg har vært nysgjerrig på psykedelika siden jeg jeg var ungdom. Prøvde første gang når jeg var et par og tyve år. Har kanskje rundt 30 turer på samvittigheten.
Opplevelsen av å ture er forskjellig fra gang til gang. Noen turer er mer spirituelle enn andre. Noen ganger har jeg bare hørt musikk og smeltet ned i en stol liksom, men den beste og mest innsiktsfulle turen var når jeg så/husket andre utgaver av meg selv. Som barn, ungdom osv. Da ble jeg faktisk litt bedre kjent med meg selv følte jeg. Det beste var at jeg også kunne få glimt av en slags.. Ubesudlet utgave av meg selv. Hvordan jeg egentlig er liksom, der mine opplevelser tidligere i livet ikke hadde preget meg, der jeg var en renere person. Utraumatisert på en måte, og det var både godt og vondt. Jeg var i ekstase samtidig som jeg hylte av sorg. Og da greide jeg et øyeblikk å tilgi meg selv.
Men for meg varer ettervirkningen av opplevelser på syre bare et par dager. Derfor er LSD ikke så mye verdt for meg hvis formålet er å få et bedre liv. Hvis jeg hadde tura hver helg kanskje det hadde blitt noe annet, men det orker jeg ikke.

Jeg er glad for at jeg gjorde det ja. Når jeg tar LSD med samboeren min blir vi veldig glade i hverandre og forståelsesfulle i flere dager etterpå.

Jeg kommer til å ta det igjen, fordi jeg elsker hvordan tankegangen endres på og det er fint å kunne betrakte seg selv med et mer nøytralt perspektiv. Rusen du får i kroppen er også voldsomt euforisk for meg. Men å bare chille og sette på favoritt albumene mine er egentlig det jeg liker best. Det spirituelle kommer bare av og til, og er ikke permanent, derfor synes jeg ikke det har noen verdi sånn sett for meg. Men det finnes veldig mange rapporter og anekdoter fra folk som har fått livene sine endret for alltid, i positiv retning. Så jeg vil si det er verdt å prøve.
Alle psykisk friske mennesker burde egentlig prøve lsd, hehe.

Du kan ture alene, men fraråder deg å gjøre det spontant første gangen. Finn et bra tidspunkt og sørg for å føle deg trygg så går det bra. Er du redd for å gjøre det alene kan du jo si fra til en venn du stoler 100 prosent på at du skal ture, og eventuelt ringe han hvis det er noe.
Du kommer til å få angst før turen. Det er helt vanlig. Det er pga forventninger og nervøsitet. Det har ingen innvirkning på turen, fordi når effekten begynner å inntre forsvinner den som dugg for solen.


Mdma er nor jeg synes er ekstremt oppskrytt til rekreasjon, jeg får depressive nedturer etterpå som gjør at det ikke er verdt det. Hvordan det er i kombinasjon med terapi aner jeg ikke.

Jeg Googlet mdma therapy og fant masse treff. Du kan jo også kontakte emmasofia-folkene. Er det noen som vet hvem som driver med dette så er det dem.
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Hei, takk for svar.
Hensiktsmessig i forhold til egen vinning for eksempel. Ja selvfølgelig er alt meningsløst sånn sett. Det jeg skriver henger sammen med egen kamp mot min psykiske helse. Finnes det i det hele tatt folk som tror det er en høyere mening med livet nå i 2017?
Vis hele sitatet...
Klart det gjør, en høyere mening blir kanskje litt drøyt å si, men mange trenger å ha en mening for å stå opp å leve videre.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Jeg har prøvd å distansere meg fra nihilistisk tankegods fordi det gjør meg ikke godt. Men som du tydligvis vet, så er det en effektiv måte å drepe diskusjonen...
Ja, gode følelser er sikkert en god grunn til å leve en ekstra dag eller to. Hadde jeg vært like kverulerende som deg, kunne jeg jo feks ha sagt at følelser ikke er permanente og dermed meningsløse. Men det er en total avsporing..
Vis hele sitatet...
Jeg ville aldri drepe diskusjonen, jeg, som jeg skrev har tilbakefall, og diskusjon, med noen som er litt viderekomne - deg - er en grunn ti å stå opp - gir meg mye.
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Jo, fordi det var hans far som døde og ikke min. Det var en beskrivelse av hvordan jeg ser følelser påvirker folk til å ta merkelige valg.
Vis hele sitatet...
Jeg er enig, men hva du ser eller ikke ser, er ikke så viktig, vel for andre enn deg... Jeg ville bare uttrykke at det du føler som krystallklart, kanskje ikke er det. Og det er helt i orden.
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Det blir sikkert ikke den beste løsningen, fordi det er emosjonelle hensyn som veier tungt. Hva som er best blir jo en subjektiv ting uansett. Poenget mitt dreide seg om enkelheten av å ta valg når følelser fjernes, som igjen henger sammen med min opplevelse av å ha problemer med følelsene mine.
Vis hele sitatet...
Og mitt poeng er at du tar ikke et valg uten følelser, du tar et valg basert på dine følelser og ikke hans. Men klart det er lettere, som vi snakket om, lettere å ta valg for andre enn seg selv...

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Men det var heller ikke poenget. Poenget var følelsenes innflytelse og kontroll. Som du også påpeker selv.

Trappetrinn, da er vi enige om å være uenige. I huset jeg vokste opp i var det 14 trinn. I går, i dag og i morgen er uansett ganske nåværende.
Det går an å leve i nuet selv om man er traumatisert.
Vis hele sitatet...
Nemlig, jeg tror faktisk at traumer, hjelper deg å være tilstede, noe du bekrefter. Så hvorfor kan ikke det du kaller for dine negative opplevelser faktisk har gjort deg godt?

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Jeg svarer kanskje på resten i morgen. Har ikke lest hele svaret ditt, men hvis resten også består av like mye avsporet kverulering så er det mulig jeg meldt pass. Ikke frekt ment, jeg la opp til det selv når jeg inkluderte alt for mange eksempler og personlige betrakteliger og annet tull.
Vis hele sitatet...
Du kan gjerne kalle det avsporing, men det var du som spurte om svar fra noen som sliter med psyken og der velger jeg å tro at jeg passer perfekt inn, jeg prøver ikke å avspore, men jeg ser de sammenhengene jeg ser, ikke fordi jeg vil whatever, men fordi jeg ser de. Fuck deg og hva du tror lissom. Tro det eller ei, jeg er ikke ute etter å rakke ned på noen, jeg sier min mening, og trives med det, gjør du?
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Beklager det forrige innlegget mitt Jeg er takknemlig for alle svar! Jeg er jævlig gretten og sliten. Bra svar folkens
Vis hele sitatet...
Ingentig å beklage for, i alle fall for min del, jeg vet at jeg er fucked og jeg vet at ikke alle er enig med meg, men hva betyr det for meg, absolutt ingenting, jeg sitter her foran pc'en og gir av meg selv, om noen ikke liker det er det bare å scrolle videre ass.

Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Kloakk: Beklager at jeg skrev på den måten, aner ikke hva som gikk av meg. Ironisk at følelsene tok overhånd i akkurat denne tråden..

Andre halvdel av ditt innlegg er meget interessant og det er tydelig at du snakker av egen erfaring. Det er et par småting som vi ser ulikt på fordi du tar med evolusjon, og det var litt utenfor det jeg hadde forventet. Av en eller annen grunn føltes det som et angrep på logikken min, noe jeg ser nå at jeg bare innbilte meg. Det er takken for å by på deg selv og prøve å hjelpe liksom. Beklager

Innlegget ditt var ekstremt matnyttig. Sånne selvopplevde betraktninger med høy grad av refleksjon er gull verdt. Skal prøve å tenke på det du har skrevet. Håper at jeg tillater meg selv litt slækk ja - det er det jeg trenger mest av alt nå.
Vis hele sitatet...
Om jeg kan gi deg et lite avbrekk fra å mislike dine egne tanker og heller mislike mine, er jeg egentlig fornøyd ass, jeg kaller meg Kloakk for en grunn, stort sett opplever jeg at de fleste jeg møter tømmer sin dritt og piss på meg og går videre med livene sine, tømt og tilfreds, men greia er at kloakk-systemet er genialt, om du kan legge negativiteten i rør, i mitt tilfelle musikk, er det til stor hjelp for alle. Og du trenger på ingen måte beklage deg kompis, jeg ville bare dele mine tanker, selv kloakken kan gå tett, og det fikk jeg gjort. Så takk til deg får å prøve å stake dritten som hadde samlet seg opp. Get it or not, spiller ingen rolle, men mennesker som deg som snakker ut om hva du opplever er sjeldne og jeg liker det ass.
▼ ... over et år senere ... ▼
Når faen skrev jeg dette
Hei på deg Trippy, lenge siden sist.
Håper du gidder å oppdatere tråden siden jeg har lest hele nå.
Klem fra Betty
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
Når faen skrev jeg dette
Vis hele sitatet...
Rusa maybe?
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Hei på deg Trippy, lenge siden sist.
Håper du gidder å oppdatere tråden siden jeg har lest hele nå.
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Beklager, men jeg sitter ikke på denne type innsikt lengre. Føler i grunn at jeg har mistet mye av meg selv og mitt eget tankegods til rus.
Kjørte på hardt med benzo, alkohol og amfetamin fra 2016 og utover. Greide å få meg jobb og hus, så fasaden har aldri vært finere enn nå samtidig som jeg aldri har hatt det verre.

Begynte med sprøyter igjen etter seks års opphold Hurra. Satte et skittent skudd og fikk septisk sjokk. Endte på rehab. Så noen lange paragrafer om hvor jævla lur jeg er skal jeg spare dere for.
Takk for det Trippy.
Synd at det har gått slik for deg.
Kan det være til noen hjelp å skrive litt her av og til?
Klem fra Betty