Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  27 2496
Jeg har hatt en interesse av å forstå hvorfor folk oppfører seg som de gjør fra ganske tidlige alder. Det startet med litt røffe søskenforhold, som bygget seg videre på å hjelpe venner som slet med diverse ymse psykiske plager. Jeg har jo derfor tenkt lenge at å studere psykologi er veien å gå. Så handler det bare mer eller mindre om hva slags type spesialisering det er snakk om.

Ettersom at det kommer flere og flere forskningstudier (MAPS, john hopkins, imperial college) gjort på psykedelika som virker svært lovende, så har jeg tenkt at dette er et felt jeg vil være involvert i om det virkelig tar av mer enn det har gjort. Jeg er spesielt interessert i hvordan MAPS arbeider med krigsveteraner plaget av post-traumatisk stress i kombinasjon med mdma-assistert terapi, og tenker selv at det er potensiale i en rekke andre stoffer også.

Grunnen til at jeg tror psykedelika har mye potensiale er jo hovedsakelig basert på egne erfaringer. Det fikk meg til å se ting i andre lys, og jeg merket i ettertid at jeg nå klarer å bedre forstå hva jeg selv føler. Samtidig har jeg merket at jeg ikke tar ting til meg like lett som jeg gjorde. Man kan vel si at jeg utagerer følelsene mine mindre enn jeg gjorde. På samme tid har jeg sett de destruktive kreftene psykedelika kan ha under feil bruk. Fra knuste familieforhold til søvnløse og paranoide netter, og et par vennskapsbrudd. Jeg har også sagt og gjort ting i etterkant av en tur som jeg i dag aldri ville gjort igjen, så jeg har også forstått nytteverdien av å integrere opplevelsen nøye før man gjør drastiske ting. Alt i alt har det enormt potensiale for både godt og vondt, men at det skal være fullt mulig å utnytte det til noe godt - gitt omstendigheter og bruk.

Jeg trodde i starten at psykedelika var en greie som var dømt til å være en undergrunnsgreie og for de spesielt interesserte. Men de nye forskningsresultatene og ting som etableringen av NFPV, reklameringen til rusopplysningen og planlegging av rusreform forteller meg at det faktisk kan være en verden der psykedelisk-assistert terapi virkelig kan bli praktisert. Det var jo tross alt i praksis før krigen mot narkotika, så det skal da være håp?

TL;DR: Jeg har hatt et ønske om å studere psykologi lenge. Ønsker å kunne drive med bl.a. psykedelisk-assistert terapi i fremtiden. Vet ikke hvordan.


Det jeg sliter med er at jeg har lite til ingen informasjon rundt hvordan man kan gå frem med ambisjonene mine.

Mine spørsmål er da som følger:
  • Lever jeg bare i en romantisert fantasi, eller er det faktisk grunnlag for det jeg ønsker?
  • Hva er holdningene rundt psykedelika på universitetene, er det noe man faktisk kan skrive og snakke om uten å bli støtt ut helt?
  • Hvordan går man frem for å utdanne seg slik at man kan drive med slikt hvis det blir lovlig?
  • Er det slik at hvis man retter en evt. bachelor/mastergrad innen psykedelika, at man kan få jobb andre steder uten å bli støtt ut helt?
  • Ville man hatt mulighet til å spesialisere seg i det ved evt. profesjonsstudie?
  • Hvordan ligger mulighetene an for å drive med forskning på område?

Jeg vil også si at det er andre områder innenfor psykologi som jeg også synes er veldig spennende. Men at jeg skulle ønske å jobbe med psykedelika hvis det blir en fremtidig mulighet. Har en god del over middels gode karakterer. Ikke topp-karakter nivå, men godt nok til å studere psykologi hvertfall. Går ut VGS til neste år.

Jeg verdsetter alle svar, da jeg føler ikke jeg kan snakke åpent rundt dette med noen. Selv svar som kaller meg for en naiv hippie går også fint. Trenger bare så mange innspill som mulig. Har snakket med rådgiveren på skolen min, men jeg føler at jeg bare ville blitt ledd av om jeg tok det opp.
Du er nok ikke alene med å ha en slik dragning. Det finnes nok flere innen medisin og psykologi som synes psykedelisk forskning er svært interessant, spesielt grunnet egenerfaring.

Om målet er å guide psykedelisk behandling på en god måte er nok det "letteste" (hvis det er lett å gi opp alt og å vrenge alle mørke hjørner av din egen psyke) å dra til Amazonas og å gå i lære under en erfaren ayahuascha sjaman/veileder.

Skal du gjøre det i en vestlig setting kreves det utdannelse og en jordnær og vitenskapelig tilnærming der man helst skal tone ned egne erfaringer fra tidligere. Du kan melde deg som praktikant f.eks ved forskningsprosjekter i utland - dette vil kreve stå på vilje, en seriøs fremtoning og vilje til å flytte utenlands.

Ellers er du svært ung og psykedelika har nok flere mørkere baksider enn du har opplevd allerede. Som Straussmann erfarte med sine DMT-eksperimenter er det også et spørsmål om hva slags dører man åpner opp ved å påføre forsøkspersoner kraftigere psykedeliske erfaringer. Her tenker jeg personlig at den sjamanistiske behandlermåten er mer dyptgående og ærlig enn mange vestlige tilnærmingsmåter. Jeg regner meg selv som ganske erfaren innen diverse psykedeliske tilstander - men kommer man i "McKenna land" så er det bare å innse at man ikke har snøring og ikke vet hva man egentlig "lefler" med - skal man i tillegg ha ansvar for andre så tenker jeg det mest ansvarlige er grundige svært dyptgripende egne erfaringer hvor både alle aspektene av psykedelika bør være integrert (mørke såvel som lyse) - som jeg tenker en sjamanistisk tilnærming åpner mer opp for enn den vestlige (iallefall så langt).

Du må ta høyde for at din dragning kan forandre seg gjennom et lengre studium. Er du virkelig gira så ta et par pauseår fra alt av studier og gå i lære hos en sjaman/veileder i utlandet. Er dragningen da den samme så er garantert et lengre studium en vei å gå for å gjøre det "stuerent" i vestlige kulturer.
Er dessverre vanskelig å gi noe enkelt svar på hva holdningene i akademia er angående psykedelika, men Norge er et temmelig konservativt land hva gjelder rusmidler, så mange har vel som utgangspunkt at de ikke vil "drive med dop", hvis de i det hele tatt har tatt stilling til psykedelika. Jeg har innteykk av at mannen i gata tror jo mer eller mindre at man blir gal av å ta LSD så det er lang veg å gå før vi kan vente noe betydelige omveltninger.

Husk at de som er for psykedelika er en minoritet, men en veldig tydelig en. Det er ikke noe nytt at rusliberalere sier at det er endring i vente.

Når det er sagt, så tyder denne artikkelen i Tidskritet for den norske legeforeningen på at vinden kanskje er i ferd med å snu. Er veldig mye å si om det, så kan ikke fange alt her, men tror det er de store linjene i tiden.

Så til spørsmålene dine

Lever jeg bare i en romantisert fantasi, eller er det faktisk grunnlag for det jeg ønsker?

Det finnes folk som forsker på psykedelika. Her til lands har Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen forsket på MDMA med varierende hell. Er utrolig mye å si her, men det er definitivt et eksisterende forskningsfelt som det er mulig å bli en del av. Om du kan bli en del av det er et litt mer innviklet spørsmål, og kommer an på en hel del andre ting. Det krever høyt ambisjonsnivå å bli forsker, og det er mye man kanskje ønsker seg som man må si nei til for å bli forsker. Hvis hovedinteressen bare er psykedelika generelt så er ikke det tilstrekkelig. Du må ville drive med alle de kjipe tingene forskere må forholde seg til, være det innviklet statistikk, universitetspolitikk (aka rævslikking).

Hva er holdningene rundt psykedelika på universitetene, er det noe man faktisk kan skrive og snakke om uten å bli støtt ut helt?

Som student er det nok best å holde hodet lavt. Mange negative holdninger til folk som er interessert i rusmidler (delvis med rette vil jeg nå si). Etablerte forskere som har bevist sin seriøsitet kan nok i større grad utfordre majoriteten, men hvis du setter deg litt inn i forholdene rundt Krebs og Johansen så ser du at det kan ha en del konsekvenser også. Om 10 år er det kanskje helt anderledes.


Hvordan går man frem for å utdanne seg slik at man kan drive med slikt hvis det blir lovlig?
Er det slik at hvis man retter en evt. bachelor/mastergrad innen psykedelika, at man kan få jobb andre steder uten å bli støtt ut helt?


Først gradene du må ha:
MINST en master. Men kommer også an på. Om du feks. har en bachelor i england og har knyttet kontakter i de rette forskningsmiljøene kan du hoppe rett inn i en lab og ta doktorgrad på psykedelisk forskning. Dette er ikke noe som bare skjer, det krever enormt med hardt arbeid, evner og sikkert en dose flaks også. Du er ikke alene om å ville jobbe i det feltet.

I Norge er det verre. En master som er veldig forskningsorientert, feks. nevrovitenskap kan være første steget på veg mot psykedelisk forskning. Da ser du på minst 5 år på lesesalen, og det er gitt at du kommer inn på første forsøk, er ganske høye krav.

Ellers er en doktorgrad et naturlig skritt å ta etter master. Vi snakker da om en grad på kanskje 4 år, etter 5 år for å oppnå master. Da kan man også komme fra flere felt, men jeg tenker biologi, medisin eller psykologi er naturlige steder å starte hvis man er på veg mot psykedelika.
Finnes ikke egen grad i psykedelika, men det berører jo flere av de feltene jeg har nevnt, så man kan styre seg i den retningen etter som man stiger i universitetsgradene og får mer autonomi som student.

Hvis du vil jobbe utenfor forskning, altså som terapeut er det ingen veg utenom å ha lege eller psykologtittel, og det betyr profesjonsstudiene med mindre du vil ta sjansen på utlandet. Leger er de eneste som har mulighet til å gi medisiner, men sjekk ut ketaminklinikkene i oslo for å se litt på hvordan andre gjør det. Der samarbeider somregel psykologer og leger, og det er vel egentlig det vanligste oppsettet når man bruker medisiner i psykologisk behandling.

Eventuelle muligheter kommer an på deg, din utdannelse, og din CV generelt. Om det eneste du har er et verv i studentlaget til Emma Sofia og at du har testa litt greier her og der så kommer du nok ikke så langt noen steder, men du blir nok ikke avvist fordi du har forsket på psykedlika, så lenge forskningsarbeidet har vært seriøst.

Ville man hatt mulighet til å spesialisere seg i det ved evt. profesjonsstudie?

Hva som skjer etter endt grunnutdannelse er opp til deg. Sikkert mulig å komme seg i den retningen etter hvert, kanskje noen kurs i utlandet. Er ikke godt å si hvordan feltet ser ut om 6-7 år, men jeg vil gjette at det er mulig.

Hvordan ligger mulighetene an for å drive med forskning på område?

Som alt annet her: det kommer an på. Umulig å si hvordan ting er når du er ferdig utdannet, men psykedelisk forskning er definitivt i vekst. Hvor stor den veksten faktisk er kan jeg ikke si noe om. Har du det som skal til kan du få det til, men om du har det vet du ikke før du står der.


Ble ganske langt det her, beklager det, men du stiller litt vanskelige spørsmål. Det virker for meg som om du ikke har helt greie på hvordan forskning/universiteter fungerer. Det hadde ikke jeg heller da jeg gikk på videregående og det er ikke noe galt i det (skal ikke si for sikkert at jeg har det nå heller hehe). Bra du spør, men jeg tror du starter i litt feil ende.

Ikke velg en utdannelse fordi du har tatt psykedelika og kunne tenke deg å holde på med det resten av livet. Velg en utdannelse fordi det er et emne som interesserer deg. Hvorfor vil du forske på psykedelika? Er du interessert i menneskene? Er du interessert i biologien? etc. etc. Dette er sånt du kan snakke med rådgiver om.
Betyr ikke at du ikke kan interessere deg for det, men at man liker en hobby betyr ikke nødvendigvis at man bør prøve å gjøre den til jobben sin.

Et studie er en lang og strevsom reise, og ikke noe man bør legge ut på uten å ha ha vurdert flere ruter, gransket mangfoldige kart, og forsikret seg om at det stedet man er på veg til faktisk er der man ønsker å ende opp. Du står foran et enormt og viktig valg, så sørg for å sette deg inn i mulighetene før du velger en av dem.

Håper dette hjalp, bare spør hvis det er noe mer du lurer på.

Lykke til!

Forresten, søk på psykedelika i det norske psykologtidskriftet sin database gir ganske få treff, men den korte teksten her fra 2017 kan jo være interessant lesning for noen som vil måle temperaturen på norske holdninger til psykedelika.

Og ta forøvrig en titt på denne artikkelen fra MAPS som handler om nettopp det du lurer på.
Sist endret av Marlboro666; 3 uker siden kl. 23:39. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Chaotic Neutral
voktern's Avatar
I Norge og verden forøvrig er det mye som skjer nå. PsykForsk ved Sykehuset i Østfold mener psykedelia er et godt medisinsk utgangspunkt, og de håper at de snart kan gå i gang med egne studier på behandling med psykedelia og MDMA her til lands. Da Michael Pollans bok «How to change your mind» ble lansert på norsk på Kulturhuset i Oslo tidligere høst fikk jeg inntrykk av at salen var full av akademikere som har en voksende interesse for emnet.

Du kan sikkert ta kontakt med Norsk forening for psykedelisk vitenskap for informasjon om eventuelle jobbmuligheter i Norge på sikt. Anbefaler deg å titte på foredragene fra kvelden på Kulturhuset her:

https://www.facebook.com/watch/?v=2439114002992832
Som bestilt publiserte morgenbladet nettopp to saker som berør temaet.

Først en liten leder, som jo vitner om litt andre stemninger enn lenken fra psykologtidskriftet.

Og så, hele norges russosiolog : Willy Pedersen, på saken igjen ikke så mye nytt for de av oss som allerede er kjent med psykedelika, (blant Pedersens forskningsfunn kan vi lese at "Flere likte å foreta «reisene» i skogene rundt Oslo" hahaha). Poenget er at dette her står på trykk i en norsk avis. Selvfølgelig er det den rusliberale skravleklassens favorittavis (kanskje med konkurranse fra Natt og Dag), så vi har grunn til å være forsiktige med å tolke dette som noen total omveltning, men som Pedersen skriver selv: "Tonefallet er stadig mer optimistisk."

Legg dessuten merke til at "Nå starter to av de mest prestisjefylte universitetene i verden, Johns Hopkins i USA og Imperial College i England sentre for forskning på psykedelika. ".

Jeg er klar over at artikkelen er bak betalingsmur, men send pm hvis noen vil ha den så kan vi nok ordne noe.
Sopphuet's Avatar
Trådstarter
Tusen takk for de utfyllende svar, det har fått meg til å tenke gjennom mye de siste 2 døgna. Beklager veggen med tekst som kommer nå.

Sitat av Bearass Vis innlegg
Om målet er å guide psykedelisk behandling på en god måte er nok det "letteste" (hvis det er lett å gi opp alt og å vrenge alle mørke hjørner av din egen psyke) å dra til Amazonas og å gå i lære under en erfaren ayahuascha sjaman/veileder...
Vis hele sitatet...
Jeg har tenkt tanken i å droppe alt jeg har av tanker også dra ned til Amazonas for en ayahuasca tur og se hva jeg får ut av det. På samme tid har jeg holdt meg selv igjen i den oppfatningen om at stoffet er jo det samme, så å betale så mye for å gjøre det har holdt meg mye tilbake. For ikke å snakke om hva folk kommer til å si.

Jeg mener personlig at sjamanene i Amazonas har en enorm nytteverdi i det at de har langt mer erfaringer innenfor å bruke middelet til noe positivt. Mange vil hevde at det å "stå å bromme mens man slår på trommer" ikke har noe verdi. Men for meg så er det ikke så svart-hvitt som at man bare slår på et par trommer. Sjamaner har jo enorm kunnskap og innsikt i hvordan disse stoffene fungerer, og kan på den måten guide folk gjennom en utfordrende opplevelse.

På den annen side så er jeg enormt redd for å komme tilbake til et samfunn der man avkaster alt som ikke har vitenskapelig verdi. Der hvor folk ler, himler med øynene eller kødder med at jeg har blitt med i scientologikirken i det man sier man har hatt en "spirituell" opplevelse. Jeg ønsker ikke å drive med ting som ikke har noen vitenskapelig bevisst rot, altså totalt svada. Fordi jeg kan fundamentalt sett aldri vite om det sjamanene driver med faktisk hjelper folk eller at det er deres oppfatning av at sjamanen hjelper, som gjør at det hjelper. Jeg kan jo f.eks. aldri skrive at jeg har gått i lærdom hos en sjaman i jungelen på CV, da jeg føler det har flere negative ringvirkninger enn positive.

Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Er dessverre vanskelig å gi noe enkelt svar på hva holdningene i akademia er angående psykedelika, men Norge er et temmelig konservativt land hva gjelder rusmidler, så mange har vel som utgangspunkt at de ikke vil "drive med dop", hvis de i det hele tatt har tatt stilling til psykedelika. Jeg har innteykk av at mannen i gata tror jo mer eller mindre at man blir gal av å ta LSD så det er lang veg å gå før vi kan vente noe betydelige omveltninger.

Husk at de som er for psykedelika er en minoritet, men en veldig tydelig en. Det er ikke noe nytt at rusliberalere sier at det er endring i vente.

Når det er sagt, så tyder denne artikkelen i Tidskritet for den norske legeforeningen på at vinden kanskje er i ferd med å snu. Er veldig mye å si om det, så kan ikke fange alt her, men tror det er de store linjene i tiden.

Så til spørsmålene dine

Lever jeg bare i en romantisert fantasi, eller er det faktisk grunnlag for det jeg ønsker?

Det finnes folk som forsker på psykedelika. Her til lands har Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen forsket på MDMA med varierende hell. Er utrolig mye å si her, men det er definitivt et eksisterende forskningsfelt som det er mulig å bli en del av. Om du kan bli en del av det er et litt mer innviklet spørsmål, og kommer an på en hel del andre ting. Det krever høyt ambisjonsnivå å bli forsker, og det er mye man kanskje ønsker seg som man må si nei til for å bli forsker. Hvis hovedinteressen bare er psykedelika generelt så er ikke det tilstrekkelig. Du må ville drive med alle de kjipe tingene forskere må forholde seg til, være det innviklet statistikk, universitetspolitikk (aka rævslikking).

Hva er holdningene rundt psykedelika på universitetene, er det noe man faktisk kan skrive og snakke om uten å bli støtt ut helt?

Som student er det nok best å holde hodet lavt. Mange negative holdninger til folk som er interessert i rusmidler (delvis med rette vil jeg nå si). Etablerte forskere som har bevist sin seriøsitet kan nok i større grad utfordre majoriteten, men hvis du setter deg litt inn i forholdene rundt Krebs og Johansen så ser du at det kan ha en del konsekvenser også. Om 10 år er det kanskje helt anderledes.


Hvordan går man frem for å utdanne seg slik at man kan drive med slikt hvis det blir lovlig?
Er det slik at hvis man retter en evt. bachelor/mastergrad innen psykedelika, at man kan få jobb andre steder uten å bli støtt ut helt?


Først gradene du må ha:
MINST en master. Men kommer også an på. Om du feks. har en bachelor i england og har knyttet kontakter i de rette forskningsmiljøene kan du hoppe rett inn i en lab og ta doktorgrad på psykedelisk forskning. Dette er ikke noe som bare skjer, det krever enormt med hardt arbeid, evner og sikkert en dose flaks også. Du er ikke alene om å ville jobbe i det feltet.

I Norge er det verre. En master som er veldig forskningsorientert, feks. nevrovitenskap kan være første steget på veg mot psykedelisk forskning. Da ser du på minst 5 år på lesesalen, og det er gitt at du kommer inn på første forsøk, er ganske høye krav.

Ellers er en doktorgrad et naturlig skritt å ta etter master. Vi snakker da om en grad på kanskje 4 år, etter 5 år for å oppnå master. Da kan man også komme fra flere felt, men jeg tenker biologi, medisin eller psykologi er naturlige steder å starte hvis man er på veg mot psykedelika.
Finnes ikke egen grad i psykedelika, men det berører jo flere av de feltene jeg har nevnt, så man kan styre seg i den retningen etter som man stiger i universitetsgradene og får mer autonomi som student.

Hvis du vil jobbe utenfor forskning, altså som terapeut er det ingen veg utenom å ha lege eller psykologtittel, og det betyr profesjonsstudiene med mindre du vil ta sjansen på utlandet. Leger er de eneste som har mulighet til å gi medisiner, men sjekk ut ketaminklinikkene i oslo for å se litt på hvordan andre gjør det. Der samarbeider somregel psykologer og leger, og det er vel egentlig det vanligste oppsettet når man bruker medisiner i psykologisk behandling.

Eventuelle muligheter kommer an på deg, din utdannelse, og din CV generelt. Om det eneste du har er et verv i studentlaget til Emma Sofia og at du har testa litt greier her og der så kommer du nok ikke så langt noen steder, men du blir nok ikke avvist fordi du har forsket på psykedlika, så lenge forskningsarbeidet har vært seriøst.

Ville man hatt mulighet til å spesialisere seg i det ved evt. profesjonsstudie?

Hva som skjer etter endt grunnutdannelse er opp til deg. Sikkert mulig å komme seg i den retningen etter hvert, kanskje noen kurs i utlandet. Er ikke godt å si hvordan feltet ser ut om 6-7 år, men jeg vil gjette at det er mulig.

Hvordan ligger mulighetene an for å drive med forskning på område?

Som alt annet her: det kommer an på. Umulig å si hvordan ting er når du er ferdig utdannet, men psykedelisk forskning er definitivt i vekst. Hvor stor den veksten faktisk er kan jeg ikke si noe om. Har du det som skal til kan du få det til, men om du har det vet du ikke før du står der.


Ble ganske langt det her, beklager det, men du stiller litt vanskelige spørsmål. Det virker for meg som om du ikke har helt greie på hvordan forskning/universiteter fungerer. Det hadde ikke jeg heller da jeg gikk på videregående og det er ikke noe galt i det (skal ikke si for sikkert at jeg har det nå heller hehe). Bra du spør, men jeg tror du starter i litt feil ende.

Ikke velg en utdannelse fordi du har tatt psykedelika og kunne tenke deg å holde på med det resten av livet. Velg en utdannelse fordi det er et emne som interesserer deg. Hvorfor vil du forske på psykedelika? Er du interessert i menneskene? Er du interessert i biologien? etc. etc. Dette er sånt du kan snakke med rådgiver om.
Betyr ikke at du ikke kan interessere deg for det, men at man liker en hobby betyr ikke nødvendigvis at man bør prøve å gjøre den til jobben sin.

Et studie er en lang og strevsom reise, og ikke noe man bør legge ut på uten å ha ha vurdert flere ruter, gransket mangfoldige kart, og forsikret seg om at det stedet man er på veg til faktisk er der man ønsker å ende opp. Du står foran et enormt og viktig valg, så sørg for å sette deg inn i mulighetene før du velger en av dem.

Håper dette hjalp, bare spør hvis det er noe mer du lurer på.

Lykke til!

Forresten, søk på psykedelika i det norske psykologtidskriftet sin database gir ganske få treff, men den korte teksten her fra 2017 kan jo være interessant lesning for noen som vil måle temperaturen på norske holdninger til psykedelika.

Og ta forøvrig en titt på denne artikkelen fra MAPS som handler om nettopp det du lurer på.
Vis hele sitatet...
Takker for ærlig og langt svar. Har lest om sakene til Pål-ørjan og Teri. Saker som det viser at det er et risikabelt felt å skulle gå inn i, og det er tildels derfor jeg er redd for å skulle dedikere mye tid og krefter inn i det.

Leste gjennom artikkelen igjen som du lenket fra MAPS, og de tar opp noen gode poeng knyttet til hvordan å komme seg inn i feltet. Det fikk meg til å tenke at jeg kanskje gjør mer nytte av meg om jeg heller jobber aktivt på fritiden for å få frem forskningen som blir skapt og opplyse folk om det. Altså, typ. aktivistarbeid. Men der igjen så føler jeg at uten noen form for akademisk kredibilitet innenfor psykedelika, så blir det vanskelig å skulle stå for at stoffene har positiv nytteverdi. Jeg føler at det er der de fleste argumenterer med følelser og det er vanskelig å skulle få gjennom objektive fakta knyttet til stoffene. Derfor så har jeg jo tenkt at å skape en form for kredibilitet innen emne kan hjelpe til å få folk til å høre etter. Samtidig så føler jeg at man får stempelet mitt i panna når man åpner seg og snakker om disse tingene i et positivt lys. Og det gjør det ikke noe lettere å være kjent som "hobbynarkomanen som skal frelse verden med dop" - slik folk ofte tror.
Sopphuet's Avatar
Trådstarter
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Ble ganske langt det her, beklager det, men du stiller litt vanskelige spørsmål. Det virker for meg som om du ikke har helt greie på hvordan forskning/universiteter fungerer. Det hadde ikke jeg heller da jeg gikk på videregående og det er ikke noe galt i det (skal ikke si for sikkert at jeg har det nå heller hehe). Bra du spør, men jeg tror du starter i litt feil ende.

Ikke velg en utdannelse fordi du har tatt psykedelika og kunne tenke deg å holde på med det resten av livet. Velg en utdannelse fordi det er et emne som interesserer deg. Hvorfor vil du forske på psykedelika? Er du interessert i menneskene? Er du interessert i biologien? etc. etc. Dette er sånt du kan snakke med rådgiver om.
Betyr ikke at du ikke kan interessere deg for det, men at man liker en hobby betyr ikke nødvendigvis at man bør prøve å gjøre den til jobben sin.
Vis hele sitatet...
Det er gode visdomsord det du sier der. Og ja, jeg har lite til null peiling på universiteter/forskning. Vi blir jo ikke fortalt noe om dette på vgs. uten om å skrape overflaten av forskjellen på bachelor/master, profesjonsstudie og søknadsprosess

Jeg vil ikke si at jeg ønsker å drive - personlig - med psykedelika for resten av livet. På samme tid vil jeg heller ikke si at jeg aldri kommer til å drive med det. For meg så er det en ting som føles naturlig i enkelte punkter av livet. Personlig så har jeg innsett mange av svakhetene mine og jobber mot å forbedre meg på områdene jeg sliter i. Betyr det at jeg er ferdig med psykedelika for alltid? Ikke nødvendigvis. Kanskje behovet kommer sigende når jeg har oppnådd de personlige målene jeg har satt meg selv. Eller kanskje jeg ikke får det behovet lenger.

Grunnen til at jeg har lyst til å studere psykologi er fordi jeg er veldig interessert i menneskelig adferd og oppførsel. Hva som driver en til å gjøre enkelte handlinger, og hvor i det hele tatt drivkraften bak handling kommer fra, er fascinerende for meg. Samtidig har jeg innsett at jeg har en evne til å kunne stille spørsmål som får folk til å tenke seg om over det de driver med, og har personlig fått tilbakemeldinger fra kompiser om at jeg er god på å hjelpe de når de lengter etter hjelp. I tillegg er jeg glad i å se at folk får det bedre. Det finnes ikke noe bedre enn å se folk komme seg ut av depressive perioder i livet, og jeg føler en slags mestring i det jeg klarer å snu de negative tankene til folk inn i et mer positivt lys. For meg så har dette gjort at psykologi føles som et veldig naturlig felt å utdanne seg i da jeg føler jeg kan dra evnene og ambisjonene mine enda høyere ved hjelp av en slik utdanning.

Når det er sagt så er det jo fryktelig mange retninger å gå innen psykologi. Det er ikke et lite felt, det skal være sagt. Så da har jeg jo tenkt over hva slags andre interesser jeg har som kunne blitt vinklet innen psykologi faget. Ettersom at bevissthet, ubevissthet og død har vært så uforståelig for meg, så har psykedelika gitt meg en følelse av innsikt i hvordan "liv" generelt er satt sammen. Med de opplevelsene jeg har hatt, så har jeg observert hvordan jeg selv tenker og det er nesten helt magisk hvor fri man er i tankegangen sin under enkelte psykedeliske opplevelser. For meg, så blir ting veldig "fragmentert", så jeg kan gå inn i minner og analysere biter av minnet slik at jeg forstår bedre hvorfor jeg føler det jeg føler nå og hva jeg følte da. Samtidig så opplever jeg at assosiasjonene, fordommene og antagelsene mine i langt mindre grad definerer tilværelsen og fortiden min. Det er en rekke andre observasjoner som gjør at jeg synes psykedelika er spennende, og det gjorde det vanskelig for meg å ikke se på det som en slags vidunderkur i starten. Men jeg føler meg erfaren nok til å vite at det ikke finnes noe magisk kur for hva som helst. Endring tar tid og krefter, og psykedelika gjør ikke annet enn å gi deg en liten dytt i riktig retning. Man må fortsatt gjøre arbeidet selv.

På den annen side så har jeg også tenkt mye på å rette spesialiseringen inn mot kommunikasjon, da nesten hele livet til folk er drevet av kommunikasjon. Og hvis man sliter med å kommunisere det man ønsker så presist og ærlig som mulig, så er det lett for folk å mistolke det man mener. Personlig sett, så opplever jeg at mange av samtalene til folk er drevet på antagelser. Man sier en ting som skaper en assosiasjon og dermed så antar motparten hva man egentlig mener. Det er altfor få, etter min erfaring, som tar seg tiden til å lytte på det som blir sagt og virkelig ta innover seg hva intensjonen og budskapet til personen er. Videre så mener jeg også at dette kan være litt av grunnen til at mange mennesker lever i ren misnøye, fordi de har slurvet i måten de kommuniserer med seg selv og andre på. Dette er jo også et felt jeg føler har mye jobbpotensiale og hvor jeg kan bidra til at hverdagen til folk blir bedre.

Har også vurdert å spesialisere meg innenfor avhengighet, men har holdt meg litt tilbake da jeg er usikker på hvor kapabel jeg er i en setting der man skal hjelpe svært ustabile mennesker. De mekanismene som leder noen inn i avhengighet er svært viktig, og for meg er det fascinerende hvordan folk kan gå fra å ha alt til å miste alt. Det er jo åpenbart at det er noe man prøver å fylle igjen når man stadig løper etter en uoppnåelig rus, men det jo aldeles ikke så svart-hvitt, og jeg tenker det kunne vært mye å informasjon og hente inn.

Så jeg ønsker ikke å dedikere hver eneste tikkende time til psykedelika nå som hele feltet er så usikkert. Men jeg ønsker å kunne ha muligheten til å komme meg inn på "markedet" hvis det noen gang skulle få sterke gjennomslag. Nå som jeg ikke har valgt noe spesifikk utdanning så tenkte jeg at det er viktig å velge noe som kan gi meg muligheten for dette senere.

Sitat av voktern Vis innlegg
I Norge og verden forøvrig er det mye som skjer nå. PsykForsk ved Sykehuset i Østfold mener psykedelia er et godt medisinsk utgangspunkt, og de håper at de snart kan gå i gang med egne studier på behandling med psykedelia og MDMA her til lands. Da Michael Pollans bok «How to change your mind» ble lansert på norsk på Kulturhuset i Oslo tidligere høst fikk jeg inntrykk av at salen var full av akademikere som har en voksende interesse for emnet.

Du kan sikkert ta kontakt med Norsk forening for psykedelisk vitenskap for informasjon om eventuelle jobbmuligheter i Norge på sikt. Anbefaler deg å titte på foredragene fra kvelden på Kulturhuset her:

https://www.facebook.com/watch/?v=2439114002992832
Vis hele sitatet...
Boken til Pollan er allerede på ønskelista

Mye av det her er grunnen til at jeg tror ting kommer til å skje ila. de neste årene. Skal ta rådet ditt og spørre NFPV.
Trådstarter: det høres ut som at du ville passet godt på profesjonsstudiet i psykologi. Det kan dog være noe smart å være litt strategisk av og til med hvem og hvor man engasjerer seg - men det tenker jeg at du vil skjønne på egen hånd.

Blant de aller fleste psykologene jeg kjenner, særlig blant de som virkelig bryr seg om psykoterapi, bevissthet, materialisme og empiri, er psykedelisk assistert psykoterapi et vanlig og lite kontroversielt samtaletema. Man setter seg på attending på offentlige events på Facebook innen psykedelika uten å være bekymret for represalier fra arbeidsgiver. Potensialet vi ser i studier er utvilsomt spennende, og det er en skam for pasientene at man ikke får lov til å forske på dette i utstrakt omfang. Samtidig er de empiriske verktøyene vi har i dag noe begrensede, og mye av teorier innen prosess i terapi er erfaringsbaserte (jf din frykt for å komme tilbake fra Amazonas og ingen bryr seg så lenge det ikke er basert på dobbeltblinde studier). Psykologer er jo over middels opptatt av den subjektive oppfattelsen av meningsfylte opplevelser - så det skjer ikke at en (dyktig) psykolog ville avfeid ens opplevelser i terapirommet.

Du virker å være noe bekymret for holdningene på universitetet. Da kan jeg berolige deg med at dette tradisjonelt er stedet hvor alt av idèer skal være lov å diskutere - gitt at det har noen basis i forskning og faget man bedriver. Det som er særlig gøy med psykologi er at det kan omfatte det meste - da også psykofarmakologi, filosofi, eksistensialisme og annet snacks. Dersom man møter på noen flinke piker som har emosjonelle holdninger rundt kontroversielle temaer så argumenterer man høflig imot - eller trekkes i retning av andre som er interessert i å lære og forstå. Det er også flere som forsker på temaet under studiet.

Profesjonsstudiet i seg selv er svært annerledes fra andre studier. Det er kanskje ikke så mange komplekse og tunge fag som man må pugge opp i mente. Men studiet innehar et stort og naturlig fokus på selvutvikling, kanskje særlig om man trekkes mot psykodynamiske, indre prosesser og vil bli en praktiserende klinisk psykolog. Jeg vil argumentere for at jo mer man forstår av empiri, klinisk psykologi og moderne teorier innen psykodynamikk, jo mer vil psykedelika være av interesse. Dette bl.a. fordi man kan få fortgang i ubevisste, helende prosesser som ofte tar lang tid med ren psykoterapi.
Sitat av psych Vis innlegg
Trådstarter: det høres ut som at du ville passet godt på profesjonsstudiet i psykologi. Det kan dog være noe smart å være litt strategisk av og til med hvem og hvor man engasjerer seg - men det tenker jeg at du vil skjønne på egen hånd.

Blant de aller fleste psykologene jeg kjenner, særlig blant de som virkelig bryr seg om psykoterapi, bevissthet, materialisme og empiri, er psykedelisk assistert psykoterapi et vanlig og lite kontroversielt samtaletema. Man setter seg på attending på offentlige events på Facebook innen psykedelika uten å være bekymret for represalier fra arbeidsgiver. Potensialet vi ser i studier er utvilsomt spennende, og det er en skam for pasientene at man ikke får lov til å forske på dette i utstrakt omfang. Samtidig er de empiriske verktøyene vi har i dag noe begrensede, og mye av teorier innen prosess i terapi er erfaringsbaserte (jf din frykt for å komme tilbake fra Amazonas og ingen bryr seg så lenge det ikke er basert på dobbeltblinde studier). Psykologer er jo over middels opptatt av den subjektive oppfattelsen av meningsfylte opplevelser - så det skjer ikke at en (dyktig) psykolog ville avfeid ens opplevelser i terapirommet.

Du virker å være noe bekymret for holdningene på universitetet. Da kan jeg berolige deg med at dette tradisjonelt er stedet hvor alt av idèer skal være lov å diskutere - gitt at det har noen basis i forskning og faget man bedriver. Det som er særlig gøy med psykologi er at det kan omfatte det meste - da også psykofarmakologi, filosofi, eksistensialisme og annet snacks. Dersom man møter på noen flinke piker som har emosjonelle holdninger rundt kontroversielle temaer så argumenterer man høflig imot - eller trekkes i retning av andre som er interessert i å lære og forstå. Det er også flere som forsker på temaet under studiet.

Profesjonsstudiet i seg selv er svært annerledes fra andre studier. Det er kanskje ikke så mange komplekse og tunge fag som man må pugge opp i mente. Men studiet innehar et stort og naturlig fokus på selvutvikling, kanskje særlig om man trekkes mot psykodynamiske, indre prosesser og vil bli en praktiserende klinisk psykolog. Jeg vil argumentere for at jo mer man forstår av empiri, klinisk psykologi og moderne teorier innen psykodynamikk, jo mer vil psykedelika være av interesse. Dette bl.a. fordi man kan få fortgang i ubevisste, helende prosesser som ofte tar lang tid med ren psykoterapi.
Vis hele sitatet...
Dette er jo bare piss, det virker mer som du finner på ting mens du skriver enn at du faktisk vet hva du snakker om. Psykologi er nok blant de fagene du må pugge mest «opp og i mente» da det er mye grunnkunnskap du skal tilegne deg, og overføringsverdien fra eksempelvis kunnskap om læringspsykologi til personlighetspsykologi er enormt lav.

Forvørig er psykodynamiske tilnærminger nærmest ikke eksisterende på dagens universiteter, med unntak at ulike videreutdanninger.

Det avsluttende avsnittet dit vet jeg ikke hvordan jeg skal besvare engang, hvordan skal man forstå mer av empiri? Vet du i det hele tatt hva det betyr?
Sitat av Sopphuet Vis innlegg
Jeg har hatt en interesse av å forstå hvorfor folk oppfører seg som de gjør fra ganske tidlige alder. Det startet med litt røffe søskenforhold, som bygget seg videre på å hjelpe venner som slet med diverse ymse psykiske plager. Jeg har jo derfor tenkt lenge at å studere psykologi er veien å gå. Så handler det bare mer eller mindre om hva slags type spesialisering det er snakk om.

Ettersom at det kommer flere og flere forskningstudier (MAPS, john hopkins, imperial college) gjort på psykedelika som virker svært lovende, så har jeg tenkt at dette er et felt jeg vil være involvert i om det virkelig tar av mer enn det har gjort. Jeg er spesielt interessert i hvordan MAPS arbeider med krigsveteraner plaget av post-traumatisk stress i kombinasjon med mdma-assistert terapi, og tenker selv at det er potensiale i en rekke andre stoffer også.

Grunnen til at jeg tror psykedelika har mye potensiale er jo hovedsakelig basert på egne erfaringer. Det fikk meg til å se ting i andre lys, og jeg merket i ettertid at jeg nå klarer å bedre forstå hva jeg selv føler. Samtidig har jeg merket at jeg ikke tar ting til meg like lett som jeg gjorde. Man kan vel si at jeg utagerer følelsene mine mindre enn jeg gjorde. På samme tid har jeg sett de destruktive kreftene psykedelika kan ha under feil bruk. Fra knuste familieforhold til søvnløse og paranoide netter, og et par vennskapsbrudd. Jeg har også sagt og gjort ting i etterkant av en tur som jeg i dag aldri ville gjort igjen, så jeg har også forstått nytteverdien av å integrere opplevelsen nøye før man gjør drastiske ting. Alt i alt har det enormt potensiale for både godt og vondt, men at det skal være fullt mulig å utnytte det til noe godt - gitt omstendigheter og bruk.

Jeg trodde i starten at psykedelika var en greie som var dømt til å være en undergrunnsgreie og for de spesielt interesserte. Men de nye forskningsresultatene og ting som etableringen av NFPV, reklameringen til rusopplysningen og planlegging av rusreform forteller meg at det faktisk kan være en verden der psykedelisk-assistert terapi virkelig kan bli praktisert. Det var jo tross alt i praksis før krigen mot narkotika, så det skal da være håp?

TL;DR: Jeg har hatt et ønske om å studere psykologi lenge. Ønsker å kunne drive med bl.a. psykedelisk-assistert terapi i fremtiden. Vet ikke hvordan.


Det jeg sliter med er at jeg har lite til ingen informasjon rundt hvordan man kan gå frem med ambisjonene mine.

Mine spørsmål er da som følger:
  • Lever jeg bare i en romantisert fantasi, eller er det faktisk grunnlag for det jeg ønsker?
  • Hva er holdningene rundt psykedelika på universitetene, er det noe man faktisk kan skrive og snakke om uten å bli støtt ut helt?
  • Hvordan går man frem for å utdanne seg slik at man kan drive med slikt hvis det blir lovlig?
  • Er det slik at hvis man retter en evt. bachelor/mastergrad innen psykedelika, at man kan få jobb andre steder uten å bli støtt ut helt?
  • Ville man hatt mulighet til å spesialisere seg i det ved evt. profesjonsstudie?
  • Hvordan ligger mulighetene an for å drive med forskning på område?

Jeg vil også si at det er andre områder innenfor psykologi som jeg også synes er veldig spennende. Men at jeg skulle ønske å jobbe med psykedelika hvis det blir en fremtidig mulighet. Har en god del over middels gode karakterer. Ikke topp-karakter nivå, men godt nok til å studere psykologi hvertfall. Går ut VGS til neste år.

Jeg verdsetter alle svar, da jeg føler ikke jeg kan snakke åpent rundt dette med noen. Selv svar som kaller meg for en naiv hippie går også fint. Trenger bare så mange innspill som mulig. Har snakket med rådgiveren på skolen min, men jeg føler at jeg bare ville blitt ledd av om jeg tok det opp.
Vis hele sitatet...

Svaret på det du spør om ble akkurat utforsket i den aller nyeste podcasten til Tim Ferris.
Sopphuet's Avatar
Trådstarter
Sitat av psych Vis innlegg
Trådstarter: det høres ut som at du ville passet godt på profesjonsstudiet i psykologi. Det kan dog være noe smart å være litt strategisk av og til med hvem og hvor man engasjerer seg - men det tenker jeg at du vil skjønne på egen hånd.

Blant de aller fleste psykologene jeg kjenner, særlig blant de som virkelig bryr seg om psykoterapi, bevissthet, materialisme og empiri, er psykedelisk assistert psykoterapi et vanlig og lite kontroversielt samtaletema. Man setter seg på attending på offentlige events på Facebook innen psykedelika uten å være bekymret for represalier fra arbeidsgiver. Potensialet vi ser i studier er utvilsomt spennende, og det er en skam for pasientene at man ikke får lov til å forske på dette i utstrakt omfang. Samtidig er de empiriske verktøyene vi har i dag noe begrensede, og mye av teorier innen prosess i terapi er erfaringsbaserte (jf din frykt for å komme tilbake fra Amazonas og ingen bryr seg så lenge det ikke er basert på dobbeltblinde studier). Psykologer er jo over middels opptatt av den subjektive oppfattelsen av meningsfylte opplevelser - så det skjer ikke at en (dyktig) psykolog ville avfeid ens opplevelser i terapirommet.

Du virker å være noe bekymret for holdningene på universitetet. Da kan jeg berolige deg med at dette tradisjonelt er stedet hvor alt av idèer skal være lov å diskutere - gitt at det har noen basis i forskning og faget man bedriver. Det som er særlig gøy med psykologi er at det kan omfatte det meste - da også psykofarmakologi, filosofi, eksistensialisme og annet snacks. Dersom man møter på noen flinke piker som har emosjonelle holdninger rundt kontroversielle temaer så argumenterer man høflig imot - eller trekkes i retning av andre som er interessert i å lære og forstå. Det er også flere som forsker på temaet under studiet.

Profesjonsstudiet i seg selv er svært annerledes fra andre studier. Det er kanskje ikke så mange komplekse og tunge fag som man må pugge opp i mente. Men studiet innehar et stort og naturlig fokus på selvutvikling, kanskje særlig om man trekkes mot psykodynamiske, indre prosesser og vil bli en praktiserende klinisk psykolog. Jeg vil argumentere for at jo mer man forstår av empiri, klinisk psykologi og moderne teorier innen psykodynamikk, jo mer vil psykedelika være av interesse. Dette bl.a. fordi man kan få fortgang i ubevisste, helende prosesser som ofte tar lang tid med ren psykoterapi.
Vis hele sitatet...
Har hatt en anelse om at å studere på universitet drar med seg masse ny kunnskap som jeg faktisk får bruk for, samt bikker inn på mye av emnene jeg lurer på. Da er det bare topp at det faktisk er slik også. Har jo alltid vært veldig fjernt ettersom at ingen snakker om tiden etter vgs.

Det er faktisk veldig fint å høre at holdningene på universitet ikke tilsvarende de holdningene jeg møter til det vanlige.

Har delt meninger i mitt vanlige liv blant familie, bekjente og bekjentes familie. Jeg har opplevd at mye av det jeg har sagt bare blir ignorert og får direkte moraliserende spørsmål og holdninger tilbake.

Sitat av Holotropiker Vis innlegg
Vis hele sitatet...
Fikk den med meg, skal høre på den asap .

Sitat av DoubleD Vis innlegg
Svaret på det du spør om ble akkurat utforsket i den aller nyeste podcasten til Tim Ferris.
Vis hele sitatet...
Takker for tipset!

Hører ikke på Tim Ferris til vanlig, men skal sannelig sjekke det ut.
Sist endret av Sopphuet; 2 uker siden kl. 20:18.
Sitat av Skepty Vis innlegg
Dette er jo bare piss, det virker mer som du finner på ting mens du skriver enn at du faktisk vet hva du snakker om. Psykologi er nok blant de fagene du må pugge mest «opp og i mente» da det er mye grunnkunnskap du skal tilegne deg, og overføringsverdien fra eksempelvis kunnskap om læringspsykologi til personlighetspsykologi er enormt lav.
Vis hele sitatet...
Basalemnene er selvsagt teoritunge - har ikke sagt noe annet. Sammenliknet med biokjemien til medisinstudentene, programmeringskursene til IKT-studentene og fysikk/matte for ingeniører derimot vil jeg hevde at det ikke er i nærheten. Men studiet er krevende på en rekke andre måter - som jeg skriver i innlegget. Og det er ikke korrekt at man ikke kan dekontekstualisere kompetanse innen et psykologifag til et annet - nettopp derfor er rekkefølgen på basalemnene bygd opp som de er.

Sitat av Skepty Vis innlegg
Forvørig er psykodynamiske tilnærminger nærmest ikke eksisterende på dagens universiteter, med unntak at ulike videreutdanninger.
Vis hele sitatet...
Dette stemmer heller ikke - feks på NTNU er halvåret der man jobber med barn på klinikk ca rent dynamisk, samt at man har om affektfobi på voksen. På UiO kan man velge mellom å gå dynamisk, kognitiv eller integrativ - hvor første- og sistnevnte gjerne er de mest populære. Har du sett studier av hva slags terapi psykologer selv søker når de er i behov av det? Nemlig - de fleste føler ikke de trenger mer intellektualisering i form av kognitiv terapi, men søker mer dynamiske- og relasjonelle terapiformer.

Sitat av Skepty Vis innlegg
Det avsluttende avsnittet dit vet jeg ikke hvordan jeg skal besvare engang, hvordan skal man forstå mer av empiri? Vet du i det hele tatt hva det betyr?
Vis hele sitatet...
I det siste avsnittet forsøker jeg å beskrive mine erfaringer. Og de tilsier at de som virkelig går dypt inn i å forstå forskningsmetode og som brenner for kvantitativ metode - har en tendens til å ha en mer rasjonell tilnærming til feltet, og da gjerne færre konfliktfylte følelser tilknyttet kontroversielle temaer. Gitt at effektstørrelsene og signifikansen er interessante, selvsagt.

Bare å si fra dersom du skulle trenge mer oversetting.
Har du tenkt på om du vil drive med forskning eller om du vil jobbe klinisk? Jeg ville antatt at om målet er å jobbe med psykedelika assistert samtale terapi, så er profesjonsstudiet veien å gå. Psykedelika har økende interesse blant de som jobber på dps, her jeg bor hadde de fagdag om nettopp psykedelika. Det skal dog nevnes at de pasientene det i første rekke tenkes å gies til, er de hvor andre behandlingsintervensjoner ikke har fungert på. F.eks de med tunge og langvarige depresjoner, eller de som har en kompleks PTSD.

Ellers er jeg noe uenig i at psykologi er et puggefag. Joda, det er en masse teorier, perspektiver og grener, men fryktelig mye av det kan relateres til ting i eget liv. Jeg synes iallefall at det er lettere å få innunder huden enn jeg antar f.eks juss ville vært.

Sånn ellers tenker jeg at det er lurt å ha interesse for flere aspekter ved psykologi enn bare psykedelika, om det skal være holdbart over tid. Temaer som læring, intelligens, hukommelse, sansing og persepsjon, psykoanalyse, kognitiv, sosial og biologisk psykologi er noe av det vi har vært innom første året i bachelor.

Forresten er det også verdt å ta en titt på
denne linken: https://uit.no/om/enhet/artikkel?p_d...nsion_id=88120 ift vandelsattest og profesjonsstudiet.
Sitat av psych Vis innlegg
Basalemnene er selvsagt teoritunge - har ikke sagt noe annet. Sammenliknet med biokjemien til medisinstudentene, programmeringskursene til IKT-studentene og fysikk/matte for ingeniører derimot vil jeg hevde at det ikke er i nærheten. Men studiet er krevende på en rekke andre måter - som jeg skriver i innlegget. Og det er ikke korrekt at man ikke kan dekontekstualisere kompetanse innen et psykologifag til et annet - nettopp derfor er rekkefølgen på basalemnene bygd opp som de er.
Vis hele sitatet...
Sitat av psych Vis innlegg
Profesjonsstudiet i seg selv er svært annerledes fra andre studier. Det er kanskje ikke så mange komplekse og tunge fag som man må pugge opp i mente.
Vis hele sitatet...
Du har jo sagt nettopp det motsatte. Puggeaspektet er nok betraktelig høyere for psykologi enn for alle de overnevnte fagene, da det er betraktelig mer stoff du skal kunne for tilsvarende emner. Det er derimot gjennomgående enklere å forstå enn eksempelvis biokjemi eller fysikk, dermed er vanskelighetsgraden lavere.

Sitat av psych Vis innlegg
Dette stemmer heller ikke - feks på NTNU er halvåret der man jobber med barn på klinikk ca rent dynamisk, samt at man har om affektfobi på voksen. På UiO kan man velge mellom å gå dynamisk, kognitiv eller integrativ - hvor første- og sistnevnte gjerne er de mest populære. Har du sett studier av hva slags terapi psykologer selv søker når de er i behov av det? Nemlig - de fleste føler ikke de trenger mer intellektualisering i form av kognitiv terapi, men søker mer dynamiske- og relasjonelle terapiformer.
Vis hele sitatet...
Dette er igjen bare piss du finner på. Ingen av emnene på NTNU innebærer et halvår hvor man driver psykodynamisk terapi. At du lærer om blant annet affektfobi innebærer ikke at du praktiserer psykodynamisk, på samme måte som leger ikke driver med trepinasjon selv om de leser om medisinens historie.

Du har faktisk rett i at dynamisk psykoterapi fremdeles tilbys på UIO som et av fire, ikke tre, valgfrie emner. Så på det punktet tok jeg feil. Vi får se hvor lenge det varer nå ettersom helsedirektoratet har kuttet bevilgningen til psykodynamisk videreutdanning.

Om du ser på hvordan rekkefølgen på basalemene er bygd opp i Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø er de drastisk forskjellige. Det eneste de har til felles er egentlig at første del av utdanningen er hovedsaklig teoretisk, men siste del er mer utøvende. Om du er så skråsikker på at kunnskap fra psykologifag har så enormt stor overlapp, kan du jo forklare meg hvordan denne kunnskapen ville overlappet på disse to hypotetiske eksamenene.

Eksamen i nevropsykologi
Forklar aksjonspotensialet og gi eksempel på en viljestyrt nervebane
Forklar forskjellen på Brodmann og Wernickes område
Forklar den nevrale utviklingen fra fødsel til to års alderen

Eksamen i personlighetspsykologi
Redegjør for ulike metoder for å identifisere personlighetstrekk
Redegjør for ulike personlighetsteorier
Forklar hvordan miljø og genetikk samhandler for å påvirke atferd

Til forskjell vil eksempelvis en medisinstudent som i første omgang de har biokjemi og lærer om krebs syklusen kunne anvende det de lærer i de tidligere emnene når de senere bygger på med eksempelvis flere enzymer.

Jeg har ikke sett studier på hva psykologer selv foretrekker når de selv benytter seg av terapi, men nylig var det flere psykodynamisk orienterte psykologer som gikk ut i aftenposten og sa de ikke ville anbefalt det samme til deres egne barn.


Sitat av psych Vis innlegg
I det siste avsnittet forsøker jeg å beskrive mine erfaringer. Og de tilsier at de som virkelig går dypt inn i å forstå forskningsmetode og som brenner for kvantitativ metode - har en tendens til å ha en mer rasjonell tilnærming til feltet, og da gjerne færre konfliktfylte følelser tilknyttet kontroversielle temaer. Gitt at effektstørrelsene og signifikansen er interessante, selvsagt.

Bare å si fra dersom du skulle trenge mer oversetting.
Vis hele sitatet...
Det du sa var at "jo mer man forstår av empiri(...)". En annen måte å formulere det på er "jo mer man forstår av erfaring". altså gir ikke ordet mening i setningen du bruker det i. Kanskje du heller burde starte med å oversette for deg selv før du benytter deg av fremmedord du ikke forstår. Bare si ifra om du skulle trenge hjelp til det, så kan du få hjelp fra noen som faktisk vet hva de snakker om.

Sitat av Deceptive Vis innlegg

Ellers er jeg noe uenig i at psykologi er et puggefag. Joda, det er en masse teorier, perspektiver og grener, men fryktelig mye av det kan relateres til ting i eget liv. Jeg synes iallefall at det er lettere å få innunder huden enn jeg antar f.eks juss ville vært.
Vis hele sitatet...
1. Scaffolding (stillasbygging) er et begrep som brukes for å beskrive hvordan voksne støtter opp om barns utvikling. Gjør rede for begrepet i lys av Vygotskij sin teori om kognitiv utvikling.

2. Ifølge Keenan, Evans & Crowley (2016) har Uri Bronfenbrenner gitt en kritisk beskrivelse av utviklingspsykologi som «the study of the strange behavior of children in strange situations for the briefest possible period of time». Drøft hva som kan ligge bak en slik beskrivelse og gjør rede for Bronfenbrenner sitt alternativ.

3. Du har fått i oppgave å legge til rette to lekerom i en barnehage; ett rom for ett til to- åringer og ett rom for fem til seks-åringer. Drøft hvordan du vil utstyre rommene og gjør rede for hvilke aspekter ved barns utvikling du har valgt å ta i betraktning.

4. Jean Piaget har etablert en tradisjon med å gi barn ulike oppgaver for å kunne utforske deres kognitive utvikling. Trefjell-oppgaven er en del av dette. Forklar hva denne oppgaven går ut på og plasser den i forhold til Piaget sin teori om kognitiv utvikling.


Redegjør gjerne for hvordan du kan forklare dette ved erfaringer i ditt eget liv. Slik jeg ser det vil en enklere kunne relatere til ulike rettsvurderinger og lover ved å se for seg eksempelvis at en selv er i en slik situasjon, fremfor å relatere fenomener som partial reinforcement extinction effect til egne erfaringer. Men juss er nok det faget som krever mest egenarbeid av alle studier for å få tilstrekkelig gode karakterer, og om det er standarden for hva som er et puggefag vil få om ikke ingen fag være puggefag.
Sist endret av Skepty; 2 uker siden kl. 00:13. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Skepty Vis innlegg
Du har jo sagt nettopp det motsatte. Puggeaspektet er nok betraktelig høyere for psykologi enn for alle de overnevnte fagene, da det er betraktelig mer stoff du skal kunne for tilsvarende emner. Det er derimot gjennomgående enklere å forstå enn eksempelvis biokjemi eller fysikk, dermed er vanskelighetsgraden lavere.
Vis hele sitatet...
Er ca nettopp dette jeg siktet til - ser ut som at vi snakker forbi hverandre.

Sitat av Skepty Vis innlegg
Dette er igjen bare piss du finner på. Ingen av emnene på NTNU innebærer et halvår hvor man driver psykodynamisk terapi. At du lærer om blant annet affektfobi innebærer ikke at du praktiserer psykodynamisk, på samme måte som leger ikke driver med trepinasjon selv om de leser om medisinens historie.
Vis hele sitatet...
Det var da nok en gang veldig til sterke følelser tilknyttet et såpass ufarlig samtaletema, særlig mtp at du skal fyre deg opp om semantikk. Det høres ut som at du tenker psykodynamisk terapi = psykoanalyse eller lignende eldre teorier, og det er ikke det jeg eller de fleste psykologer sikter til når vi bruker begrepet i dag. Jeg sikter til terapi som er mer i den følelses- og relasjonsfokuserte tradisjonen, som fokuserer mer på ubevisste indre konflikter og behandlingen av denne - kontra tankeprosesser og problemløsing. Eller med andre ord, selve oppskriften på f.eks. affektfobi. Mitt poeng står fortsatt.

Sitat av Skepty Vis innlegg
Om du ser på hvordan rekkefølgen på basalemene er bygd opp i Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø er de drastisk forskjellige. Det eneste de har til felles er egentlig at første del av utdanningen er hovedsaklig teoretisk, men siste del er mer utøvende. Om du er så skråsikker på at kunnskap fra psykologifag har så enormt stor overlapp, kan du jo forklare meg hvordan denne kunnskapen ville overlappet på disse to hypotetiske eksamenene.
Vis hele sitatet...
Du projiserer egen skråsikkerhet virker det som. Jeg er usikker på det meste. Samtidig: ditt eksempel er to fag som kan bli funnet på svært forskjellige steder i et tenkt kontinuum mht fag, det stemmer. Hva med å ta likheten mellom sosialpsykologi og personlighet? Det er en grunn til at man har klinisk teori og praksis etter basalemnene på samtlige universiteter.

Samtidig vil man selvsagt ha med seg tidligere erfaringer av å skrive oppgave, reflektere rundt stoffet, vite hva professorene ser etter o.l., faktorer og kompetanse som enkelt dekontekstualiseres til andre fag. Så - en A student i nevro vil man kunne anta at lettere vil kunne få bestått i personlighetspsykologi (også minus andre tredjevariabler som intelligens osv), da en del av grunnlaget til de forskjellige fagene også samsvarer med hverandre. Da som feks vitenskapsfilosofien alt er basert på, evolusjonspsykologi osv. Enklere å bullshitte seg igjennom sammenliknet med innen mer naturvitenskapelige studier. Jeg vet om mange som fint kunne bestått den nevnte personlighetseksamenen kun med det de kan om pop-psykologi og vitenskapsteori.

Sitat av Skepty Vis innlegg
Det du sa var at "jo mer man forstår av empiri(...)". En annen måte å formulere det på er "jo mer man forstår av erfaring". altså gir ikke ordet mening i setningen du bruker det i. Kanskje du heller burde starte med å oversette for deg selv før du benytter deg av fremmedord du ikke forstår. Bare si ifra om du skulle trenge hjelp til det, så kan du få hjelp fra noen som faktisk vet hva de snakker om.
Vis hele sitatet...
I mitt vokabular er empiri det samme som empirisk forskning eller empirisme - så der tok du meg virkelig

Samtidig: don't get me wrong. Det er et tungt og langt studium, som langt fra alle ville klart å fullføre.
Sist endret av psych; 2 uker siden kl. 22:25. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av psych Vis innlegg
Er ca nettopp dette jeg siktet til - ser ut som at vi snakker forbi hverandre.
Vis hele sitatet...
Om vi "snakker forbi hverandre" er det fordi du ikke selv vet hva ordene du bruker betyr.

Sitat av psych Vis innlegg
Det var da nok en gang veldig til sterke følelser tilknyttet et såpass ufarlig samtaletema, særlig mtp at du skal fyre deg opp om semantikk. Det høres ut som at du tenker psykodynamisk terapi = psykoanalyse eller lignende eldre teorier, og det er ikke det jeg eller de fleste psykologer sikter til når vi bruker begrepet i dag. Jeg sikter til terapi som er mer i den følelses- og relasjonsfokuserte tradisjonen, som fokuserer mer på ubevisste indre konflikter og behandlingen av denne - kontra tankeprosesser og problemløsing. Eller med andre ord, selve oppskriften på f.eks. affektfobi. Mitt poeng står fortsatt.
Vis hele sitatet...
Hvor sterke følelsene mine er kan du umulig vite, til tross for at du konsekvent psykologiserer argumentasjonen for å øke etosen din, virker du ikke noe mer overbevisende. Resten av innlegget er igjen uforståelig piss, vi er begge klar over at dagen psykodynamiske terapi er en utvikling fra den Freud grunnla, men ubevisste indre konflikter og psykodynamisk terapi står svært svakt i dagens psykologi. Ditt poeng har allerede blitt motbevist, at du kommer med en irrelevant utbrodering av hva psykodynamisk terapi består av gjør det ikke mindre motbevist.

Sitat av psych Vis innlegg
Du projiserer egen skråsikkerhet virker det som. Jeg er usikker på det meste. Samtidig: ditt eksempel er to fag som kan bli funnet på svært forskjellige steder i et tenkt kontinuum mht fag, det stemmer. Hva med å ta likheten mellom sosialpsykologi og personlighet? Det er en grunn til at man har klinisk teori og praksis etter basalemnene på samtlige universiteter.
Vis hele sitatet...
Igjen, psykologiseringen av argumentasjonen din er direkte tåpelig, jeg håper virkelig du innser dette selv. Jeg er sikker når det kommer til temaer hvor jeg faktisk vet hva jeg snakker om. Vi kan godt ta likheten mellom sosialpsykologi og personlighetspsykologi, finn en eksamen fra et av de fire største universitetene hvor eksamensoppgavene i disse emnene overlapper. (det vil du ikke gjøre).

Selvfølgelig er det er grunn for at man har praksis etter basalemnene, men hvis du hadde evnet å tenke forbi nesetippen din ville du forstått jeg snakket om rekkefølgen på BASALemnene. Du sa at det var en grunn for at de var i den rekkefølgen de var, fordi emnene overlappet. Så forklarte jeg at med unntak av at alle starter med de generelle innføringsfagene er det enorm forskjell i rekkefølgen på de, noe som tyder på det motsatte av det du hevdet.


Sitat av psych Vis innlegg
Samtidig vil man selvsagt ha med seg tidligere erfaringer av å skrive oppgave, reflektere rundt stoffet, vite hva professorene ser etter o.l., faktorer og kompetanse som enkelt dekontekstualiseres til andre fag. Så - en A student i nevro vil man kunne anta at lettere vil kunne få bestått i personlighetspsykologi (også minus andre tredjevariabler som intelligens osv), da en del av grunnlaget til de forskjellige fagene også samsvarer med hverandre. Da som feks vitenskapsfilosofien alt er basert på, evolusjonspsykologi osv. Enklere å bullshitte seg igjennom sammenliknet med innen mer naturvitenskapelige studier. Jeg vet om mange som fint kunne bestått den nevnte personlighetseksamenen kun med det de kan om pop-psykologi og vitenskapsteori.
Vis hele sitatet...
Jeg kan garantere deg at verken du eller noen du kjenner ville kunne bullshittet seg gjennom den nevnte personlighetseksamen. Et spesifikt vurderingskriterie en får som sensor blant annet på UIB er at forklaringen skal være vitenskapelig. En eksamen besvart ved hjelp av sunn fornuft ville ført til stryk, til tross for hvor lav terskel universitetene har for å lå studenter bestå, over alle fag.

Sitat av psych Vis innlegg
I mitt vokabular er empiri det samme som empirisk forskning eller empirisme - så der tok du meg virkelig
Vis hele sitatet...
Det var ikke snakk om å ta deg, men å vise for både deg selv og andre at du ikke vet hva du snakker om. Rart at dette skal være noe som går igjen og igjen på Freak. Du står ikke fritt til å definere ord slik det passer deg selv og hevde at andre misforstår. Formålet med at vi har et felles språk er at vi skal kunne formidle mening, og da må ordene du bruker være presise.
Sopphuet's Avatar
Trådstarter
Sitat av Deceptive Vis innlegg
Har du tenkt på om du vil drive med forskning eller om du vil jobbe klinisk? Jeg ville antatt at om målet er å jobbe med psykedelika assistert samtale terapi, så er profesjonsstudiet veien å gå. Psykedelika har økende interesse blant de som jobber på dps, her jeg bor hadde de fagdag om nettopp psykedelika. Det skal dog nevnes at de pasientene det i første rekke tenkes å gies til, er de hvor andre behandlingsintervensjoner ikke har fungert på. F.eks de med tunge og langvarige depresjoner, eller de som har en kompleks PTSD.

Ellers er jeg noe uenig i at psykologi er et puggefag. Joda, det er en masse teorier, perspektiver og grener, men fryktelig mye av det kan relateres til ting i eget liv. Jeg synes iallefall at det er lettere å få innunder huden enn jeg antar f.eks juss ville vært.

Sånn ellers tenker jeg at det er lurt å ha interesse for flere aspekter ved psykologi enn bare psykedelika, om det skal være holdbart over tid. Temaer som læring, intelligens, hukommelse, sansing og persepsjon, psykoanalyse, kognitiv, sosial og biologisk psykologi er noe av det vi har vært innom første året i bachelor.

Forresten er det også verdt å ta en titt på
denne linken: https://uit.no/om/enhet/artikkel?p_d...nsion_id=88120 ift vandelsattest og profesjonsstudiet.
Vis hele sitatet...
Har gått gjennom mye av det du har listet opp på psykologi 1 og 2 her på VGS også. Synes det har vært veldig givende og enormt interessant. Takker så mye for linken om vandel. Skal ikke være noe problem der, men skal definitivt huske på det og ikke fucke opp noe der.
Men man må ha en utdannelse som er relevant i forhold til den forskningen man vil gjøre. Det er ikke sikkert alle som ønsker å jobbe som psykedeliaforsker (høres kult ut) har en sånn faglig sammensetning eller grunnlag.

Begynn å les kjemi, biologi, fysikk og matte
Sist endret av meaculpaUIO; 2 uker siden kl. 23:33.
Sitat av Skepty Vis innlegg
du ikke selv vet hva ordene du bruker betyr
uforståelig piss
svært svakt
irrelevant utbrodering
direkte tåpelig, jeg håper virkelig du innser dette selv.
du ikke vet hva du snakker om.
Vis hele sitatet...
Snakker jeg med en hissig førsteårsstudent som har mye å bevise? Jeg bruker ikke tid på dialog med mennesker jeg ikke kan lære noe av uten å få godt betalt for det, så jeg runder av med denne posten.

For å komme tilbake til OP's tråd: bare å stille spørsmål om temaet dersom du skulle ha noen flere OP.
Sitat av psych Vis innlegg
Snakker jeg med en hissig førsteårsstudent som har mye å bevise? Jeg bruker ikke tid på dialog med mennesker jeg ikke kan lære noe av uten å få godt betalt for det, så jeg runder av med denne posten.

For å komme tilbake til OP's tråd: bare å stille spørsmål om temaet dersom du skulle ha noen flere OP.
Vis hele sitatet...
Du finner det ikke ironisk å anklage meg for å være en hissig førsteårsstudent når du selv ikke vet hva ordet "empirisk" betyr? God jul.
Sopphuet's Avatar
Trådstarter
Sitat av psych Vis innlegg
Snakker jeg med en hissig førsteårsstudent som har mye å bevise? Jeg bruker ikke tid på dialog med mennesker jeg ikke kan lære noe av uten å få godt betalt for det, så jeg runder av med denne posten.

For å komme tilbake til OP's tråd: bare å stille spørsmål om temaet dersom du skulle ha noen flere OP.
Vis hele sitatet...
Jeg har tenkt en del den siste tiden og har nå bestemt meg for å satse på profesjonsstudiet for fullt da det vil gi meg muligheten til å kunne hjelpe de som trenger det.

Om psykedelika får anerkjennelsen nok til å komme tilbake til terapirommet får man bare vente å se på. Jeg tror det vil skje, og da vil jeg alltid ha muligheten til å kunne involvere meg med bakgrunn som psykolog. Hvis ikke det skjer så er det jo ikke egnet til klinisk bruk. Det er uansett ikke noe stort problem om det ikke skjer.

Imidlertid så kommer jeg nok til å ligge lavt og bare ta opp diskusjoner der det føles naturlig. Det er ikke noe vits i å bable om et emne hvis folk ikke ønsker å snakke om det.
Sist endret av Sopphuet; 1 uke siden kl. 18:31.
Sitat av Sopphuet Vis innlegg
Jeg har tenkt en del den siste tiden og har nå bestemt meg for å satse på profesjonsstudiet for fullt da det vil gi meg muligheten til å kunne hjelpe de som trenger det.

Om psykedelika får anerkjennelsen nok til å komme tilbake til terapirommet får man bare vente å se på. Jeg tror det vil skje, og da vil jeg alltid ha muligheten til å kunne involvere meg med bakgrunn som psykolog. Hvis ikke det skjer så er det jo ikke egnet til klinisk bruk. Det er uansett ikke noe stort problem om det ikke skjer.

Imidlertid så kommer jeg nok til å ligge lavt og bare ta opp diskusjoner der det føles naturlig. Det er ikke noe vits i å bable om et emne hvis folk ikke ønsker å snakke om det.
Vis hele sitatet...
Høres ut som gode vurderinger. Viktig å understreke at forskningen innen psykedelika-assistert psykoterapi er i svært tidlige faser, og at mye kan skje etterhvert som det rulles ut i større omfang. Synd å velge studiet kun basert på psykedelika, for at det deretter viser seg å ikke være noe særlig effektivt i terapirommet. Samtidig ser jeg for meg at du fort vil forelske deg i andre temaer også etterhvert i studiet.

I tillegg er psykedelika ganske vanskelig å forske på sammenliknet med f.eks. SSRI'er, bl.a. da man ikke får med dobbeltblindheten i designet (enkelt å merke at man er i gruppen som fikk brukerdose LSD eller MDMA). Samtidig er de preliminære tallene svært interessante - og understreker viktigheten av å få forsket videre. På papiret er f.eks. egenskapene til ren MDMA som skapt for terapeutiske og helende prosesser i terapirommet, og psilocybin/LSD som skapt for å utfordre potensielt ødeleggende forsvarsmekanismer hos pasienter.
Jeg er ekstremt skeptisk til psykedelika-assistert terapi. Hvis disse psykologene selv tar seg en høy nok dose psykedelika så burde de jo forstå at psykedelika ikke er medisin, det kan riktignok fungere som medisin, men trenger ikke være det. Psykedelika har ingen bestemt rolle, og en kan ikke tvinge det inn i et medisinsk rammeverk.

Dessuten er jeg helt enig med McKenna at psykedelika burde tas alene, man når ikke dypt nok hvis man begynner å blande inn et psykologisk rammeverk. Slik at hvis psykologen skal assistere mener jeg hans rolle ikke skal være noen annen en tripsitteren som sitter i et annet rom og evt. kommer med bøtte hvis den som har tatt psykedelika må spy.
Sopphuet's Avatar
Trådstarter
Sitat av psych Vis innlegg
På papiret er f.eks. egenskapene til ren MDMA som skapt for terapeutiske og helende prosesser i terapirommet, og psilocybin/LSD som skapt for å utfordre potensielt ødeleggende forsvarsmekanismer hos pasienter.
Vis hele sitatet...
Det er derfor jeg tror forskningen kommer til å slå igjennom gitt at man gir det litt tid. Det skjer definitivt ikke over natta. Jeg tror ikke at stoffene kommer til å bli noe allmennpraksis innenfor terapirommet, men heller et alternativ til mennesker som har prøvd mye forskjellig behandling uten hell.

Også kan jeg ta helt feil også. Det kan hende det ikke egner seg for klinisk bruk i det hele tatt, men at det forblir et niche-område for de spesielt interesserte. Det er uansett målet om å hjelpe mennesker som trenger hjelp som står i sentrum.

Sitat av Hans Høyhet Vis innlegg
Jeg er ekstremt skeptisk til psykedelika-assistert terapi. Hvis disse psykologene selv tar seg en høy nok dose psykedelika så burde de jo forstå at psykedelika ikke er medisin, det kan riktignok fungere som medisin, men trenger ikke være det. Psykedelika har ingen bestemt rolle, og en kan ikke tvinge det inn i et medisinsk rammeverk.
Vis hele sitatet...
Det er jo et interessant ståsted.

Jeg tror ihvertfall at det ikke er behov for å ta enorme doser, da det kan være veldig overveldende og vanskelig å gripe tak i hva som skjer. Man veit jo at stoffene har en særegen egenskap til å få mennesker til å se ting fra andre perspektiver, og for en som kan være sittende fast i sitt tankemønster, så kan det være ganske effektivt. Men jeg er enig i at psykedelika i seg selv kan ikke bli brukt på lik linje som SSRI og andre medisiner - og det er jo heller ikke intensjonen.
Sitat av Sopphuet Vis innlegg
Også kan jeg ta helt feil også. Det kan hende det ikke egner seg for klinisk bruk i det hele tatt, men at det forblir et niche-område for de spesielt interesserte. Det er uansett målet om å hjelpe mennesker som trenger hjelp som står i sentrum.
Vis hele sitatet...
Høres ut som en sunn holdning (uansett fag, forsåvidt), at ønsket om faktisk kunnskap er større enn ønsket om at stoffet skal være det vidundermiddelet man håper/ser for seg at det er. Ser ofte litt for mye av det blant de som fronter disse sakene.

Sitat av psych Vis innlegg
I tillegg er psykedelika ganske vanskelig å forske på sammenliknet med f.eks. SSRI'er, bl.a. da man ikke får med dobbeltblindheten i designet (enkelt å merke at man er i gruppen som fikk brukerdose LSD eller MDMA).
Vis hele sitatet...
Sant det. Det er vel heller ikke like lett å forske på alle psykiske lidelser. Ser for meg at det er litt lettere å lage noenlunde homogene grupper av enkle fobier enn mer komplekse problemer, som denne behandlingen kanskje potensielt er mest aktuelt for? Kan bli mye variabler å holde styr på.
Sist endret av *pi; 1 uke siden kl. 21:08. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Michael Pollan har stilt de samme spørsmåla, og går gjennom dem i boka hans (nå på norsk!) Hvis du sliter med begynne å lese bøker (som meg) kan jeg anbefale å høre podcastene Pollan har gjestet, spesifikt de 2 med Tim Ferriss og 1 med Joe Rogan.

Om TL;DR spørsmålet ditt; Ja, psykedelika-assistert terapi foregår på forskningsbasis i USA og Storbrittania. I USA finnes det i tillegg et stort nettverk av terapeuter "under jorda" som driver med dette. For meg ser det ut som det er bare et spørsmål om tid, kanskje 20-30 år, til dette blir et lovlig og akseptert verktøy i psykiatrien - men det trodde de på 50-60 tallet også
Sopphuet's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Høres ut som en sunn holdning (uansett fag, forsåvidt), at ønsket om faktisk kunnskap er større enn ønsket om at stoffet skal være det vidundermiddelet man håper/ser for seg at det er. Ser ofte litt for mye av det blant de som fronter disse sakene.
Vis hele sitatet...
Definitivt. Det er mange mennesker som har falt for fristelsen av å stemple psykedelika som vidundermiddelet som skal redde verden. Det skjer jo oftest i kjølevannet av sterke psykedeliske opplevelser, men det er viktig å ta et par steg tilbake og innse at ens egne opplevelser ikke definerer resten av verden.


Sitat av Big Red Vis innlegg
Michael Pollan har stilt de samme spørsmåla, og går gjennom dem i boka hans (nå på norsk!) Hvis du sliter med begynne å lese bøker (som meg) kan jeg anbefale å høre podcastene Pollan har gjestet, spesifikt de 2 med Tim Ferriss og 1 med Joe Rogan.
Vis hele sitatet...
Venter på boka til Pollan as we speak. Gleder meg til å lese den