Hei.

Har hatt en del innlegg her nå, og som fortalt i de fleste innleggene, så sliter jeg sinnsykt med rusmisbruk, spesielt kokain. Kokain er det illegale rusmidlet jeg sliter mest med avhengighet til. I tillegg til det, alkohol problemer. Per nå mens jeg skriver denne tråden så er jeg faktisk høy på alkohol og kokain... Jeg har fått mange svar på de andre trådene at jeg bør holde meg unna, la være, og slutte med kokain. Men lettere sagt enn gjort.

Har hatt 1-2 ukers pause fra kokain nå, helt til 2-4 dager siden da jeg plutselig kjøpte meg en bag kokain til. Og nå er denne snart tom.

Mitt problem er at jeg klarer IKKE å slutte. + har lest flere plasser på nettet om dette at kokain avhengighet ofte er relatert til alkohol problemer og at hvis man slutter med alkohol, så klarer man lettere å slutte med kokain.

Men det er ikke et tema for meg, fordi jeg sniffer mye uten alkohol også.

Det jeg egentlig lurer en del på her nå er, hva skjer hvis jeg forteller legen min, og/eller psykolog om rusmisbruket mitt for å søke hjelp (rehab)? Kan/vil det bli rapportert til politiet slik at jeg kan straffes? (Eller/og at leiligheten min og til mine nærmeste kan bli ransaket etter narkotika?)

Har ikke lappen, så er ikke redd for å miste den eller noe slikt. Er bare redd for å kunne bli straffet om jeg innrømmer noe slikt.

Blir allerede "nektet" benzo som første forsøks medisin mot søvn og angst, har vært gjennom 8 medisiner nå hos legen for søvnvansker, og har ikke fortalt enda noe om rusavhengighet.

Har bare fått tull av medisiner som anti psykotika med søvnighet som bivirkning som de utnytter som første valg før benzo.

Sist jeg var hos legen min og hadde prøvd utallige medisiner uten noe hell, så spurte jeg om hun kunne skrive ut apodorm til meg, men hun ville ikke det sa henne siden det er så avhengighetsskapende.

Personlig syns jeg det er lite rart at folk tyr til gate markedet for å skaffe det de trenger. Når jeg ble avvist for å få utskrevet apodorm, så kontakta jeg en buddy som solgte meg xanax på minuttet. Så måtte ta benzo saken i egne hender fordi legen ikke orket å hjelpe meg.

Kompis, dra til legen og henvis deg selv til psykolog. Sånne ting tar litt tid så det er bare å komme i gang så fort som mulig. Jeg har akkurat startet selv i DPS, har nå vært i 5-6 samtaler allerede, og jeg hadde samme tanker om deg uansett om jeg ikke bruker kokain så har jeg andre rusproblemer, men psykologen min gir meg ikke et eneste surt øyekast hvis jeg nevner noe jeg egentlig ikke vil si, men jeg vet er viktig å få fram for å komme meg videre i behandling. Du har ikke lappen, kjempebra for den hadde ryket uansett, så ingenting å tenke på der.

Og de er her for å hjelpe DEG, jeg har skjønt at det er forskjell fra hjelpen du får fra plass til plass, men alt du trenger er å være litt heldig så får du en psykolog som passer deg veldig godt.

Du får et mer skjerpa forhold til rus, uansett om jeg fortsatt holder på så tenker jeg fortsatt på det møte jeg skal ha hver uke hos psykologen min som gjør at jeg reflekterer og vil heller føle litt på det jeg kjenner så jeg kan forklare meg selv i møtene. På sommeren skal jeg å psykolog gå tur ute, jeg skal få oppfølging av rustjeneste, jeg håper jeg får hjelp av NAV med AAP, og det føles lyst ut, men det tar tid. Så ikke vent

Største konsekvens er at du vil få mindre smertestillende som f.eks. Morfin selv om det er snakk om kreft som garantert vil få
dødelig utfall/ikke lar seg kurere. Samme med f.eks. Sovemedisiner. Jeg har måtte ende opp i psykose grunnet søvnløshet før jeg fikk Imovane av en tidligere fastlege.

Mitt råd er å unngå helsepersonell så langt det lar seg gjøre og kun være ærlig om rus når det er ingen annen utvei. For det vil få konsekvenser for deg så lenge du lever. Men det spørs mest på legen og hvilke holdninger de har. De risikerer også å få besøk av helsetilsynet om de er for snille med A- og B-preparater med en som er eller har vært avhengig. Så er nok mest derfor legene blir veldig tilbakeholdne.

Synes selv de er verst på legevakten og sykehuset. På legevakten er det utelukket uansett hvor alvorlig det er.