Hei igjen, godtfolk! Noen av dere har kanskje lest fleinrapporten som jeg posta for nesten to måneder siden, og her kommer en till, denne gangen for LSD. Her skal jeg (i hvertfall forsøke), både å beskrive mine personlige betraktninger om forskjellene mellom sopp og syre, og gi dere et eksempel på hva man kanskje ikke bør gjøre, eller i hvertfall tenke seg litt mer nøye over før man hopper ut i det. Det kan være dette blir langtrukkent og litt vanskelig å følge med på, kanskje tilogmed litt dårlig formatert, men skal prøve mitt beste!
Jeg er som kjent fortsatt uten syn, bare så det er sagt
Vel, det var dags for en aldri så liten Oslotur igjen. Jeg, min faste, og like blinde venn J og vår erfarne psychonaut C skulle delta på en folkefest på Blitz, hvor jeg og J forøvrig skulle være DJ'er, men det er en annen historie. Både jeg og J ankom Oslo dagen før, og vi skulle se på C's danseforestilling, da han studerer samtidsdans og måtte ha en framføring på skolen den dagen vi kom, forøvrig den 6. januar 2012, altså en fredag. Vet ikke helt hva som skjedde underveis, men vi begynte å diskutere syre, og C fortalte straks at han hadde en god del sukkerbiter på seg. Det endte med at vi tok en hver rundt 6, en halvtime eller noe sånt rett før han skulle gå på scenen. Han gikk på scenen på avtalt tidspunkt, og det tok vel ikke mer en knappe 10 minutter før de første effektene kom. Den samme sugende følelsen som på sopp, og jeg ble straks overspendt og i vild gledesrus, da jeg tenkte at jeg kom til å få en vanvittig aften og natt. Stemningen steg, og det samme gjorde suget i magen. Jeg glemte brått at jeg faktisk var blandt masse mennesker en stund, før J dunket borti meg og sa jeg burde være stille. Være stille? Til min forferdelse forstod jeg at jeg hadde sittet å snakket, eller snarere visket for meg selv, ganske høyt også. Typisk nok når det var på sitt stilleste i salen. Med ett begynte sugefølelsen å eskalere seg litt ut av kontroll, og jeg føltes helt nummen i kroppen og virkeligheten forsvant en smule rundt meg. Lyden av mennesker som danset begynte å føles lavere, som noen bare hadde skrudd ned volumet på hele verden. Tilbake var det bare mitt eget hode og noen dansetrinn og musikk dannet bakgrunnen. Jeg begynte å tenke at alle så sikkert hvor borte jeg var i ferd med å bli, og det gjorde meg ekstremt urolig, redd og paranoid. Fikk det for meg at absolutt alle så på meg og enten lo av meg eller ristet på hodet. Med ett kjente jeg en veldig kvalme inni meg. Liksom ikke vanlig spysjuke-kvalme, men noe mye mer, noe stort, ondt og farlig som ville ut. Hadde for meg at det kanskje var en demon eller noe, selvom den rasjonelle siden av gjernen forsøkte å rette opp i det. Jeg svelget alt jeg kunne, tviholdt på en colaflaske jeg hadde brakt med meg inn, og skalv som et aspeløv over hele meg. visket forsiktig til J, øy dø, si noe posotivt, jeg tror jeg bader her. Han var åpenbart usikker på hva han skulle si, men han sa i alle fall, slapp av, det går over kompis. den tanken var beroligende... I to sekunder. da hadde jeg totalt glemt den igjen og ble igjen kastet inn i det dystre verdensbildet som omfattet virkeligheten akkurat da. Husker jeg begynte å bable for meg selv igjen. Dvs. fikk fortalt det etterpå, for jeg var ikke helt sikker på om jeg faktisk snakka eller om det var stemmer inne i hodet mitt som tok seg av den konstante summingen i hodet som hadde kommet ut fra ingen steder. Jeg ble stadig mer og mer borte fra virkeligheten, og tenkte at her var det bare å slippe taket og bare la hele meg drive inn i evigheten.
Etter 50 ulidelige minutter var omsider forestillingen ferdig, og c kom bort til oss og spurte om det gikk bra med oss. Jeg svarte at jeg ikke trodde det, og om jeg hadde gjort eller sagt noe galt der inne, snakket høyt osv. Han prøvde å forsikre meg om at jeg bare hadde sett litt fjern ut, men jeg hadde vanskeligheter for å forstå det selv akkurat da. Ettersom trippen økte i intensitet, sa jeg til c at jeg måtte på do før vi gikk. dette for å prøve å samle meg selv. gikk inn på do, låste døra, og begynte å rekognosere inni hodet. Er jeg i ferd med å bli gal? Kanskje. Hva har jeg tatt? en sukkerbit med syre på. Deretter begynte jeg å ta på meg selv for å kjenne at jeg eksisterte og at jeg stod på fast grunn. tok på jakka mi, på buksa mi, på stokken min, og på colaflaska som lå i jakkelomma og fikk bekreftet at de var ekte, eller i hvertfall sånn jeg husket dem før jeg kom inn i denne malstrømmen av galskap. Plutselig banka C på og lurte på om det stod bra til med meg. Forklarte at det gjorde det ikke, og at jeg trodde jeg var i ferd med å miste det helt. Spurte han om vi ikke bare kunne finne en plass å sove, men han sa stadig bare at det ikke kom til å forsvinne med det første, men at vi skulle finne oss et rolig sted hvor vi kunne slappe av med masser av joints og ikke tenke på noen verdens ting. Da han spurte meg om jeg huska hva jeg hadde tatt, svarte jeg utrolig nok nei. Han forklarte meg at jeg hadde spist en sukkerbit, og noe der inne begynte å demre, men de positive tankene ved å trippe klarte ikke å nå frem i den nærmest torturliknende tilstanden jeg var i for øyeblikket.
Jeg formante om at vi skulle komme oss ut herfra, og at jeg ville ha frisk luft, noe vi gjorde med en gang. det hjalp dessverre lite, for trippen ble ikke mildere, snarere tverdt i mot. var nå så nummen i kroppen at det nesten var ubehagelig, og fikk en merkelig effekt. Dere vet i filmer eller TV-serier når man zoomer inn i hodet til noen for å høre tankene deres eller når de har tatt noe etc? Akkurat sånn føltes det, hodet mitt ble forgrunnen og alle lyder utenfor hodet dannet bakgrunnen, og jeg hadde skikkelig trøbbel med å kunne høre hva folk sa eller hva som foregikk rundt meg. Hadde tilogmed problemer med å forstå hvor jeg var. Husker vi tok en buss opp mot Tåsen, hvor vi møtte en bekjent fra tidligere på dagen som vi skulle henge sammen med resten av kvelden. Husker vi gikk inn på Tåsensenteret en tur, men husker ikke hva vi skulle der. de andre stod rett utenfor og røyka en joint, mens jeg satt inne på en krakk. Husker at alle bilene utenfor hørtes helt forvrengte ut, som tatt rett ut fra en psytrance-låt. Tenkte at hvis dette var å være en typisk gatejunkie, skulle jeg i alle fall aldri jeg bli narkoman! som dere ser var jeg ufattelig irrasjonell. Vi ble værende der en stund, før de andre kom inn for å hente meg. Den bekjente (la oss kalle han GM), nevnte et par ord om politi. Noe med at han hadd sett to politibiler kjøre forbi eller noe. En ny bølge av paranoya skyldte over meg, nå var de sikkert ute etter å ta meg. Noen hadde sikkert varsla dem om en mistenkelig fjern fyr som hadde toget i ekspressfart nedover gata, klamrende til stokken og litt haltende, da jeg greide å vrikke foten en smule da vi skulle av bussen. Heldigvis noe som var over på et par timer. tenkte at nå kom de til å arrestere meg og putte meg rett på glattselle eller det som verre var.
De neste timene forsvinner i hverandre. Jeg husker så vidt at vi kommer til et hus, at jeg entrer huset, en nordnorsk kvinnelig stemme, og en masse latter. Sitter og driver ut og inn av diverse dimensjoner og finner meg stadig sittende i en stol med en del leende mennesker rundt meg. Den ene har så lik måte å være på som jeg tenker jeg, han er sikkert den delen av personligheten min som fremhever min noe brautende attitude noen ganger, da han på død og liv skulle tulle og tøyse og snakke sjit hele tiden, og selvfølgelig le av sine egne vitser. Prøvde da å kommunisere med han telepatisk, og svara han kom med i den virkelige verden lød logisk nok inni hodet mitt til at jeg trodde vi hadde en dialog. Jeg driftet ut av virkeligheten igjen og inn i en dimensjon jeg forestilte meg var selve definisjonen på tomhet. Ingen lyd, ingenting, bare meg. Jeg begynte å tenke at nå har det rakna helt for meg, og det er her de har plassert meg. Hvem de egentlig var er jeg ikke sikker på, men det er en annen sak. Tenkte på alt jeg skulle ha gjort i livet, og alt jeg ikke fikk gjort. Jeg satt der sikkert i flere år og filosoferte om livet, evigheten og begrepet ingenting, før jeg med gjevne mellomrom kom tilbake til de andre som satt der og snakka. De andre hadde nå blitt bedre kjent, og snakket og lo om alt mulig piss, og begynte å bli irritert på han jeg anså som mitt alter ego, eller den andre delen av personligheten min. Hver gang jeg forsøkte å si noe, begynte alle å le som om jeg hadde sagt noe forferdelig morsomt. Jeg ble enda mer irritert på dette, og hadde det for meg at mitt alter ego hadde mye av skylda. Jeg sverget på at jeg skulle drepe den jævla apen og at da kunne han bare sitte der og le seg ihjel av de dumme vitsene hans. Plutselig sa alter ego at å trippe var no av det morsomste han hadde gjort på lenge, noe som ikke akkurat svekket tvilen min om at han var mitt alter ego. Med ett kom jeg til å tenke at de andre i rommet kanskje også var deler av personligheten min, i hvertfall de to jentene som hadde entret selvskapet mens jeg var i tomhetens dimensjon. Den ene, H, var en snakkesalig og lattermild nordlending som jeg kunne forestillle meg var delen av meg som lett kunne påvirkes av andre. Den andre jenta, S, var en rolig, men samtidig omsorgsfull jente, som kanskje kunne symbolisere det gode i meg. Men hun hørtes også veldig lik ut som en av klassekameratene mine hjemme, så begynte å noye for at noen jeg ikke ville skulle få hvite om at jeg brukte psykedelika plutselig fikk hvite det. Denne illusjonen ble kraftig svekket da jeg hørte stemmene til C og J oppi dette, og prøvde å få kontakt med J for å høre om hva som foregikk rundt meg, men til ingen nytte. da blomstret en ny irrasjonell teori opp, at jeg kanskje egentlig var død, og at dette var stedet jeg kom til, fordi det meste ble gjentatt igjen og igjen, noe som faktisk var sant på ordentlig også, mer om det litt senere.
begynte å drøfte dette med de forskjellige folka, og selvom S og J prøvde å jatte med som best de kunne, kom Alter ego med gapskratt og H ble redd og oppjagd. Jeg fortalte dem at de ikke eksisterte, og når jeg knipset drev jeg inn i en ny dimensjon fylt med urovekkende, Darkpsy-aktige lyder som jeg helst kunne klart meg for uten akkurat da. Det føltes som om flere år hadde gått nok en gang, og jeg begynte å lure på hvorfor ikke f.eks. Mamma hadde kontaktet meg? Hadde hun også forådt meg og latt meg forbli en gal junkie inne i Oslo? Med ett syntes jeg at jeg hørte H og Alter ego ha en vild sexorgie på en av sofaene i rommet, og sverger på at jeg kjente naken kvinnehud mot kroppen selv, ettersom H noen ganger gikk for å hente ting. Men tror faktisk at det bare var en ekstremt livaktig hallusinasjon. Kom brått litt tilbake til virkeligheten igjen, og bestemte meg for å se etter om colaflaska fortsatt var der. Heldigvis var den det, og jeg tok store, lidenskapelige slurker av den, og det roet meg litt ned. Jaja, den fikk jeg i hvertfall med meg til dødsriket tenkte jeg, dessuten smakte det veldig godt med Cola nå! Plutselig trodde jeg jeg hadde svaret på alt igjen, og begynte å spørre C om hvor mye klokka var. da han ikke svaarte ordentlig på det, fikk jeg for meg at dette var en ondsvak lek han og J hadde kokt i hop for at jeg skulle tro at alt var som normalt, men at jeg egentlig var blitt gal. Konfronterte det med de andre at dette bare var et manus, og at alle var programert til å si de samme replikkene, og at de egentlig ikke eksisterte. H prøvde å si at hun var 100% ekte, hvorpå jeg ba henne om å bevise det. Da skjedde noe uventet, H gikk bort til meg og gav meg en kjempeklem mens hun fortalte at husker du ikke at du bare har tatt syre? Vi er vennene dine, ingen her vil deg noe vondt. Har jeg blitt helt gal nå, spurte jeg, nesten på gråten, hvorpå hun forsikret meg om at jeg mest sansynlig bare hadde hatt en voldsom bad trip. Jeg følte meg brått som en liten 3-åring som nettopp hadde slått seg og fått et gigantisk skrubbsår, og som var i ferd med å få trøst av en god og varm mamma. Det eneste jeg klarte å få fram var tusen takk, før det gikk opp for meg at H hadde fulstendig rett. Det er utrolig hvordan små ting kan få alt til å bare falle på plass. Jeg forstod da at Alter ego var GM som jeg snakket med tidligere, og S var også like levende som alle andre i rommet. Alle av dem hadde faktisk tatt syre, og det var første gangen for både GM, H og S, så beklagde meg veldig for at jeg hadde skremt livet av dem, men det var heldigvis i orden for alle sammen og alle var venner igjen. Jeg gikk opp på et soverom for å samle meg på nytt, og prøve å sette sammen alt inni hodet. Tok opp telefonen for å sjekke klokka, og den var 00:30 ca. på natten. det morsome var at telefonen skifta form i hånda mi, den ble plutselig mye flatere enn vanlig og litt lengre, før den gikk tilbake til normalen igjen. Synes dette var utrolig kult, og gikk ned til de andre igjen for å ha det gøy og trippe på vanlig måte.
Det som følger nå er mindre spennende, men basically fikk jeg re-introdusert meg selv, og vi satt og kødda hele natten om de samme tinga hele tiden. det som gjorde syrerusen så humorbassert var nok pga all jointen som vi røyka i tillegg, som gjorde alt fjernt og vi begynte å finne på tulleord og tullepersoner som vi dikta opp avanserte historier om. Vi døpte den mørke sida jeg hadde vært på tidligere for Brumundalen, og jeg var ofte senter for morsomhetene, men nå lo jeg bare med dem. Beklaga meg også mang en gang selvfølgelig, og alt var bare strålende! Vi holdt på sånn til sent på morgenen, og det føltes deilig å legge seg nedpå, selvom jeg egentlig ikke fikk sove noe særlig.
Alt i alt, en lærerik trip. Jeg har nå lært hvor viktig set og setting faktisk er, og at jeg kanskje ikke burde ha tatt sukkerbiten inne på skolen, men heller venta til vi hadde kommet til et tryggere og mer komfertabelt sted. Har prøvd syre tre ganger etterpå, og effektene har ikke vært på langt nær så ekstreme, men til gjengjeld har jeg ikke bada en eneste gang! Nesten så jeg lurer litt på om jeg fikk vanvittig mye syre på den sukkerbiten, eller om kroppen ikke var vant til det, eller at bad trips forsterker intensiteten så til de grader. skriver litt usammenhengende nå kanskje, men i skrivende stund begynner selv en staut kar som meg å bli trøtt
Hovedforskjellene på sopp og syre for min del er at syrerusen er mer stemningsbasert for mitt vedkommende, mens sopp er mer tankebassert. dessuten gir syre meg flere fysiske bieffekter som f.eks. økt kropstemperatur og raske hjerteslag. Og at en syretrip er omtrent dobbelt så lang da selvfølgelig.
Det var alt jeg hadde for denne gang, mulig jeg vil redigere denne posten en smule i morgen. Hadde vært fint med tilbakemeldinger på denne også!
Jeg er som kjent fortsatt uten syn, bare så det er sagt
Vel, det var dags for en aldri så liten Oslotur igjen. Jeg, min faste, og like blinde venn J og vår erfarne psychonaut C skulle delta på en folkefest på Blitz, hvor jeg og J forøvrig skulle være DJ'er, men det er en annen historie. Både jeg og J ankom Oslo dagen før, og vi skulle se på C's danseforestilling, da han studerer samtidsdans og måtte ha en framføring på skolen den dagen vi kom, forøvrig den 6. januar 2012, altså en fredag. Vet ikke helt hva som skjedde underveis, men vi begynte å diskutere syre, og C fortalte straks at han hadde en god del sukkerbiter på seg. Det endte med at vi tok en hver rundt 6, en halvtime eller noe sånt rett før han skulle gå på scenen. Han gikk på scenen på avtalt tidspunkt, og det tok vel ikke mer en knappe 10 minutter før de første effektene kom. Den samme sugende følelsen som på sopp, og jeg ble straks overspendt og i vild gledesrus, da jeg tenkte at jeg kom til å få en vanvittig aften og natt. Stemningen steg, og det samme gjorde suget i magen. Jeg glemte brått at jeg faktisk var blandt masse mennesker en stund, før J dunket borti meg og sa jeg burde være stille. Være stille? Til min forferdelse forstod jeg at jeg hadde sittet å snakket, eller snarere visket for meg selv, ganske høyt også. Typisk nok når det var på sitt stilleste i salen. Med ett begynte sugefølelsen å eskalere seg litt ut av kontroll, og jeg føltes helt nummen i kroppen og virkeligheten forsvant en smule rundt meg. Lyden av mennesker som danset begynte å føles lavere, som noen bare hadde skrudd ned volumet på hele verden. Tilbake var det bare mitt eget hode og noen dansetrinn og musikk dannet bakgrunnen. Jeg begynte å tenke at alle så sikkert hvor borte jeg var i ferd med å bli, og det gjorde meg ekstremt urolig, redd og paranoid. Fikk det for meg at absolutt alle så på meg og enten lo av meg eller ristet på hodet. Med ett kjente jeg en veldig kvalme inni meg. Liksom ikke vanlig spysjuke-kvalme, men noe mye mer, noe stort, ondt og farlig som ville ut. Hadde for meg at det kanskje var en demon eller noe, selvom den rasjonelle siden av gjernen forsøkte å rette opp i det. Jeg svelget alt jeg kunne, tviholdt på en colaflaske jeg hadde brakt med meg inn, og skalv som et aspeløv over hele meg. visket forsiktig til J, øy dø, si noe posotivt, jeg tror jeg bader her. Han var åpenbart usikker på hva han skulle si, men han sa i alle fall, slapp av, det går over kompis. den tanken var beroligende... I to sekunder. da hadde jeg totalt glemt den igjen og ble igjen kastet inn i det dystre verdensbildet som omfattet virkeligheten akkurat da. Husker jeg begynte å bable for meg selv igjen. Dvs. fikk fortalt det etterpå, for jeg var ikke helt sikker på om jeg faktisk snakka eller om det var stemmer inne i hodet mitt som tok seg av den konstante summingen i hodet som hadde kommet ut fra ingen steder. Jeg ble stadig mer og mer borte fra virkeligheten, og tenkte at her var det bare å slippe taket og bare la hele meg drive inn i evigheten.
Etter 50 ulidelige minutter var omsider forestillingen ferdig, og c kom bort til oss og spurte om det gikk bra med oss. Jeg svarte at jeg ikke trodde det, og om jeg hadde gjort eller sagt noe galt der inne, snakket høyt osv. Han prøvde å forsikre meg om at jeg bare hadde sett litt fjern ut, men jeg hadde vanskeligheter for å forstå det selv akkurat da. Ettersom trippen økte i intensitet, sa jeg til c at jeg måtte på do før vi gikk. dette for å prøve å samle meg selv. gikk inn på do, låste døra, og begynte å rekognosere inni hodet. Er jeg i ferd med å bli gal? Kanskje. Hva har jeg tatt? en sukkerbit med syre på. Deretter begynte jeg å ta på meg selv for å kjenne at jeg eksisterte og at jeg stod på fast grunn. tok på jakka mi, på buksa mi, på stokken min, og på colaflaska som lå i jakkelomma og fikk bekreftet at de var ekte, eller i hvertfall sånn jeg husket dem før jeg kom inn i denne malstrømmen av galskap. Plutselig banka C på og lurte på om det stod bra til med meg. Forklarte at det gjorde det ikke, og at jeg trodde jeg var i ferd med å miste det helt. Spurte han om vi ikke bare kunne finne en plass å sove, men han sa stadig bare at det ikke kom til å forsvinne med det første, men at vi skulle finne oss et rolig sted hvor vi kunne slappe av med masser av joints og ikke tenke på noen verdens ting. Da han spurte meg om jeg huska hva jeg hadde tatt, svarte jeg utrolig nok nei. Han forklarte meg at jeg hadde spist en sukkerbit, og noe der inne begynte å demre, men de positive tankene ved å trippe klarte ikke å nå frem i den nærmest torturliknende tilstanden jeg var i for øyeblikket.
Jeg formante om at vi skulle komme oss ut herfra, og at jeg ville ha frisk luft, noe vi gjorde med en gang. det hjalp dessverre lite, for trippen ble ikke mildere, snarere tverdt i mot. var nå så nummen i kroppen at det nesten var ubehagelig, og fikk en merkelig effekt. Dere vet i filmer eller TV-serier når man zoomer inn i hodet til noen for å høre tankene deres eller når de har tatt noe etc? Akkurat sånn føltes det, hodet mitt ble forgrunnen og alle lyder utenfor hodet dannet bakgrunnen, og jeg hadde skikkelig trøbbel med å kunne høre hva folk sa eller hva som foregikk rundt meg. Hadde tilogmed problemer med å forstå hvor jeg var. Husker vi tok en buss opp mot Tåsen, hvor vi møtte en bekjent fra tidligere på dagen som vi skulle henge sammen med resten av kvelden. Husker vi gikk inn på Tåsensenteret en tur, men husker ikke hva vi skulle der. de andre stod rett utenfor og røyka en joint, mens jeg satt inne på en krakk. Husker at alle bilene utenfor hørtes helt forvrengte ut, som tatt rett ut fra en psytrance-låt. Tenkte at hvis dette var å være en typisk gatejunkie, skulle jeg i alle fall aldri jeg bli narkoman! som dere ser var jeg ufattelig irrasjonell. Vi ble værende der en stund, før de andre kom inn for å hente meg. Den bekjente (la oss kalle han GM), nevnte et par ord om politi. Noe med at han hadd sett to politibiler kjøre forbi eller noe. En ny bølge av paranoya skyldte over meg, nå var de sikkert ute etter å ta meg. Noen hadde sikkert varsla dem om en mistenkelig fjern fyr som hadde toget i ekspressfart nedover gata, klamrende til stokken og litt haltende, da jeg greide å vrikke foten en smule da vi skulle av bussen. Heldigvis noe som var over på et par timer. tenkte at nå kom de til å arrestere meg og putte meg rett på glattselle eller det som verre var.
De neste timene forsvinner i hverandre. Jeg husker så vidt at vi kommer til et hus, at jeg entrer huset, en nordnorsk kvinnelig stemme, og en masse latter. Sitter og driver ut og inn av diverse dimensjoner og finner meg stadig sittende i en stol med en del leende mennesker rundt meg. Den ene har så lik måte å være på som jeg tenker jeg, han er sikkert den delen av personligheten min som fremhever min noe brautende attitude noen ganger, da han på død og liv skulle tulle og tøyse og snakke sjit hele tiden, og selvfølgelig le av sine egne vitser. Prøvde da å kommunisere med han telepatisk, og svara han kom med i den virkelige verden lød logisk nok inni hodet mitt til at jeg trodde vi hadde en dialog. Jeg driftet ut av virkeligheten igjen og inn i en dimensjon jeg forestilte meg var selve definisjonen på tomhet. Ingen lyd, ingenting, bare meg. Jeg begynte å tenke at nå har det rakna helt for meg, og det er her de har plassert meg. Hvem de egentlig var er jeg ikke sikker på, men det er en annen sak. Tenkte på alt jeg skulle ha gjort i livet, og alt jeg ikke fikk gjort. Jeg satt der sikkert i flere år og filosoferte om livet, evigheten og begrepet ingenting, før jeg med gjevne mellomrom kom tilbake til de andre som satt der og snakka. De andre hadde nå blitt bedre kjent, og snakket og lo om alt mulig piss, og begynte å bli irritert på han jeg anså som mitt alter ego, eller den andre delen av personligheten min. Hver gang jeg forsøkte å si noe, begynte alle å le som om jeg hadde sagt noe forferdelig morsomt. Jeg ble enda mer irritert på dette, og hadde det for meg at mitt alter ego hadde mye av skylda. Jeg sverget på at jeg skulle drepe den jævla apen og at da kunne han bare sitte der og le seg ihjel av de dumme vitsene hans. Plutselig sa alter ego at å trippe var no av det morsomste han hadde gjort på lenge, noe som ikke akkurat svekket tvilen min om at han var mitt alter ego. Med ett kom jeg til å tenke at de andre i rommet kanskje også var deler av personligheten min, i hvertfall de to jentene som hadde entret selvskapet mens jeg var i tomhetens dimensjon. Den ene, H, var en snakkesalig og lattermild nordlending som jeg kunne forestillle meg var delen av meg som lett kunne påvirkes av andre. Den andre jenta, S, var en rolig, men samtidig omsorgsfull jente, som kanskje kunne symbolisere det gode i meg. Men hun hørtes også veldig lik ut som en av klassekameratene mine hjemme, så begynte å noye for at noen jeg ikke ville skulle få hvite om at jeg brukte psykedelika plutselig fikk hvite det. Denne illusjonen ble kraftig svekket da jeg hørte stemmene til C og J oppi dette, og prøvde å få kontakt med J for å høre om hva som foregikk rundt meg, men til ingen nytte. da blomstret en ny irrasjonell teori opp, at jeg kanskje egentlig var død, og at dette var stedet jeg kom til, fordi det meste ble gjentatt igjen og igjen, noe som faktisk var sant på ordentlig også, mer om det litt senere.
begynte å drøfte dette med de forskjellige folka, og selvom S og J prøvde å jatte med som best de kunne, kom Alter ego med gapskratt og H ble redd og oppjagd. Jeg fortalte dem at de ikke eksisterte, og når jeg knipset drev jeg inn i en ny dimensjon fylt med urovekkende, Darkpsy-aktige lyder som jeg helst kunne klart meg for uten akkurat da. Det føltes som om flere år hadde gått nok en gang, og jeg begynte å lure på hvorfor ikke f.eks. Mamma hadde kontaktet meg? Hadde hun også forådt meg og latt meg forbli en gal junkie inne i Oslo? Med ett syntes jeg at jeg hørte H og Alter ego ha en vild sexorgie på en av sofaene i rommet, og sverger på at jeg kjente naken kvinnehud mot kroppen selv, ettersom H noen ganger gikk for å hente ting. Men tror faktisk at det bare var en ekstremt livaktig hallusinasjon. Kom brått litt tilbake til virkeligheten igjen, og bestemte meg for å se etter om colaflaska fortsatt var der. Heldigvis var den det, og jeg tok store, lidenskapelige slurker av den, og det roet meg litt ned. Jaja, den fikk jeg i hvertfall med meg til dødsriket tenkte jeg, dessuten smakte det veldig godt med Cola nå! Plutselig trodde jeg jeg hadde svaret på alt igjen, og begynte å spørre C om hvor mye klokka var. da han ikke svaarte ordentlig på det, fikk jeg for meg at dette var en ondsvak lek han og J hadde kokt i hop for at jeg skulle tro at alt var som normalt, men at jeg egentlig var blitt gal. Konfronterte det med de andre at dette bare var et manus, og at alle var programert til å si de samme replikkene, og at de egentlig ikke eksisterte. H prøvde å si at hun var 100% ekte, hvorpå jeg ba henne om å bevise det. Da skjedde noe uventet, H gikk bort til meg og gav meg en kjempeklem mens hun fortalte at husker du ikke at du bare har tatt syre? Vi er vennene dine, ingen her vil deg noe vondt. Har jeg blitt helt gal nå, spurte jeg, nesten på gråten, hvorpå hun forsikret meg om at jeg mest sansynlig bare hadde hatt en voldsom bad trip. Jeg følte meg brått som en liten 3-åring som nettopp hadde slått seg og fått et gigantisk skrubbsår, og som var i ferd med å få trøst av en god og varm mamma. Det eneste jeg klarte å få fram var tusen takk, før det gikk opp for meg at H hadde fulstendig rett. Det er utrolig hvordan små ting kan få alt til å bare falle på plass. Jeg forstod da at Alter ego var GM som jeg snakket med tidligere, og S var også like levende som alle andre i rommet. Alle av dem hadde faktisk tatt syre, og det var første gangen for både GM, H og S, så beklagde meg veldig for at jeg hadde skremt livet av dem, men det var heldigvis i orden for alle sammen og alle var venner igjen. Jeg gikk opp på et soverom for å samle meg på nytt, og prøve å sette sammen alt inni hodet. Tok opp telefonen for å sjekke klokka, og den var 00:30 ca. på natten. det morsome var at telefonen skifta form i hånda mi, den ble plutselig mye flatere enn vanlig og litt lengre, før den gikk tilbake til normalen igjen. Synes dette var utrolig kult, og gikk ned til de andre igjen for å ha det gøy og trippe på vanlig måte.
Det som følger nå er mindre spennende, men basically fikk jeg re-introdusert meg selv, og vi satt og kødda hele natten om de samme tinga hele tiden. det som gjorde syrerusen så humorbassert var nok pga all jointen som vi røyka i tillegg, som gjorde alt fjernt og vi begynte å finne på tulleord og tullepersoner som vi dikta opp avanserte historier om. Vi døpte den mørke sida jeg hadde vært på tidligere for Brumundalen, og jeg var ofte senter for morsomhetene, men nå lo jeg bare med dem. Beklaga meg også mang en gang selvfølgelig, og alt var bare strålende! Vi holdt på sånn til sent på morgenen, og det føltes deilig å legge seg nedpå, selvom jeg egentlig ikke fikk sove noe særlig.
Alt i alt, en lærerik trip. Jeg har nå lært hvor viktig set og setting faktisk er, og at jeg kanskje ikke burde ha tatt sukkerbiten inne på skolen, men heller venta til vi hadde kommet til et tryggere og mer komfertabelt sted. Har prøvd syre tre ganger etterpå, og effektene har ikke vært på langt nær så ekstreme, men til gjengjeld har jeg ikke bada en eneste gang! Nesten så jeg lurer litt på om jeg fikk vanvittig mye syre på den sukkerbiten, eller om kroppen ikke var vant til det, eller at bad trips forsterker intensiteten så til de grader. skriver litt usammenhengende nå kanskje, men i skrivende stund begynner selv en staut kar som meg å bli trøtt
Hovedforskjellene på sopp og syre for min del er at syrerusen er mer stemningsbasert for mitt vedkommende, mens sopp er mer tankebassert. dessuten gir syre meg flere fysiske bieffekter som f.eks. økt kropstemperatur og raske hjerteslag. Og at en syretrip er omtrent dobbelt så lang da selvfølgelig.
Det var alt jeg hadde for denne gang, mulig jeg vil redigere denne posten en smule i morgen. Hadde vært fint med tilbakemeldinger på denne også!
