Kron og mynt
Glansdagene bak bardisken
(ikke helt "dumme kunder"-kategorien, men det later til at det er OK å ta litt sidesprang)
Stod i baren, klokka var vel akkurat passert 18 på en lørdags kveld. En ung kar i 25-åra kommer inn. Øya hans lyser at han er meget, meget våken, og han biter tenna sammen mens han knytter neven og konsentrerer seg for harde livet om å si "En øl, er du snill". Han setter seg så langt borte fra folk som overhodet mulig, og bestiller seg ytterligere 3 pils de neste 2 timene. Helt greit, fyren virker enda ikke FULL, men det er helt tydelig at han koser seg med andre ting enn øl i kveld.
Neste gang han kommer frem til bardisken og ber om en øl, foreslår jeg at han tar et glass vann i tillegg, "for å holde formen fin så du kan ha det moro i hele kveld!". Han går med på dette uten ett ord, og setter seg på en barkrakk med disken. Helt OK, tenker jeg, så kan jeg holde et øye med han.
Jeg gir han glasset med vann, setter pilsen på tapping, og snur meg for å slå inn i kassa.
Dunk, knus, hyl.
Bak meg har baren eksplodert. Fyren ved disken er borte, mens en gjeng hysteriske jenter står og ser mot baren og skriker. Jeg titter forsiktig over baren, der fyren ligger tilsynelatende livløs på steinflisene på bakken med bitene av 2 halvlitersglass strødd over alt. Jawohl.
Jeg springer rundt til han, hiver vekk en full jente som strengt talt bare satt og poket han med mobilen sin, og sjekker at han har puls. Check. Pust, check. Bevisshet.. nei. Jeg roper og gauler til han, dasker han elegant i ansiktet, men den gang ei. Han blør litt fra hodet og hånden, men det er minimale kutt. Greit. 113 it is.
M: Heisann, det er **** som ringer fra **** pub, jeg er bartender her og har en gjest som har falt med hodet i bakken på stenifliser. Han har puls og puster, men er bevisstløs. Han blør litt..overalt, grunnet glasskår. Vi trenger en ambulanse med en gang.
113: Kjenner du han?
M: ... nei, jeg er bartender, han er en gjest.
113: Har du drukket?
M: Nei, jeg er edru, og jobber på utestedet.
113: Har han noen venner der?
M: Det er ingen som har sagt at de kjenner han, nei. Han kom alene og har holdt seg alene hele kvelden.
113: Så det er ingen som kjenner han?
M: Nei, det ser vitterlig ikke ut til det. Får dere sendt en ambulanse eller!?
113: Nei, du, vi har faktisk ingen ledige ambulanser akkurat nå.
M: ....okei? Hva gjør jeg?
113: Menneh, jeg skal få en politibil til å ta seg en tur bortom!
Note to self: aldri skad meg, ever.
Mens jeg venter på politiet, sleper jeg han elegant bak på bakrommet og prøver fortsatt å vekke han. Etter fem minutters tid har han ikke åpnet øynene, men har begynt å stønne. Godt tegn.
Politiet kommer, og jeg viser de bak til han. De går bort til han, introduserer seg, og fyren får plutselig mer liv i seg. Han prøver desperat å krabbe bortover gulvet, mens politifolkene ser litt tafatt på i ett par sekunder, før han blir stoppet. Mens de bærer han ut i bilen sin spør jeg "Ja, dere kjører han vel på sykehuset, eller?"
Politimannen smiler, og sier "Tja, vi får slå kron og mynt i bilen, så ser vi hvor han ender opp!" før de kjører av sted. Klasse.
Den ensomme gorilla
Vi hadde Halloween-tema på - gjett hvilken dag - og folk kom rekende i ymse slutty-nurse kostymer og det som var. I sju-tida på kvelden kommer en fyr i full-blown gorilladrakt. Jeg stod vakt i døra, og bad om legitimasjon. Han gir meg kortet sitt, som sier at han er gammel nok. Joda.
"Tar du av deg maska også, så jeg ser at det er deg?" spør jeg.
Han rister på hodet.
"Kom igjen nå, kompis!" sier jeg lekent.
Han rister på hodet.
Det er begynt å komme folk i kø igjen, så jeg går lei.
"Enten tar du av deg maska, eller så kan du snu. Så lenge jeg ikke kan se deg kunne du likesågodt hatt en banan som legitimasjon."
Han tar tilbake legitimasjonen sin, og setter seg på et bord utenfor.
.. og der satt han fortsatt kl 03.00 da jeg stengte døra. Mutters alene.