Jeg er ikke den som er mest heavy på rus (holder meg til drikking og cannabis en gang iblant), men har prøvd LSD og sopp 5 ganger på kanskje 12 år.

Men det et eller annet som virkelig fascinerer meg ved rusen/opplevelsen man har på psykedelisk, og jeg tenker på min siste tripp jeg hadde på sopp for 3 år siden omtrent daglig. Jeg føler absolutt ikke at jeg har "klikka" eller noe, da jeg ser på meg selv som oppegående med full jobb, samboer osv., og det er ikke slik at jeg sitter i timesvis og tenker heller. Men noen sekunder, evt. minutter unner jeg meg til å reflektere over opplevelsen jeg hadde den gangen. Hva skjedde egentlig, og hvordan kan man føle seg så "klar" samtidig som man loker som aldri før. "Spaca greier" er vel en fin måte å si det på.

Jeg er i utgangspunktet ikke av den oppfatning av noe magisk/spirituelt har skjedd engang, men jeg føler likevel at jeg nå har blitt mer åpen og innsett at eksistensen i seg selv er en rar greie, og at vi som mennesker egentlig ikke har filla peiling på hva som skjer, selv om jeg som mange andre har opplevd å få noen definitive "svar" på trippen, som jeg selvsagt sliter med å sette ord på i ettertid.

Er det flere som tenker ofte på dette, selv om dere ikke har trippa på lenge? Og det er jo ikke bare trippen i seg selv jeg tenker på, men kanskje mer hvor merkelig eksistensen er. Jeg regner ikke med å finne noen svar mens jeg lever og det er nok ikke meningen heller, men må si jeg til tider nesten føler meg overveldet over universet og alle dens mysterier.

Og det er jo litt rart at mennesker generelt (i hvert fall i Vesten) virker så lite interessert i dette. Og jeg var heller ikke så opptatt av dette før jeg trippa, men det har forandret seg nå. Det kan jo også sikkert skyldes alderen, men er ganske sikker på at psykedelisk skal ha mesteparten av æren for at jeg nå undres mer over slike ting.

PS! Sorry langt innlegg, men jeg sitter i karantene og har mye fritid om dagen

Forskning viser at de som har prøvd er psykodelisk stoff får
En annen relasjon til livet. I hjernen har gi noe som
Heter DMN som er nervenaner som
Iløpet av barndommstiden setter spor. Disse sporene følger vi gang på gang. Men når hjernen tømmes for seratonin som ved bruk av triptaminer (LSD,flein og dmt) åpnes kanalene igjen slik at hjernen kan lage nye baner. Og da får man en annen måte å se og nyte verden på. Fantastiske preparater om de brukes riktig

Har lest litt om det selv. I tillegg så jeg en episode om psykedelisk på Netflix (The Mind, Explained) der de snakket om dette. De sa at man kan se for seg hjernen som en skiløype med mange spor og at tankene som regel blir fastlåst i disse sporene. Men etter en trip kommer det nysnø og man kan da lage nye spor som tankene kan følge. Synes det var en god metafor og jeg prøver å følge dette, så godt det lar seg gjøre.

Det er utrolig hvor mye tull du har klart å lire fra deg her på forumet ila så kort tid. Kan du ikke la være å svare når du ikke vet? Du sprer jo bare svada du selv har tenkt deg frem til. Hjernen tømmes ikke for serotonin ved inntak av tryptaminer.

Psilocybin "modulerer" serotonin, og akkurat hva dette i praksis betyr, har jeg spurt om i årevis, både blandt akademikere, forskere og rusbrukere med høy interesse og sporadisk teoretisk kunnskap. Akkurat hva dette betyr, og hvordan man kan få så heftige lykkefølelser, uten å tømme ut dopamin og serotonin i cellen, er egentlig en av de store mysteriene med psilocybin for meg.

Jeg har mye av de samme tanken som du har! Blir litt før og etter en skikkelig reise på disse medisinene.
Kanskje det mest interessante jeg vet om. Samtidig som det kan være så stort at det nesten kan være skummelt av og til.
Jeg har slitt med depresjon som er veldig fastlåste tankemønstre. Jeg klarte rett og slett ikke å tenke på enn annen måte. Men etter de «største» trippene merket jeg veldig godt at jeg tenker annerledes. Om alt mulig, ikke fastlåst i gamle tankemønster. Som jeg syns er utrolig fint, føles som og slippe ut av et mentalt fengsel.

Jeg tror frykt og «the war on drugs» er grunnen til at folk flest ikke er interessert i disse stoffene. Så lever folk i sine egne bobler, de har sine egne filter de kjører alt igjennom. Så uansett om jeg sier til noen at jeg har opplevd det største og mest betydnings fulle noen gang, så går det igjennom deres «filter». Så det når på en måte ikke igjennom, de hører ikke det jeg sier.
Kanskje derfor man som menneske veldig ofte må lære av sine egne feil!? Egoet er utfordrende og få kontroll på.
Daglig meditasjon hjelper meg mye med og holde sinnet åpent og være ærlig med meg selv.

Litt off topic men har alltid tenkt å lage en tråd om dette - forstår at det ikke finnes noe fasitsvar og at folk er forskjellige men;

Jeg har slitt med depresjon "hele livet" - blir snart 30. Jeg har opplevd ekte sorg (mistet mor + hadde en episode der bror var i en ulykke - gikk heldigvis bra) og det jeg tror er "normal" depresjon. Men når jeg havner "der" så er det en helt annen type depresjon som er ubeskrivelig jævlig og dreper alt av sunn fornuft. Ble nylig diagnostisert for å ha et "cyklotymisk" mønster men jeg har mine tvil til diagnoser ifb med depresjon generelt da det er veldig individuelt og kan sees på som en infeksjon. Jeg blir behandlet med lamiktal 200mg/døgnet og det funker sånn helt OK. I det siste har jeg blitt ordentlig bekymret for min egen helse. Jeg er vandt med selvmordstanker men tankene har gått over til planlegging siste halvåret.

Til saken; Jeg er sikker på at mye av dette har sine røtter til barndommen min. Jeg var redd og nervøs 24/7 for hvordan min far var; han kunne klikke helt uten grunn. Mye "tough love" uten love. Når jeg tenker tilbake til barndommen husker jeg ikke en dritt bortsett fra enkeltepisoder og får bare en ekkel følelse når jeg prøver å fiske opp minner uten hell. Misforstå meg rett; Jeg har alltid visst at han er glad i meg, jeg har alltid hatt mange venner og aldri manglet noe. Men oppveksten min har vært preget av mye psykisk mishandling. Han har endret seg veldig de siste årene men jeg får alltid angst bare av å være i nærheten av han selv om han har endret seg.

Jeg har lekt med tanken på LSD/sopp/DMT for å få vekke opp nye neurotransmitter, endre tankemønsteret og kanskje åpne de kanalene hvor mye av barndomsminnene ligger. Har noen erfaring på området? Blir det russisk rullet mtp "diagnosen" min? Jeg ingen erfaring med psykedeliske stoffer bortsett fra MDMA og det har gjort underverker. Likevel er det et par år siden jeg sluttet å få noe ut av MDMA; jeg har snakket om problemene og "it is what it is" fortsatt. Jeg har aldri kommet til røttene i problemene mine selv om jeg vet hvor de ligger.

Har jo hørt de skrekkhistoriene om folk som fortsatt tripper etter den ene syreturen de tok i 2009 men ikke hvilket utgangspunkt og setting de hadde. Noen råd fra de med kompetanse på området? Jeg bor for tiden i utlandet men har et par kompiser som er 100% og som jeg ikke er redd for å vise det som eventuelt kommer fram. Eller er det en dårlig idè og ta psykedelisk med andre når jeg skal prøve å pakke ut bagasjen jeg bærer på? Burde jeg holde meg unna helt? Er det enten eller type veldig polarisert hvor jeg enten blir frisk eller blir den idioten som fucket opp alt pga en trip?

Ingen vits i å henvise meg til psykolog og/eller psykiater. Det er ingenting mer å hent for meg der.

Her vil jeg verken anbefale ja eller nei da dette helt sikkert varierer fra person til person. Men om du ikke har tatt det før og bestemmer deg for å ta det vil jeg i hvert fall anbefale å starte med en liten dose. Kanskje bare en halv dose bare for å dyppe tåen i vannet, og gjerne med de to gode kompisene dine i trygge omgivelser. Og dersom du ikke føler så mye effekt ville jeg heller ventet med å ta mer til en annen gang, fremfor å supplere mer den samme dagen. For plutselig kan det gå 2 timer og du er helt i ute i verdensrommet. Man skal ikke ha dårlig tid når det kommer til psykedelisk, så det er ingen grunn til å hive innpå for mye de første gangene.

Jeg mistet faren min og sliter mye med det, så jeg føler med deg. Og trodde at en trip skulle gjøre alt "bra" igjen, men det fungerer ikke helt slik (ikke for meg i hvert fall). Men jeg har nok blitt flinkere til å fokusere på det positive og leve her og nå, fremfor å dvele ved fortiden og gruble over fremtiden. Og når man er deprimert kan man også ofte glemme de gode stundene man har når det er som mørkest. Noe som også hjalp meg var å laste ned en app som het iMood der jeg rangerer dagene mine fra 0-10 slik at jeg kan se statistikk over humøret mitt osv. Dette hjelper kanskje ikke for alle, men for meg har det hjulpet å se tilbake på denne da jeg har mørke tanker. Så ser jeg plutselig at jeg hadde en kveld med f.eks. 8 på skalaen forrige uke, og da er det lettere å innse at det finnes gode dager selv om jeg noen ganger glemmer det. Litt avsporing fra psykedelisk akkurat dette, men jeg vet hvordan det er å slite med mørke tanker så om appen kan hjelpe flere så vil jeg gjerne spre budskapet.

Jeg har også prøvd MDMA noen ganger, og jeg følte meg veldig bra under rusen men ganske råtten noen dager/uker i etterkant. Så for meg var ikke MDMA noe særlig hjelp. På sopp/LSD har jeg derimot som regel følt meg veldig bra dagen etter, selv om det kan ha vært litt vel heftig de gangene jeg har tatt for høye doser. Som sagt har jeg ikke all verdens erfaring med dette selv, de det er sikkert andre "veteraner" her inne som kan gi et bedre svar

Lykke til, og husk at det ikke er noen grunn til å ha hastverk med doseringen!

Jeg syns det hadde vært merkelig hvis man skulle "komme over" sorgen fra å miste faren sin, pga psykedelia.

Helt enig med deg nå, men det var slik jeg tenkte før første gang. Men det var før jeg hadde noen som helst erfaring, og var nok litt desperat etter en eller annen "mirakelhelbredelse".

Tror heller ikke det løser slike problemer, men det gir deg et annet perspektiv på livet - som du sikkert kan bruke når du jobber videre disse problemene. Ingen her bør vel egentlig anbefale psykedelika over Internet, men særlig ikke som mirakelkur for slikt.

Bjørkemus: Takk for svar!

Chronic420: Nå var det heller aldri snakk om å ta LSD for og komme over et dødsfall for min del. Har opplevd sterk sorg men det er ingenting som slår depresjonen jeg havner i av og til. Tror mye av det stammer fra barndommen jeg såvidt har minner fra. Mulig det ble et litt rotete innlegg..

Jeg har tatt en del psykedelika før, typ 10-15 turer, men det har ikke kurert noen ting for meg. Har hatt gode og dårlige trips. Kanskje en guidet tur er er terapautisk? For noen er det en mirakelkur for psyken, for de fleste er det en opplevelse på godt eller vondt, og så har du den lille gruppen med de som ender opp med rusutløst psykose og alt det medfører seg.

Når det kommer til det du skriver så føler jeg med deg, har en ganske lignende opplevelse. Min far var hardhendt og truet mye med bank, holdt meg opp og knyttet neven etc, brukte mye frykt for å holde meg i sjakk. Mamma kastet gjenstander etter meg, fylte munnen min med såpe, kalte meg stygge ting etc. Det er så rart å tenke på i dag for de er ikke sånn i det heeeeele tatt. Bare kos og hjerteemojier, inviterer på mat hele tiden, ringer ofte, osv. De skapte så mye grums og jeg lurer på om denne endringen i adferd er fordi de angrer? Eller fordi de føler den fasen er forbi mtp vi har flyttet ut og sånt? Greier aldri stole på de helt, eller bli komfortabel hundre prosent. Har tenkt jeg er en pyse og at før i tiden var dette barnemat. Har dog kommet frem til at det har uansett preget meg og at det må aksepteres. Har også depresjon og suicidale tendenser forøvrig, men greier alltid å hente meg inn med at det er fortsatt fine ting å oppleve og at da får det bare være 90% dritt for det er verdt det for de resterende 10%.

Kjenner meg igjen i det ja! For å være ærlig er jeg litt flau over det i dag, trippen ga meg noe så "unikt" at jeg til og med til helt streite folk drev å la ut om hvor bra det var å ta LSD. Har nok en del folk jeg møtte de påfølgende årene etter to gode tripper som ser på meg som en helt space'a syrefreak xD Er en helt normal person, men opplevelsen trippen ga tente en gnist i meg som varte en tre fire år hvor jeg syns at "det var svaret". Den dag i dag med litt flere leveår i livet er jeg mye mer ydmyk på det og holder det for meg selv. Men kan fortsatt kikke på stjernene og tenke at eksistensen vår har en dypere connecta mening som jeg opplevde på tripp.

Skjønner hva du mener, selv om jeg har klart å holde det for meg selv ovenfor de uten erfaring. Men har av og til sagt ifra når de sammenlikner LSD med heroin og tror at alt annet enn alkohol er djevelen selv. Men folk er heldigvis mer opplyst nå enn for bare 4-5 år siden.

Paper brain go bbBbrrrrRrRrrRrrrrrRrRrRrrrrRrrrrrrrRRrrrRrrrRRRrrrrRrRRrrRr rrrr

Jeg er ikke lege og kan ikke stille diagnoser, er bare mye her som var likt meg.
Du vil ikke til psyk. Ser den. Jeg håper virkelig ikke du har det samme som meg. Men kan høres litt ut som det kan være borderline du sliter med. En personlighetsforstyrrelse som oppstår i barndommen. Kommer av traumer i barndommen. Jeg fikk et så mye bedre liv og kunne forstå meg selv. Hvorfor var jeg slik og sånn. Jeg vet nå hvorfor jeg prøvde selvmord og alt annet rart jeg gjorde. Og er så glad for at jeg lever. Jeg går ikke til psyk med dette. Blir bare værre og stemples gal.

Hører flere sier at psykedelisk rus er godt. Og tar dette en gang innimellom. Som deg sier de det samme. Selv syntes jeg ikke det var no særlig . Var redd første gang. Leste im dette og stod at minner sim lå i underbevisstheten kunne komme. Sa dette til de rundt meg, ble passet godt på. Men så bare fine farger og mønster. Ønsket bare å få den følelsen til å stoppe. Trippet og bæda heller på hasj. Det vil jeg absolutt ikke oppleve igjen. Ble så skremt. Men litt godt at vi liker ulike ting. Finnes så mye rart der ute. Som desverre er ulovlig . Kan ikke snakke om dette høyt, får da : du er narkoman utrykket. Et stempel som aldri vil gå bort.

Tiara: Takk for svar. Virkelig! Jeg har skummet gjennom wiki-artikkelen om BPD nå. Rart jeg ikke har lest om det før da jeg har brukt mye tid på å lese studier om andre diagnoser. Kanskje fordi mange er uenig i terminologien på BPM (ifølge Wiki). På DSM-IV, "manualen for diagnostisering", fyller jeg bare 3- av de 9 kravene. Det er gladelig å lese at remisjonsraten på BPD er 80% etter 10 år med behandling. Stå på! Likevel høres det ut som vi deler mye av de samme tankene selv jeg om for min del er diagnostisert med cyklotymi. Vanlig diffdiagnose på BPM er stemningslidelser og det tror jeg på. Hjernen mer kompleks enn enten eller. Spesielt diagnoser knyttet til depresjon.

Bra du nevnte at du har dårlig erfaring med hasj - det glemte jeg i posten min! Jeg røykte daglig i 5 år uten stress før jeg gikk på en smell med masse røyking på morgenen etter en 9-timers MDMA trip. Fikk en rusutløst psykose da der jeg hørte venner snakke stygt om meg uten at det var tilfelle. Det gikk heldigvis over etter fikk sovet og har aldri opplevd noe form av psykose bortsett fra den gangen hvis man ser bort fra vrangforestillinger hvor alt i verden er meningsløst og jævlig når depresjonen treffer mest. Det er den episoden som har gjort at jeg aldri har prøvd LSD f.eks. Er rett og slett for redd for å oppleve noe lignende igjen. De jeg kjenner som har testet- eller bruker LSD rekreasjonelt sier at det er ingen sammenheng med høyere risiko for badtrip på LSD selv om man takler hasj dårlig.

Beklager mye urelevant info på tråden, TS. Jeg må ta stilling til dette snart fordi jeg vet ikke hvordan det går hvis jeg ikke kommer meg opp fra grøfta snart. Jeg har det helt OK nå men til forskjell fra før så har den vanlige depresjonen slått til på en helt annen måte ved enkelte tilfeller i det siste. Kommer til å lage en egen tråd om jeg tar valget på å prøve psykedelika som medisin. De nyeste studiene på behandling av tung og vedvarig depresjon går ut på mikrodosering av ketamin og flere forskere ser på resultatene som et medisinsk gjennombrudd. Spennende! Igjen, takk for svar!