Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  9 1546
Jeg bare lurer...
Veldig interessert i psykologi og alt sånn. Hva startet det med? Hvordan fikk du vite du har det? Hvordan påvirker det hverdagen din?
Det er kanskje et felt som er vanskelig for folk å snakke særlig om? Ja det kommer vel kanskje an på hvor godt de takler det. Men tror kanskje selve årsaken til traumer er vanskelig for folk. PTSD kan være lammende for folk, vet om folk som helt har ramlet av lasset pga ptsd.

Fordi de får mange andre lidelser i tillegg som angst og depresjoner, søvnvansker, problemer med konsentrasjon og yteevne. Og når slik baller på seg blir ting som var vanskelig i utgangspunktet som feks relasjoner ennå vanskeligere, nærmest umulig for noen. Og enkelte sliter også med å finne behandling som hjelper. En i familien slet i mange år helt til hun fikk spesialist hjelp på modum bad. Nå fungerer hun langt bedre enn før, klarer å være rundt andre mennesker og forsøker seg smått i jobb igjen. Lang prosess og smertefullt å se på at mennesker du bryr deg om faller helt i staver, og det er jo ikke noe annet man som pårørende kan gjøre enn å være der når de ønsker og trenger det. Selve kampen må de faktisk klare selv.
Ptsd plager meg ikke, heller hva som skjedde for at jeg skulle bli diagnoser med det. Det er traumene som plager, det er de som holder meg våken på nettene, ikke selve diagnosen
Jeg fikk PTSD av en bilulykke i 2012, der jeg knuste hodet mitt. Fikk vel egentlig vite det med en gang jeg våknet fra koma etter nesten 3 uker at jeg antageligvis ville måtte leve med PTSD resten av livet, så jeg var veldig forberedt på det �� Det er jo selvfølgelig mange mange nivåer, jeg er nok midt på skalaen vil jeg tro. Hvordan det påvirker hverdagen min ja.. Mange forskjellige måter vil jeg si �� Min PTSD merkest best når jeg er i bil, når andre kjører. Svinger spesielt. Det trenger ikke å gå fort, og siden jeg ikke husker så mye av selve smellen for 7 år siden så får jeg ikke direkte syner. Det er mest en intens følelse av at jeg er i stor fare, og den tanken som sirkulerer mest er at jeg ikke vil tilbake dit fordi jeg VET at det var en forferdelig situasjon selv om jeg i dag ikke kan huske konkrete smerter. Jeg reagerer med eksplosivt sinne, og det kan vare fra timer til noen minutter. Det er ikke kun i bil samenheng jeg har episoder, de kan komme når som helst. Ofte reagerer jeg ikke med redsel i det heletatt, men bare et intenst sinne som ikke går over før jeg selv klarer å komme over på andre tanker. På grunn av dette mptte jeg flytte fra mitt kjære barndomshjem, da det bli veldig populert å få meg sint siden det ikke skulle så mye til. Går til psykolog nå da så jeg er flinkere til og kontrollere sinnet �� Jeg sliter også med personlighets forstyrrelser og natt terror etter ulykken.. Vet ikke om dette kan knyttes sammen med PTSD'en min, men jeg er i hvertfall sikker på at alle forsterker hverandre ��
Sitat av Puppydemons Vis innlegg
Ptsd plager meg ikke, heller hva som skjedde for at jeg skulle bli diagnoser med det. Det er traumene som plager, det er de som holder meg våken på nettene, ikke selve diagnosen
Vis hele sitatet...

Mm ja det var sikkert morsomt ment, ikke så god på sånn humor alltid.

Okke som, det er vel en sjeldenhet at selve diagnosen skaper krøll? Er vel mer alt dritten som følger med å være traumatisert? Det gjelder jo forsåvidt også andre diagnoser. Diagnosen er jo et notat i en journal. Dritten som følger med på lasset må den diagnostiserte selv bære.
Sist endret av random67489; 17. juli 2019 kl. 17:18.
Eneste problemet jeg har hatt med ptsd er når jeg går til legen å sier at jeg ikke har sovet på mange dager å de forteller meg: Det er jo fordi du har ptsd?
Har en del diagnoser og føler ofte at ptsd roter til alle sammen så jeg har fått diagnoser jeg ikke skal ha eller ikke blir utredet for noe fordi de regner bare med at hvordan jeg er og Jordan hodet mitt fungerer er fordi jeg har ptsd og opplevd noe ingen skulle opplevd. Det er kjipt å ha ptsd i boka, men som sagt ikke noe som gjør meg noe i hverdagen. Dette er jo selvfølgelig bare mitt syn og mine følelser ang det. Og andre kan jo oppleve det på en helt annen måte.
Eneste tiden på døgne når jeg merker til ptsd’en min er på kveldene og nettene når jeg har mareritt om hva som skjedde den kvelden. Det er sårt, og vanskelig.
Når psyken min er svak og jeg er i en dårlig periode har jeg oftere mareritt om traumene mine, og det kan skape mye tanker og kluss i hodet.

Sa kanskje litt imot megselv nå, og er dårlig på å ordlegge meg selv pga lite søvn
Sist endret av Puppydemons; 17. juli 2019 kl. 17:40. Grunn: .
Tja, jeg fikk PTSD diagnosen da jeg var 21 år, men episoden som utløste det skjedde da jeg var 12, og jeg hadde slitt i årevis før jeg ble diagnosert. Jeg ble utsatt for ett overgrep av en som var 6 år eldre enn meg, og prøvde ikke å sloss meg ut av situasjonen, jeg frøs fullstendig.

Symptomene jeg opplevde som aller verst var skammen, skyldfølelsen (var overbevist om at det var min skyld), og ikke minst ett raseri uten sidestykke. Jeg var plaga av angst, konstante tanker om det som hadde skjedd, og ikke minst var jeg i mer eller mindre konstant fight/flight mode. Jeg ble også stadig trigga av ting som at noen hadde på seg samme parfymen han hadde på seg den gangen, at menn gikk bak meg på gata, og jeg fikk ett angstanfall jeg aldri har kjent makan til hverken før eller siden da de hadde trykt bilde av fyren på forsida av lokalavisa. Alle de tinga jeg har nevnt tidligere her gjorde jo relasjonene mine til andre folk rundt meg ganske vanskelig. Jeg sleit også med endel depresjon og med å sette grenser for andre i etterkant. Det blir litt vanskelig med grenser når de har blitt så til de grader tråkka over.

Det som er så fantastisk nå, det er at jeg er blitt helt frisk! Etter ca 3 år i terapi, først og fremst EMDR (Eye-movement desensitivation Reprocessing) har jeg ingen symptomer lengre. Det var jævlig tungt da vi jobba med det, jeg hadde iallefall ett år jeg ikke husker annet av enn at jeg lå i dagesvis i senga å gråt, og synes jeg var flink om jeg kom meg i dusjen. Så det er mulig, men det skal sies at det er enklere om man har «bare» ett enkeltstående traume. Det er vanskeligere om man f.eks har hatt en jævlig barndom med vold, rett og slett fordi det dermed blir mange flere episoder man må bearbeide.
▼ ... over en måned senere ... ▼
For meg startet det med vold og en ustabil oppvekst, seksuelt misbruk og å se noen dø foran meg, to ganger faktisk for å være eksakt. Jeg fikk vel mine første symptomer i 11-12årsalderen, det var da jeg begynte å få mareritt, jeg forstod ikke hva som utløste det ei eller hva ptsd var før flere år senere. Jeg sliter med mareritt hver natt, kronisk insomni samt at jeg unngår situasjoner og personer, lukter kan også trigge mye. Alt dette tenker jeg aldri over så mye siden jeg har hatt det sånn halve livet mitt, for meg så er traumer som noe som hjemsøker deg hele tiden- som et hakk i plata eller som at noen billedlig tar ei øks å bare kutter hjernen din i to biter. Ja det er et helvette psykisk.
Mareritt, bilder og lyder av hendelsen som plutselig dukker opp (flashback), angst og humørsvingninger.
Standardopplegget er flashbacks/påtrengende minner/mareritt, økt "vigilance" /skvettenhet, unngåelsesadferd. Ganske vanlig å ha ulike former for angst og depresjon i tillegg.

Ved komplekse traumer/relasjonstraumer er ting litt mer innviklet. Da blir flashbacksene mer diffuse, ofte kalt emosjonelle flashbacks. Det er gjerne mer dyptgripende personlighets- og relasjonsgreier, og ulike grader av disossiasjon. Dette blir kalt kompleks ptsd, men det er ikke inne i diagnosemanualene ennå. Derfor blir man typisk diagnostisert med ørten ulike personlighetsforstyrrelser og angstlidelser på en gang, i et desperat forsøk på å få terrenget til å passe inn i kartet. Ikke ideelt.

Sitat av Deceptive Vis innlegg
Etter ca 3 år i terapi, først og fremst EMDR (Eye-movement desensitivation Reprocessing) har jeg ingen symptomer lengre.
Vis hele sitatet...
Har du lyst å fortelle litt mer om hvordan du opplevde at EMDR funket? Var det ren desentitisering, typ en form for eksponeringsterapi, eller var det noe dypere prosessering? Må du framkalle et flashback i terapistolen for å gjennomføre det?
Sist endret av *pi; 1 uke siden kl. 21:37. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.