Så en videoserie om buddhisme her forleden. Det ble sagt mye rart, men en ting som virkelig fikk meg til å tenke var et aspekt av deres syn på hjernen/sinnet og dets potensiale.

For å forklare raskt: Alt som finnes og skjer, tolkes og presenteres for oss av hjernen vår. Hele vår subjektive virkelighet er et produkt av hjernen. Dette inkluderer all vår lidelse, altså negative følelser og tanker, smerte etc, og skal vi tro den voldsomme effekten av placebo kan vi gjerne regne med mange fysiske plager som sykdom også. Det finnes selvfølgelig eksterne grunner til at vi lider, men til syvende og sist er det oss selv, vår egen hjerne, som er hovedgrunnen, fordi det er hjernen som produserer og presenterer disse negative følelsene.

Vi vet at det går an å trene hjernen til å bli god til ting hvis man øver. Spiller man piano i mange år blir man veldig god i det, spiller man sjakk i mange år blir man veldig god i det, osv. Så går det da an å trene hjernen til å bli bedre til å manipulere seg selv, altså å kontrollere vår subjektive virkelighet? Hvis man trener på dette, kan man til slutt eliminere lidelsen vår, slik at man utelukkende sitter igjen med kun positive følelser?

Dette er sannsynligvis ikke bare mulig men faktisk praktisert i dag av mange, for eksempel buddhister, blant annet ved hjelp av meditasjon. Det går selvfølgelig ikke an (med dagens teknologi hvertfall) å lese tankene til de som har gjort dette i mange år for å studere virkningene objektivt. Men jeg ser liten grunn til å tvile på at det er noe i det.

Men hvis det er mulig, hva om man øver enda mer og drar det enda lenger? Kan man ikke bare eliminere lidelse, men også produsere og forsterke glede eller hvilken som helst sinnstilstand man måtte ønske? Kan man forbedre konsentrasjon, hukommelse, tid det tar for å lære ting, reaksjonstid og andre praktiske ferdigheter til så godt som umenneskelige nivåer? Kan man rett og slett erstatte hele sin subjektive virkelighet med en annen etter eget ønske, slik at man lever i noe lignende som "lucid dream" hele tiden der man selv er gudelignende? Kan man leve i bokstavelig talt ekstase, hele tiden for resten av livet, rett og slett i paradis på jord?

Buddhistene kaller et slags allmektig sinn som dette for en Buddha, og de mener at flere mennesker gjennom historien har nådd dette nivået. Igjen, det er ikke mulig å bevise, men hvis dette faktisk er mulig må jo det være det ultimate målet for alle. Hvorfor bruke tid på noe annet enn trening for å nå denne tilstanden hvis belønningen er så enorm? Hvis denne kunnskapen har vært kjent i flere tusen år allerede, hvorfor er det så få som gjør noe ut av det?

Om ikke annet er det er artig tankeeksperiment. Hva synes dere?

Ja, det er definitivt mulig, til en viss grad i alle fall. Jeg vet ikke om det er mulig å oppnå denne "paradis på jord"-tilstanden du nevner, men å trene seg selv til å nærmest eliminere negative følelser er mulig, ja. Man ser allerede store individuelle forskjeller i hvordan folk håndterer nederlag og tap.

Hvorfor folk ikke gjør dette er utrolig simpelt. Det tar tid. Det krever tålmodighet. Det krever standhaftighet. Det er rett og slett utrolig mye arbeid.

Du spør hvorfor ikke alle bruker all sin tid trening mot denne tilstanden. Da stiller jeg et likt spørsmål tilbake: Hvorfor velger ikke alle i verden 1 ting og kun trener på det? Dersom alle hadde gjort dette, hadde vi hatt 7 milliarder (give or take) eksperter innen ett felt, det være seg fotball, håndball, fysikk, matte, løping, dositting eller hva som helst. Hvis man følger din tankegang her ville alle ha vært verdensmestere.

Det jeg er enig i, er det at vi kan manipulere våre følelser til en vis grad, via enten å fortrykke dem eller å venne seg til uhyggelige hendelser for minimere virkningen de har på deg. Om dette er noe vi bør prøve å oppsøke er nok veldig omdiskutert.

Jeg vil tro at mye av det som gjør at du er deg vil bli borte om du kun opplevde lykkerus, sympatien din ville forsvunnet og å velge hva som er rett og hva som er galt i hektiske situasjoner ville blitt vanskelig.
Om alle valg du tar vil gjøre deg ekstremt lykkelig hvorfor er det da nødvendig å ta valget?

Det at dette allmektige sinn nivået ikke kan bevises er jo ren oksemøkk, det at vi ikke kan bevise noe har aldri og vil aldri være grunn til å mene at det da er sant.
De som mener at zenstate virker så ut i proposjoner som du nevner over må også komme med bevisene for dette.
Det at det ikke kan bevises er helt klart grunn til å tvile på at det er noe i det.

Konklusjonen: Er det virkelig greit å vie store deler av livet sitt på å ..kankje oppnå en liten forskjell i sinntilstanden din?
I tilegg en så liten forskjell at den ikke kan måles i studier som dette. Det er også fult mulig det ikke er annet enn overtro eller kanskje bare placabo etter utallige ensome timer med vegg stirring og et håp om nirvana.
Alle har i variert grad valget i hva de vil gjøre med livene sine, om dette er det du velger å bruke opp tiden du har igjen på denne jorden så er det bare å kjøre på.
Jeg ser på det som en blanding av godtroenhet, galskap og latskap.

At man mister sine empatiske evner følger ikke av dette, og ei heller at alle valg du tar vil gjøre deg lykkelig.
Når jeg har vært i sinnstemninger (med juksekoder) som kan sammenstilles med dette har jeg tvert imot vært fylt av en så ekstrem følelse av empati med alle levende vesener at nettopp det gjorde meg ekstatisk.
Samtaler med mangeårig praktiserende buddhister har gjort meg ganske sikker på at dette er tilsvarende buddhistenes mål.

Grix: En annen tilnærming til eliminasjon av lidelse, eller i alle fall negative reaksjoner på den, uten mystisismen er stoisme. F.eks. Epiktet eller Marcus Aurelius kan være verdt en kikk.

Først og fremst: Hvordan skal du trene opp hjernen din til å være lykkelig til enhver tid? Det er ikke som med pianoet. Det er snakk om følelser og vi kan ikke velge hva vi føler; det er et resultat av omgivelsene, faktorene som spiller inn. Hvordan er det i det hele tatt mulig å manipulere deg selv?

Har mange spørsmål og jeg tviler på at dette er mulig, men begynn med å svare på dette så blir det en interessant diskusjon.

Du blir nok ikke uten empatiske evner, men jeg vil tro empatien vil bli gradvis redusert desto lenger du lever i en sånn tilstand.

Jeg ante ikke at en av LSD trippene dine eller hva du har drevet med kan sidestilles med hvordan du ville sett på ting etter la oss si 20 år med kun positive følelser. Men såklart, du har et godt poeng der.

Les hva jeg besvarte en gang til:

Jeg syns det er en spennende tanke og selv om jeg ikke kan bidra med noe vitenskapelig så tar jeg meg friheten til å dele mine tanker rundt emne..

Jeg er til dels enig, de aller fleste menneskene jeg har vært borti har en mening om hva som er rett og galt og hva som er godt og ondt, og det vil i de fleste tilfeller være deres subjektive meninger som"øremerker" hva de forskjellige opplevelsene er for de. Videre tror jeg til dels det er mulig å fjerne disse "øremerkene" å bare se ting for det de er...

Nei, jeg tror ikke det, men tar det lengre ned. Det er uten tvil mulig å manipulere og trene hjernen, i min egen erfaring kan man strekke det veldig langt, men det har grenser. I min oppfatning er det frykt som har rot i de fleste negative følelsene som sinne, hat, sjalusi osv. Frykt kan komme i mange varianter, men jeg tror frykten for å dø er den mest trykkende frykten i mange menneskers liv, men jeg har selv vært vitne til mennesker som ikke er redd for å dø, og veldig mange av disse menneskene har gjort det gjennom religion eller spiritualitet om du vil, noen igjennom opplevelser de har hatt, opplevelser som beskrives som nirvana, guds ånd, opplyst, våkne eller et singulært øyeblikk av klarhet alt ettersom hvilket ståsted de kommer fra når de får opplevelsen.

I veldig mange tilfeller en dette en opplevelse som endrer et menneskets syn på verden og menneske i seg selv i løpet av noen sekunder og man blir aldri den samme igjen, med andre ord; det er en opplevelse som er så overbevisende og kraftig om at det finnes noe mer en hva vi kan oppfatte at frykten for å dø kan forsvinne, og vips du har manipulert hjernen til å se på døden som noe spennende og et naturlig "steg" på stigen til noe større, jeg så en gang en gravsten med ordene "for meg er livet Kristus og døden en vinning", mens de fra et ikke religiøst ståsted vil finne fred i følelsen av kontroll over døden siden de kan definere og beskrive den.

Jeg mediterte noen år og jeg har selv vært vitne til at når du over tid lærer deg å være tankefri, vil underbevisstheten jobbe uforstyrret, det er vanskelig å forklare, men det føles nesten som om den dialogen (bevisstheten) vi alle hører og har i vårt eget hode er et barn av underbevisstheten, og det er nettop slik den oppfører seg, klager og syter, griner og forlanger osv, når man igjennom meditasjon lærer seg å få den til å holde kjeft vil man ikke kunne lytte til underbevisstheten jobbe, men man vil kunne la den jobbe ufortyrret og og det virker som den trekker konklusjoner og lager sammenhenger på en helt annen måte, dens metode og teknikker føles urgammel i forhold til barnet som er bevisstheten.

Jeg tror absolutt det er mulig å nå den sinnstilstand som buddhistene og forøvrig mange andre religioner og filosofier snakker om, og jeg tror ikke det er kun noen utvalgte få som kan nå den, den er tilgjengelig for alle som ønsker den. Jeg vil ikke si at det er få som gjør noe ut av den, Star Wars filmene er kanskje det mest åpenlyse eksempelet på mennesker som mener at det er en kamp mellom det gode og det onde i oss og at det er et valg, men du har også andre filmer som The Matrix, Ringenes Herre, Avatar, Alice I Eventyrland, Watchmen, Flowers For Algernon med flere, også i musikk er det veldig vanlig:

The Beatles
"We were talking-about the space between us all
And the people-who hide themselves behind a wall of illusion
Never glimpse the truth-then it's far too late-when they pass away.
We were talking-about the love we all could share-when we find it
To try our best to hold it there-with our love
With our love-we could save the world-if they only knew.
Try to realize it's all within yourself
No-one else can make you change
And to see you're really only very small,
And life flows ON within you and without you.
We were talking-about the love that's gone so cold and the people,
Who gain the world and lose their soul-
They don't know-they can't see-are you one of them?
When you've seen beyond yourself-then you may find, peace of mind,
Is waiting there-
And the time will come when you see
we're all one, and life flows on within you and without you."

Kottonmouth Kings
"You see i can see light in the strangest ways, on the darkest nights and the coldest days
and I'm amazed that some how I can keep smilin, I can hear music in the depths of silence
I can find peace in the middle of violence and I can be calm when I should be wild and I can find hope when there is despair
and I don't feel alone when theres no one there."

Korn
"Each day more frightening.
All of us wanna die.
The pressure's tightening.
I don't even want to try.
Should I take all the stupid bullshit.
What makes them think they can get away with it.
I'm not happy.
I wish they just...

Wake the fuck up!
Wake the fuck up!
Wake the fuck up!
Wake the fuck up!

Wake the fuck up!
Wake the fuck up!
Wake the fuck up!
Wake the fuck up!"

Ja lista er uendelig, det samme finner du i mange bøker, kjente som ukjente, en jeg kommer på i farten er "Profeten" av Kahlil Gibran, men det finnes uttalige.

For ikke å snakke om hvor alle religioner har sitt opphav fra? I min mening kommer det fra mennesklige opplevelser, på veien har de blitt lest av mennesker uten opplevelsen, blitt feiltolket og ikke minst skrevet om, problemet ligger i at ord betyr ingenting uten en relajson til ordene, og den er som du sier subjektiv, et eksempel på dette kan være noe så enkelt som når man i tidlig alder hører setningen "Å være eller å ikke være, det er spørsmålet" Når man hører den samme setningen i 60 årene vil de samme ordene ha en helt annen mening og en helt annen følelse.

Så å snakke om en sinnstilstand med noen som ikke har opplevd det, omså bare en smakebit, blir like forskjellig som å se på et kart hvor lang oslofjorden er kontra det å faktisk svømme over den, kommunikasjonssvikt vil oppstå.. Du kan finne verdens beste teoretikere på svømming, kartlesning og fysikk, han som har svømt over fjorden har visdom og ikke bare kunnskap, hva hjelper kunnskap om den molekylære strukturen på vann om du holder på å drukne? Så hva er visdom, kontra kunnskap? Kunnskap blir visdom når du gjør den til din egen erfaring.. For til syvende og sist er kanskje virkeligheten subjektiv nettopp fordi den konstrueres av efaringer og opplevelser.


Problemer er; vi er mennesker og vi må i aller høyeste grad innebefinne oss med enkelte fysiske lover, to av grunnene til at jeg ikke tror det er mulig er:

1: En spirituell opplevelse, oppvåkning, nirvana eller guds ånd er like kraftig om ikke kraftigere og gjør et større inntrykk enn forelskelse, men jeg tillater meg å bruke det som eksempel, når man blir forelskeet, og jeg snakker om virkelig forelsket er du i en ekstase, alt er mulig, man vil gjøre alt, reise verden rundt, skape liv, elske og respektere alt som er levende, problemet er at tilførselen av andrenalin, serotonin og dopamin kan ikke opprettholdes for alltid og vi kan ikke leve på bare luft og kjærlighet, selv om det virker sånn de første ukene og kanskje så lenge som opptil to år om jeg husker riktig.

Det samme vil gjelde med en spirituell oppvåkning, følelsen kan ikke vedvare om du som menneske skal vedvare, du glemmer ikke opplevelsen, mest sannsynlig aldri, men følelsen vil over tid avta, og det må den om man skal overleve i den verden som er nå, for pr. dags dato finnes det mange som sliter med negative følelser og det vil ha konsekvenser for ditt liv, man kan være så ZEN man vil, men hva gjør du når du står ovenfor en situasjon hvor noen truer deg eller noen du elsker, hvordan skal du praktisere kjærlighet for alle mens du ser kjæresten din bli gruppevoldtatt?

2: La oss forestille oss at verden allerede er blitt et paradis og den menneskapte lidelsen er ikke eksisterende. Hvordan kan du vite at du har det bra? At du føler glede? Jo du må ha en skala og for å i det hele tatt ha en skala på glede må du på den ene siden av skalaen ha lidelse.

Forståelig nok. Men hvis diskusjonen stopper her foreslår jeg at OP åpner tråden i et annet sub-forum hvor diskusjonen kan foregå på et mer subjektivt og hypotetisk nivå. Jeg er svært interessert i å høre hva folk på forumet mener om dette. Har tenkt endel på dette selv og det hadde vært spennende å høre synspunktene til noen av de som lidenskapelig utforsker eget sinn og eksistens her på freak.

Hva heter serien?

Det du refererer til her er den psykologiske presentasjonen av Buddhisme sett fra et mahayana eller Vajrayana- synspunkt, og går under navnet yogacara/cittamatra som løselig oversatt betyr "Mind only". Det er et komplekst verktøy for å kunne analysere, trenge gjennom og tvinge til opphør de projeksjoner vi legger på virkeligheten. Du vil ikke slutte å oppleve smerte, du vil slutte å putte smerten i noen form for kategori, ondt/godt etc. Om du brekker beinet vil det altså gjøre jævla vondt, men siden du ikke projiserer verdier og karakteristika på denne smerten vil det ikke lenger være lidelse. Det kanoniske verket i forhold til denne skolen er Lankavatara-sutraen som regnes som den muligens viktigste teksten innenfor Zen-Buddhismen sammen med Diamant-sutraen

Vær også klar at det på ingen måte er konsensus i denne delen av Buddhisme hva gjelder metafysikken bak Yogacara. Avhengig av hvem du spør kan Yogacara helt fint være 100% idealistisk, i så måte at virkeligheten som du opplever den er både psykisk og fysisk en mental konstruksjon hvis faktiske virkelighet er null, en gigantisk "Buddha-natur" som ligger nærme en kompleks solipsisme. Dzogchen-skolen i Tibet har f.eks. denne tolkningen.

Et av hovedtrekkene/bonusene ved å følge den Buddhistiske veien er at du psykologisk blir lykkeligere og føler på flere gode følelser, poenget er at disse gode følelsene ikke er utløst av sensuelle opplevelser. Noen skoler vil si at økt opplevelse av tilfredshet og generell lykke, koblet med minsket egoisme etc. er et godt tegn på at du er på rett vei. Nurturing seeds er en av øvelsene jeg selv bruker i denne prosessen: http://www.treeleaf.org/forums/showt...Seeds-PRACTICE

Her kunne jeg skrevet en langdryg avhandling om karma men skal avholde meg fra det. Buddhistisk trening og meditasjon vil litt avhengig av hvilken form du praktiserer gi indirekte bonuser i form av de tingene du nevner, men ikke på umenneskelige nivå. Det du eventuelt erstatter er din egen subjektive mentale virkelighet, ikke den faktiske håndfaste virkeligheten (hva nå enn det er), men i alle tilfelle blir det feil å bruke ordet erstatte. Buddhistisk trening vil trenge gjennom den mentale tåken av forestillinger vi går rundt med slik at man ser virkeligheten for hva den er, uten sinnets projeksjoner, og i den prosessen fjerner man alle forestillinger om noe jeg som opplever nevnte ekstase. Til syvende og sist er hverken gode eller dårlige følelser viktig for en Buddhist, de er dharma, og dharma er en illusjon.

Thatagathagarba, shunyata, suchness eller hva det nå skal være, Buddha-natur har mange navn, men det er pr. definisjon ikke et allmektig sinn i den forstand vi tenker oss. Den eneste karakteristika du kan gi Buddha-natur er at Buddha-natur ikke har noen karakteristika. Buddha-natur er noe vi i utganspunktet allerede har, men som vi "skitner til" med våre projeksjoner og illusjoner om selv.