poster her for å være anonym, samt at det er noe relatert til rus.
som skrevet over har jeg ingen venner. jeg tar på meg min del av skylden for det. jeg er ikke flink til å sosialisere, jeg sliter mye med å komme meg ut og gjøre ting. situasjonen er i hovedsak min feil. sliter selv med angst, depresjon, og mer, noe som jeg forstår gjør at folk ikke vil henge særlig med meg. jeg sliter også veldig med å åpne meg, noe som gjør at jeg fort blir veldig kjedelig å prate med. jeg ruser meg også, noe som ikke er noe særlig god reklame, så jeg holder det for meg selv.
vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal begynne å få meg venner som 25 år gammel ufør og psykisk syk rusmisbruker. har gått til psykiater siden jeg var ungdom, men mistet psykolog da jeg begynte med rusmidler, når jeg søkte igjen fikk jeg rus rådgiver, som mente jeg ikke hadde et rusproblem, og dermed mistet jeg også dette tilbudet. jeg føler at jeg sitter fast.
har aldri hatt mye til venner, og følt meg ganske utenfor, men alltid klart å forme noen bånd og ha litt selskap. nå har jeg mistet de jeg hadde, og jeg merker at jeg ikke klarer å søke etter nye vennskap selv. føler angsten min stopper meg mye, men vet ikke om det er angst eller realisme en gang nå lenger. jeg tenker at jeg er kjedelig, at jeg ikke er verdt særlig, og at det er så mange andre som er bedre enn meg på alle måter, så det er ingen som kommer til å like meg uansett. helt ærlig føler jeg ikke at jeg er verdt noe. ufør, uutdannet, ustabil, bare en byrde på samfunnet og alle rundt meg. jeg føler at det er dumt å ønske at noen skal være min venn når jeg bare eksisterer.
vet ikke helt hvor jeg vil med dette, kanskje et rop om hjelp? hvordan kan jeg bli bra nok til å være noens venn? jeg prøver å bare være positiv rundt andre, drar ikke opp deprimerte dritt tanker rundt de. prøver bare å være snill og grei, men jeg klarer uansett ikke være bra nok. jeg må bli bedre. jeg har ingen verdi nå.
flere som har følt det slik? hva gjorde dere for å komme ut av det?
som skrevet over har jeg ingen venner. jeg tar på meg min del av skylden for det. jeg er ikke flink til å sosialisere, jeg sliter mye med å komme meg ut og gjøre ting. situasjonen er i hovedsak min feil. sliter selv med angst, depresjon, og mer, noe som jeg forstår gjør at folk ikke vil henge særlig med meg. jeg sliter også veldig med å åpne meg, noe som gjør at jeg fort blir veldig kjedelig å prate med. jeg ruser meg også, noe som ikke er noe særlig god reklame, så jeg holder det for meg selv.
vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal begynne å få meg venner som 25 år gammel ufør og psykisk syk rusmisbruker. har gått til psykiater siden jeg var ungdom, men mistet psykolog da jeg begynte med rusmidler, når jeg søkte igjen fikk jeg rus rådgiver, som mente jeg ikke hadde et rusproblem, og dermed mistet jeg også dette tilbudet. jeg føler at jeg sitter fast.
har aldri hatt mye til venner, og følt meg ganske utenfor, men alltid klart å forme noen bånd og ha litt selskap. nå har jeg mistet de jeg hadde, og jeg merker at jeg ikke klarer å søke etter nye vennskap selv. føler angsten min stopper meg mye, men vet ikke om det er angst eller realisme en gang nå lenger. jeg tenker at jeg er kjedelig, at jeg ikke er verdt særlig, og at det er så mange andre som er bedre enn meg på alle måter, så det er ingen som kommer til å like meg uansett. helt ærlig føler jeg ikke at jeg er verdt noe. ufør, uutdannet, ustabil, bare en byrde på samfunnet og alle rundt meg. jeg føler at det er dumt å ønske at noen skal være min venn når jeg bare eksisterer.
vet ikke helt hvor jeg vil med dette, kanskje et rop om hjelp? hvordan kan jeg bli bra nok til å være noens venn? jeg prøver å bare være positiv rundt andre, drar ikke opp deprimerte dritt tanker rundt de. prøver bare å være snill og grei, men jeg klarer uansett ikke være bra nok. jeg må bli bedre. jeg har ingen verdi nå.
flere som har følt det slik? hva gjorde dere for å komme ut av det?