I
Rus av Hans Olav Fekjær tar han for seg effekten av alkohol. Han hevder at veldig mye atferdsmessige reaksjoner kommer av kulturen bruken foregår i. Hos oss er det å drikke forbundet med mer tillatelig og løssluppen atferd, holdningen om at "fylla har skylda" fungerer som et slags alibi for å gjøre ting som ellers ikke ville bli godtatt.
J.f. tråden som går her om kjæresten som tar kokain, benzo, og er utro. Han er angivelig
ikke egentlig sånn, men han vet jo hvordan han "reagerer" når han tar disse rusmidlene. Så hvorfor fortsetter han å framprovosere denne atferden hos seg selv?
Svaret Fekjær gir er at rusbruk er et ekstern alibi. Kjæresten er ikke utro, han har et rusproblem. Jeg er ikke et rasshøl, jeg bare blir aggressiv når jeg drikker, og tusen andre varianter.
Om man godtar Fekjærs argumentasjon eller ikke får være opp til en selv, men det har med tiden blitt ganske tydelig for meg at alkohol like mye er et alibi som en årsak til mye atferd vi ikke ville godtatt i andre sammenhenger.
Poenget mitt er at vi har en tendens til å overfokusere på de fysiske aspektene ved rusmidlene. Det betyr ikke at folk som opplever forskjell på sprit og øl "bare later som", men at kulturen rundt bruken er vel så viktig for hvilke reaksjoner som kommer.
Så, svaret mitt er altså noe så banalt som "fordi kulturen er sånn". Dessuten, som mange andre nevner så blir man fortere full av sprit. Kanskje kommer rusen litt bråere, så overgangen fra edru til full blir mer markert.
Ved å sette vodkaen på boret påvirker man også stemningen veldig. Alle rusmidler har enorm signaleffekt, men dette er kulturelt betinget. Bare prøv å bruke et rusmiddel utenfor den vanlige konteksten, tenk en flaske god rødvin heller enn sekser med tuborg på neste vors.
TL;DR : fordi det "er lov" å være en kødd når man er på spritfylla.