At psykiske syke ønsker at andre skal ta hensyn til deres stakkarslige liv er vel ikke noe nytt. Jeg er en person som ikke gidder det før det blir forbud og bruke det ordet.

Uenig. Jeg tror de har delvis skyld selv, i ulik grad fra person til person.

Ingen av de to eksemplene dine er brukeren sin skyld, og det var derfor jeg skrev delvis. Jeg kan gjerne komme med to eksempler selv, slik at stillingen blir 2-2, men jeg tror jeg ikke vil diskutere det tema her med deg, da vi er på hver vår side av spekteret.

Føler det er greit når det brukes uten en definert eller spesifikk diagnose "han er gæren"

Fortsatt nedsettende men mindre støtende enn å bli kalt psykotisk eller vrangforestillinger, eller autist,for noen

Føler det er null vits å regulere språket om de annenrangs så lenge vårt arbeidsliv, vårt samfunn, vår kultur og være politikere i så stor grad viser hvor mye de bryr seg om denne gruppa med sine handlinger


Start der, start med å gjøre, nevrologiske avvik og ulikheter, psykisk helse og sykdomspreget oppførsel faktisk uten enorme kostnader fra stigma og fordommer

Fuck språket. Enda en festtale fra en politiker på mental helse dagen.

Oi her kom det mange svar, takk for innspill. Grunnen til tråden var egentlig fordi jeg er veldig irritert over hvordan jeg har sett psykiske syke blitt behandla av samfunnet over mange, mange år. Har et familiemedlem som er scizofren, og ble tvangsinnlagt allerede som 14 åring, hun har vært innlagt på tvang i 40 år nå. Da hun ble syk, på 80 tallet, ble hun kalt gal og sinnsyk, og slengt innpå et rom som ligner mer på en celle enn en psykiatrisk avdeling. Hun ble kalt gal og sinnsyk av alle rundt henne, fullstendig kasta ut av samfunnet og konstant latterliggjort fordi hun har en sykdom hun ikke kan noe for selv. Jeg mener det blir feil å bruke slike ord, for det er mange ord som heller kan brukes istedet for gal eller sinnsyk. Heller kall de det de er, tenker jeg, syke. På lik linje med folk med kreft og andre sykdommer, er de i en situasjon de har null kontroll over. Og da hjelper det null å kalle noen som sliter gal, det gjør bare at slike folk skammer seg enda mer enn de allerede gjør, og de skal ikke ha noe skal, for det er ikke et valg de selv har tatt. Synes samfunnet behandler psykisk syke som dritt, og det har de alltid gjort. Familiemedlemmet jeh snakker om, ble kalt demonbesatt på 80 tallet, og ble flytta rundt i kristne sekter fordi de mente det var djevelen som hadde besatt henne, istedet for å gi henne hjelp. Og dette var folk som jobba i kommunen, som burde, skulle gitt henne hjelp. Det var og er ekstremt vanskelig å snakke om psykisk sykdom, for da blir man automatisk dømt av samfunnet, spesielt om du sliter selv. Har personlig opplevd å blitt fortalt at «du må jo bare manne deg opp, psykisk sykdom er jo et oppfunnet konsept skjønner du ikke det?» av ALT for mange. Så mange, at det er skremmende. Jeg forstår bare ikke hvorfor det skal være så stor forskjell på hvordan man behandler noen som har en fysisk sykdom, og noen som har en psykisk sykdom? For i mitt hode, er det akkurat det samme. Feil/mangler i kroppen som gjør at man blir syke. Da tenker jeg at det er ganske nedverdigende, å bruke skjellsord om noen som sliter. Som sagt, jeg ville aldri kalt noen med en fysisk utviklingshemning invalid, det er fullt lov å tenke over språkbruket. Samtidig, er jeg ganske skremt over hvordan psykisk syke blir behandla også i dag, ikke bare på 70-80 tallet.

Altså, psykisk sykdom er sykdom. Som jeg nevnte over, familiemedlemmet mitt har levd i en konstant psykiske nå i 40 år. Hvordan er det ikke en sykdom? Det er ubalanser i hjernen, ikke bare at hun «tror hun har en sykdom».

For meg er psykiske helse det samme som mental helse. Jeg mener at man selv kan påvirke sin mentale helse, som igjen betyr (for meg) at man kan delvis påvirke sin mentale helse.

Feks å ruse seg, eller å sitte på gutterommet langt ut i 30 åra mener jeg kan påvirke den mentale helsa i negativ forstand. Klarer man ikke å gå på butikken engang (ref sosial angst) så kan det være delvis selvforskyld.

Kanskje. Jeg skal ikke utelukke det. Jeg vet ingenting om psykopater, men jeg er ganske følelsesløs når jeg skriver på internett selvom enkelte teamer kan engasjere meg.

Du lan velsig lite om psykisk helse merker jeg. Sosial angst kan dreie seg om folk som har blitt møtt på ekstremt negative måter av folk i barndommen, for så å ha utvikla ekte fysiske symptomer som kommer fram når de skal ut offentlig. Det er ikke noe de bare kan Sture selv. Har slitt med angst selv, og de fysiske symptomene som hjertebank, tunnelsyn, hodepine, kaldsvetting osv er reelle og helt forjævlige. Såklart er det mentalt, men de fleste greier ikke å fikse slikt selv, de må få hjelp.

Scizofreni, bipolar, depresjon og personlighetsforstyrrelser derimot, handler i veldig stor grad om kjemiske ubalanser i hjernen kombinert med dårlig/ustabil oppvekst/traumer. Det er ikke kun mentalt, det er signalstoffer det er mangel på også.

Ble noen skriveleif der as

Hvis du prater om familiemedlemmet ditt som er schizofren så er det ikke sånn at det ikke er en sykdom, det skjønner både jeg og forfatteren tenker jeg. Men slik jeg tolka det blir ofte folk sykere fordi de blir fortalt at de er syk når det egentlig bare er en naturlig reaksjon på det som skjer rundt dem. Det legges alt for mye vekt på diagnoser i psykiatri og det er tidkrevende og utrede til tider istedet for å høre på pasienten. Det er ganske velkjent slik jeg har forstått at belastninga ved å ha en diagnose kan være større en plagene diagnosen gir. Hva er da poenget med å stille en diagnose? Psykiatrien virker hjelpeløs om de ikke kan stille diagnose og uten diagnose får man ikke alltid hjelp heller.

Med diagnoser blir folk satt i bås og i værste fall stigmatisert. Da er det kanskje like greit å la vær å stille diagnoser.
At man har angst eller depresjon betyr ikke nødvendigvis at man er syk men at man har fått en naturlig reaksjon på noe rundt oss som har skjedd. Det kan virke som om folk bare blir mer å mer psykisk syk, men lurer kanskje heller på om det er verden rundt oss vi reagerer på men at det blir kamuflert som psykisk sykdom slik Trond Aarre prater om.

Tror jeg bare misforsto litt, leste ikke hele artiklen da jeg satt i morgenmøte, men jo jeg er enig. Men nå snakker jeg ikke om folk som sliter litt, snakker mer om folk som har alvorlige psykiske sykdommer som er en kombo av genetikk og miljø, er lite de kan for at de ble syke. Men ja, om du har en helt elendig struktur på livet så kan man fort bli dårlige, og da er jeg enig om at å stille en diagnose er unødvendig, da er det bedre å få orden på ting man kan endre på først. Forøvrig mener jeg ikke at ordet gal skal fases ut, ord er her for å bli. Men jeg mener at å kalle noen gal, som åpenbart sliter såpass at de kanskje allerede skammer seg, ikke gjør ting bedre. Da blir det enda mer skam for situasjonen de er i. Synes egentlig ikke ordet gal er noe man skal bruke om noen, men jeg klarer ikke helt å forstå folk som bruker slike ord om psykiske syke uten av å tenke på hvilken effekt det vil ha på den som allerede sliter nok. Sliter psykisk selv, hadde nok ikke brudd meg så veldig personlig, men det er fortsatt et veldig unødvendig ord å bruke om folk som sliter.

Poenget mitt er også at samfunnet generelt behandler psykiske syke veldig dårlig. Man kan jo bare se på saken om tvillingene som døde av overdose for ikke så lenge siden. De fikk ikke hjelp når de sårt trengte det. Er alt, alt for mange som ber i årevis om hjelp men som blir totalt ignorert. Selv sto jeg i kø i flere år før noen tok meg på alvor, det etter utallige forsøk som kunne endt med at jeg ikke er i live her i dag. Noe må gjøres samfunnsmessig og politisk, for at folk blir tatt på alvor og ikke dømt og hysja ned. Er alt for mange som sliter så ekstremt, og ikke får hjelp som ender med å ta livet sitt.

På papiret er jeg ufør pga ADHD men det som skjedde var at jeg ble utbrent. Er vell min egen konklusjon at det er pga ADHD. Men greia er at jeg har bare fått en tentativ diagnose så jeg er egentlig ikke ferdig utreda men det er fortsatt det som er oppgitt i papirene hos nav og lege angående uføretrygd.
Det var vankelig å konkludere pga at man kan få samme symptomer om man har høyt symptomtrykk på angst og depresjoner over tid. Det var aldri tvil om symptomer på ADHD bare årsaken.

Har ett opphold på psykiatrisk bak meg med meget merkelig setting hvor jeg oppførte meg helt nomalt hele veien med vitner i barndomsbyen. En slags liten konspirasjon hvor jeg fikk en tillegsstraff etter å sonet en dom.

Å bli kalt gal er noe jeg kjenner meg mer igjen i enn mentale lidelser som også jeg som 99% av verden har vært borti men fikser selv.

Gal for meg betyr at man blir rar av at noe er helt feil, jug utifra egen realitet. Kanskje med noe fysisk itillegg som går på energi og ork som vitamin mangel eller den typiske anemi som kan være ganske alvorlig som går igjen og som kontrollkommisjonen sa til meg var helt normalt og en av de hadde opplevd noe lignede.

Ble rett og slett malt ett forferdelig bildet uten særlig mye rot i virkeligheten og at jeg så meg selv på tv, når fult navn med henvisninger til meg ble brukt.

Rart at de får det til å bli å galt så gal passer greit for meg men sikkert en byrde for mange andre som ikke kommer seg ut av eget eller andres galskap.

Ble overrasket i senere tid hvordan samfunnet fortsatt behandler psyke eller noen som antatt har noen mentale plager.

Har absolutt ikke kommet så langt som Behn familien med mange skal ha det til i media og tror det aldri kommer til å skje heller hvor det er ett stort behov i samfunnet og skylde på andre for egen dritt og helst hvor man slipper unna med det.

Så aldri noe særlig til seksuelle avvik feks som er en stor greie med mentale psyke. Heller mange voldtatte sinn og kropper som var blitt helt aseksuelle av sin tilstand/situasjon.

Mye fordommer møter man på at f.eks alle de som er har vært mentalt psyke må ha det riktig og sannhet.

Jeg personlig liker å være seriøs og liker ett perspektiv med seriøsitet men man tåler å leve i løgner også.

Er sikkert ikke jeg den mest stereotypiske pasienten som holdt meg unna de i 20 år før noen nye møter førte til en grei avklaring.

Problemet hele veien er at det er for mnge hobbypsykologer som har fått for stor betydning for andres helse at psykologer og leger som ikke jobber med vitenskap men i en tro på hva de har lært får ofte ikke avklart rett pga folk står på sitt at det ikke er de på noen måte i mange sammenhenger.