Jeg kom over en artikkel i dag.

I følge den er avhengighet ikke kjemisk i hodet!
Den forklarer at avhengighet skapes av å være alene, å ikke føle kontakt og kjærlighet. Det skrives blant annet i artikkelen at rotter som hadde to flasker i buret, en med kokain i, og en med rent vann, kun ble avhengige hvis de hadde det kjedelig, som i ingen andre rotter, ingen lekeapparater, mens rottene som hadde alt en rotte ønsket seg, ikke ble avhengige!

Hva tenker dere om dette?

http://www.huffingtonpost.com/johann...b_6506936.html

Dette er ikke akkurat noe nytt, så det er klart at avhengighet er misforstått.
Det er vel lite trolig at noen er født avhengig, men hva som skjer senere i livet og ytre faktorer som miljø og slike ting kan bidra til at enkelte er mer disponert enn andre for å utvikle avhengighet. Jeg har lest flere steder at ingenting i seg selv er avhengighetsskapende, men det kommer rett og slett an på hvordan man har det fra før av som helt klart er avgjørende faktorer, hvorvidt man utvikler en avhengighet eller ikke.

Det handler nok også om en årsakssammenheng som bidrar til lite stimuli fra før av. Jeg tror igrunn ikke det finnes noe fast svar på avhengighet, men det er klart at individer som har mangel på ytre stimuli, har større sjanse for å ty til noe kjapt og enkelt som gir stimulien de savner i livet, så at det ikke handler om kjemiske forbindelser i hjernen, er jeg uenig i - mangel på signalstoffer grunnet lite ekstern stimuli, som igjen fører til et enormt sug etter stimuli, rett og slett fordi man kjeder seg, som du selv sa. Ensomhet, nederlag, som for eksempel tap av noen man elsker og er glad i.
Det kommer rett og slett an på, fordi dette er et tema som er svært individpreget.

Får man ikke gode muligheter så lager man sine egne, ofte dårligere, muligheter.

Vi søker å ikke kjede oss, men samtidig å mestre ting. Der har du en gradering som har konflikt innebygd i seg selv.

Jeg tror veldig mye starter med de tidlige erfaringene vi gjør oss. Gode tidlige erfaringer gjør oss mer robuste mot tap senere, mens tap forbereder kroppen og sjela på mer tap.

Dette akkumulereres både mentalt og fysisk, og skaper da vinnervinnere og tapertapere.

Det som skjer med oss trener oss opp enten til å se positivt eller negativt på ting. Ofte kan det være helt irrasjonelt lite sammenheng mellom hvordan vi ser oss selv: vi legger ikke merke til at for mange er vi utrolig viktige, fordi vår oppmerksomhet er opptatt av å hate på oss selv. Mens der vi har fått nok bekreftelse frigjør kanskje noen seg fra dette, og ser på oppgaven og seg selv med nyskjerrig og vilje til å ta det onde med det gode.