Hei,
Flere gode sider av problemstillingen i tidligere innlegg. Selv er jeg en yngre mann (men ikke ungdom nei) som selv mulig kan ha «noe å fare med» gjennom mine synspunkt og tanker. Jeg har om ikke lenge 10 år aktiv rusbruk i varierende proporsjoner. I dag er bruket betydelig redusert, og jeg har plutselig hatt mye tid til overs til å fundere litt.
Til å begynne med ønsker jeg å påpeke at trådstarter uavhengig bakenforliggende årsak faktisk er tøff som ønsker å forsøke å gjøre noe (potensielt) bedre for medmennesker. Det er kult å se at du bryr deg.
Derfor var min tanke å forfatte litt om akkurat dette å bry seg.
Hvilket reelt utfall problemstillingen vil ende med er vanskelig sette en garanti for. Likevel er vi bevisst på potensielle og sannsynlige utfall.
Min bakgrunn kan oppsummeres til en tidlig sporadisk ruskarriere med cannabis og amfetamin. Senere morfin, alkohol, psykedelika av stor variasjon, tabletter og videre forsøk/bruk av diverse andre potensielt skadelige rusmidler. «You name it, I’ll take it» kan mine erfaringer kortes ned til. Da jeg første gang flyttet i eget bopel omkring samme alder forsto jeg hvilket fristed jeg satt på. Ingen til å se til meg andre enn ungdomsteamet som ett støttespparat for førstegangsflyttende ungdommer. Selv det tilgjengelige apparatet rundt var jeg ikke mulig å fortelle hva jeg skulle gjøre.
Jeg hadde endelig fått frihet, på mine egne premisser. Derfor mener jeg å kunne relatere til tankeprosessen rundt rusmiddelinteresse.
Jeg opplevde også markante forandringer i både tanke- og handlingsmønster. Ikke negativt ovenfor andre i form av dårlig oppførsel. Heller negativ/annerledes forandring i hvilke ting som ble veldig viktige for meg. Raskt ønsker jeg å presisere at jeg på ingen måte oppførte meg dårlig mot andre. Jeg ble heller i større grad distansert og reservert ovenfor andre mennesker. Slik som det skrives om lengre opp i tråden er en potensiell og (slik jeg opplever det) vanlig forandring nettopp fokuset på tanken om at
jeg bestemmer over eget liv.
...^Hvilket jeg er enig i. Også i dag argumenterer jeg gjentakende ovenfor en håndfull i min krets om dette å gjøre hva jeg er god til.
Det ble for meg over tid en liten plage. Ikke i hverdagen, men den generelle situasjonen rundt alle som påstår å vite bedre enn meg om mitt eget beste - enkelte med behov for å veilede meg til ett liv det mennesket fant betydningsfult og glede ved. Jeg tenker derfor det er viktig at du i bakhodet også forstår;
selv om du ønsker å rive ett menneske ut av hva du oppfatter som negativt, inn i ett liv som for deg gir mening, så er det faktisk deres egne valg for egen fremtid. Det som gir mening for deg, behøver ikke andre interessere seg for. Jeg mener utenforstående i større grad (på generell basis; basert på opplevelser) kunne eller skulle akseptert andre sine valg rundt eget liv.
- Å ha slikt hengende ufrivillig over seg etter å ha synliggjort sine standpunkt kan påvirke negativt. Det er grobunn for en enda mindre interesse i å lytte på, større distanse mellom seg selv og ikke-rusbrukende, mindre fleksibel og mer definert tunnellsyn rundt sin egen fremtid.
Derfor tenker jeg det er viktig å akseptere nederlaget dersom hjelpen ikke strekker til eller blir avvist. Det er fornuftig å gi det ett reelt forsøk å belyse problemstillingen - med tanken i bakhodet om at du alt i alt ikke kan gjøre noe som helst dersom du blir avvist. Du kan ikke redde alle.
Det skrives også lengre opp i tråden en tankr om å sosialisere selv om de måtte ende med å anvende rus. Mine nærmeste venner har en forståelse og ikke minst aksept om at jeg er en litt annen kaliber enn dem selv ønsker å erfare. Rusdiskusjoner kan taes i åpenhet, våre egne følelser har jeg skapt aksept for å snakke høyt om og vi rekker alltid en hånd til en trengende. Midt oppi det hele befinner det seg faktisk ett avholds menneske i kretsen. Vi er en spennende liten gruppe venner som omgåes, som regel utenfor rusfristedene vi tidligere heller befant oss på, med morsomme og utfordrende sosiale akiviteter av relativ grei variasjon.
Jeg er den eneste i grupperingen som bruker sterke rusmidler - på sterkest mulig måte. Men det er greit, det er ingen sure miner om det. Ikke misforstå dette med at det ikke forståes at jeg tar dårlige valg - men vi lar hverandre ha fullstendig fri vilje over våre egne liv. På den måten har det heller aldri blitt ett problem blant vennene at det taes valg ikke alle tar for fersk fisk. Tro ikke vi ikke debatterer eventuelle meninger, hendelser, situasjoner, uttallelser etcetera. Vi alle tåler en konfrontasjon, men respekterer også utfallet av andres valg.
...Så min opplevelse er at det er i aller høyeste grad plausibelt å være venner med rusbrukere. Men husk også alltid på hva Jokke synger i sin låt:
aldri stol på en fyllik, de svina låner og låner og tar. Aldi stol på en fyllik, de svina veit du aldri hvor du har. Derfor må en også være obs på å ha egne grenser. Vi kan ofte oppfattes på ett sett - og agere annerledes med negative innvirkniger på andre. Men dette gjelder (erfaringsmessig) i større grad med avhengighet og en utvidet rusbruk. Men hei, drittsekker finner du overalt.
Helt til sist må du også evne å ikke bry deg for mye om andre - når du har behov for litt selvpleie. Det er mange som gjemmer seg litt unna sine egne utfordringer med å sette fokuset over på hva andre har å stri med eller hva de bedriver dagen sin med. Vi kan ikke mene noe om alt og hva som helst, tenker jeg. Ikke glem deg selv, det koster dyrt for følelsene over tid. Unn deg selv godt også!
tl;dr
Det er kult å bry seg om andre, men det kan bli for mye også. Erfaringsmessig kan det oppleves negativt for den utvalgte - og frustrasjonen av å bli plaget blir kanskje ett kriterium for valg videre i livet.
Bry deg om deg selv også, ikke bare ha fokus utover. Bare en generell påminnelse for ett bedre utgangspunkt for selvhjelp. Jeg skulle ønske jeg hadde noen som kunne minnet meg på slikt.
Takk for tiden din!