Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  85 21642
Jeg er i familie med en un gutt som har problemer. Jeg skal prøve å gjøre det kort. Han har ikke fullført videregående skole, han sitter i kjelleren på rommet sit det meste av døgnet. Han kommer skjelden på familie aktiviteter som middag o.l. Dersom han kommer er han nesten litt hyper til å begynne med, han spiser lite by the way, etter en stund legger han seg på sofaen og sover. Dette skjer selv om resten av familien prater og ser tv. Han kan også bare sovne når vi sitter sammen og prater. Er det grunn til å tro at han bruker ulovlige midler?
Han har ingen venner, ingen omgangskrets eller andre en familien. Han jobber ikke, får ikke penger av NAV , men lever på som mor og bror+ oss
Beklager at dette ble litt rotete, men kan noen hjelpe meg?
Klem fra Betty
Det er sannsynlig, men ikke sikkert.
Hva tror du han tar da Tøffetom? Vi bor på er lite sted der tilgangen på illegale stoffer er dårlig. Kan det være Phenibut elle andre nottopica?
Klem fra Betty
Sovnedelen og latskapen kan tyde på depresjon. Spesielt om han ikke har noen omgangskrets. Men er såklart ingen ting som er sikkert.
Personlig synes jeg det høres ut som en ensom person som lever mye av livet sitt igjennom PCen via spill og internett. Er veldig mange som har det slik uten å ruse seg. Ingen omgangskrets + at man ikke bor sentralt tyder på at han skulle hatt vansker med å skaffe seg noe narkotika.

Er vel bare å gå igjennom rommet hans en gang han ikke er der?
At en person fjerner seg fra eller er totalt uinteressert i sosiale settinge KAN også være en av de første tegnene på schizofreni, såvel som depresjoner (som AkerUE er inne på). Så mitt råd er å ta med gutten til lege, og få henvisninger til undersøkelser hos en psykiater. Lykke til!
Det er mange ungdom som oppfører seg slik uten at det har noe med rus å gjøre. Jeg vet om flere som ikke har fullført videregående og fortsatt bor i kjelleren til familien, drikker red bul og er gira hele natten og sover om dagen.
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
Det er sannsynlig, men ikke sikkert.
Vis hele sitatet...
På hvilket grunnlag kan du si det? I så tilfelle hvilket stoff mistenker du?

Jeg har relativt lang fartstid med diverse midler og klarer ikke å identifisere ett enkelt, eller en kombinasjon av flere stoffer som gir den type oppførsel som Betty beskriver.

Tror pkk1990 er mere inne på sannheten for å være ærlig
the lone deranger
mentalmelt's Avatar
Administrator
Du beskriver jo egentlig bare en ung, usunn fyr som antageligvis er trøtt fordi han sitter oppe hele natten (en vanlig konsekvens av å ikke ha noe å gjøre på dagtid), og som spiser lite fordi den passive livssituasjonen hans ikke krever særlig høyt inntak av næringsmidler for å opprettholdes. At han ikke har noen venner tyder jo på at han har vanskeligheter med å sosialisere, og angst eller nervøsitet kan jo i mange tilfeller forveksles med å være litt hyper.

Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
men kan noen hjelpe meg?
Vis hele sitatet...
Det tviler jeg på, for det er ingenting i beskrivelsen din som klart indikerer at det foreligger rusbruk, eller at det ikke gjør det.
sånn som det høres ut, går han ikke på stoff.

folk som går på stoff har som regel en omgangskrets de gjør alt for å få tak i så og så ofte for å skaffe mere, og sånne småting. kan jo sikkert også bestille på nett, men det høres ikke sånn ut.

har venner som sitter mye inne osv, mesteparten plaget med angst. sosial angst, depresjoner.. osv
Høres ikke ut som stoff for meg. Kanskje mere noe psykisk kanskje kombinert med feks søvnapne eller narkolepsi? Feks depresjon kan forklare at han er tiltaksløs, har stort søvnbehov etc. Det at han virker hyper kan være et resultat av at han virkelig anstrenger seg for å delta i familiemiddag selv om han føler han ikke har overskudd til det. Rett og slett at han overkompenserer. Eller det kan være angst relatert.


Uansett, det jeg tenker og det andre tenker er ikke veldig relevant. Vi kjenner ikke brorern din, vi vet ikke hvor lenge ting har vært slik og om hans adferd har endret seg over tid.

Tror det beste du kan gjøre er å sette av godt med tid, bare du og broren din og forsøk å snakke med ham. Opptre rolig og ikke kom med beskyldninger om verken stoff eller psykiatri. Du kan si du er bekymret for ham. Men forsøk å få ham til fortelle deg hvordan han har det, fremfor at du forteller ham hvordan han har det.

Lykke til, håper på det beste.
Sist endret av frtoretang; 2. mars 2015 kl. 03:44.
Enig med de fleste her.

Hlres mer ut som en depresiv person med dårlige sosiale antenner, hvorfor ikke prøve og finne på noe med han? Ta han med ut, bygge opp selvtiliten hans?
Tusen takk for mange gode tilbakemeldinger. Jeg er ikke søsteren hans, men stemoren. Han bor ikke her, så jeg kan ikke sjekke rommet hans. Jeg har selv tenkt i retning av depresjon elle lignende. Han har hatt mye kontakt med leger og helsevesenet, men det er ingen som har vært inne på at hans plager kan være psykiske. Resten av familien hans ser på psykisk sykdom som noe som ikke kan ramme dem. De vil heller at han skal ha en alvorlig somatisk diagnose enn at han skal være deprimert. Når han er hos oss virker han glad og"normal", men plutselig blir han hyper eller bare legger seg. Han vil heller ikke være her mer enn noen få timer, og da må vi kjøre han hjem .Han handler på nettet, så han har mulighet til å kjøpe stoffer der.
Tar i mot flere gode råd og innspill. Hvordan kan jeg snakke med han om dette uten at han tar det ille opp? Jeg er veldig glad i gutten og vil ikke at han skal ha det slik videre i livet. Kan løsningen være å flytte bort, få seg en ny hverdag et annet sted, kanskje folkehøyskole?
Klem fra Betty
Ut ifra det du skriver så kan det være depresjon. Vet du hvor lenge det har vært sånn? Depresjon er vanskelig å bekjempe, spesielt når dine nærmeste ikke "tror" på depresjon. Det er jo forskjell fra hvordan folk opplever det og hvordan man skal bli "kvitt" det. Jeg vil anbefale å ta han med på aktiviteter, men ikke for lenge og ikke aktiviteter med for mange folk. Høres også ut som han er litt introvert, siden han koser seg med dere men blir sliten fort. Jeg har det sånn at jeg elsker å være med folk, men blir sliten og da må jeg være alene, også sovner jeg midt på dagen.

Når du får han med på aktiviteter så vil han spise mer fordi han er i mer aktivitet, og fysisk aktivitet kan hjelpe å bekjempe depresjon. Det vil ikke gå over med én gang, så ha tålmodighet.

Etter at han har fått vært litt ute så kan du prøve å få han til å begynne med trening. Enten treningssenter, fotball eller bare hjemmetrening. Kanskje ta han med på joggetur etterhvert.
Sist endret av Xernox; 2. mars 2015 kl. 10:10.
Flott, vi tar han med på så mye som mulig. Vi er litt skrøpelige, så når det kommer til graving i hagen, oppussing, bæring m.m vil han gjerne hjelpe til. Jeg kan se at han blir glad når han mestrer noe og faktisk er til nytte. Det er helt klart at selvtilliten trenger en boost. Snart kan han bli med på fisketurer, det har han alltid vært glad i, men i senere tid hr det blitt lite av det. Han har talenter som får folk til å le, men drama og stand up faller ikke i god jord med resten av familien. Han kan ikke tvinges til å bli noe han ikke vil, det er nok grunnen til at han ikke fullfører videregående og blir i kjelleren.
Selv om han er god i matte så betyr det vel ikke at han må bli ingeniør?
Jeg vil prøve å backe han opp til å prøve seg på en skole der hans talenter blir verdsatt, og der han kan bli mer sosial og utvikle seg som menneske.
Klem fra Betty
Upolitisk korrekt
Olympic's Avatar
Tviler som flere på at det er noe stoff i bildet her. Det er veldig positivt at han hjelper dere med slike praktiske ting, da. Kanskje studiespesialiserende ikke er noe for han? Har han vurdert yrkesfag, eller kanskje han rett og slett trenger ett år på folkehøgskole – spesielt siden han er glad i friluftsliv. Har inntrykk av at mange som sliter litt sosialt blir tatt veldig godt i mot på disse folkehøgskolene.
Det kan jo gjerne være litt av alt også. Selvom narkotika er inne i bildet, så kan kan kan jo selvmedisenere en underliggende lidelse. Fordi det høres virkelig ut som om det er noe annet (også). Hvis han er 22 år, uten utdanning, venner, jobb eller øyensynlig fremtid så er han jo selv veldig klar over dette og jeg regner med at han får høre om disse bekymringene fra flere andre, og kanskje ikke like mildt som du lufter dem her.
Uansett så tærer nok situasjonen hans på psyken.
Det beste jeg kommer på er å snakke med ham. Og å spørre rolig, og åpent om det er noe som plager ham, og om det er noe du kan gjøre for å hjelpe + hva han selv føler at han trenger. Anbefal lege og psykolog. Kan jo faktisk også være noe somatisk.
Det er umulig å si men det virker jo som han har andre problemer. Få han på en legesjekk hvor dere forklarer problemene i tilegg til at han får snakke alene med legen. Dere blir sikkert henvist til eller rådet til å oppsøke psykolog.

Det er uansett den beste løsningen enn å synse på egen hånd om hva det kan være. Var han ute til alle tider på døgnet og festa mye ville jeg vært mer bekymra for rusmidler.

Det er ikke så uvanlig at folk sliter, ikke alle finner ut hvor de hører hjemme i livet med en gang. Med litt hjelp, tålmodighet og forståelse ordner det seg nok.
Sist endret av bjørnar; 2. mars 2015 kl. 12:34.
Vet ikke bedre
Trollanon's Avatar
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Tusen takk for mange gode tilbakemeldinger. Jeg er ikke søsteren hans, men stemoren. Han bor ikke her, så jeg kan ikke sjekke rommet hans. Jeg har selv tenkt i retning av depresjon elle lignende. Han har hatt mye kontakt med leger og helsevesenet, men det er ingen som har vært inne på at hans plager kan være psykiske. Resten av familien hans ser på psykisk sykdom som noe som ikke kan ramme dem. De vil heller at han skal ha en alvorlig somatisk diagnose enn at han skal være deprimert. Når han er hos oss virker han glad og"normal", men plutselig blir han hyper eller bare legger seg. Han vil heller ikke være her mer enn noen få timer, og da må vi kjøre han hjem .Han handler på nettet, så han har mulighet til å kjøpe stoffer der.
Tar i mot flere gode råd og innspill. Hvordan kan jeg snakke med han om dette uten at han tar det ille opp? Jeg er veldig glad i gutten og vil ikke at han skal ha det slik videre i livet. Kan løsningen være å flytte bort, få seg en ny hverdag et annet sted, kanskje folkehøyskole?
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Vell, som stemor så har ingen rett til å ta på deg det ansvaret å ransake rommet hans, tenk om du hadde gjort det også hadde du funnet noe som kunne ligne noe man bruker til rus, også konfronterer du han at du har funnet "rus greier" på rommet hans, nei fy.

Hvorfor er det slik at når en ikke oppfører seg slik samfunnet vil at en skal gjøre så må rus være en faktor? Hva får dere til å tenke at å nei han er ikke som alle andre, han må ha begynt med rus!

Vis det er sant som du sier at familien hannes mener psykisk sykdom ikke kan ramme dem og gutter deprimert så er det kanskje ikke så rart at ikke noen vet om det?

Han trenger ikke være deprimert eller syk heller, kan være han bare trives veldig godt i eget selskap, det er ikke alle som liker å være sosial heller.

Du må nok snakke med gutten før du kan begynne finne løsninger for han, det blir feil at du skal gå å synse utifra observasjoner du har gjort også finne løsninger til noe som spinner rundt i hode ditt.
Sist endret av Trollanon; 2. mars 2015 kl. 12:36.
Han er utredet for alt som kan være somatisk, rart at legen hans ikke tenker psykosomatisk når gutten har alle slags vage symptomer som ikke stemme med noen sykdommer. Han er vel egentlig ikke så glad i friluftsliv, men det er jo mange folkehøyskoler som har linjer for drama, data og uendelig mye annet. Det er bare å velge å vrake. Vi oppmuntrer han til å søke en slik skole. Han har gått på videregående, men han hadde mye fravær og fikk ikke eksamen i alle fag. I vinter har han prøvd å ta noen fag som privatist, men det har vært mislykket. Særlig når han ikke møter til eksamen en gang. Jeg tror han har mistet troen på at han duger til noe. Han har også snakket om selvmord i en spøkefull tone, liksom på fleip. Han spurte om hvor mange tabeletter en må innta for å ta sitt eget liv. Det er jo ikke noe vanlig samtaleemne på en biltur, eller? Det var litt ekkelt fordi jeg trodde det lå noe mer under. Senere har han ikke nevnt det, så jeg håper virkelig at han ikke vurderer den muligheten. Er det noen som vet hva vi skal være på vakt for slikt vi kan oppdage det dersom han tenker i slike baner?
Tusen takk for alle svar.
Klem fra Betty
Dette høres jo veldig kjent ut, og som de fleste sier er det ingenting som indikerer at han er på stoff. Jeg velger heller å tro at han er ensom og smådeprimert, noe som videre fører til dårlig døgnrytme, slapphet og lite spising dersom PC-en blir med inn i bildet. Går det ikke an å bare spørre ham hvordan han har det? Jeg er 99% sikker på at han sitter med mye tanker, som for en 22-åring er veldig vanskelig å få snakket om - spesielt når man ikke har mange "ekte" venner. Om dere får noe svar fra ham er vel en annen sak, men det kan være greit å begynne med det, så får dere gå videre derfra.
Er han over 20 ville jeg hivt han ut av huset hvis han ikke tar imot hjelp.
Sitat av bjørnar Vis innlegg
Er han over 20 ville jeg hivt han ut av huset hvis han ikke tar imot hjelp.
Vis hele sitatet...
Jepp, da blir han sikkert mye bedre! Greia er at det ikke er sikkert at han vil ta i mot hjelp fra starten av, og da hjelper det ikke å kaste ham ut.
Sist endret av iglotruck; 2. mars 2015 kl. 12:49.
Sitat av iglotruck Vis innlegg
Jepp, da blir han sikkert mye bedre! Greia er at det ikke er sikkert at han vil ta i mot hjelp fra starten av, og da hjelper det ikke å kaste ham ut.
Vis hele sitatet...
Det er forskjell på å faktisk hjelpe folk, og å la dem fortsette med dårlige vaner. Hvis han ikke har fullført videregående kan du anta at han har allerede kasta vekk mange år ved å leve det samme triste livet. Hvis å ta et realt tak i å fikse probleme hans hvor du inkluderer helsevesnet mtp psykolog ikke hjelper så kast han ut.

Jeg kjenner flere folk, gjerne gutter, som lever på foreldrene og bruker dagene sine på ingen ting. De burde blitt gitt ultimatum så eventuelt blitt kastet ut hvis de ikke skjerpa seg for flere år siden.

Fikser ingen problemer ved å gjemme seg bort i kjelleren.
Sist endret av bjørnar; 2. mars 2015 kl. 12:55.
Djiise, jeg ville aldri funnet på å ransake rommet hans, selv om han bodde her, det var bare et svar til en som foreslo det.
Jeg har selvfølgelig ikke rett til noe som helst, men jeg bekymrer meg for en god gutt jeg er glad i. Vi har et godt forhold, og han åpner seg for meg en skjelden gang. Det har aldri vært noen konflikt mellom meg og mannen min sine voksne barn. Vi inkluderer både hans og mine barn i vår familie, og vi er sammen så ofte som mulig.

Nei, jeg tenker ikke automatisk at han har starta med rus, men det kan være en av mange mulige forklaringer på hvorfor han har det slik. Alt vi vil er at gutten skal ha det bra og være glad og frisk. Jeg er lite opptatt av at alle skal følge den samme malen for hva som er et godet liv. En flott utdannelse og masse penger er ikke det vi ønsker eller presser barna våre til i vår familie. Selv er jeg en person som trives veldig godt i mitt eget selskap, så jeg har ingen problemer med å forstå at andre også har det slik. Likevel må du være enig i at å sitte i en kjeller,uten jobb eller stønad fra NAV, spille spill på nettet, sove om dagen og våke om natta i mange år ikke er en ideell situasjon for en flott ung gutt.
Jeg tror nok du misforsto meg litt, tar det på min kappe siden jeg ikke alltid er så flink til å formiddle det jeg egentlig mener.
Depresjon kan ramme hvem som helst, det er en sykdom en kan bli frisk av med god behandling. Problemet er når en selv og familien ellers er så negative til psykisk sykdom, da leter en forgjeves etter andre forklaringer.
Tar gjerne i mot flere innspill til hvordan jeg kan prate med han på tomannshånd uten at han tar det ille opp.
Klem fra Betty

Presiserer at han ikke bor hos oss, selv om faren hans har foreslått det flere ganger.
Klem fra Betty
Sist endret av Nurse Betty; 2. mars 2015 kl. 13:00. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
"Nurse Betty Han er utredet for alt som kan være somatisk"

Hadde jeg vært tenåring og allerede hatt en utredning hadde jeg og hatet alt og deg. Kanskje du syns gutten er syk fordi ditt eget bias sier at han er det? Du sier han er glad i noen omstendigheter, så repeter de. Og ikke tro medisinsk vitenskap kan redde alle mennesker her på jorden. Unge mennesker er under mer press om dagen enn for 10-15 år siden, og kanskje han har problemer med å bestemme hva lidenskapen hans er, eller om han har noen i det hele tatt.

Og at du snakker om han som han er en pasient som bør behandles og ikke som en ung gutt som bør oppdraes og dyrkes frem sier sitt. Vil du være forelder eller helbreder? Kanskje alt gutten trenger er litt fred for seg selv til å finne ut hva han egentlig tenker og vil bli.

Og hvis du er så pågående i og med at gutten har hatt en utredning, kanskje det er deg. Det er ganske desperat for ste-foreldre å søke råd på internet.
The One and Only!
Høres ut som en deppet og ensom person som trenger stimuli og restriksjoner.

Internett bør kuttes 01.00 hver kveld. Jævlig i starten ja, men trolig eneste løsning for å få ting til å fungere sikkelig.
Alternativet er å få gutten på FHS. Da har han muligheten til å bedrive tiden med noe han liker, samtidig som han får sosialisert seg.

Så, still gjerne et slikt ultimatum. Enten ikke internett etter 01.00, eller FHS.
Kan det være at fyren lider av kronisk utmattelsessyndrom(ME)? Konstant sliten, ikke ork til å dra ut. Takler sosialt samvær kun i svært små doser. Ikke ork eller krefter til skole eller jobb.

Kan være verdt å tenke på. Og det hender også at folk som har ME blir deprimerte, som igjen gjør ting ennå vanskeligere. ME er desverre en vanskelig diagnose som ofte kan ta flere å få stilt. Jo mer jeg tenker på det du har fortalt jo mer ser jeg som stemmer.

Symtomer på ME:
  • Markert, rask fysisk og/eller kognitiv trettbarhet som respons på anstrengelser
  • Anstrengelsesutløst symptomforverring
  • Anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomøkning
  • Restitusjonsperioden (den tiden det tar å komme seg) er unormalt lang
  • Lav terskel for fysisk og mental trettbarhet
  • Vansker med å bearbeide informasjon; treg tankegang, nedsatt konsentrasjon, «hjernetåke», tap av korttidsminne
  • Smerter; hodepine av forskjellig slag, sterke smerter i muskler og ledd, magen og brystet
  • Søvnforstyrrelser; Endret søvnmønster, innsovningsproblemer, unormalt lang søvn, hyppige oppvåkninger, livlige drømmer. Våkner ikke uthvilt.
  • Nevrosensoriske og perseptuelle; manglende evne til å fokusere synet, overfølsomhet for lys, lyd, lukt, smak og berøring.
  • Motorisk; muskelsvakhet, rykninger, dårlig koordinasjon.
Nutz, du har misforstått totalt. Jeg har ikke bidratt til noen utredning av hans plager i det hele tatt. Det er han selv som har oppsøkt lege for sine symptomer, og som har blitt sendt på alt fra gastroskopi til Ct og MR.
Jeg er ikke en desperat stemor som i desperasjon søker råd på nettet. Vi har et godt forhold, han hater meg ikke ,og jeg se ikke på han som en pasient i det hele tatt. Vi invitere han med på alt som kan være kjekt for han, han kan være her så mye han vil.
Poengterer at han ikke bor sammen med oss, men sammen med sin eldre bror og sin mor. Hadde han bodd sammen med oss hadde det nok vært en ide å snakke om restriksjoner på internett, men det er ikke noe jeg kan blande meg bort i. Jeg har to voksne barn selv, men det er ingen halve småsøsken her i gården, bor sammen med hans far.
Du høres litt sint og frustrert ut Nutz, synes litt synd på deg.
Stor klem tildele alle, og takk for mange gode svar
the lone deranger
mentalmelt's Avatar
Administrator
nutz: Synes du er way off her. Hva er det egentlig du er så kritisk til? At familiemedlemmer engasjerer seg i hverandres liv, og forsøker å hjelpe hverandre når de ser at noen sliter? Det er da det minste man bør kunne forvente av nærmeste familie. Og hvor har du det fra at hun er så pågående? Hun sier de har et godt forhold, og hun ønsker å finne en måte å ta det opp på som ikke er ubehagelig for han. Ser ikke noe kritikkverdig i det. At du karakteriserer det som desperat får deg bare til å høres ut som en fornærmet fjortis som bærer nag til alle verdens stemødre. Fyren er forresten ikke en tenåring. Han er 22 år, og utifra det som står her så er det definitivt grunnlag for å være litt bekymret for han. Hvor mange år skal man liksom få sitte uforstyrret i kjelleren før man er klar til å gjøre noe med livet sitt, eller kanskje skaffe seg noen venner?

bjørnar & Blackkoz: Vanskelig å stille slike ultimatum til noen som ikke bor under ditt tak.

Nurse Betty: Send han til oss. Vi kan lære han alt om drugs og pyroteknikk, eller eventuelt bare trene han opp til å bli en mer generell bedreviter =)

Neida. Men kanskje det kunne vært en idé å ta han med på, eller helst bare sende han alene på en reise. Mange som vokser noen cm. på det. 4 uker i Asia for eksempel. Og ikke på en strand eller et fancy hotell, men på en skikkelig bomsetur, med sekk på ryggen og støv i trynet. Kan anbefale India. Bra sted å dra for å åpne øynene for hvor vakker og samtidig blodig urettferdig verden er. Slike reiser kan inspirere og skape mestringsfølelse, og føre til at kjellerstuen føles merkelig trang og kjedelig når man kommer hjem.


Forøvrig lar vi være å stille diagnoser her, selv om det kan være fristende. Det er ikke sikkert han er syk i det hele tatt, og om han er det, så finnes det andre steder og andre mennesker som er bedre skikket til den oppgaven.
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Nutz, du har misforstått totalt. Jeg har ikke bidratt til noen utredning av hans plager i det hele tatt. Det er han selv som har oppsøkt lege for sine symptomer, og som har blitt sendt på alt fra gastroskopi til Ct og MR.
Jeg er ikke en desperat stemor som i desperasjon søker råd på nettet. Vi har et godt forhold, han hater meg ikke ,og jeg se ikke på han som en pasient i det hele tatt. Vi invitere han med på alt som kan være kjekt for han, han kan være her så mye han vil.
Poengterer at han ikke bor sammen med oss, men sammen med sin eldre bror og sin mor. Hadde han bodd sammen med oss hadde det nok vært en ide å snakke om restriksjoner på internett, men det er ikke noe jeg kan blande meg bort i. Jeg har to voksne barn selv, men det er ingen halve småsøsken her i gården, bor sammen med hans far.
Du høres litt sint og frustrert ut Nutz, synes litt synd på deg.
Stor klem tildele alle, og takk for mange gode svar
Vis hele sitatet...
Ok, mer informasjon.

Tenk mer på hva samtaler du har med gutten. Du vil snakke om samme ting men det er ikke idiol, danse med bleh eller sånne jente ting. Du vil snakke om ting han interesserer seg for. Det kan være data, fysikk, matte, eller andre ting. Det betyr ikke at han er god til noen av det men interessen vil være der. En god ting å starte med vil være å si at du ikke syns universet er uendelig. Eller si at du har problemer med dataen. Noe praktisk er bare svada for jenter, men samtaler for gutter. Prøv det.
Sitat av bjørnar Vis innlegg
Det er forskjell på å faktisk hjelpe folk, og å la dem fortsette med dårlige vaner. Hvis han ikke har fullført videregående kan du anta at han har allerede kasta vekk mange år ved å leve det samme triste livet. Hvis å ta et realt tak i å fikse probleme hans hvor du inkluderer helsevesnet mtp psykolog ikke hjelper så kast han ut.

Jeg kjenner flere folk, gjerne gutter, som lever på foreldrene og bruker dagene sine på ingen ting. De burde blitt gitt ultimatum så eventuelt blitt kastet ut hvis de ikke skjerpa seg for flere år siden.

Fikser ingen problemer ved å gjemme seg bort i kjelleren.
Vis hele sitatet...
Har levd slik som det nevnes her i tråden i 20 år, bare det at jeg flyttet ut ganske tidlig hjemmefra. Når sant skal sies har det vært lite hjelp å få fra helsevesenet. Har også tydd til privat sektor hvor jeg har betalt 600kr timen av egen lomme. Nå er det ikke slik at det bare er å gå til psykolog så løser alt seg automatisk.
Takk til dere alle og til deg Nutz. Vi snakker ikke om jente ting da jeg er lite opptatt av dans, sminke, interriør, blogger,selfies, klær og annet fjas. Jeg er personlig mye mer opptatt av at mennesker skal ha det godt enn av å ha en fin fasade, slik som folk framstiller sine liv på Facebook. Han er veldig flink på data, og det er han som hjelper oss når vi har problemer. Han er veldig grei og liker å være til nytte, han er flink med barn og dyr, og har som sagt anlegg for å få andre til å le. Til mentalmelt så så er det meget mulig at han er på deres pyroforum allerede, vil helst ikke at han skal lære for mye om drugs da. Han er i alle fall intelligent og kunnskapsrik på mange områder, skarp i matematikk og andre tekniske fag.
Han var på en liten reise sammen med faren og søsknene sine for en stund siden, og da hadde han det kjempe bra, koste seg og var blid hele tiden. Jeg vet ikke helt om hans far vil sende han alene ut på en lengre reise, selv om jeg synes det var en meget god ide. Noe av problemet er også at søster, mor og far liksom ikke tror at han klarer noe selv. Det gir ikke akkurat god selvtillit.
Til dere som kanskje tenker på ME som en forklaring på hvordan han har det, det er for mye som ikke stemmer med de vanligste symptomene , skal ikke si at det er helt utelukket, men tror det er lite sannsynlig.
Noen som har kommentarer til det jeg skrev om at han hadde snakket om selvmord? Ikke om å gjøre det selv, men han stilte noen spørsmål om hvor mange tabeletter som trengs, av ulike typer, for å ta livet av seg selv. Det er ingenting som tyder på at han er suicidal, hadde jeg trodd det ville jeg henvendt meg til helsevesenet, og ikke dere her på nFF.
Tusen takk til alle dere som bidrar, jeg setter stor pris på at dere engasjerer dere.
Klem fra Betty
Gutten du beskriver virker til å ha mange av symptomene på depresjon/mild depresjon, eller bare generell nedstemthet og ensomhet. Det trenger ikke å være en diagnose - å være engstelig (altså ikke angst, men varianter av angst-symptomer) kan fremme stygge tanker om en selv sammenlignet med andre og ligne på depresjon. Diagnose eller ei, det er svært vanlig. I tillegg, i hans situasjon er jo det naturlig å ikke ville omgås andre, eller tenke negativt på ting, da han tilsynelatende ikke "har mye å leve for" (jamfør utdanning, livssituasjon, humør) om en sammenligner seg med folk rundt seg. Om familien også ser negativt på psykiske lidelser /mental helse, er det ikke mye håp for støtte derfra, snarere tvert i mot - jeg ville følt meg forferdelig med en familie som var opptatt av hvilken utdanning/lønn jeg hadde, framfor hvordan jeg var som person og medmenneske. Og angående suicidalitet, det er ganske ufarlig å ha selvmordstanker, det er vanlig. Selvmorsdsplaner derimot, og spesielt spørsmål om metode/sted, er et klart varseltegn. ME er jo en fellesdiagnose på blant annet "vi vet ikke, men det virker veldig psykisk og ikke-somatisk", ikke noe å sikte etter.

Det tyder jo på at han er en skikkelig OK person - og det tyder på at du er en skikkelig god person for ham å ha rundt seg. For meg virker det som om selvtillitten hans må jobbes med, og da må mestringsfølelsen opp:

- Trening (personlige trenere kan sette opp skikkelig korte og mestringsgivende økter).
- Arbeid (fysisk eller ei, å føle seg verdsatt er viktig). Som du opplever selv, hagearbeid gjør ham glad.
- Terapi. Noen foreslår kognitiv for depresjon/angst, men jeg holder en knapp på psykodynamisk. Den tar i bruk langt flere metoder og tilnærminger, spesielt for en som kanskje vil intellektualisere situasjonen sin ("rent statistisk sett er jo jeg en taper"). Pluss det han sa om selvmord.
- Venner og familie. Og da av den rette typen. Hvis vedkommende har det godt med deg og hans far - hvorfor ikke seriøst vurdere at han flytter inn?
- Ærlighet. Hvorfor snakker vi ikke sammen lenger? Fortell ham hva du føler og hvordan du opplever situasjonen. Ikke gi ham noe diagnose eller prøv å være rådgiveren hans, men la ham forklare hva han tenker og hvordan han reflekterer rundt ting. Still spørsmål, og la ham få ordet. Ikke vær rådgiver, bare lytt. Det er lov til å ha det vondt, det er ikke noe en skal "fikse over natten".

Som nevnt over her, å gå til psykolog løser ikke automatisk noen problemer. Og det er ikke sikkert at du møter rett psykolog første gang heller. Erfaringsmessig er det viktig å få motivasjon tilbake - og da kreves det oppnåelige mål og støtte. Enkelte tror at det å be om hjelp er en svakhet - men det er jo heller en styrke. Hva er enklest: å isolere seg og ikke snakke om det tunge, eller å innrømme at en trenger hjelt på enkelte områder?

Det var mine tanker rundt denne tråden.
Spør om han kan skaffe deg weed.

Da får du sikkert et konkret svar på om han ruser seg eller ei
Sist endret av Atuhl; 2. mars 2015 kl. 21:08.
Sitat av Atuhl Vis innlegg
Spør om han kan skaffe deg weed.

Da får du sikkert et konkret svar på om han ruser seg eller ei
Vis hele sitatet...
Eller så sier han bare nei og hun er kommet like langt? Minus det at hun nettopp spurte stesønnen sin om å skaffe henne cannabis, selvfølgelig.
Sist endret av iglotruck; 2. mars 2015 kl. 22:43.
Sitat av iglotruck Vis innlegg
Eller så sier han bare nei og hun er kommet like langt?
Vis hele sitatet...
Om forlatelse, men det kan vel være verdt et forsøk?
Har han penger? Høres ikke slik ut, og da er rusmidler som heroin seff ikke en mulighet. Høres mer ut som depresjon spør du meg. Det er også vanskelig å få tak i rusmidler uten en omgangskrets. Hvis han er noenlugne god på data kan det hende han bestiller fra darknet, og mottar post som ser uskyldig ut. Men det virker egentlig ikke som rus av det du forteller
Som nevnt flere ganger tidligere er det mye som tyder på mild depresjon, også kalt dystymi. Det starter som regel i tenårene og går ikke over av seg selv, veldig typisk at de som er rammet av det lever tilbaketrukket, har liten omgangskrets, virker ganske normale i det vanlige men, livet forblir i en form for pause-modus.

Om han i det hele tatt har noe forbruk av rusmidler er det lite i det du beskriver som tyder på at det er der problemene ligger, de fleste deprimerte bruker ikke noe særlig mer enn andre, ironisk nok.

Det kan hende han liker å jobbe som frivillig på festival eller liknende, det kan være et bra miljø for å få aktivert seg litt. Ellers kan det være veldig sunt å reise litt runt i verden som nevnt av flere, Thailand og Australia er veldig gunstige land å reise i for ferske ryggsekkturister. Det går jo ann å slave litt på "working holliday" i Australia også, blir man drittlei er det bare å dra til Asia.
Stor takk til deg Keyser Søze, du har forstått min bekymring ,min kjærlighet og omsorg for min stesønn. Vi bil gjøre alt vi kan for å øke hans selvtillit, og oppmuntre han til å gå på folkehøyskolevtil høsten. Vi har spurt han mange ganger om han vil flytte til oss, han har ikke hatt lyst til det. Kanskje er det fordi han vet at her blir det stilt krav til han. Vi står opp om morgenen, jeg er ikke en morgen person, men likevel tvinger jeg meg opp mello 8 og 9. Det er forferdelig, men etter en time i morgonkåpe og en kaffe med røyk eller snus så er ikke verden så ille likevel. Vi ville nok ha stilt krav angående Internett og "leggetid"
Det han bor nå kan han gjøre som han vil.
Om noen dager kommer han for å hjelpe oss i hagen, kanskje det blir mulighet for en liten samtale.
Stor klem, og god natt til alle Freaks.

Ideen med å be han om å kjøpe weed til meg er helt ute i Tralala Land, han har aldri røykt, så jeg tviler meget sterkt på at han røyker weed. Jeg der imot har røykt litt grønt en skjelden gang.
Sist endret av Nurse Betty; 3. mars 2015 kl. 00:06. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Går det ikke an å korrespondere litt med det andre hjemmet hans? Ta en prat og forklar hvordan du føler situasjonen hans er. Blir kanskje litt lettere å overtale ham dersom det er "2 mot 1".
Jeg trekker tilbake mitt "sannsynligvis" etter å ha lest litt mer.

Muligens røyker han, muligens piller - kanskje tilogmed amfetamin. Ingen av de stemmer påfallende godt med adferden du beskriver, men skjebnen du beskriver har jeg derimot sett altfor mange ganger. Etter et tiår med rus har dem som ikke har klart å skjerpe seg sortert seg i to grupper; de som sitter i kjelleren og råtner og de som sitter i parken og råtner.

Jeg synes det er bra du tar grep og prøver, og jeg synes du skal drite i alle som ber deg la han passe sine egne saker. De er gjerne på vei nedover samme spor selv, for det er utrolig mye vanligere enn en skulle tro. Friske ungdommer som isolere seg helt, råtner vekk og forsvinner fra samfunnet forøvrig. For svært mange er det noe som bare utvikler og utvikler seg, og det jeg mener er at rus katalyserer prosessen - men uten å være en forutsetning.

Om han ruser seg eller ikke er faktisk ikke hovedproblemet. Hovedproblemet er at han teknisk sett, etter de fleste parameter i samfunnet; ikke duger. Og hver dag i den kjelleren minner han på det - skeiv eller ei. Han trenger mestring og sosialisering, fokuserer du på mistanker om rus risikerer du at han bare trekker seg helt unna.

Å flytte høres drastisk ut, har du oppsøkt alle muligheter i området? Det beste du kunne gjort var å få han med på noe organisert idrett, eller forsåvidt bare noe organisert.

Om dere er i Bergen kan jeg henge med han for noen kroner
Takk skal du ha Tøffetom. Om han ønsker det selv kan han flytte til oss, det er bare snakk om en og en halv mil fra der han noe nå. Det hadde blitt en stor forandring for både han og oss. Vi er to voksne mennesker som bor alene, og vi gjør som vi vil, når vi vil. Jeg snakker ikke om rus altså. Å ha en gutt på 22 år i huset vil gi oss en helt annerledes hverdag. Jeg er klar for det, men det vil kreve mye av oss begge. Mannen min henter han ca. En gang i uken for at han skal hjelpe oss med noe praktisk, av og til "lager" han arbeid for å ha et påskudd for å få gutten hit. Han kommer ofte, men av og til sier han at han er syk. Han har ikke egne penger, eller noe fra NAV, så det er vanskelig å tro at han har penger til dop. Han har alle kunnskaper han trenger for å handle på Darknet, eller hva det nå heter. Litt off topic, kunne tenkt meg å handle litt urter der selv, men jeg er redd for å bli tatt, er ikke en kriminell.
Vi vill gjøre alt for at han skal komme seg ut av den situasjonen han er i nå. Det er viktig at han får en miljøforandring, og derfor tror vi at folkehøyskole er tingen. Han sier selv at han har lyst til der, så det er ikke noe vi presser han til.
Når det gjelder kommunikasjon med hans mor, som han bor sammen med, så er det helt umulig. Det er ingen kontakt mellom mor og far, men en viss kontakt via søsteren på 23 år. Moren har gitt opp og lar han bare holde på som han vil. Faren sier at gutten alltid har komt sist på lista over hva som er viktig. Dette vet jeg lite om da jeg kom inn i bildet etter at foreldrene skilte lag. Jeg har kjent gutten i 8 år, så jeg har sett hvordan han har forandret seg fra en vanlig gutt som satt pris på sosial kontakt, til en ung voksen som isolerer seg og bruker tiden sin på nettet. Forandringen er dramatisk, så Dystomi er absolutt et svar på hva det som plager han. Vi gir ingen en diagnose her på forumet, men vi kan diskutere diagnoser.
Jeg setter stor pris på at dere engasjerer dere i denne saken, tusen takk til dere alle, håper dere fortsatt vil bidra.
Tøffetom, vi bor 5 timer fra Bergen, så jeg må dessverre takke nei til ditt tilbud, men kanskje vi kan treffes en gang jeg er i Bergen. Her skulle det vært et smilefjes , men det er visst ikke lov her har jeg lest et sted.
Klem fra Betty, ønsker alle en fin dag
Sitat av Atuhl Vis innlegg
Spør om han kan skaffe deg weed.

Da får du sikkert et konkret svar på om han ruser seg eller ei
Vis hele sitatet...
Hvordan kan du mene det? Bruker ingen rusmidler eller løper rundt på gaten å leker cowboy, om det kan la seg gjøre er en helt annen sak. Nesten alle ville ansett dette som ett merkelig spørsmål å få fra sin stemor og det hjelper ikke saken det spor, heller tvert om.

Poenget er jo ikke om han ruser seg eller ikke.
Mamma? Er det deg?
Kjenner meg veldig igjen i hvordan han er. Og det kan nok tyde på depresjon som flere her sier.
Om man sitter mye inne på et rom aleine vil man jo slite med annerledes tankemønster og slite mer sosialt. Ensomhet og depresjon ville jeg satt penga mine på. Lite jern i kroppen og likegyldighet som vokser. Snakk med han før tankene om å vurdere eget liv kommer.
Folkehøyskole høres ut som en ypperlig medisin for å sosialisere seg, og komme ut av den negative trenden med å sitte ensom i kjelleren og surfe på nettet.

Jobbet selv på folkehøyskole som sivilarbeider, og så flere eksempler på innadvendte "kjeller-ungdom" åpne seg opp og personligheten blomstre etter noen måneder. Dessuten driver jo man med "noe" - og slipper å føle på mindreverdighetsfølelser el.l ved å surre rundt uten å ha mer fornuftige ting å ta seg til.
Sist endret av Bearass; 3. mars 2015 kl. 13:57.
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Takk skal du ha Tøffetom. Om han ønsker det selv kan han flytte til oss, det er bare snakk om en og en halv mil fra der han noe nå. Det hadde blitt en stor forandring for både han og oss. Vi er to voksne mennesker som bor alene, og vi gjør som vi vil, når vi vil. Jeg snakker ikke om rus altså. Å ha en gutt på 22 år i huset vil gi oss en helt annerledes hverdag. Jeg er klar for det, men det vil kreve mye av oss begge. Mannen min henter han ca. En gang i uken for at han skal hjelpe oss med noe praktisk, av og til "lager" han arbeid for å ha et påskudd for å få gutten hit. Han kommer ofte, men av og til sier han at han er syk. Han har ikke egne penger, eller noe fra NAV, så det er vanskelig å tro at han har penger til dop. Han har alle kunnskaper han trenger for å handle på Darknet, eller hva det nå heter. Litt off topic, kunne tenkt meg å handle litt urter der selv, men jeg er redd for å bli tatt, er ikke en kriminell.
Vi vill gjøre alt for at han skal komme seg ut av den situasjonen han er i nå. Det er viktig at han får en miljøforandring, og derfor tror vi at folkehøyskole er tingen. Han sier selv at han har lyst til der, så det er ikke noe vi presser han til.
Når det gjelder kommunikasjon med hans mor, som han bor sammen med, så er det helt umulig. Det er ingen kontakt mellom mor og far, men en viss kontakt via søsteren på 23 år. Moren har gitt opp og lar han bare holde på som han vil. Faren sier at gutten alltid har komt sist på lista over hva som er viktig. Dette vet jeg lite om da jeg kom inn i bildet etter at foreldrene skilte lag. Jeg har kjent gutten i 8 år, så jeg har sett hvordan han har forandret seg fra en vanlig gutt som satt pris på sosial kontakt, til en ung voksen som isolerer seg og bruker tiden sin på nettet. Forandringen er dramatisk, så Dystomi er absolutt et svar på hva det som plager han. Vi gir ingen en diagnose her på forumet, men vi kan diskutere diagnoser.
Jeg setter stor pris på at dere engasjerer dere i denne saken, tusen takk til dere alle, håper dere fortsatt vil bidra.
Tøffetom, vi bor 5 timer fra Bergen, så jeg må dessverre takke nei til ditt tilbud, men kanskje vi kan treffes en gang jeg er i Bergen. Her skulle det vært et smilefjes , men det er visst ikke lov her har jeg lest et sted.
Klem fra Betty, ønsker alle en fin dag
Vis hele sitatet...
Hvorfor er du så bekymret for han? Du sier at dere vil gjøre alt for at han skal komme seg ut av den situasjonen han er i nå, hva synes du selv må gjøres? Har du dine tvil om folkehøyskole egentlig er løsningen?

Det med folkehøyskole kan være noe han bare sier han har lyst til for at han føler at det er ett forventningspress rundt han. Bedre å ha ett mål enn intet?
Er det slik at en sier en er ofte syk og melder avbud, kan det være at det ikke er så heldig, eller sant, i en slik situasjon? Dette er metoder jeg ofte har brukt selv for å sno meg unna for å "være i fred"
Enkelte ganger har jeg bare sagt at jeg ikke orker eller melder pass hvis noen har spurt om jeg skal være med på noe, har da hørt i andre enden: er der om 5 min. Selv om jeg kanskje ikke hadde lyst akkurat der og da kunne jeg se tilbake på det som dagens lyspunkt når dagen var over.

Hva med å sette seg ned å prate med han og høre hvordan han egentlig har det? Om han trives med seg selv og hvordan han lever livet sitt? Si rett og slett at en er litt bekymret for hvordan situasjonen er? Arbeid og skole trenger en ikke ta opp, det er mer viktig at han kommer seg ut i første omgang. Kanskje hjelpe han med leilighet og nav?

Få han med ut først og fremst. Det trenger ikke være en aktivitet engang. Bare det at en kommer seg ut og ikke sitter inne og gror fast. Be han komme med forslag selv?

Det er jo ikke sikkert han sliter med noenting og bare er en "latsabb" som enkelte sier. Hadde ikke satset på det hvis det var min sønn og at det bare skulle "seilt" avgårde.

Dette er det jeg sliter med selv

http://no.wikipedia.org/wiki/Engstel...tsforstyrrelse
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Ideen med å be han om å kjøpe weed til meg er helt ute i Tralala Land, han har aldri røykt, så jeg tviler meget sterkt på at han røyker weed.
Vis hele sitatet...
Hehe, bra!

Jeg har selv tenkt i retning av depresjon elle lignende. Han har hatt mye kontakt med leger og helsevesenet, men det er ingen som har vært inne på at hans plager kan være psykiske.
Vis hele sitatet...
Etter det jeg ser, så heller det også mot denne "diagnosen". Uten å herved si at jeg kan diagnostisere han på noen som helst måte!. Ellers ser ikke jeg det som umulig, at leger har nevnt noe innen psyken. Men det kan da hende, at familien rundt har bare "feid dette under teppet". Noe som er synd! Men dette er dessverre veldig tabubelagt for mange. Men dette er noe som må komme frem i lyset. For dette er egentlig oftest naturlige reaksjoner på en del ting fra oppveksten.

Resten av familien hans ser på psykisk sykdom som noe som ikke kan ramme dem. De vil heller at han skal ha en alvorlig somatisk diagnose enn at han skal være deprimert.
Vis hele sitatet...
Dette er noe jeg ser på som skremmende, og jeg håper ikke far deler det samme synet.

Hvordan kan jeg snakke med han om dette uten at han tar det ille opp?
Vis hele sitatet...
Mitt syn på dette er noen lunde slik, når en ser bort ifra gener, som også kan ha en liten finger med i spillet :
Når en blir født, og lærer ting i sin oppvekst. Så kan man kalle dette å få installert et operativsystem (Linux, Windows eller Unix (som Mac-os er en grein ifra)). Det vi lærer kan vi kalle programmer eller verktøy, som vi bruker for å tolke, evt. bearbeide og handle riktig i hendelser i livet. Hvis denne "Windows'en" da er dårlig lagd, så må en patch'e opp disse feilene. Altså en patch er et lite program, som normalt utbedrer feil. Å gå til en psykolog, psykiatrisk sykepleier eller psykiater kan sammenlignes med å patch'e denne "Windows'en". Og dette er noe som mange trenger å gjøre iløpet av sitt liv. Jeg har deriblant gjort dette selv...

Han har også snakket om selvmord i en spøkefull tone, liksom på fleip. Han spurte om hvor mange tabeletter en må innta for å ta sitt eget liv. Det er jo ikke noe vanlig samtaleemne på en biltur, eller? Det var litt ekkelt fordi jeg trodde det lå noe mer under. Senere har han ikke nevnt det, så jeg håper virkelig at han ikke vurderer den muligheten. Er det noen som vet hva vi skal være på vakt for slikt vi kan oppdage det dersom han tenker i slike baner?
Vis hele sitatet...
Ofte går slike ting bra. Men jeg vet også om tilfeller, der slike "spøker" har blitt alvor. Og jeg mener at i dette tilfellet, er det ikke noe du bør kimse av! Uten herved å påstå at han er suicidal!
Dette kan også bare være noe han så, for å sjekke reaksjonen hos dere.
Ellers er det vel ingen mulighet å vite eller se på han, om han vurderer selvmord.
Eneste jeg vet, er at mange depressive har virket bedre av sin depresjon før et selvmord(sforsøk). For da har dem på en måte "funnet løsningen" på problemet sitt, eller det "problemet noen mener dem er". For en del depressive mener det, at dem er et problem for seg og sin omverden. Og dem gjør det bedre for sin omverden, ved å bli borte. Selv om det motsatte skjer, noe noen ikke klarer å forstå, før dem er friske igjen. Så jeg mener at dette bør du og mannen din ta meget alvorlig!

Mannen min henter han ca. En gang i uken for at han skal hjelpe oss med noe praktisk, av og til "lager" han arbeid for å ha et påskudd for å få gutten hit.Han kommer ofte, men av og til sier han at han er syk.
Vis hele sitatet...
Sikkert bra! Men er en deppa nok, kan arbeid også gjøre han verre. Men også i mange tilfeller bedre. Så hvis han har depresjoner, bør dere på ingen måte prøve å presse han (uten å si at dere gjør dette! ).

Han har alle kunnskaper han trenger for å handle på Darknet, eller hva det nå heter. Litt off topic, kunne tenkt meg å handle litt urter der selv, men jeg er redd for å bli tatt, er ikke en kriminell.
Vis hele sitatet...
Jeg har aldri vært "darknet", men hvis han skal flytte til deg og mannen din, så dynes jeg personlig, at det er et sted du bør holde deg unna. Både som rollemodell for han, og at "du har ditt på det tørre".

For blir det ikke litt søkt, at du er redd for denne karen skal ruse seg, mens du da sitter kanskje å ruser deg? Men selvsagt det er også forskjell på forskjellige stoffer...

Vi vill gjøre alt for at han skal komme seg ut av den situasjonen han er i nå. Det er viktig at han får en miljøforandring, og derfor tror vi at folkehøyskole er tingen. Han sier selv at han har lyst til der, så det er ikke noe vi presser han til.
Vis hele sitatet...
At han kommer seg ut av situasjonen han er i nå, er udiskutabelt heldig, etter det fu har sagt! Folkehøyskole kan klart gjøre han bedre, men sliter han nok kan det også gjøre ting verre. Dette kan være vanskelig å si noe om på forhånd

Når det gjelder kommunikasjon med hans mor, som han bor sammen med, så er det helt umulig. Det er ingen kontakt mellom mor og far, men en viss kontakt via søsteren på 23 år. Moren har gitt opp og lar han bare holde på som han vil. Faren sier at gutten alltid har komt sist på lista over hva som er viktig.
Vis hele sitatet...
Dette vil jeg si minner meg mest om omsorgssvikt fra moren sin side, og det er ikke da rart at denne karen er deprimert! Iallfall ikke hvis dette er noe, som har pågått siden tidlig barndom...
Og det er synd at samarbeidet dem to imellom er slik! Men det er vanligvis dessverre fint lite vi utenforstående får gjort med dette.

Dette vet jeg lite om da jeg kom inn i bildet etter at foreldrene skilte lag. Jeg har kjent gutten i 8 år, så jeg har sett hvordan han har forandret seg fra en vanlig gutt som satt pris på sosial kontakt, til en ung voksen som isolerer seg og bruker tiden sin på nettet. Forandringen er dramatisk, så Dystomi er absolutt et svar på hva det som plager han. Vi gir ingen en diagnose her på forumet, men vi kan diskutere diagnoser.
Vis hele sitatet...
Jeg mener at helsevesenet fortsatt må være første prioritet, når det gjelder denne karen.

Det er enkle grunner til at det psykiske helsevesenet er det beste å kontakte (og jeg mener på ingen måte at tvangsinnleggelse er riktig):
- Sjekke ut eller inn mer eller mindre alvorlige diagnoser, av en som er ekspert på dette området.
- Få igang en eventuell behandling fortest mulig. Desto tidligere enn begynner, desto høyere er muligheten for et godt resultat. Men jeg mener da også, at dere ikke skal bare godta kun piller ved behandling av depresjoner, han bør også ha samtaleterapi. Hvis dette er nødvendig da.

Håper ikke at du tar dette ille opp Betty! Og jeg synes det er fint at du prøver å gjøre noe! Klem fra meg.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Faren sier at gutten alltid har komt sist på lista over hva som er viktig.
Vis hele sitatet...
Det der trur jeg betyr mye.

Folkehøgskole kan gjøre mye godt, komme seg vekk fra å være en skuffelse hele tia. Var i nesten samme situasjon som han for noen år siden, men etter en ukes tid med hjemlengsel på folkehøgskole begynte et mer sosialt og givende liv. Rørte knapt en pc på et halvt år og ble kjent med masse folk. Jeg var ikke veldig positiv til å dra, men ga meg etter mye mas. Angret ikke.

Hvis ikke så hadde det sikkert hjulpet med en jobb. Om ikke annet så er det noe å stå opp for, og som gjør helga til noe å se frem til. Noe som gjør hverdagen mindre grå.
De sosiale evnene og livsgnisten er nok der ennå, men det må brukes. Det er lett å hele tiden trekke seg tilbake til det trygge og kjedelige som aldri skuffer, eller som skuffer slik man er vant til. Etterhvert ser man ikke hvor mye bedre det kunne vært. Få han ut av kjelleren til de som ikke vil ha han der.
Sist endret av Bothrops; 3. mars 2015 kl. 15:55.
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Takk skal du ha Tøffetom. Om han ønsker det selv kan han flytte til oss, det er bare snakk om en og en halv mil fra der han noe nå. Det hadde blitt en stor forandring for både han og oss. Vi er to voksne mennesker som bor alene, og vi gjør som vi vil, når vi vil. Jeg snakker ikke om rus altså. Å ha en gutt på 22 år i huset vil gi oss en helt annerledes hverdag. Jeg er klar for det, men det vil kreve mye av oss begge. Mannen min henter han ca. En gang i uken for at han skal hjelpe oss med noe praktisk, av og til "lager" han arbeid for å ha et påskudd for å få gutten hit. Han kommer ofte, men av og til sier han at han er syk. Han har ikke egne penger, eller noe fra NAV, så det er vanskelig å tro at han har penger til dop.
Vis hele sitatet...
Er det helt umulig at han selger? Nå mener jeg ikke å hive inn overflødige variabler, men du ville blitt overrasket over hvor mange som er i situasjonen du beskriver som selger, som regel cannabis. Og det er veldig fort gjort for pårørende å blankt avvise det; "gutten er alt for snill/dum/nervøs/sjenert etc", "jeg vet han ikke er kapabel til noe sånt" og ikke minst klassikeren "det hadde jeg/vi merket". Å diskutere det her blir enda mer synsete enn å dele ut diagnoser, men det er verdt å ha i minnet for din del.

[/quote]


Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Tøffetom, vi bor 5 timer fra Bergen, så jeg må dessverre takke nei til ditt tilbud, men kanskje vi kan treffes en gang jeg er i Bergen. Her skulle det vært et smilefjes , men det er visst ikke lov her har jeg lest et sted.
Vis hele sitatet...
Fant du den regelen sammen med forbudet mot avsnitt?