Jeg kan være ganske negativ selv til tider, å enkelte har gitt uttrykk for at det er slitsomt. bryr meg ikke lenger egentlig, gjør det ubevisst.

Men det fikk meg til å reflektere over flere personer jeg har gått på skole med, for det er enkelte personer som virkelig er negative hele tiden, men folk syntes det er "gøy" og de har en magnetisk appell som gjør dem ønskelig å være sammen med.

Hver eneste gang de skal gjøre noe så spyr de ut negativitet og er høylytt når de viser hvor dritt lei de er alt.
Men nesten alle, inkludert megselv får masse gode følelser av dette oppgulpet og bare nyter samvær med dem.

Hvorfor kan noen spy ut negativitet og frustrasjon, som blir satt pris på.
Men hvis jeg er negativ eller forbanna på noe helt tullete, så fyller det rommet med dårlig energi og folk blir sliten?

Noen som kjenner til typen? Hva er det de gjør som fører til at negativiteten blir oppfattet positivt?

Hvis man har god humor og mye karisma kommer man unna med å være negativ.

Jeg er den typen du prater om.

Jeg er også en glasset er halvtomt, ikke halvfullt type. Men jeg vinkler inn negativiteten min og klagingen min med humor, lidenskap (når jeg hater noe så kommer det fra hjertet) og et ekspressivt kroppspråk. Så de fleste synes faktisk at det er morsomt å høre på når jeg har en "rant" om noe jeg ikke liker.

Er jo selvsagt noen folk som synes jeg er slitsom, og jeg har prøvd å hive på meg en maske å tvinge meg selv til å bli mer positiv. Men den masken faller fort av.

For min del så er overpositive mennesker langt mer slitsomme enn de som er litt negative.