Vet veldig godt at man må gjøre en innsats selv og det må jeg bare gjøre, for jeg får ikke mer hjelp i psykiatri, har heller ikke økonomi til å gå privat. Det som gjør meg deppa er at jeg ikke ser resultater av det jeg gjør, selv på lang sikt. De få tingene jeg har fått til her i livet klarte jeg bare en stund før de gikk skeis. Ingen forventer lenger noe av meg. Jeg sliter når jeg blir satt i sosiale sammenhenger. Jeg våkner opp om morningen med angst over hvordan livet mitt er og at jeg gjør for lite. Likevel klarer jeg ikke. Selv om jeg prøver å ta dag for dag så sklir det ut og jeg blir så stressa. Livet føles alt for stort og alt for klaustrofobisk på en gang. Får ofte uvirkelighetsfølelse som overvelder meg. Hater virkelig dette og er redd for å miste meg selv. Ikke redd for å skille meg ut men jeg vil ikke bli enstøing heller. Jeg er en som trenger mennesker i livet mitt, men sånn ting er nå er jeg redd for at jeg heller mister. Er det håp for meg å finne roen og trives med meg selv?
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå