Vel det første foreldre vil tenke er at det gjelder noe kriminelt. Så vil hodet fylles opp med alle slags tanker om hva som kan være grunnen til telefonsamtalen/brevet fra snuten. Vold, narkotika, smugling, tyveri, fyllekjøring, underslag, voldtekt eller drap kanskje?

Om det da bare gjelder en liten fyrings så kanskje ikke reaksjonen så ille som en ville trodd? Husk at foreldre er flinke til å se for seg det aller verste, og om de har sett et brev fra snuten og likevel klart å ikke åpne det så vil de ha rukket å tenke og se for seg allverdens elendighet.

Jeg har fått noen brev fra politiet de siste to årene, og hver gang står det som nevnt ovenforr "POLITIET" i store svarte blokk-bokstaver. Prøv å finn ut når posten leveres hos dere kanskje, vi får vår mellom 01-03 hver natt.

Får du brev fra politiet har de store blokkbokstaver utenpå konvelutten. Hvorfor fikk du dette brevet? Jo du er innkalt som vitne i en voldssak på byen, ikke værre enn det. Men, etter hva du skrev til svar fra en annen kar her:

Eller bare fortell foreldrene dine sannheten? Er du siktet KAN det jo hende at du får en reaksjon og da kan det være like greit at foreldrene dine spiller på lag med deg!

Du kjenner ikke foreldrene mine


Hva gjør du om de faktisk åpner brevet? Nå kjenner ikke jeg til alvorlighetsgraden i saken, men kanskje det lureste er å spille med åpne kort?

Dere er så konkrete. Er det virkelig så enkelt som å finne en forklaring på konvolutten, så skjønner ingen noe?

La oss tenke oss at jeg er din (trådstarters) mor. Dette brevet fra politiet kommer. Det står POLITIET med store bokstaver på konvolutten, og jeg har ikke tenkt noe videre over det fordi det kan være alt mulig. Men når du kommer hjem husker jeg brevet og sier at "det ligger et brev fra politiet på kommoden i gangen!". Jeg er litt spent og forventer en oppdatering om innholdet når det er åpnet.

Vanligvis er du ikke så ivrig etter å åpne post, det hender den blir liggende i flere dager før den blir åpnet, og konvolutten blir gjerne revet opp i gangen eller på kjøkkenet mens du glaner inn i kjøleskapet og ser etter noe å drikke. Men denne gangen griper du konvolutten, og fosser avgårde inn på rommet for å åpne alene. Eller kanskje du ikke fosser. Du står med konvolutten i hånda og kikker i kjøleskapet og prøver å late som om alt er normalt før du går på rommet for å åpne konvolutten. Men De Spesielle Mammaantennene har allerede vært aktivert, og det er sikkert at du på dette tidspunktet gjør noe som får alarmen til å gå. Fra nå av, siden du har fått brev fra politiet og har gjort et eller annet litt annerledes enn du pleier, er De Spesielle Mammaantennene stilt på "ekstra følsom og på vakt" og du har egentlig ingen sjanse hvis du skulle prøve deg på en løgn. Ja, du kan lyve og forsøke å lure meg, og jeg vil selvfølgelig ikke vite nøyaktig hva du lyver om, men jeg vil vite at du lyver. Helt sikkert!

Og der kommer du altså ut igjen for å forklare brevet. "Innkalt som vitne" eller "Fra hittegodskontoret". Og siden De Spesielle Mammaantennene er stilt på følsom vet jeg at du juger med en gang. Du virker bare for rolig, for avvæpnende, for likegyldig, snakker for fort eller for sakte, ser meg for mye eller for lite i øynene - et eller annet er det, og jeg ser det. Jeg har tross alt gransket alle nyanser av deg i nærmere 20 år. Som oftest med stoltet, må jeg legge til, men akkurat nå blir jeg bekymret.

Men så vil jeg jo ikke si rett ut at jeg tror du juger. Du tror du kan lure meg, og jeg lar deg som oftest tro det. Dessuten er du jo myndig. Så jeg later som om jeg tror deg etter noen oppfølgingsspørsmål. Og jeg tenker at sannheten dukker nok opp etterhvert, og jeg bestemmer meg for å følge med i tilfelle gullungen trenger hjelp til noe. For noe litt alvorlig må det jo være når du vil holde det skjult? Og jeg grubler på hva du lyver om, og håper at du bare har pissa på offentlig sted og ikke slått ned noen i drosjekøa. Noen ganger kan fantasien bli verre enn virkeligheten, og det kan til og med hende at jeg kikker litt innom rommet ditt en gang du er borte, bare for å se om brevet tilfeldigvis ligger fremme på skrivebordet. Noe det ikke gjør, og det gjør meg enda mer sikker på at det var noe med det der brevet... Tross alt ligger det meste annet og slenger på det der rommet.

Jeg venter og vet at sannheten nesten alltid dukker opp til slutt.

Om kanskje 20 år, når du har din egen lille pode som står der og tror han lurer deg, "Nei, det er ikke min snus, jeg bare har den i lomma fordi Fredrik ikke kunne ta den med hjem selv", og du later som om du tror på ham fordi det er enklest sånn og du vil gi poden følelsen av at du stoler på ham og at han har et privatliv.. Da skjønner du det.

Den enkleste løsning: si at du urinerte offentlig.
Sekundært; vitne til slåsskamp.

Du kan kanskje stokke om fordi du bør ha en anelse om hvor lette de er å lure.

Men du mener kanskje at foreldrene dine ikke gå god for en slik forklaring ?

At du slo til en fyr (nevnt over) er et dårlig forslag, dette kan henge med deres bilde av deg for alltid ("dette hadde vi aldri trodd om han")

Til syvende og sist så er det uhørt å åpne andre post. Vil de ikke tro deg så får du bare la dem være mistenksomme.

Husk også at det med å være vitne til slåsskamp lett kunne helt i virkeligheten. Tror du de ville se brevet da ?