(Forumet "reise" virket til å passe best, siden det handler om å finne en ny plass, håper tråden har kommet på rett plass.)
Jeg har kommet til et punkt i livet mitt der jeg må gjøre en drastisk endring.
Må reise bort, starte på nytt.
Det er eneste mulighet jeg kan se nå.
Jeg er ikke flink til å dele hvordan jeg har det, men jeg skal prøve etter beste evne, slik at dere kan forstå og hjelpe på best mulig måte.
Utfordringene i livet mitt startet i en alder av 4 år da min far begynte å drikke, han ble alkoholiker på fulltid. Min eldre bror begynte å ruse seg flere år senere og ble også narkoman på fulltid.
Min barndom har derfor vært preget av konstant utrygghet, skumle, til tider livsfarlige situasjoner og jeg måtte bli voksen før jeg rakk å være barn.
Jeg har slitt med angst siden jeg var i barnehage alder, selv om jeg ikke skjønte hva det var før jeg var mye eldre.
Kort forklart så har oppveksten min med disse to personene ført til at jeg som 20 åring lever et meget isolert liv, jeg har gått til psykiatrisk behandling i et år nå, det er stort sett det eneste jeg gjør.
Etter et år med behandling har jeg fått litt mer klarhet i hva jeg sliter med:
-Panikkanfall
-Generell angstlidelse
-Helseangst
-Bakterieangst
-Agorafobi
-Depresjon
-PTSD
-Personlighetsforstyrrelse
Nå lever jeg med min mor, og to søsken, de er også preget etter alle disse årene med helvette, men de fungerer mye bedre i samfunnet enn meg.
De går på skole og jobber, er sosiale og lever relativt normalt.
Det er litt vanskelig å forklare, men jeg føler jeg lever i et parralelt univers som de, og folk rundt meg. Det kjennes ut som jeg lever i helvette.
Ting som folk setter pris på og som er helt dagligdags, som venner, fester, jobb, sosiale sammenkomster, ta bussen, gå på butikken osv, det kjennes helt unaturlig ut for meg, jeg får så mye angst at kjennes ut som jeg skal dø.
Jeg lever fortsatt i huset der jeg har opplevd veldig mye vondt, og med det følger daglige PTSD flashbacks og triggere. En bil som kjører forbi eller stopper utenfor, noen som kommer inn inngangsdøra, noe som detter i bakken, noen som roper, løping innendørs, folk som stresser. Alt dette og mer utløser det.
Dette kan ikke fortsette, jeg har levd hele mitt liv uten å føle meg trygg, på plass, lykkelig, elsket, tatt vare på. Jeg må bort, jeg må starte på nytt.
Jeg vet ikke hvor, eller hvordan, men jeg må bort. Enten til en ny by eller til et nytt land. Jeg får i dag Arbeidsavklaringspenger fra NAV, dette er vell på 7000 i måneden eller noe sånt, ikke nok til å leve av i Norge kanskje?
Har jeg rett på noe uføretrygd eller noe lignende når jeg ikke kan jobbe?
Jeg tror mye av mine plager er stedbunnet, de holdes ved like ved å bo her, i dette huset, i dette nabolaget, rundt gamle "venner" som jeg ikke har lyst å møte på gata.
Derfor vil jeg prøve å starte på nytt en annen plass, kanskje reise dit på ferie først, bare for å se hvordan det er, så leie noe.
Etterhvert prøve å integrere meg i samfunnet som en ny person.
Jeg skjønner det kan være vanskelig å skjønne sammenhengen i det jeg skriver og at kanskje en del ting mangler, men jeg får så mye angst av å sitte skrive dette at jeg har vanskelig for å konsentrere meg.
Gjerne spør om ting, lettere å svare på spørsmål, enn å finne ut alt selv.
Jeg har kommet til et punkt i livet mitt der jeg må gjøre en drastisk endring.
Må reise bort, starte på nytt.
Det er eneste mulighet jeg kan se nå.
Jeg er ikke flink til å dele hvordan jeg har det, men jeg skal prøve etter beste evne, slik at dere kan forstå og hjelpe på best mulig måte.
Utfordringene i livet mitt startet i en alder av 4 år da min far begynte å drikke, han ble alkoholiker på fulltid. Min eldre bror begynte å ruse seg flere år senere og ble også narkoman på fulltid.
Min barndom har derfor vært preget av konstant utrygghet, skumle, til tider livsfarlige situasjoner og jeg måtte bli voksen før jeg rakk å være barn.
Jeg har slitt med angst siden jeg var i barnehage alder, selv om jeg ikke skjønte hva det var før jeg var mye eldre.
Kort forklart så har oppveksten min med disse to personene ført til at jeg som 20 åring lever et meget isolert liv, jeg har gått til psykiatrisk behandling i et år nå, det er stort sett det eneste jeg gjør.
Etter et år med behandling har jeg fått litt mer klarhet i hva jeg sliter med:
-Panikkanfall
-Generell angstlidelse
-Helseangst
-Bakterieangst
-Agorafobi
-Depresjon
-PTSD
-Personlighetsforstyrrelse
Nå lever jeg med min mor, og to søsken, de er også preget etter alle disse årene med helvette, men de fungerer mye bedre i samfunnet enn meg.
De går på skole og jobber, er sosiale og lever relativt normalt.
Det er litt vanskelig å forklare, men jeg føler jeg lever i et parralelt univers som de, og folk rundt meg. Det kjennes ut som jeg lever i helvette.
Ting som folk setter pris på og som er helt dagligdags, som venner, fester, jobb, sosiale sammenkomster, ta bussen, gå på butikken osv, det kjennes helt unaturlig ut for meg, jeg får så mye angst at kjennes ut som jeg skal dø.
Jeg lever fortsatt i huset der jeg har opplevd veldig mye vondt, og med det følger daglige PTSD flashbacks og triggere. En bil som kjører forbi eller stopper utenfor, noen som kommer inn inngangsdøra, noe som detter i bakken, noen som roper, løping innendørs, folk som stresser. Alt dette og mer utløser det.
Dette kan ikke fortsette, jeg har levd hele mitt liv uten å føle meg trygg, på plass, lykkelig, elsket, tatt vare på. Jeg må bort, jeg må starte på nytt.
Jeg vet ikke hvor, eller hvordan, men jeg må bort. Enten til en ny by eller til et nytt land. Jeg får i dag Arbeidsavklaringspenger fra NAV, dette er vell på 7000 i måneden eller noe sånt, ikke nok til å leve av i Norge kanskje?
Har jeg rett på noe uføretrygd eller noe lignende når jeg ikke kan jobbe?
Jeg tror mye av mine plager er stedbunnet, de holdes ved like ved å bo her, i dette huset, i dette nabolaget, rundt gamle "venner" som jeg ikke har lyst å møte på gata.
Derfor vil jeg prøve å starte på nytt en annen plass, kanskje reise dit på ferie først, bare for å se hvordan det er, så leie noe.
Etterhvert prøve å integrere meg i samfunnet som en ny person.
Jeg skjønner det kan være vanskelig å skjønne sammenhengen i det jeg skriver og at kanskje en del ting mangler, men jeg får så mye angst av å sitte skrive dette at jeg har vanskelig for å konsentrere meg.
Gjerne spør om ting, lettere å svare på spørsmål, enn å finne ut alt selv.