Ja, hvorfor er det så kjipt å være forelska? Har lite erfaring med følelsen, og aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Det er jo nesten bare dritt
En ting er at personen er uforskammet vakker, herlig frilynt, åpen, og ubevisst sin egen intelligens - Jeg blir glad som en liten hund når jeg ser hen, og jeg smiler hele tiden når jeg tenker på hen. Noe som er hele tiden. Så går jeg rundt med et stort smil omtrent hele dagen, hver dag. Det er jo fint.
Men så ligger tvilen alltid i bakgrunnen. Det er vanskelig å ikke gjøre noe med det jeg kjenner, og minst like vanskelig å forestille seg å gjøre noe med det. Liker hen meg? Hva er jeg for hen? Hva risikerer jeg hvis jeg tar et skritt videre? Hva risikerer jeg hvis jeg ikke gjør noe? Hvem er jeg for hen?
Alle spørsmålene som gnager i meg gjør at jeg lider i en nesten ulykkelig forelskelse (Som ville eksplodert i en euforisk sinnstilstand hvis det ble gjengjeldt).
Jeg tror det største problemet mitt nå er at jeg ikke klarer å slappe av med det. Og jeg tror at jeg ikke klarer å være tydelig med hen heller? (Men kanskje skinner det gjennom for alle andre enn meg, jeg aner ikke!)
Jeg tror at fordi det koster meg så mye energi (alle tankene, alle vurderinger, alle oppveiinger, fram og tilbake) å sende en melding eller å snakke om et tema med hen, så ligger det mye mer i det for meg enn det kan oppfattes for hen. For eksempel kan "du er herlig å være sammen med" bety veldig mye når det kommer fra meg, men det kan jo like gjerne virke helt overfladisk og bare "hyggelig sagt" når det oppfattes av hen.
Så er jeg redd for at dersom jeg tar det et skritt videre, blir det bare masete og "needy". Det liker jo ingen. Unntatt meg da, jeg hadde digget det hvis det var så åpenbart at hen likte meg tilbake.
Det er en annen ting: Man leser og hører om "spillet" og hvordan man ter seg rundt mennesker man fatter interesse for - Men det har jeg aldri skjønt eller likt. "Spille kostbar" eller "legg ut agnet" passer ikke for meg, jeg skulle ønske alt var mer rett fram.
Liker man noen, så liker man noen. Jeg kan avfeie noen som nesten åpenbart liker meg, men da sørger jeg for å være tydelig tilbake. "Nei" liksom. Men gjør alle det? Og kan jeg se hvordan det oppfattes av den andre? Som hypotetisk mottaker av kalde avvisninger ser jeg at alt kan tolkes i beste mening (for meg) fordi jeg ønsker så sterkt, selv om avvisningen kanskje er tydelig nok for avsender.
Jeg er helt sikker på at hen har skjønt at jeg er mer enn betatt, men samtidig er det mange ting som kan gjøre at hen ikke (vil/tør/klarer?) ser det. Jeg går godt over ens med mange, og kan være overfladisk hyggelig med folk jeg må omgås hyppig, og det kan tenkes at hen opplever meg som bare det. (Fordi jeg er feig)
Så er det enda flere spørsmål som melder seg: Spiller hen kostbar, spiller hen "spillet" fordi det er det som "er meningen", eller er hen bare ikke veldig interessert tilbake? Jeg kan ikke vite hva hen tenker, og jeg kan ikke spør heller, for det bryter jo så klart med "spillet"s regler. Da blir jeg needy og desp med en gang.
Oppå dette er jeg litt eldre, i en annen posisjon og situasjon i livet. Jeg vil nødig sette hen i en ubehagelig situasjon, som jeg ikke vet om hen er moden nok til å takle på en fornuftig måte. Samtidig er hen voksen, og ansvarlig for egne følelser også, så jeg er litt i villrede.
Hva kan jeg gjøre? Hva bør jeg gjøre og ikke gjøre? En ting er å få tankene ned på papir (eller på nett), det hjelper meg litt, men hva er dine umiddelbare tanker? Ikke vær grei, jeg tåler veldig fint å bli slått i trynet.
Hva har du selv gjort, hvordan har du selv taklet liknende situasjoner? Hvilke råd har du til meg? Mest av alt vil jeg klare å slappe av litt, men aller mest vil jeg så klart at hen skal dukke opp her med sin herlige latter og sjarm
Gi meg tips til ting jeg kan ha kontroll over
En ting er at personen er uforskammet vakker, herlig frilynt, åpen, og ubevisst sin egen intelligens - Jeg blir glad som en liten hund når jeg ser hen, og jeg smiler hele tiden når jeg tenker på hen. Noe som er hele tiden. Så går jeg rundt med et stort smil omtrent hele dagen, hver dag. Det er jo fint.
Men så ligger tvilen alltid i bakgrunnen. Det er vanskelig å ikke gjøre noe med det jeg kjenner, og minst like vanskelig å forestille seg å gjøre noe med det. Liker hen meg? Hva er jeg for hen? Hva risikerer jeg hvis jeg tar et skritt videre? Hva risikerer jeg hvis jeg ikke gjør noe? Hvem er jeg for hen?
Alle spørsmålene som gnager i meg gjør at jeg lider i en nesten ulykkelig forelskelse (Som ville eksplodert i en euforisk sinnstilstand hvis det ble gjengjeldt).
Jeg tror det største problemet mitt nå er at jeg ikke klarer å slappe av med det. Og jeg tror at jeg ikke klarer å være tydelig med hen heller? (Men kanskje skinner det gjennom for alle andre enn meg, jeg aner ikke!)
Jeg tror at fordi det koster meg så mye energi (alle tankene, alle vurderinger, alle oppveiinger, fram og tilbake) å sende en melding eller å snakke om et tema med hen, så ligger det mye mer i det for meg enn det kan oppfattes for hen. For eksempel kan "du er herlig å være sammen med" bety veldig mye når det kommer fra meg, men det kan jo like gjerne virke helt overfladisk og bare "hyggelig sagt" når det oppfattes av hen.
Så er jeg redd for at dersom jeg tar det et skritt videre, blir det bare masete og "needy". Det liker jo ingen. Unntatt meg da, jeg hadde digget det hvis det var så åpenbart at hen likte meg tilbake.
Det er en annen ting: Man leser og hører om "spillet" og hvordan man ter seg rundt mennesker man fatter interesse for - Men det har jeg aldri skjønt eller likt. "Spille kostbar" eller "legg ut agnet" passer ikke for meg, jeg skulle ønske alt var mer rett fram.
Liker man noen, så liker man noen. Jeg kan avfeie noen som nesten åpenbart liker meg, men da sørger jeg for å være tydelig tilbake. "Nei" liksom. Men gjør alle det? Og kan jeg se hvordan det oppfattes av den andre? Som hypotetisk mottaker av kalde avvisninger ser jeg at alt kan tolkes i beste mening (for meg) fordi jeg ønsker så sterkt, selv om avvisningen kanskje er tydelig nok for avsender.
Jeg er helt sikker på at hen har skjønt at jeg er mer enn betatt, men samtidig er det mange ting som kan gjøre at hen ikke (vil/tør/klarer?) ser det. Jeg går godt over ens med mange, og kan være overfladisk hyggelig med folk jeg må omgås hyppig, og det kan tenkes at hen opplever meg som bare det. (Fordi jeg er feig)
Så er det enda flere spørsmål som melder seg: Spiller hen kostbar, spiller hen "spillet" fordi det er det som "er meningen", eller er hen bare ikke veldig interessert tilbake? Jeg kan ikke vite hva hen tenker, og jeg kan ikke spør heller, for det bryter jo så klart med "spillet"s regler. Da blir jeg needy og desp med en gang.
Oppå dette er jeg litt eldre, i en annen posisjon og situasjon i livet. Jeg vil nødig sette hen i en ubehagelig situasjon, som jeg ikke vet om hen er moden nok til å takle på en fornuftig måte. Samtidig er hen voksen, og ansvarlig for egne følelser også, så jeg er litt i villrede.
Hva kan jeg gjøre? Hva bør jeg gjøre og ikke gjøre? En ting er å få tankene ned på papir (eller på nett), det hjelper meg litt, men hva er dine umiddelbare tanker? Ikke vær grei, jeg tåler veldig fint å bli slått i trynet.
Hva har du selv gjort, hvordan har du selv taklet liknende situasjoner? Hvilke råd har du til meg? Mest av alt vil jeg klare å slappe av litt, men aller mest vil jeg så klart at hen skal dukke opp her med sin herlige latter og sjarm
Gi meg tips til ting jeg kan ha kontroll over