I dagens utgave av dagbladet kommer det frem at norske elever gjør det dårligere i matematikk.

Er det elevene eller lærerne som er problemet?

Jeg var 19 år når jeg kom inn på allmenfaglig påbygning, og jeg trodde jeg hadde gode matematikkunskaper. Har bestandig gjort godt i dette faget, men ikke før den første matematikktimen min dette året kunne jeg se hvor dårlig jeg - og resten av klassen faktisk var.

Læreren introduserte ikke seg selv; hun kom bare rett inn og skrev opp en lang oppgave på tavlen og ba alle regne seg frem til svaret. Så smarte som vi var, alle 24 i klassen, så klarte vi å komme frem til 18 forskjellige svar. Er ikke det fantastisk?

Det skal sies at jeg fikk opp øynene og husker dette øyeblikket som det var i går, og problemet vårt var nettopp det jeg tror er problemet her. Jeg har tilogmed testet matematikklæreren jeg hadde på ungdomskolen med den enkleste problemstillingen du kan få, og han svarte feil; "dette har ikke du lært av meg!" - nei, det skal være sikkert.

Hva er det jeg snakker om? Jo, regnerekkefølge. Matematikk leses ikke som en tekst: fra venstre til høyre, men etter et bestemt rekkefølge og formler for gitte problemstillinger. Dersom man kan regnerekkefølge, så er det meste en dans på roser.

1. Potenser
2. Parenteser
3. Multiplikasjon og divisjon
4. Addisjon og subtraksjon

Problemstillingen jeg ga til læreren min fra ungdomskolen var 2 + 2 * 2, og svaret jeg fikk tilbake var 8. Dere kan selv gi denne problemstillingen til deres nærmeste og se hva dere får til svar.

Hvis dere er usikre kan dere trykke her for å få svaret.

Mye av problemene er antall elever per lærer, ofte er det 30 elever på 1 lærer som kan gjøre det vanskelig å hjelpe de svake og samtidig gjøre det utforderene for de sterke elevene.
Så er det alltid noen klovner som ikke har tenkt og gjøre noe og heller finne på tull/bråke som går utover resten av elevene.

Det er korrekt.

Ikke engang riktig.

PEMDAS - Please Excuse My Dear Aunt Sally. Parenteser, eksponenter, multiplikasjon, divisjon, addisjon, subtraksjon.

Det er vel heller det at ingen orker å følge med, uten at de bråker av den grunn.

Også er det jo det at om man ikke følger med i en mattetime, så sitter man der som et spørsmål i neste time (og gjerne resten av kapitlet)

Jeg tror det er holdningen til elevene som er litt av problemet, alle har den holdningen om at matte er så kjedelig og algebra(bare et exempel) er så vanskelig osv.

Et annet stort problem er måten lerere forklarer oppgaven på. Alle lerere jeg har hatt i matte har bare vist hvordan man løser en oppgave og gir oss 10 lignende oppgaver vi skal gjøre i løpet av timen eller i lekse. de forklarer ikke hvordan svaret blir slik det er eller hvordan det funker.

For og komme med et exempel:
Algebra er vell noe de fleste lærer fra ungdomsskolen, og kansje tilogmed i slutten av barneskolen. men jeg ser at mange sliter veldig med algebra. jeg skjønte ikke hva algebra var før jeg startet med programering og skjønte at bokstavene bare var variable tall, noe jeg aldri lærte på skolen før andre året VGS da vi sluttet med algebra.
Hvis læreren hadde sagt at "X" er bare et variabelt tall, isteden for en oppgave med: "2+2=X" løs den og 5 til før timen er ferdig hadde alt gått så mye enklere.

Det er rett og slett for mange lerere som er elendige til og forklare hvorfor det er slik det er og heller velger og bare løse oppgavene for oss.

Det var ikke jeg som fant opp huskeregelen, ikke klag til meg.

Hvordan skal man forenkle dette uttrykket uten å regne ut parantesene før eksponentene?

(2+3)^(1+2)

Tror du husker litt feil her.

Latterlig forenkling på ett komplisert problem. Dette har mye med lærerkvalitet, hvordan skolen er bygd opp (lærererne har mye administrativt ansvar), sosiologiske grunner (dårlig skolekultur i Norge sammenlignet med østlige land for eksempel).

Mange lærere som har deltatt i debatten klager over at de må bruke myee tid på planlegging av turer, rapporter, foreldremøter osvosvosv istedet for å fokusere på å lære bort. Samtidig er det ingen hemmlighet at læreryrket har for lav status i Norge. Direkte quote fra ingeniørstudenter jeg var på vorspiel med for ikke lenge sia "jaja, får jeg for dårlige karakterer, får jeg vel bare bli lærer".

Problemet kommer av to ting slik jeg ser det.
1. Man har på læreplanen at man skal pugge formler istedenfor å forklare godt hvorfor det er som det er. Jeg vet ikke med dere, men på barneskolen ble vi bedt om å pugge v = s*t "pyramiden". Jeg mestret aldri denne, hatet den med lidenskap - helt til jeg fikk den forklart. Da kunne jeg enkelt resonnere meg frem. På Siv.Ing. studiet jeg går idag har jeg knapt pugget en formel, da man lærer å tenke istedenfor å kopiere. Slik detter formler og følger av antagelser ut. Det er [i]dette vi må legge opp grunnskolen til å lære.[/I

2. Elever er alt for late. Herregud så late og kravstore elever er. Er det mangel på krav hjemmefra eller seg selv vet jeg ikke. Gjennom hele min skolegang så jeg en kombinasjon av begge - der det var greit å sitte og sutre istedenfor å prøve. Elever møter opp for å bli lært, ikke for å lære. Forstår man ikke forskjellen mellom disse to, så er man en del av problemet. At en lærer er dårlig, så betyr ikke det automatisk at man skal gi opp. Da prøver man på egenhånd, diskuterer med sine likemenn, så finner man alltid ut av det.

For øvrig er problemet i tråden et ikke-problem hvis dere husker hva gange faktisk betyr. 2*2 = 2+2. 2*7 = 2+2+2+2+2+2+2. Altså trenger man ikke å pugge noen regnerekkefølge, bare huske at gangetegnet kun er en kortere måte å skrive "tallet + tallet + tallet" etc. Det verste jeg ser er PEMDAS og andre regler, da det gir null forståelse og du må huske en regel, istedenfor å forstå hva som faktisk står der. Det er en bjørnetjeneste av uante dimensjoner vi sender skoleelever ut på når det gis slike huskeregler.

Tror ikke du trenger å sende inn noen klage. Når jeg tenker over det, er begge deler like riktig. PEMDAS = EPMDAS.

Flaut å bli forvirret av dette etter flere år med matematikkstudier

Uten at jeg helt forstår om du ønsker videre diskusjon eller simpelthen å opplyse om regneartenes prioritet, så kan jeg bekrefte at dette er underkomunisert i skolen.

Så på tallene nå, og er det virkelig så ille? Så vidt jeg vet teller ikke disse prøvene på standpunkt, og følgelig leser vel de færreste noe særlig til disse prøvene. Har selv alltid hatt 5/6 i matte, men gjerne scoret lavere på slike prøver - siden de aldri ble prioritert.

Tror du er inne på noe vesentlig her. Går også siving, og har fått høre utallige ganger at lærere på høyere utdanning må bruke tid på å avvende studenter fra regeltenkingen som ofte blir praktisert på grunnskole og videregående, før man kan begynne å gå inn på logikken og faktisk forstå hvordan ting henger sammen.

Problemet er at "det som ikke alle kan lære, skal ingen lære". Det er sånn skolen fungerer i dag.
Det er de som faller bak som får hjelp videre, INGEN andre.

Well, what?

Likhetsskolen er noe som har blitt tatt opp og diskutert utallige ganger i media. Alle elevene skal være like flinke. De flinkeste får ikke nok utfordringer og får ikke hjelp til å bli bedre.

Det er et ganske langt steg fra det utsagnet og til påstanden om at ingen (les: INGEN) andre enn de svakeste elevene får hjelp.

Noen setter ting mer på spissen enn andre. Det er vel ikke noe nytt i diskusjoner på internett?

Som regel blir ikkje dei flinkaste elevane utfordra på nye område. Det kan vere ganske irriterande blåse igjennom eit heilt kapittel med altfor enkle oppgåver berre fordi det er "lekser".

Er det ikke sånn at begrepet enhetsskolen blir bevisst misforstått av politikere som ønsker å gjøre endringer? Er det virkelig sånn at det i all hovedsak er de svakeste elevene som får ekstrahjelp og at de flinkeste sitter og gjør ingenting fordi de ikke får utfordringer? Hver gang man diskuterer dette så kommer folk med sine personlige erfaringer og de er i praksis ikke verdt noe som helst så lenge man ikke finner ut hvordan skolen faktisk fungerer. Anekdoter om at "i min klasse så er det sånn og sånn" er egentlig likegyldige så lenge man ikke forsker på hva som egentlig skjer. Alle vet også at det varierer enormt mellom lærer til lærer, samt mellom skole og skole fordi enkelte skoler har ressurser til å ansette flere spesiallærere enn andre skoler.

Jeg tror problemet både er at blårussen har innført målstyringssystemer i skoleverket som tvinger lærerene til å bruke mye tid og krefter på dokumentasjon og rapportskriving i stedet for læring, samt at det norske samfunnet i dag er slik at det i svært liten grad er noen som faller utenfor siden velferdsstaten fremdeles er relativ sterk. Dette vet norske skoleelever og mange av dem velger dermed å ikke anstrenge seg litt ekstra fordi de vet at de blir tatt hånd om uansett hva som skjer med dem.

Utfordringen blir å finne gode systemer som kombinerer velferdstaten og fellesskapsløsninger med at det skal være vits i å lære seg matte og andre "vanskelige" fag.

Stemmer det. Flinke elever får som regel bare flere av de samme oppgavene, og blir ikke utfordret med nytt pensum. Dette fører naturlig nok til at de fort går lei.

Det er ikke virkemiddelet jeg vil til livs i seg selv, men holdningen til dagens skole. Utsagn som dette er lette å kaste rundt, men bidrar i liten grad til konstruktiv diskusjon. Selvfølgelig er det mye som kunne vært bedre med skolen, selvfølgelig er det mye å ta tak i, men foruten å være regelrett feil er utsagnet også en fornedrelse til alle som jobber i skole og daglig kan attestere at dette ikke er tilfellet.

Det kommer vel aldri til å skje så lenge man streber etter likhet i alle samfunnets lag? Ergo må man faktisk tillate større forskjeller i samfunnet? Selvsagt samtidig som man ivaretar de med minst ressurser.

Jeg opplevde selv det som "alle andre" også forteller om. De flinkeste i klassen endte opp med rollen som hjelpelærer for alle som var midt på treet, mens læreren måtte fokusere på de svakeste. Nå er dette, som DonTomaso sier, ikke noe man kan ta som representativt, men det later likevel til å være noe veldig mange opplever.

Jeg har stor forståelse for problematikken rundt dette. Poenget mitt er at enkelte fremlegger det som en nedfelt norm, nærmest noe den enkelte skole og lærer strekker seg etter. Påstanden er at undervisningen legges opp til minste felles multiplum. Realiteten er at svake elever som angivelig trekker ned nivået har et helt annet støtteapparat rundt seg og i svært liten grad er toneangivende for klassens progresjon. Undervisningen blir lagt opp etter læreplanen. Fremdriftstempoet styres etter feedback fra klassen som helhet.

Jeg tror et av de største problemene for norske barn og ungdommer er at de er for vant til lettvint og rask underholdning, og at de ikke har utholdenheten som skal til for å bli gode i matte. Det må litt blod, svette og tårer til for å bli skikkelig god, og innsatsen er nok dessverre laber for veldig mange.

http://www.nrk.no/norge/orker-ikke-j...tte-1.11394480

Jeg er dessverre kjent med problemstillingen. Poenget mitt var aldri at de flinkeste elevene fikk nødvendig stimuli. Jeg tar et helt konkret oppgjør med oppfatningen om at det er de svakeste elevene som er toneangivende. Lærer forholder seg til det jamne nivået i klassen. De svakeste elevene har både assistenter, hjelpelærere og blir i ekstreme tilfeller trukket ut av undervisningen med egen IOP. Denne ordningen har dessverre heller ingen soleklar oppfølging av eliteeleven ettersom lærer fremdeles må forholde seg til det jamne nivået i klassen, men dette er jo kun under tavleundervisningen. I arbeidstimer har elevene oppgavebøker med nivådeling, og flinke elever står fritt til å velge oppgaver fra høyeste nivå. I tillegg vil de ved henvendelse i arbeidsøktene få hjelp på sitt eget nivå på lik linje med andre elever på andre vanskelighetsnivå.

Jeg tror også innsats er alfa og omega. Alle kan ikke bli Einstein, men alle kan ace det lave matematikknivået vi har i norsk skole. Jeg har selv jobbet med flere såkalte "håpløse tilfeller" som aldri har oppnådd annet enn stryk, og kanskje en og annen heldig 2er. Ved hard jobbing, hvor de faktisk la ned en skikkelig innsats, klarte de faktisk forholdsvis fort å løfte seg noe helt ekstremt, og endte opp med 5ere og 6ere hele gjengen.

Igjen; ikke representativt. Men jeg har selv sett hvordan selv gråstein kan bli til gull, så jeg tror det er håp for alle. Opp gjennom alle mine år på skole, har de dårligste i matte det til felles at de ikke bruker mye tid på matte. Hadde de faktisk brukt mer tid, tror jeg det hadde sett mye bedre ut. Og hadde alle taklet pensumet bedre, kunne norsk skole også økt vanskelighetsgraden på pensum slik at vi kanskje IKKE hadde ligget på europabunnen når det gjelder mattekunnskaper.

Selvsagt med stort forbehold om de som faktisk har fått (og de som enda ikke har fått) diagnosen dyskalkuli og lignende. Det blir noe helt annet.

Tenkte det var på sin plass at jeg kastet meg inn i denne debatten.

Først og fremst. Jeg er mattelærer. På ungdomsskolen. Og jeg er ok. Ikke verdensmester, men jeg vet hva jeg driver på med. Kan til og med reglene for regnerekkefølge! Resultatene på PISA er nok en gang for dårlige og jeg har et par forslag til hva som kan være grunnen. Det kommer ingen revolusjonerende ting fra meg, men...

1) Lærerene må bli bedre. I dag er det slik at man kan undervise i matematikk med kun 30 studiepoeng og ståkarakterer. Det burde kreves minst 60 studiepoeng eller 30 studiepoeng med karakteren B eller bedre for å undervise i matte. I HELE grunnskolen. Vi må innse at matematikk er et fag med noen særegenheter som ikke andre fag har. Jeg begynte først å undervis matematikk etter å ha videreutdannet meg innen dette. Ville aldri vært mattelærer uten denne ekstra utdannelsen.

2) De flinkeste lærerne må ned i barneskolen. Det er ett fett hvor flinke lærerne på ungdomsskolen er. Hvis ikke elevene kan titallsystemet og grunnleggende matematikk når de kommer på ungdomsskolen vil de ikke klare algebraen uansett. De første elevene detter virkelig av i 6. klasse. Det er de elevene som ikke lærer gangetabellen i 5 klasse og derfor ikke får til delingsalgoritmen.

3) Elevene må endre innstilling og det er vi voksne som må hjelpe dem. Det er alt for mange som i dag soser bort skoletiden fordi det ikke stilles høyere krav til dem. Hverken fra skolen eller hjemme. Som andre nevner. Det er ingen trussel i Norge om at livet ditt går til helvete hvis du failer skolen. Det er synd. Vi har det nok for godt.

4) De flinke må løftes frem. Dette klager veldig mange over og selv om de fleste av dem tar feil ligger det en kime av sannhet i dette. Lærerene må våge å bruke litt av tiden sin på å motivere og hjelpe dem som som er ekstra flinke for å presse dem videre. Det er mulig, jeg gjør det.

5) Matte hver dag! Alle dager bør begynne med en time matte. Og mattelekse hver dag. Matte er et treningsfag. Man må jobbe jevnt og trutt for å se god fremgang!

Når dette er sagt. Mye positive resultater i PISA-undersøkelsen også! Godt å se at elevene i Norge merker forbedring i arbeidsmiljøet i timene. Systematisk satsing på dette har hjulpet.

Det her er viktig. Eg skulle gjerne hatt det her under heile min skulegang. Det hadde mest sannsynleg gjort høgskulematten litt enklare.

Mange gode tanker der Halalgeir. Men når det gjelder lærerne, så er det som oftest ikke fagkompetansen det står på. Du vil finne unntak, men de aller aller fleste kan matematikk mer enn godt nok. Det det skorter på er fagdidaktikken, altså hvordan man lærer bort et fag på best mulig måte.

Det du ikke skriver noe om, er hvor Norge feiler på tidlig spesialundervisning. Finland er jo landet vi ser til for god pedagogikk, og det ene, absolutt viktigste tiltaket jeg ser de gjør er tidlig og preventiv spesialundervisning. Der er det ikke et tap eller et stigmatisering at noen må ha hjelp. Spesialundervisningen settes inn allerede i 1. klasse når de ser noen henger etter, ikke på ungdomsskolen eller videregående når de henger så lenge etter at det er håpløst å hente inn etterslepet.

Vi må ha spesialpedagoger på barneskolene som med en gang noen sliter med noe kan ta de ut og hjelpe de med akkurat det de har vansker med å forstå der og da. Sørger vi for at alle får grunnkunnskapene i matematikk(og de andre fagene), opplever mestringsfølelse og at hver enkelt føler at de får utbytte av undervisningen; Da får man veldig mye gratis senere i skoleløpet.

Vel, jeg er ikke nødvendigvis enig i at pensumet bør endres. Det jeg lærte på lærerhøyskolen var godt nok det. De 60 studiepoengene som man kan ta på lærerhøyskolen er gode, det er bare alt for få som tar dem og de som bare tar 30 får for dårlige resultater. En lærer må være flink i dybden på det pensumet han skal undervise i pluss litt ekstra for å hjelpe de flinkeste. Lite poeng å få lærerstudenter til å fordype seg i emner som elevene selv aldri kommer borti. Jeg syns videreutdanningen i matte på lærerhøyskolen i Oslo gav meg et supert utgangspunkt til å bli en flink mattelærer. Det er opp til meg selv å virkelig bli det. Man må engasjere seg i det man underviser i.

Tar du dette fra et sted (kilder?) eller er det dine egne observasjoner og antagelser? For jeg har heller ikke kilder, men kan spytte inn mine egne observasjoner og antagelser, og det er at lærere generelt IKKE kan matematikk mer enn godt nok. Ja, de kan som oftest (men faktisk ikke alltid) løse alle oppgavene i faget, og kunne lett fått toppkarakter på eksamen i faget, men jeg har sett veldig lite evne til å forklare matematikken "bak" matematikken i det ene faget. Hvorfor reglene de lærer faktisk fungerer. Selv på barneskolen er det mange mattelærere som -- ja, kan plusse og gange, men -- ikke forstår hvorfor det de gjør fungerer. Halalgeir nevner kompetanse som punkt nr 1. Det er jeg helt enig i. Norske mattelærere er generelt for dårlige.

Nja, dette blir jo og også kun observasjoner, men både matte og fysikklæreren utleder formlene vi skal bruke i et kapittel (de fleste ihvertfall), og med unntak av fysikklæreren min som ikke alltid har hodet med seg, så kan de sakene sine veldig, veldig godt.

Derfor mener jeg at pensum bør endres slik at du kanskje ikke får et valg om du vil fordype deg eller ikke. Men samtidig ville det kanskje være mere interessant å vite om det er nivået til lærene eller hengivenheten til elevene, som er årsak til at sør korea gjør det så bra.

Er litt uenig i dette om det er poeng i å inneha kunnskaper som du ikke skal lære bort. Det har med forståelsen til læreren. Kan uten problem bruke foreksempel cosinus, sinus, tangens ( de uekte inversfunksjonene også), derivasjon. Men når man tar inn trigonometri og enhetsirkler med mer, blir det hele mye lettere. Både for å lære bort og for å forstå.

Det er ikke de beste eksemplene, men sitter med inntrykk om at lærene ikke kan bevise det de gjør. Og kan man ikke bevise det, ja da har man ikke den hele forståelsen for hva som egentlig skjer.

at det er noe galt med lærerne er HELT sikkert..

jeg har ikke så mye pent og si om de fleste av de jeg har vært så heldig og møtt i min grunnskolegang.. og den mengden hat og sinne jeg har ovenfor de ansvarlige er stort..

jeg er ikke en bråkmaker, og har vært godt over gjennomsnittet interessert i både vitenskap og denslags siden jeg hadde forutsetning for og forstå det, så det er ikke direkte min feil vil jeg si..


jeg var så "dårlig" i matte at på ungdomskolen ble jeg og noen andre tilbudt matte i separate timer, det var vel første gang jeg virkelig forsto noe i en mattetime, (vei, fart og tid sitter fortsatt den!)
der forklarte man hvorfor man gjør og tenker som man gjør i mattematikken.. og vi lærte så mye vi klarte, til og med de "utrolige" barna klarte og følge med...

men det varte ikke mer en noen mnd. så var det slutt på det, vet ikke hvorfor men tror det var penger det sto i.. (ikke tro at økte bevilgninger er løsningen, for det er det ikke!)

og så var det tilbake til den samme gamle smørja.. og der skjønte man ingenting igjen...




så når videregående ble påbegynt møtte jeg på en meget spesiell lærer som jeg har den dypeste respekt for. og han har min respekt for at han fortjener den..

plutselig blir man behandlet som mennesker og han er ærlig nokk til og si det som det er at vi (stort sett hele klassen) "ikkje kan en førbainna manskjit, og det e skremmanes! men der e håp" og at vi skulle ha livreddende førstehjelp i matematikk..

og så gikk det til at vi i flere måneder stoppet det ordinære pensumet helt og lærte grunnleggende matte tilbake til barneskolen, flere av oss for første gang.. og jeg skulle bare ønske jeg hadde møtt på noen som det fra første dag på barneskolen...



dette er ikke unikt for faget matte, men norsk og.. de trodde jeg var dyslektiker... men virkeligheten er at jeg har bare aldri lært rettskrivning og alt det, så når jeg var ferdig på skolen og begynte og skulle bruke norsk så måtte jeg lære meg det helt selv..

så selv den dag i dag roter jeg veldig med ord, er ikke det at jeg ikke kan formulere setninger eller sliter med fancye ord, men mere det at det ikke er lært som det skal, så det sitter ikke og da blir alt en kamp.. (sånn som og skrive dette)


så i min mening bør skolen tømmes for de SYKE mennesker som bare er der fordi det er en stabil og trygg jobb som gir dem mye fri, samt små mennesker og sjefe rundt slik at de kan føle seg bedre.. det i kombinasjon med barn som er ute av kontroll og ødelegger for andre med sin adferd.. det er ikke akkurat gode forutsetninger for og lære..

nå er det mange år siden jeg gikk på skolen men tror nokk ikke det har forandret seg så stort siden da.. men sånn er det når staten velsigner deg med sin gave av kunnskap.. takk skal du ha!

For å unngå misforståelser, hva mener du med mattelærere? Allmennlærere som bl.a. underviser i matematikk eller rene mattelærere? Grunnen til at jeg spør er at de som selv omtaler seg som mattelærere i all hovedsak er lektorer med hovedfag i matte/fysikk og således skal være formelt kompetente.

Jeg skylder på elevene. De tørr ikke å utfordre tankegangen om at det er teit å være god i matematikk, også gir de læreren all skylden for at de ikke kan matematikk. I dag har vi internett med et tonn av matematikkressurser tilgjengelig for alle som gidder. Problemet er at ingen gidder, fordi elevene ikke tar initiativ og tenker "faen, jeg vil ikke være ansvarlig for at Norge gjør det pinlig dårlig i matematikk.". Det er jo ikke engang vanskelig og enhver motivert elev med riktige ressurser kunne fullført matematikk i ungdomsskolen på ett år. Men neida, læreren har alltid skylda.

Her på freak er det selvfølgelig et hav av bitre vgs-elever som gjorde det dritt på ungdomsskolen og synes det høres fryktelig legitimt å skylde på alle andre enn seg selv.

Egentlig mener jeg dem som lærer barn matte fra begynnelsen av. Barneskolelærere, og delvis også ungdomsskolelærere. Hvis du er en av disse, og føler du ikke fortjener kritikken -- så gjelder den antageligvis ikke deg heller.

Som Halalgeir sier, så er det så enkelt å bli lærer uten dybdekompetanse. Jeg har selv to kompiser som snart er barneskolelærere, også i matte -- og disse er ikke noe flinke i matte i det hele tatt. Klart de fikser femteklassepensum selv, men jeg må si jeg er litt skeptisk når jeg vet hvor lite de forstår av teorien bak. Synd å si det.

Barneskolelærere som har alle fag, både heimkunnskap, KRL, matte og norsk. Får nesten litt assosiasjoner til statsrådssystemet hvor folk blir kastet fra å være forsvarsminister til helseminister til finansminister -- bare uten støtteapparatet. Det skal mye til å være god på alt. Og det er helt forståelig. Men det er en grunn til at så mange barn blir hengende etter et allerede slapt mattepensum i tidlig alder. Og man kan ikke bare klandre innsatsen og motivasjonen til et lite barn dersom læreren er udugelig.

Det skal litt mer til å undervise i matte på VGS, heldigvis, så der antar jeg at ståa er hakket bedre. Jeg har i alle fall selv inntrykket av at mattelærerne på de 3-4 videregående skolene jeg kjenner godt til, er mer enn bra nok.

Ok, takk for oppklaring. For ordens skyld kan det nevnes at jeg ikke er lærer selv, men har min begrensede erfaring fra undervisning for henholdsvis sjette og syvende klasse ved tre forskjellige skoler i året etter vgs. Jeg prøver ikke å sette meg selv i godt lys, men etter å ha opplevd skolen fra innsiden fikk jeg en aha-opplevelse iforhold til hvor mye bra kompetanse som finnes i norsk grunnskole. Men selvfølgelig med unntak. Blant annet i form av klasseforstanderen som før en praktisk mattetime kom bort til meg på lærerværelset for å forsikre seg om at det var kiloen som stod i forhold til literen. I eksempelet en melkekartong

Problemet med pugging er at man ikke forstår hva som skjer og bare dytter inn i formler. Dette er vel og fint dersom alle barn hadde ønsket å bli økonomer eller arbeide i kassa på Rema, men det er ikke tilfelle. Det gir ikke mening å senere bygge videre på et fundament av luft og regler. Hvis man skal lære multiplikasjon o.l. senere, for å ta det i et høyere tempo, så tror jeg man møter et stort problem. Matematikk er ikke noe som kommer over natta, det handler om at lys går opp og plutselig faller brikkene på plass.

Skolen har nok av puggefag; historie, samfunnsfag, engelsk, 2. fremmedspråk, musikk, naturfag og listen fortsetter. I mange av disse går det helt fint å pugge regelsett, da bruken av disse ikke er til mer enn allmenndannelse. Elever som kommer til VGS/Universiteter får seg et slag i ansiktet når regelsett og annet faller i grus og man må tenke. De er blitt for vandt til at matematikk er å gjenkjenne et problem, velge en formel og følge en algoritme. Kanskje man må gjennomgå hva gange og dele faktisk betyr bedre, og sette av mer tid til dette? F.eks ser jeg ikke grunnen til å lære seg totallsystemet før man er på VGS/universitetet, det er vel strengt tatt kun data/elektronikkfag som trenger dette.

Kort sagt: lær barna hva de forskjellige tingene faktisk betyr og ikke gå overfladisk igjennom ting de ikke trenger, det skaper bare forvirring.

Da har jeg fått svar

Link til nettsiden