Hei, har skrevet en liten tekst. vet ikke helt hvilken sjanger det er, men skulle gjerne fått tilbake meldinger på det takk:
Rastløshet
Ligger i sengen. Prøvd å se to-tre filmer av sjangeren thriller(vanligvis veldig tilhenger) uten å lykkes.
30 min ut i film nr en, spolte gjennom hele nr 2 og mislyktes med å se nr 3.
Fått i meg litt nicotine, uten at rastløsheten forsvinner helt. Merker at kropp og sjel vil ha spenning, samme hva det koster.
Er det pga livet mitt har blitt litt mer normalt de siste dagene? Kl er 2 og jeg burde egentlig legge meg! Men er oppslukt i forskjellige tanke spiraler.
Jeg har veldig hevngjerrige tanker, uten å egentlig burde ha det. Tenker på mine fiender, som er en del av en gjeng jeg henger med. Tenker på hvordan jeg kan bryte de ned. Litt sykere er at jeg har planlagte scenerior for hvordan eventuelt en diskusjon skal utarte seg og jeg kan bare tømme meg helt med all den jævelskapen jeg har på mine fiender! Jeg ser på de som fiender, ikke fordi de er slemme mot meg, eller misliker meg, men fordi de ikke er orginale. De er en del av saueflokken, som bare følger populæritets stemmen. De følger flertallet blindt.-
Jeg elsker når mine argumenter blir argumentert mot, for da kan jeg stå og forklarer hvordan jeg oppfatter ting, og det er veldig ofte annenledes enn folks flest. Men jeg hater folk som ikke har sine egne meninger!
Og den gjengen, føler jeg meg ikke som en del av uansett. Vi har veldig mange felles interesser og veldig ofte ulike interesser. Men jeg føler fortsatt at jeg har rett til å gå inn og hudflette flere av de for å ikke være orginale. Og for å være for mainstream i tankesetting og meninger!
Men når jeg tenker meg litt om, folk må jo få være hvem faen de vil? Danne meninger som de vil. Er jeg egentlig rastløs eller bare har jeg en inderlig trang for å ikke være lik andre? Skille meg ut. Både på godt og vondt.
Litt tilbake i tid. Oppvekst med nordmenn som en utlending. Genetikk stammer fra en kaotisk familie. Så egentlig har jeg alltid følt meg litt anderledes.
Eller er det bare i menneskers natur og prøve å skille seg ut. Alle vil være den ène prosenten eller mer rett, den minste delen. Hvorfor?
Rastløshet
Ligger i sengen. Prøvd å se to-tre filmer av sjangeren thriller(vanligvis veldig tilhenger) uten å lykkes.
30 min ut i film nr en, spolte gjennom hele nr 2 og mislyktes med å se nr 3.
Fått i meg litt nicotine, uten at rastløsheten forsvinner helt. Merker at kropp og sjel vil ha spenning, samme hva det koster.
Er det pga livet mitt har blitt litt mer normalt de siste dagene? Kl er 2 og jeg burde egentlig legge meg! Men er oppslukt i forskjellige tanke spiraler.
Jeg har veldig hevngjerrige tanker, uten å egentlig burde ha det. Tenker på mine fiender, som er en del av en gjeng jeg henger med. Tenker på hvordan jeg kan bryte de ned. Litt sykere er at jeg har planlagte scenerior for hvordan eventuelt en diskusjon skal utarte seg og jeg kan bare tømme meg helt med all den jævelskapen jeg har på mine fiender! Jeg ser på de som fiender, ikke fordi de er slemme mot meg, eller misliker meg, men fordi de ikke er orginale. De er en del av saueflokken, som bare følger populæritets stemmen. De følger flertallet blindt.-
Jeg elsker når mine argumenter blir argumentert mot, for da kan jeg stå og forklarer hvordan jeg oppfatter ting, og det er veldig ofte annenledes enn folks flest. Men jeg hater folk som ikke har sine egne meninger!
Og den gjengen, føler jeg meg ikke som en del av uansett. Vi har veldig mange felles interesser og veldig ofte ulike interesser. Men jeg føler fortsatt at jeg har rett til å gå inn og hudflette flere av de for å ikke være orginale. Og for å være for mainstream i tankesetting og meninger!
Men når jeg tenker meg litt om, folk må jo få være hvem faen de vil? Danne meninger som de vil. Er jeg egentlig rastløs eller bare har jeg en inderlig trang for å ikke være lik andre? Skille meg ut. Både på godt og vondt.
Litt tilbake i tid. Oppvekst med nordmenn som en utlending. Genetikk stammer fra en kaotisk familie. Så egentlig har jeg alltid følt meg litt anderledes.
Eller er det bare i menneskers natur og prøve å skille seg ut. Alle vil være den ène prosenten eller mer rett, den minste delen. Hvorfor?
Sist endret av ajniN; 2. mai 2013 kl. 14:42.
