Meditasjon er ikke noe for meg; har altfor mye uro i kroppen. Jeg får mer ut av skyting og sjonglering. Gikk dog og lærte meditasjon (tantrisk yoga) hos noen buddhister i Oslo et halvt års tid. Mye tull rundt det hele i en sånn setting som sikkert hjelper noen å komme i stemning, men ikke noe for meg. Jeg ser dog at det kan ha mye for seg for dem som passer til det.

Det er veldig individuelt hvor mye man får ut av det. Noen opplever aldri noe særlig mer enn avslapping og avspenning, mens det også finnes de som kan trigge autentiske psykedeliske tilstander uten kjemisk hjelp (Kundalini f.els.). Sistnevnte er dog ikke noe du kan regne med å få til uten år med trening (og kanskje ikke da en gang).

Stripper du bort all mumbo-jumboen, sitter du igjen med noen teknikker du skal konsentrere deg om å mestre. Skulle jeg ha satt meg ned og gått inn i dette i dag, hadde jeg startet med Sam Harris' bok "Waking Up - A Guide to Spirituality Without Religion". Her får man en innføring i transcendental meditasjon uten noe av bullshittet som omgir østlig praksis. Når det er sagt, har Harris tilbragt mye tid med klassiske guruer, så opphavet er legit - han har bare strippa bort det unødvendige og destillert det ned til håndgripelige teknikker.

Kort fortalt handler meditasjon om å rense ut alle tillærte reaksjonsmøntre for å avdekke og kontinuerlig hvile i den naturlige grenseløse, krystallklare tilstedeværelsen (awareness) som er vår sanne natur. I buddhismen kalles dette buddhahood.
Det er utviklet mange måter å gjøre dette på, men for å gjøre det litt enklere kan vi konsentrere oss om to hovedkategorier:

Konsentrasjonsbaserte teknikker:

Konsentrasjonsbaserte teknikker fører ikke til utrensing av reaksjonsmønstre i seg selv, men er forberedene praksiser for å roe ned tankeaktiviteten. De kan sees på som mental gymnastikk og roen en vil oppleve er midlertidig slik som ved fysisk aktivitet.

Fremgangsmåten er ganske enkel og går ut på forankre oppmerksomheten i et objekt, for eksempel en levende flamme eller pusten i nesen, og hver gang en legger merke til at en har blitt borte i tanker, går en tilbake til objektet. Om og om igjen.

Dette fører etter hvert til ulike nivåer av avslappehet, som kan oppleves som ekstremt behageglige (shamata jnanas). Igjen vil jeg påpeke at dette i seg selv ikke fører til permanent frigjøring fra syklisk eksistens (reaksjons- og vanebasert liv).

Innsiktsbaserte teknikker

Denne kategorien består av teknikker som har til felles at de er midler til å utforske, og oppnå innsikt i fenomener og kan deles inn i to hovedtekategorier:

Innsikt i subjektet

Her utforsker en følelsen av å være et solid "jeg", et subjekt som opplever tanker, følelser og sine omgivelser. Kort fortalt er det en undersøkelse i hvor "jeg-et" er i kroppen. Er "jeg" i tærne? Er "jeg" i hjertet? Er "jeg" bak øynene?

En vil til slutt komme fram til at det ikke er noe slikt solid "jeg" noen plass og følgende vil en oppleve et fullstendig paradigmeskifte i hvordan verden og fenomener oppleves. Ettersom det lokaliserte jeg-et vil forsvinne vil en oppleve sin egen kropp og sitt sinn, samt omgivelsene som mye mer romslig og behagelig (merk at personligheten eller evne til rasjonell tenking ikke forsvinner).

Ettersom dette "jeg-et" er hovedroten til menneskelig utilfredshet, vil mange reaksjonsmønstre forsvinne med innsikten av at ikke eksisterer noe slikt.

Link: Here is how to become awakened

Innsikt i objekter

Tross denne innsikten i selvets tomme natur, vil objekter slik som tanker, følelser, fornemmelser fortsatt oppleves som solide og dermed truende, skremmende osv. Følelser som sinne og sjalusi, tanker angående politisk eller geografisk tilhørighet, for eksemple, er bærere av sine egne mini-selv, og må derfor undersøkes.

Det finnes mange ulike tenikker for dette (vipassana, kriya yoga, anuttara yoga etc.), enkelte noe mer eksotiske enn andre, og gjennom å ta i bruk disse over tid vil en etter hvert finne ut at ei heller disse har noen reell substans. De mister da sin kraft til å styre en.

Link: Introduction to Open Heart and practice instructions

Vi mennesker skryter av alt mulig, men kort sagt: nei.

Det er best å lære en teknikk av en erfaren lærer. Teknikkene er ikke vanskelig i seg selv, men meditasjon er en prosess som vil fordype seg over flere år. Da kan det være greit å ha en lærer å forholde seg til. I tillegg til dette vil du ikke komme noen vei hvis du hele tiden lurer på om du gjør det rett eller ei.

Det finnes mange kurs så i begynnelsen kan du prøve ut forkskjellige ting å se om du finner noe du føler deg spesielt tiltrukket til.

En må investere noe tid hver dag for å oppnå resultater, skjønt en trenger ikke nødvendigvis begynne med 30 min. Når det er sagt har meditasjonspraksis ofte en tendens til å ekspandere i hverdagen.

En kan oppleve autentiske glimt til den avslappede romslige tilstedeværelsen det i meditasjon søkes å avdekke, men min erfaring fra å kombinere disse er at det fort kan bli litt mye å håndtere på en gang. Vi snakker om massive mengder reaksjonsmønstre som potensielt kan boble opp samtidig. Dette er det som ofte kalles bad trip.

Å lære en meditasjonsteknikk tar relativt kort tid, men lengden på prosessen er vanselig å forutsi på forhånd. Dette kommer også anpå hvilken teknikk.

Så lenge en er noenlunde frisk mentalt vil en kunne lære å meditere.

Haha! Ja, beklager, men man må nesten det! Neida, meditasjon har ingenting med livsstil forøvrig å gjøre. De som påstår noe annet er i prosessen å forsterke ego, snarere en å dekonstruere det.

Glem ideen om å "få noe til". En vil oppleve mange fenomener i ens meditasjonspraksis. Sinne, frykt, eufori, fullstendig avslappethet og tilstedværelse, tankespinn osv. Ingen meditasjonsøkt er lik.

Målet med all meditasjonspraksis er det samme (perfekt tilstedeværelse, klarhet, romslighet, frihet), tross at teknikkene varierer.

Alt kan vel misbrukes, men det kommer an på intensjonen til utøveren.

Konsentrasjonsbaserte teknikker fører til såpass behagelig tilstander at utøveren kan bli "avhengig" av de, mens målet innsiktbaserte teknikker er å frigjøre en fra all avhengighet og behov for virkelighetsflukt.

Slik jeg ser, hvis en ikke er helt komfortable sitte helt stille, ikke gjøre noe som helst og sette pris på virkeligheten slik den oppleves i øyeblikket, vil alle andre aktiviteter være en virkelighetsflukt.

Mange begynner å meditere mye når de erfarer potensialet for ufattelig frihet som ligger i å kunne hvile i åpen tilstedeværelse.

Håper dette var til noe hjelp. Lykke til videre

Har drevet ganske aktivt med meditasjon i flere år, men inne i en noe udisiplinert (meditativt sett, med tanke på jevnlig praksis)periode nå.

Jeg praktiserer vipassana, som kort fortalt handler om p være med virkeligheten «slik den er», og da ved å vende oppmerksomheten innover for å være i balanse med egne indre kroppslige tilstander.

Man kan oppleve perioder av fred og sinnsbalanse, og om man mediterer lengre tidstrekk (jeg går jevlig i 10dagers retreat med nonstop medirasjon), opplever man som regel perioder av eufori og svært behagelige fredfulle, harmoniske tilstander. Greia med vippassana er dog at ubehagelige tilstander også kommer til overflaten i dyp meditasjon, og dette er endel av «prosessen». Målet er aktså ikke å føle på eufori og velbehag, men å være balansert med «virkeligheten slik den er». Dette smitter igjen over på dagliglivet og man lever et mer balansert liv (livet går opp og ned uansett, kunsten er å være tilstede i livet, og å være balansert med tingenes tilstand)

Enkelte synes å tro at meditasjon handler om å trippe i våken tilstand. Riktignok føles headspace i en trip ofte lignende som headspace under dyp meditasjon, men meditasjon (iallefall vippassana) handler slettes ikke om å jage ekstraordinære opplevelser. Det handler om å være tilstede med det helt vanlige, altså virkeligheten.

Jeg møter av og til mennesker som hevder dem har hatt ut av kroppen opplevelser eller drevet med astralreiser, «vært i nirvana» el.l under meditasjon. Ofte er slike mennesker ikke engang særlig dedikerte til meditasjon, og teknikkene dem bruker er målet ofte å nå ekstraordinære tilstander (altså helt motsatt av vipassana (å trakte etter «noe som ikke er», går fullstendig imot en teknikk som handler om å akseptere «virkeligheten slik den er»)). Jeg skal ikke fullstendig fornekte at mennesker har slike opplevelser, men jeg mistenker at teknikkene ofte handler om en slags selvsuggesjon, eller en slags drømmende tilstand. Ellers tviler jeg ikke på at mennesker som har meditert hele liv (f.eks munker) i dedikert meditasjon har svært spesielle opplevelser.
For min del handler dog ikke meditasjon om å trakte etter ville opplevelser. Det handler om å få mer fred og lykke pg balanse i liv og hverdag. Om større tilstedeværelse og et rikere liv.
Skal man ha fokus utelukkende på ekstraordinære opplevelser, så er nok psykedelika et uendelig mye bedre alternativ enn meditasjon.