Jeg lyver kjempeofte, nærmest daglig vil jeg si. Min forståelse av verden rundt meg er at det å lyve er feiende flott. Pleide å være pinlig ærlig tidligere, men etterhvert som jeg ble flinkere til å observere og tolke det sosiale spillet som skjer rundt oss hele tiden fant jeg ut at løgner er bare små fordreininger av sannhet som fungerer som sosialt lim og nærmest kan brukes som en buffer-konto for goodwill. Jo flinkere folk er å lyve - også små løgner - jo større blir saldo på buffer-konto og jo mer goodwill.

Folk vil ofte ikke at vi er ærlig - vi sier jo ikke det da. "Vær ærlig nå", men egentlig mener vi "fortell meg hvor godt jeg tar meg ut i min nye jakke" eller at den nye sveisen passer veldig godt til ansiktsform eller hvor "ung og sprek" den sveisen gjør oss. For jakken er alt kjøpt, og håret alt klippet. Ærlighet nå vil bare svi.

Ingen vil høre at nei, i den buksa så ser rævva de ut som på ei gammal ku, de ønsker seg en alternativ virkelighet om ikke annet så i et kort sekund og jeg leverer gjerne. Siden det å lyve er noe jeg har litt lite trening i så passer jeg på å lyve ofte og mye. Ikke om viktige ting, der utfallet blir kritisk. Ville ikke løyet feks til kjæresten og sagt, "joda jeg slengte søknaden din i posten idag" om jeg ikke gjorde det. For om det var en søknad om stipend, ny jobb, visum, et løyve eller en konsesjon så ville jo konsekvensene av en løgn som ikke ble rettet opp kunne bli enorme for henne. Det vil jeg jo ikke. Men om hun spør hva jeg spiste til lunch så kan jeg fint si noe annet bare for øvingens skyld.

Det jeg har begynt å øve på nå, er å vite når jeg skal lyve. Feks når skal jeg si at jakka var fin? Om jeg ønsker å hevde meg over en person, eller i det minste få satt de litt på plass så er jo timing for løgn kritisk. Om jeg ønsker en person skal ha en dose mer realisme så vil jeg ikke lyve. Da vil jeg heller si at "nei den sveisen der var uheldig, nå ser en så godt hvor rund du er blitt i kjakane".

En trenger nok å lære seg mer enn kun det å lyve. Det er timing, når en skal lyve og hva en ikke skal lyve om og et helt stort spill som virker litt komplisert, men det er jo bare til å øve seg.

Ja for folk rundt forvener ikke at du skal være så ærlig. Tror at for meg så er det å lyve litt som å løpe fort i motbakke. Det er fysisk tungt, og det blir temmelig fort kroppslig vondt. Man har lyst til å gi opp. For ubehaget er for stort. Men om man faktisk øver seg så blir kondisjonen bedre, styrken øker og det blir lettere og lettere og det gir mestring. For å kunne lyve godt og riktig tror jeg også at man må øve seg, spesielt om man har vært i overkant ærlig tidligere.

Tror man kan dra det ennå lengre enn som et sosialt samspill. En kan sikkert også lyve seg opp og frem om en skulle ønske det. Også er det jo folk som lever gode liv av å lyve. Lett å tenke at det å lyve kun er for psykopater, spioner og folk som jobber under cover. Men teksforfattere, forfattere, musikere, kunstnere, skuespillere feks de lever jo på en måte av løgn. De må skape en følelse, et bilde eller en situasjon ofte helt uten å føle noe i nærheten, og det er øvelse som gjorde dem gode.

Det er nok også slik at en må finne balansegangen, og det er sikkert veldig vanskelig. For en vil jo ikke lyve så bredt at folk ser på en som en som er uærlig. En kan ikke rope "ulv ulv" og tro at det ikke får konsekvenser. Men man trenger heller ikke være pinlig ærlig.