Hei.. For ikke så lenge siden fikk jeg en fæl telefon om at en nær meg i familien hadde død. Hjernen min gikk plutselig på auto pilot og jeg har slitt sikkerlig, rus var det eneste som holdt meg oppe. Nå har jeg satt en mål om å være clean en stund, men disse følelsene er så overveldende.. Det føles ut som at jeg drukner i en blanding av sorg, depresjon og bipolaren min, og nå sliter jeg med å holde hode over vann.
Noen som har tips om hvordan takle slike ting som dette? Hvordan kommer jeg meg opp igjen? Noen som har erfaringer og hvordan klarte dere og komme opp igjen?
Vet at dette er en del av sorg prosessen, men det er første gang jeg mister noen så nært meg.. Tips taes imot med åpne armer..
Unnskyld for rotete innlegg, er bare desperat og har prøvd og skrive dette innlegget 100 ganger..

Det viktigste er at man er villig til å gjøre noe for å komme seg opp igjen. Trening hver dag, fikse døgnrytmen sin, og sunt kosthold er ting som kan hjelpe utrolig mye, men tingen er at man ikke skjønner hvor mye det hjelper før man tar det første steget.

Jeg husket at jeg bare brukte å overse disse tipsene, men når jeg sprang et par km for første gang skjønte jeg hvordan det hjalp meg. Jeg faller fortsatt tilbake til den nummen statusen hvor jeg egentlig bare går rundt og venter på å bli bra. Bra du fortsatt vil bli bedre!

Hadde du ruset deg før du fikk vite om dødsfallet? Eller startet du å ruse deg da?

Hei, å kondolere så mye.
Du bør finne deg noen du kan snakke med, om det du opplever og føler nå, det være seg en god venn, familie eller psykolog, spesielt siden du sliter med rus, blir fort en stygg sirkel det der desverre.

Kunne samtaleterapi vært aktuellt? Ingen skam å spør om hjelp.

Prøver og komme meg ut, gjøre ting, ikke sitte for mye hjemme men når jeg prøver å gå på butikken men bare må snu fordi jeg ikke takler å se andre mennesker så mister jeg motivasjonen..

Har ruset meg ganske lenge, så dette er ikke noe nytt.

Har veldig få mennesker rundt meg, og de jeg har virker lite "interessert" i å høre på meg. Har gått til psykolog i mange år, men måtte få meg ny og må vente helt til februar før den nye kommer. Har tenkt på å kontakte legen min, men hater og ringe til legekontoret fordi de gangene jeg har ringt å sagt at jeg vil snakke me legen min har de alltid spurt hvorfor eller gitt meg time som er kjempe lenge til..

Setter stor pris på svarene jeg har fått!

Jeg satt selv i en liknende situsajon, rusa meg fra før av, å møtte tap av noen som sto meg nær.
Jeg lukka meg inne, å rusmisbruke skøyt i været, likeledes en "gi faan" mentalitet, som kan være skummel under rette omstendigheter. Jeg snakka ikke med noen om det, følelser eller tanker rundt tapet, det angrer jeg på i dag.

Er så vanskelig å holde seg unna rus når ting er slik som dette. Har virkelig prøvd og få hjelp av venner og familie, men de virker så ignorante. De bryr seg ikke, fordi jeg får ikke snakket meg ferdig engang før de bytter samtaleemne..
Jeg er ikke suicidal, men hadde noen stått med en pistol mot hodet mitt eller hadde en bil kommet i hundre og helvete mot meg hadde det ikke gjort noe å slippe denne smerten og ensomheten. Faen føler meg tilogmed dum for at jeg sitter på et forum og klager..

Stiller meg bak rådene om å holde seg i aktivitet i en eller annen form.

Og selv om det er vanskelig kan det hjelpe å fokusere på det positive ved denne personen og hvordan hens inntrykk har formet deg og er en del av deg du kan hedre og leve opp til/ha som et eksempel, og sakte men sikkert jobbe deg tilbake til "hverdagstilværelsen".


Selv grusomme ting som dødsfall har i seg en mulighet for vekst og lærdom og en rar form for skjønnhet, men det føles ikke bra å gå gjennom.
Unner ingen den følelsen, men vi skal alle ha den flere ganger i løpet av livet.

Vennene dine høres sykt ræva ut. Har ikke kommunen et kriseteam som kontaktet deg i kjølvannet av hendelsen?

Det du skriver kan ramme alle. Det beste du kan gjøre er å se hvordan du kan hjelpe andre som var nær personen. Er det nær familie som trenger hjelp til dagligdagse ting, eller kan du ta med deg noen av de andre på en kinotur? Vær sammen med noen som kan trenge deg etter det som har skjedd. Du kan se at du er sterk nok til å være en positiv påvirkning for andre, og du har utbytte av det selv. Mest av alt merker du at livet ditt og deres går videre selv om noen dør, og det skal det også.

Du ville ikke at dine nærmeste skulle bli så satt ut at de ikke mestret livene sine hvis du ble borte?

Sorg er en del av nesten hvert menneskes liv, og prosessen kan vare i mange år og komme i bølger av ulik intensitet resten av livet.
Når jeg har mistet personer kjære og nære har jeg brukt mye tid på å tenke over mitt forhold til døden, lese om den og prøve å finne ut av min åndelig tilnærming til det hele. Det har gjort det lettere å glede seg over og feire det som var, og det vi fikk oppleve sammen. Samtidig som at døden ikke er så skummel lenger. Død er naturlig og bure snakkes mer om.

Jeg begynte å snakke direkte til de jeg kjente som hadde dødd - noe som gjorde enklere for meg å takle deres bortgang. Det var som om vi kunne fortsette å kommunisere, og jeg fikk trøst og glede som svar. Hva ville du at de skulle gjort om det var du som døde? Likte veldig godt svaret over meg med å hjelpe og være der for dem som deler sorgen med deg.

Jeg tror det er dumt for kroppen og psyken å ruse seg mye over lengre tid i en sorgprosess, slik at man ikke får bearbeidet ting på en naturlig måte. Gråt, gå i skogen og skrik for full hals, uttykk deg, snakk om det, skriv om det, lag noe hvor du hedrer alle personens nydelige sider og opplevelsene dere delte. Sorg splintrer hjertet og tåkelegger livet, men tåken vil lette etter en stund. Det er vakkert at vi som mennesker er i stand til å føle så enorme følelser.

De på legekontoret er der fordi de kan gi deg hjelp.

Er det kritisk, får du en time tidligere enn en normal time. Vær ærlig til de som sitter i telefonen på legekontoret. Ingen som dømmer deg. Det er noe de håndterer dagligdags.

Kondolerer! Det er utrolig vondt å miste noen nær. Sorgprosessen i forbindelse med død i nære relasjoner er dessuten omstendelig og krever tid. Det er flott at du får en psykolog å gå til i februar, men i mellomtiden kan det være en ide å finne andre måter å bearbeide sorgen på. Det høres ut som at de som er nær deg ikke har kapasitet til å prate med deg om dette vonde tapet, men du kan f.eks se om det finnes sorggrupper i ditt nærområde på https://www.sorggrupper.no. Det er verdifullt å få prate om dette med andre som også er i samme situasjon og også vil ha hjelp, slik at du kan få se at det du føler er normalt og noe det er mulig å arbeide seg gjennom. Sorggruppene er også en god arena for sorgprosessen. Lykke til!

Kondolerer!
Eg mista brått og brutalt ei som stod meg veldig nær og smerten var ikkje til å holde ut. Eg trodde aldri at det kunne bli noe bedre. Og når folk snakka om at eg ville sørge over denne personen resten av livet ble alt enda mer håpløst. Men med tiden er det blitt mye bedre. Den første uka var et helvete. Neste måned også. Etter et år så eg på det på en litt anna måte. Nå etter flere år skulle eg ønske at eg visste det eg vet nå nemlig at livet kan bli helt greit igjen, man distanserer seg med tiden, sorgen blekner og eg sitter igjen med gode minner. Selvfølgelig kan eg i blant kjenne det er vondt men langt ifra sånn som før. Hør på de gode råda over og vit at det vil bli bedre og bedre med tiden