Vet ikke hvor jeg skulle legge dette. Jeg bare lurer på om det er noen her som faktisk har vært så langt nede å prøvd å ta livet sitt..? Da tenker jeg ikke på å være nedenfor og sitte å tenke på hvor lett det hadde vært..evt kutte seg litt på arma. Tenker på å _virkelig_ ville ta selvmord?
Og som kanskje i tillegg ble redd av dette selv..når du sitter med den følelsen?

Noen som vet hvor man kan ringe dersom du ikke har noen å ringe, dersom det er like før du finner på noe dumt..?

Dersom dette er upassende innlegg, så for all del slett.
For min del synes jeg det er greit å kunne diskutere det, og høre hva andre sier. Enkelte kan være deprimerte og sitte å tenke på dette..og finne en slags trøst i at der er andre som tenker det samme.

Man kan ringe til en krisetelefon som Kirkens SOS på telefon 815 33 300 eller Mental Helse Norge på telefon 810 30 030.

Ok! Takk for svar.

Dersom man skulle føle seg såppas langt nede at det er et reelt ønske å ta sitt eget liv så er det å ta seg en tur til fastlegen sin og forklare sin situasjon smart. Fastlegen vil da, høyst sannsynlig, gi deg en henvisning til en psykolog du kan gå til. For min egen del så har det å ha hatt noen å prate om mine problemer med hatt størst innflytelse på at jeg klarer meg såppas bra som jeg faktisk gjør nå.

Det er viktig at man skjønner selv at om man har lyst å ta sitt eget liv så er man syk. Ikke syk som i riv ruskende gal, men syk på samme måte som å ha influensa. Det er så og si like vanlig, og med økende fokus på mental helse vil det bare bli større og større åpenhet rundt deppresjoner og man vil fort se at man ikke er alene, og at det finnes proffesjonelle folk der ute som kan hjelpe deg på samme måte som en flaske Tamiflu hjelper ved influensa.

Mine to bestevenner har tatt sitt eget liv - begge to gikk til "profesjonellhjelp". Så det er ikke alltid psykologer kan hjelpe en.

En av vennene mine påstod psykologene at ikke var depressiv, også gikk han allikevel og tok sitt eget liv...

Daniel : Trist å høre...utrolig trist. Har selv gått til flere psykologer, synes de er like fucka i hodet hele gjengen. Jeg har det bedre i hodet enn dem tror jeg

Men kameraten din har nok vært svært deppa ja, men ikke orket å si det til psykologen. Og da skal psykologen være flink og "gjette" seg til at det er noe under her, han sier ikke alt, han sleit og oppsøkte hjelp men det virker ikke å alvorlig? Han burde klart og se det. Men, det er nok altfor mange psykologer som ikke har hatt det vondt selv. F eks ser jeg det på bror min (vi er veldig like mentalt,og jevngamle) når han begynner å deppe. Han trenger ikke å si et ord, være "normal" for alle andre, men jeg ser noe annet. Fordi jeg har hatt det sånt selv.

Ingen burde få bli psykologer uten å ha trengt hjelp selv.

Det er et sårt emne for mange vil jeg tro. Det finnes flere personer jeg kjenner som reelt har tenkt på å ta sitt eget liv, og alle har kommet til samme konklusjon; det er rett og slett FOR egoistisk. Alt du gjør ved å ta ditt eget liv er å påføre andre mennesker smerte. Hva skjer når du dreper deg selv? Du forsvinner, du er ferdig. Det finnes ikke noe liv etter døden og det er sannheten. Du ødelegger alle sjanser for å få et bedre liv. Det kommer ikke NOE godt ut av det.

Vær så snill, dersom noen har tenkt å drepe seg selv, tenk over hva jeg har skrevet.

Angående psykologer så burde man ha en viss livserfaring for å bli en god psykolog. Men da kommer vi inn på politikk igjen

Er godt fornøyd med damene som avhører meg en gang i uka... Første 3 mnd gikk med til å snakke om løst og fast ang ting i livet mitt osv... Først nå etter 6-7 mnd har de for alvor begynt å "provosere".
De har fått snasen i mye mer enn jeg har fortalt, enkelt og greit ved å analysere samtalene vi har hatt.
Så det er nok stor forskjell på psykologer rundt omkring... Men nå er selvmordstanker for min del et tilbakelagt stadium, heldigvis. Terapien min har som formål å roe ned voldelige psykoser som kommer og går, samt depresjonen som har herjet det siste året...

Det er hjelp å få. Bare å spørre fastlegen. Tar han deg ikke på alvor, går du til en ny en.
Men desverre, det er alt for lett å gi opp når man er deprimert, så mange faller nok utenfor desverre.

Har selv gjort et "halvhjerta" forsøk på å ta livet mitt. Putta i meg alle tablettene jeg fant i huset av typen "seroquel", men oppnådde ikke annet enn noen skumle halliser og 23 timer med søvn.

Synes det blir litt feil å si at det er egoistisk å ta livet sitt. Du påfører riktignok andre mennesker mye smerte, men med den smerten for eksempel manisk depressive må leve med, er det fullt forståelig at noen velger å ta livet sitt.

Har ikke hatt selvmordstanker på lenge nå, men jeg vet at depressive perioder vil komme, og da er utfordringen å prøve å se positivt på ting.

Det er jo ingen som får noe godt ut av at man tar sitt eget liv.
Mange av de som legger ut om selvmord etc. har ofte familie og flere venner rundt seg, men de klarer ikke innse det selv. Alle (og da mener jeg alle) har faktisk noen som er glad i dem, noen rundt seg som faktisk godtar én og bryr seg. Å prafle rundt om å ta sitt eget liv er egoistisk, å de som gjør det har psykiske problemer.

Som flere her sier finnes det mange psykologer rundt omkring, å disse kan faktisk faget sitt, hvis personen som går til psykologen er hjelpsom og åpen selv.

Som Marzxy sier så har alle en eller annen som er glad i en. Å drive å si at man skal ta selvmord etc er bare teit. Det Dr_Alzheimer sier om at manisk depressive har det så vondt at det ikke er verdt å leve lenger, er sant til en viss grad, men det er alltid hjelp å få. For å vite hvor vondt en manisk depressiv har det, så må man være i samme tilstanden selv. Å miste noen er usannsynlig vondt, og i de aller fleste tilfellene er det mange som sørger etter et liv er tapt.

Det finnes mye bra hjelp å få ja. Det handler en del om kommunikasjon også når noen skal "kureres" psykisk. Mange psykologer undervurderer pasientene sine og oppfører seg dermed ikke slik det egentlig passer seg.

Du må være helt skolefrelst hysing, den muntlige eksamen der kunne du sikkert tatt opp året etterpå hvis det hadde vært så galt. Man tenker ikke på å ta livet sitt for sånt.

Uansett, hvis du hadde fått levert en 3'er av eksaminatoren. Hva hadde du gjort da?

Jeg vet ikke om jeg nevner det. Eksamen var bare utløsende faktor. Det hadde ganske lite med saken etter hvert.
Plumboen står ubrukt hjemme i skapet. Jeg tror nok ikke jeg hadde brukt den uansett. Jeg turte ikke grunnet konsekvensene. Store smerter og trist familie.

Det er ikke noe problem å være ikke-kristen på KG. Andaktene er bare lattelige. Det værste er vel å fortelle folk at du går på kristenskole. Stå for en religion du kanskje ikke støtter.
vi hadde:
ingen tvungen bønn.
ingen Aktiv deltagelse i religiøse sermonier. (Andaktene foregikk over høytallerene)
Et oppmøte på menighetsfakultetet.
en hel masse religiøse ekstrimister og hjernevaskede mennesker.
kristene lærere.
normal undervisning.

Grantax: Du ser for deg en gammel mann bak et stort skrivebord i massiv eik som stirrer på deg med rolige øyne mens han klør seg på høyre tinning med kulepennen? Joda, de finnes de også. Men å komme med piss om at selvmordsfaren øker ved psykologhjelp viser bare trangsyn.

Som på film sier du? Kan sammenligne trangsynet ditt med han rabiate snuten i Con-Air, så du vet hva jeg mener...

Man trenger ikke ha psykiske problemer selv om man begår selvmord.
Det finnes oppegående mennesker, som f.eks Hunter S Thompson som gjør det av rasjonelle årsaker: http://en.wikipedia.org/wiki/Hunter_S._Thompson

Har tenkt på det mange ganger.. har til å med planlagt det.. men aldri prøvd...
for er alltid noe som holder meg igjen

\\Play4Fun

Hva veit du om hva som skjer etter døden? Har du vært død? Syns det er evig teit at folk skriver egene meninger som fakta, når de har så lite peiling..

Har hatt mitt å stri med som alle andre, problemer hjemme, problemer på skole, mobbing, hat m.m
Slikt tar på en person etter en stund, og jeg kan si at jeg har vert innpå det med selvmord, og hatt et par forsøk, men blitt stoppet av venninden min.
Det er ikke noe morro, og jeg ser ikke at jeg kommer til å bli helt "frisk" noen gang.
Når det kommer til hvem du kan prate med, så har jeg ikke så mye å tilføye en de nummerene på toppen, da jeg selv aldri så syn på å ringe slikt.

Psykologer er noe jeg får fnatt av, jeg stiller meg i utgangspunkt skeptisk til noen som får penger for å "bry seg".
Psykologer har også den uvanen med å stille følgende to spørsmål:
Hvorfor gjør du slik?
Hva er galt?
Noe som ikke er lett å svare på, når en egentlig ikke vet svaret selv, og det hjelper ikke på når en blir stilt samme spm om og om og om igjen.

Det finnes forskjell på gode og dårlige psykologer. Kjenner noen som har gått psykolog og alle har egentlig likt det. Men så skal det sies at de var helt nøytralt stilt til om det kom til å hjelpe eller ikke. Hvis du møter opp der og er skeptisk, så skal det en veldig god psykolog til for å hjelpe deg.

Angående selvmord.. Det finnes nok de som aldri har tenkt tanken, men flertallet har nok gjort det. Selv om 99 % av oss ikke mener det seriøst.

Helt Offtopic, men du har et lite passende bilde til denne diskusjonen, Proxick... :P (jeg mener ikke å høres negativ ut.)

OnTopic:
Du påfører folk rundt deg store smerter ved å ta selvmord, og du dreper samtidig dine egne sjanser for et bedre liv.

(Mulig alt er sagt tidligere, men jeg orka ikke lese gjennom alt.)

Det finnes jo også terrorister? Gjør det ikke?

Tja vil gjerne nevne noe her. Dere mener at man "skader" de etterlatte. Hva vis det er din voldelige far og psykopatiske mor du "skader" da`? Om du skjønner? At de burde skjønt selv at sånt kan man ikke behandle andre? Og gode venner hjelper godt, men står man helt uten, + har en stygg familie, hvem skader man da?

Ofte kan venner familie redde en ja, men om man kommer hjem fra en skole man hater seg på, til en familie som ikke er trygg i det hele tatt, hvor går man da? Til vennene man ikke har? Så det er ikke ALLTID man skader noen. Ikke for å oppfordre til selvmord her, men dere som ikke har hatt det såå gale, tenk litt over dette.

I følge hvilken av de tusenvis av oppfatningene av forskjellige religioner?

blir mye offtopic her føler jeg.... hold dere til temaet....
jeg har selv vært inne på tanken i ca 5sek, men den forsvant like fort.....

to ting som sitter fast i hodet mitt;
"det blir aldri bedre enn hva du gjør det til selv.." første jeg tenker når jeg våkner og har en lang dag på jobb forann meg

second;
"those who do not appreciate life, does not deserve life."

ang. selvmord, så tror jeg, om noen faktisk har det såÅÅÅÅÅÅÅå grusomt at de vil ta sitt eget liv, go for it... pathetic...... men dette er jo min mening...

Det er ikke alltid like lett å tenke "det blir aldri bedre enn hva du gjør det til selv". Når man er depressiv så tenker man negative tanker 24/7 og det er vanskelig å få de positive tankene i gang. Man fokuserer etter hvert på å være depressiv og klarer ikke tenke seg at ting blir bedre heller.

Det er en grunn til at somme folk er depressive store perioder av livet sitt. Dersom disse personene kunne tenke "det blir aldri bedre enn hva du gjør det til selv", så hadde det nok vært langt færre personer som hadde vært depressive.

Men man kan ikke forstå hvordan det er å være så og så depressiv uten å ha opplevd å være det selv. Du kan si at "ja jeg kan tenke meg hvordan det er å miste broren sin" til en kompis for å trøste ham, men du kan ikke engang begynne å tenke deg hvordan det er før du selv har mistet broren din.

Folk har det dessverre langt værre enn vi to, Nenzo

indeed thomas, alle har sine opp og ned dager, men jeg vet ikke... nå de siste mndene har det tatt meg to sek å skifte om jeg blir deppet for noe....

Jeg har som du vet, tenkt på å reise i militæret... men jeg var ikke akkuratt deppresiv... jeg hadde bare lyst vekk litt man kan bli lei av denne øya i lengden ^^

Det er sant det, Trond, men det kommer jo litt an på hva man depper over. Om man er litt smådeppa og ønsker seg litt bort, så reiser man ganske enkelt vekk. Det er ikke alle som har muligheter til å gjøre noe med depresjonen og som ikke får hjelp i det hele tatt. Uansett, det er et stort tema. Om man vet alt om depresjoner psykiske lidelser så tror jeg man skal ha ganske store problemer selv TBH

ei jente som gikk på samme skole som meg prøvde å ta livet med tabeletter... hun klarte det på den måten at hun nå sitter i rullestoll er helt ødelagt.. hun kan ikke snakke, styre sine egne muskler eller noe som helst! det å ta sitt eget liv er en seriøs ting

Det som kanskje er litt jævli her er at den person som startet denne tråden ikke har sagt noe etter hun fikk info om hvor man kan ringe.. kan ikke du skrive et innlegg til, bare så jeg slipper å tenke mer på det.. takk

Hun fikk vel svar på det hun lurte på da, og ikke har mer å tilføye
Anyway står det på profilen hennes at hun var sist innlogget i går (altså 21.aug) kl 2155.. Så jeg tror du bare kan sove godt

Sjekk ut deppa og metanoia.

Sikkert flere der inne som har noe og dele med deg.

Realiteten rettferdiggjør vel ikke selvmord? Men det er jo du som har tenkt på selvmord og vært såpass nært innpå det, så jeg vet ikke hvordan du tenkte der og da. Men, man kan ikke la være og tenke på hva som skjer etter døden - og det kan veivise til selvmord ja, men det ber deg ikke drepe deg selv...

Jeg har da aldri sagt jeg skulle ta selvmord? Jeg bare diskuterer temaet jeg

Lett - tja, på den måten at det ikke skal være så vanskelig rent fysisk, men jeg kan love deg at det er flere som bryr seg om deg, og som ville blitt lei seg enn du nok er klar over. Det er mulig de ikke vet det helt selv heller, men det er jo en litt dum måte å gjøre dem klar over det på, siden du ikke får nyte resultatet, eller engang finner ut hvem som virkelig bryr seg...

Btw - hvis det faktisk er deg på bildet incubo, så vil jeg dessuten si at du er skikkelig pen i tillegg til at du virker kul ... og det er da en alt for bra kombinasjon til at du må finne på noe dumt! Skulle det ikke være deg, så vet jeg jo ikke hvordan du ser ut (eller engang kjønn for den saks skyld), men kul virker du samme hva, og det er egentlig grunn nok i seg selv, eller hva?

Til sist, så... alt ordner seg etterhvert. Det kan hende at det vil hjelpe å flytte til et annet sted, bytte jobb, finne en ny kjæreste, eller noe annet, men det ordner seg på et eller annet vis, det er veldig lite her i livet som er umulig å rette opp når man tar tiden til hjelp.

Kan jeg bare få si en ting? Selvmord er utrolig egoistisk!

Utsagnet er selvforklarende om du har litt vett i toppen.

Jeg var veldig tynn og spinkel i min barndom, og ble mobbet pga. dette på barneskolen, og jeg har slitt med dårlig selvtillit siden 1. klasse. Jeg gikk ofte allerede fra jeg var 9-10 år og tenkte på metoder å gjøre det slutt på, men det ble med tenkinga, som stoppa etter en visitt hos psykolog mot slutten av barneskolen. Jeg hadde funnet ny selvtillit, og holdt denne i noen måneder - Så kom ungdomsskolen.

I klassen min var det en rikmannsunge som likte å vise seg fram - ikke det at han ikke var smart, bare det at han hadde overlasta selvtillit-tanken. Den sosiale rangstigen fortsatte fra barneskolen; Jeg var en av de "upopulære", ble mobbet nå og da og turte å si lite i timene, fordi jeg var redd for hva denne selvtillitsbomba bakerst i hjørnet kom til å gjøre - alltid skulle han kverulere. Det var også i denne tiden at hormonene begynte å rase i kroppen min, og jeg var forelska i ei jente i klassen, som var, som de sier på film, "way out of my league" - og det var akkurat derfor jeg begynte å gråte meg i søvn. Jeg visste at jeg var "way out of her league" og aldri kunne bli sammen med henne. Jeg begynte å tenke selvmordstanker igjen, satt ofte med en kniv i hånda og genseren bretta opp, men turte aldri å bare få det ferdiggjort, noe som gjorde meg enda sintere og lei meg.

Jeg prøvde meg på dama - brukte hele lønninga (1000 kr, fra avisbud-jobb) en måned på en svær blomsterbukett, en stor hjerteformet pute og et kort som jeg selvfølgelig ikke turte å levere selv - jeg fikk venninna hennes til å gjøre det, og det var så vidt jeg turte å levere de til henne engang. Jeg hadde fortalt jenta for lenge siden at jeg var interessert i henne, så blomstene kom ikke som noe sjokk, egentlig.
Men nei ble det. Jeg var visst ikke helt hennes type, sa hun.

Jeg datt ned i et mørkt hull som involverte mye gråting, en uke skulking, og mye, MYE fæle tanker om hvordan jeg kunne ende livet mitt så sakte som mulig. Jeg følte at jeg var så svak og teit at jeg ikke fortjente annet enn en lang, smertefull død.

Men! Igjen klarte jeg ikke å gjøre det. Løkka hang klar, jeg hadde bare trengt å stille meg på stolen og forsiktig dytte stolen vekk. Men jeg klarte det ikke. Og det er nok det beste som har hendt meg.
I sommerferien mellom 9. og 10. klasse møtte jeg en del interessante folk og de har vært de eneste personene som jeg føler har behandlet meg med respekt. De hører på det jeg har og si, til tross for litt stamming her og der, og jeg føler rett og slett at dette er folk jeg kan åpne meg skikkelig for uten at de stikker en dolk i ryggen på meg.
Jeg har siden da fått mye mer selvtillit. Før har jeg bare sagt "Hei", "Ha det" "Takk" o.l. til jenter uten å se på dem, nå har jeg faktisk pratet med flere, hatt lange samtale-emner. Jeg har kyssa for første gang, og livet mitt går bare bedre og bedre.
Jeg takker meg selv hver dag fordi jeg ikke turte å ta livet av meg.
Hvis noen med selvmordstanker leser dette, ber jeg dere; Slåss i mot det! Ikke la det ta overhånd. Det du går gjennom er en fase, og alt du trenger å gjøre er å slåsse deg gjennom den, så blir alt så mye bedre.

Blir kvalm av alle som skal være så forbanna politiske korrekte.
Det finnes aldri èn absolutt sannhet. Min og din oppfattning av hva som er riktig og hva som er galt, kommer an på hva som har påvirket oss så langt i livet.

Selvmord er egoistisk? Ja det er det ”politiske korrekte” synet. Men er det ikke mer egoistisk å kreve at noen skal prioritere andres følelser høyere enn sin egen frihet til å bestemme over sitt eget liv?

Livet er herlig når man har det godt. Men til syvende og sist er livet likevel bare midlertidig. Før eller senere skal vi dø. Hvis noen velger å avslutte dette før, er det egentlig ingen krise spør du meg. Er man død vil man ikke kunne savne det man eventuellt har gått glipp av likevel.

Syns det er utrolig dumt at noen velger å ta livet sitt. Man veit jo ikke hva som kommer, så hvorfor ikke bare vente å se? Dø skal man jo før eller senere uansett.
Men på den andre siden så krever det jo ekstremt mye mot for å faktisk gå så langt at man tar selvmord, så om noen velger det så må man nesten bare respektere det.. Det er ihvertfall ikke en feig handling.

Jeg innrømmer gledelig at jeg er en egoist som har hatt mine stunder med selvmordstanker/handlinger.
Det "hjelper" kun MEG, og ingen andre, meg meg meg, men sånn er det med den saken.
Når jeg har det ganske kjipt og ønsker å ta livet mitt, for å "fikse" problemene mine, så gjør jeg det gledelig om det virkelig er så kjipt.

En egoist, det er meg det!

Proxick, trenger ingen sympati, fører bare til at jeg har enda fler å tenke over, flere å "hjelpe" når de sliter, føler meg som et utskudd som trenger oppmerksomhet bare fordi jeg har det kjipt.
Jeg tar somregel ikke imot sympati, men deler mer en gjerne rundt meg til andre som sliter

Håper du får det bedre med tiden Proxick, samt alle dere andre som sliter der ute.
Mvh

Kids med selvmordstanker trenger en selvtillitsboost. Bli beef, anorektiker, få deg venner som er større tapere enn degselv, whatever.

Alle har det kjipt, selvmord er for pussies og folk som er svært syke.

Altså, jeg syns det virker som du ikke har opplevd så mye vanskelige ting, men du sier jo noe annet så da tror jeg på det.
"Once you hit rock bottom, there's only one way to go. And that's up."
Den setningen er jo kjempesøt, men den er som kommunisme, fin ide men funker dårlig i praksis. Om du vet hvor dumt det er å høre det der om du er skikkelig langt nede så sier du ikke den setningen, iallefall syns jeg ikke man bør det, og noen må da være enig i det. Jeg er selv nevrotisk, slik at jeg blir lett depprimert til tider og da dukker jo selvmordstanker opp i ny og ne, da hjelper det meg fint lite at noen kommer å sier "øy du, ikke ta selvmord det er farlig/feigt/egoistisk/gudenevethva" selv om jeg vet at det er ment i beste mening. Det er da bedre med folk som ikke skal vise så fordømt masse hensyn, at de er mot meg som de alltid er mot meg, ikke som man skal være (korrekt sett) vise masse hensyn og "snakke ut" hele tiden uten at jeg vil dette. Ble mye meg her ja

Det du sier om hevnaksjon, ja i mange tilfeller kan det på en bisarr måte være en slags hevn med i spillet, sikkert ikke utelukkende hevn, men ja, visse elementer av hevn. En slags hevn på dette jævlige stedet som ikke har gjort meg noe godt uansett.
Eller at man tenker "hvordan vil den og den reagere på at jeg dør, vil de savne meg ol" (er vel nevt tidligere) et selvmord blir da en slags hevn på disse, selv om dette ikke alene pleier og være selvmordsgrunn men heller tanker som sikkert ganske mange har tenkt en eller annen gang. Det kan deriomot være en medvirkende faktor til at det går som det kan gå.

Det finnes vett i skallen.................... Utdyp hva du mener med dette værsåsnill!
Det er veldig sjelden når det gjelder slike emner at det er en absolutt sannhet.
Den narkomane damen som lever kun fra dag til dag for å skaffe seg en ny dose, for så å drepe litt til av seg selv.
Hun velger kanskje tilslutt å kutte pulsårer, for det er jo mye enklere enn å slutte (Jokke, anyone?)
Hva ville du sagt til henne? "Slutt, det er farlig" eller kanskje " Du kan jo bare slutte, for så og få jobb og familie,volvo og rekkehus" eller noe i denne duren? Hun tenker nok ikke mye på hva som er sant/sant eller rett/galt.

Den 14 år gamle jenta som lever med en mor som sitter på mentalklinikk og den alkoholiserte faren som voldtar henne og mishandler henne om hverandre. På skolen blir hun kanskje mobbet i tilegg? Dette går selvfølgelig utover hverdagen hennes og skloeprestasjonene, som har ganske mye å si, iallefall for henne. Hun ser vel for seg en framtid som hun over, kanskje hun får det?
Hva hadde du sagt nå? "Du kan jo flytte ut når du er 18!" eller hva med "Du må snakke med de på skolen, eller en psykolog, bare fortell dem og hvordan faren din tvinger deg til analt samleie hver dag, det klarer du vel"

Eller mannen som er født handicappet mannen uten ben eller armer?
"Seså du har så masse å leve for, mange lever fullverdige liv som handicappet? Nå skal jeg GÅ og åpne døren med armene mine!"

Ingen av disse vil tenke veldig på hva som er sant/usant, om de tar livet sitt så vil det være en egoistisk handling i den forstand at de gjør det de mener at vil hjelpe dem, de tenker på seg selv, men jeg liker ikke å kalle det egoistisk, jeg syns det derimot er direkte egoistisk og "kreve" at de skal fortsette for DIN skyld. Selv om jeg ofte vil at personen skal forsette å leve siden man er glad i den.

I alle tre tilfellene er det mulig og klare og fortsette livet, finnes masse eksempler på det, men tenk hvor mye lettere føler at det er å slutte livet, bort fra verden som har sjenket dritt fra dag en og utover. kan selvfølgelig peise på med flere eksempler men jeg har vel allerede to for mye.
Uansett: Ville det vært så rart om de tok livet av seg selv?

Nå skal det nevnes at jeg ikke på noen måte ønsker eller råder mennesker som tenker å ta sitt eget liv til å fullføre handlingen, men jeg kan stå for at jeg FORSTÅR om de tar det valget. Jeg vil ikke under noen omstendigheter kalle det egoistisk eller si at det er en feig handling. Det er tragisk at det går slik med enkelte, men det gjør nå engang det.

Når du føler deg så maktesløs ovenfor verden, andre mennesker og ikke minst deg selv, at du ikke ser noen utvei, du prøver og leve med det eller å ordne opp, men det går bare ikke. Er det da "feil" og ta livet sitt.



Si det høyt en gang, høres fryktelig dumt ut da? Sikkert grei nok setning, men tror du eksemplene mine over bryr seg om hvorvidt det er feigt eller ikke, det viser selvfølgelig at man er et sterkt menneske om man klarer seg og kommer nåkså helskinnet gjennom og da passer vel ordet modig, men jeg vil ikke si at de som velger det motsatte er feige fordet, det blir for svart/hvitt.

Vil igjen påpeke at jeg ikke prøver og glorifisere selvmord på noen som helst måte, da det er en tabulagt tema med mye korrekthet og tabu, forferdelig når det skjer og det skjer alt for ofte, man BØR prøve og løse problemer, men jeg har ingen problemer med å forstå disse menneskene som tar sitt eget liv.

Takk for meg og god natt

PS. Ser også ironien i at jeg føler meg nodt til og unnskylde meg nesten etter hver setning, og jeg som syns det er så dumt med akkurat den typen korrekthet som dukker opp i diskusjoner som denne