Hei, jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha så manger venner men samtidig så få. Jeg er en helt vanelig dude, ikke spesielt pen å se på for å være helt strek, har derfor tiligere slitt med å sosialisere meg men med mye lesing å øvelse har eg lært hvordan man leser/bruker kropspråk å hvordan man spiller til folk istedet til seg selv. Er i et rusmiljø uten jobb, som andre på forumet her sikkert kan bekrefte er livstilen veldig soial, tett gjeng.

Det jeg ikke forstår er hvordan jeg har isolert meg selv fra alle samtidig som jeg er den personen alle sitter vent imot, vitser å skøyer til og retter samtalen mot, så arrogant som det høres ut så leiter de på en måte etter min respons, noe som selfølgeli er fett men kan bli veldig iriterende i lengden. Mye av væremåten min å språket mitt blir kopiert i gjengen, alt tyder jo på at folk liker meg, men jeg har aldri vært mer ensom. Jeg er sikker på at vis jeg ikke texter noen på en et par uker så er jeg ghost.

Jeg har ingen føler folk seg truet?

Jeg tror det kanskje handler om at du faktisk har lest og øvd på å sosialisere deg, kanskje på feil måte og med feil metoder. At det på denne måten har blitt en form for falsk sosialisering, eller overfladisk sosialisering. Nære venneksap bygger blandt annet på sårbarhet, det at du tør å være sårbar og det samme gjelder den andre parten. Tankene mine er at ting som dette uteblir, du taler til massen fremfor enkeltmennesker. Det er hos enkeltmennesker en må begynne å starte nære forhold, nære forhold til en gruppe kan nok fort føre til grunnere forhold person-til person. Lykke til.

Mye av slike tanker er bare inne i ditt eget hode og stemmer faktisk ikke med virkeligheten.
Sikkert flere en bare vennegjengen som faktisk bryr seg om deg også.
Er du kjemperedd så spør de heller en og en når du er alene med de, om de faktisk bryr seg om deg.

Ikke at jeg helt forsto hvor du vil med denne posten, men jeg skal prøve å svare deg. Som du skriver så har du lest en del om kroppsspråk og hvordan man bruker dette til å tolke/manipulere andre mennesker, og da har du nok vært innom litt sosial-adferdspsykologi. Det jeg har lært fra dette temaet er at ingen bryr seg egentlig, altså la meg korrigere meg selv litt, veldig få bryr seg om hvordan du egentlig har det, hva du egentlig synes og føler. Alle er mer opptatt av seg selv enn andre, og de som påstår noe annet lyger, i ditt liv så er det du som er i sentrum og alle andre roterer rundt deg.

Du kan også teste deg selv ved å sette opp en liste over hva du er villig til å ofre ovenfor vennene dine, dette forteller hvor mye vennene dine er verdt, og ikke juks denne listen skal bare du se. Jeg kan så å si garantere deg at du ikke finner noen venner som du verdsetter mer enn ditt eget liv, selvsagt så finnes det nok personer der ute som er villige til å ofre sitt liv for en spesiell venn. Men man kan jo diskutere hvorvidt denne personen er mentalt frisk eller ikke, da dette strider i mot alt av overlevelsesinstinktene til menneske. Vi har empati, sympati og sosiale normer som forteller oss hvordan vi skal behandle hverandre på en høflig og respektfull måte. Vi inviterer venner på middager, spanderer på dem på byen, gjør tjenester for dem, men ikke la deg lure; bak en hver handling så ligger det en baktanke med personlig vinning, om det er et håp om å bli invitert på middag hos dem, bli spandert på neste gang man er på byen, eller at du har noe som du trenger hjelp til spiller liten rolle. Til å med empati vil være personlig vinning her, hvis du genuint blir glad av at vennen din er glad, da er det personlig vinning.

En genial teknikk for å bli godt likt og som beviser det jeg påstår ovenfor er å få andre til å snakka om seg selv, man kan starte med å snakka om andre bare for å skape et perspektiv, noe å sammenligne med og en synlig overgang, for så å vri samtalen over på den du snakker med. I mange tilfeller kan du se at personen du snakker med lyser opp og blir virkelig engasjert når du går fra å snakke om tredjepart til å snakke om han eller henne. Man kan også holde samtalen gående veldig lenge ved å bare virke interessert og nikke i ny og ned samtidig som man lager bekreftende lyder. Stopper samtale partneren opp så er det bare å stille et kjapt oppfølgingsspørsmål for så å fortsette å nikke med bekreftende lyder. Kombinerer man denne teknikken med «rapport» og etterhvert «ankrer» så er det umulig å ikke bli likt.

Jeg har et sitat som virkelig fikk meg til å tenke og endrer veldig på hvordan jeg ser på livet nå: «Livet er et spill, de som ikke spiller vinner ikke».

Det kan jo være så mangt egentlig. Vet aldri hva som skaper sånt.

En ting som gjør at jeg holder meg unna folk er hvis de er veldig nærgående eller blir private veldig fort, eller tvinger meg til å prate masse om meg selv, men hey det kan hende at andre folk digger folk som er sånn, veldig individuelt.

Nok en gang så er dette personlig så jeg bare veier inn, men jeg har også lest litt på sånn hvordan kroppspråk skal være. Og jeg vil virkelig ikke være venn med folk jeg ser bruker det aktivt. Det blir en litt Twin Peaks-aktig over det og gjør meg veldig ukomfortabel.

Det er dette det handler om. Hvor mye er du verdt for gruppa? Gir du gruppa et lyspunkt feks. ved å ha lappen? Kan andre se at du er en inspirasjon til livet. Eller er du bare den andre mannen i gata ingen kan se forskjell på? Skal du opp og frem, så må du vise at du er der. Viser du at du er lik alle andre, så er du som alle andre, ingenting. Hvor mye betyr du som menneske, hvor mye du later som du er verdt ovenfor dine kamerater. Hvor mye de føler du er verdt? Spørsmålet er å gi andre den inspirasjonen de mangler og du kan selge sand til Sahara.

Dere har flere poeng enn jeg liker å inrømme, Det at gjengen holdes sammen av rus er jo ingen hemmelighet for en som tenker seg om. Jeg har lappen å men er ikke noe spesielt lys i gjengen, viss du tenker ambisjoner osv osv. jeg er kansje en hyggeli fyr men jeg er ytterst ærstattelig i det større bildet. hva burde jeg gjøre for å sammle folk? som alle andre vil jeg være nøyelig å hyggelig å være sammen med, men vilke tiltak burde man gjøre for å være en som folk vil ta kontakt med? jeg inser at jeg kansje er mer en oppmerksomhetsyk men.. detta plager meg

Ettersom jeg er i en så sosial setting mesteparten av tiden burde jeg jo bruke den så fornuftig så mulig, bygge broer å framtidige vennskap

Det er jo dette med rus som kan høres ut som noe man kanskje ikke bør drive med, iallefall ikke om det er det som holder gjengen samlet.
Sånn du forklarer, har jeg selv følt på og det var da jeg innså at jeg faktisk hadde et problem med rus.
Det er ikke alltid så enkelt å tenke verken riktig eller positivt når man har det slik.

Et tiltak kunne kanskje vært å kutte rus og komme seg videre i livet, det er så sinnssykt godt når lysten på noe slipper taket :-) Da blir det også lettere å treffe gjenger som holdes sammen av andre ting enn akkurat det du skriver.

Hvis du vil samle folk så ha en fest foreksempel? - evnt dra på fest der det foregår lovlige alternativer som ikke blir sett så hardt ned på i vårt samfunn. eller tar jeg feil?

Spot on! Har du lest Daring Greatly: How the Courage to Be Vulnerable Transforms the Way We Live, Love, Parent, and Lead? Det er i alle fall dette boken sier. Anbefales også til TS!

Aight jeg skjønner hva du mener, og jeg har sikkert møtt folk som er sånn uten å tenke over det. Tingen er, mener nå jeg, at når en person setter seg ned å google "how to social skills" så er det et ganske godt tegn på at du kanskje ikke funker så godt sosialt, så når du da går videre til å kjøre textbook manipulering så gjør du det kanskje ikke så bra. Og selvom man kanskje ikke kan putte fingeren på det der og da, så merker man at det er noe off med personen man prater med, som for mange kan virke skremmende.

Jeg forstår ikke helt hva du har i mot personer som har lært seg å fungere godt i sosiale lag ved å lese seg til det? Det er som med alt annet, matte, sjakk, langrenn, snekring.. osv, man må studere og øve for å bli god i det, noen er naturtalenter og lærer ting fort; andre må jobbe hardere.

De fleste vil jo tilegne seg nok kunnskaper igjennom oppveksten til å fungere godt sosial, ved å både bli fortalt hvordan man skal oppføre seg i form av oppdragelse og ved å prøve og feile. Mens andre lærer senere, eller har prioritert tiden i oppveksten på andre ting og dermed henger litt bakpå og trenger å få supplementer med litt ekstra kunnskap for å ta de andre igjen.

Legg merke til at jeg bruker ordet nok i forrige avsnitt, og grunnen til at jeg gjør det er fordi det er få som har kunnskaper noe utover det som er absolutt nødvendig for å fungere i sosiale settinger. Man kan sammenligne det med at alle som har førerkort har kunnskaper nok til å kunne føre en bil fra A til B, men de færreste har nok kunnskaper til å kunne kjøre rally på profesjonelt nivå.

Så jeg syns ikke du skal se ned på personer som leser seg til å bli gode venner, dem er villig til å gjøre en innsats for å forbedre sine sosiale kunnskaper på samme måte som Kari Nordmann var villig til å ta et par ekstra kjøretimer for å bli en bedre sjafør, til tross for at hun hadde hatt førerkort i mange år.

Det jeg prøver å si er at alt tyder på at jeg fungerer veldig godt sosialt, jeg vet at vi vil ha en bedre samtale vis jeg ser deg i øynene å nikker på hodet imotsetning til å stirre i bakken, jeg vil bare at du ska føle deg forstått. Dere skjønner hvordan linja blir tynn mellom manipulasjon å bare være hyggelig veldig fort. Alle manipulerer, enkelte er mer bevist på det enn andre, du kjenner garantert noen som nikker mye på hode? de vet kansje ikke det selv men det er et nyttig verktøy.

Jeg manipulerer deg til å føle deg forstått, noe galt med det? å nei, du kan ikke se om noen bruker kroppspråk, den lo jeg litt av. Jeg tror ikke min måte å sosialisere meg på er mindre genuin en deres fordi jeg leste litt under oppveksten. Søker du "How to social skills" tyder det vel mer på at du vil yte bedre i sosiale situasjoner, bli bedre rundt mennesker, noe som ikke er en dårli ting, verken for de rundt deg eller deg selv. Kan du lese menneskene rundt deg så vet du om noen er ukomfortabel eller helst vil være ett annet sted, da ved hjelp av åpent kropspråk å inkluderende språk kan du hjelpe dem slappe av å føle seg tilfrets, mange gjør dette ubevist, ikke meg.

Kanskje det er dette som er problemet ditt, du prøver for hardt. Du virker jo ikke som du vil endre på det du har lært, selv om du får tips om hva du kan gjøre annerledes.

Det du sier er at alle andre er ubevisste på dette, men det er ikke du. Du prøver å gjøre dette til science, og ikke en genuin tilknytning til menneskene du ønsker kontakt med, og hadde jeg møtt deg med samme tonefall du har her, ville jeg nok avfeid deg ganske kjapt. Beklager hvis det er hardt, men slik er nå livet. Prøv å lik noen genuint, ikke bare for å gjøre det liksom, da blir det overfladisk. -- Jeg trenger for faen ikke å bli forstått hele tida, kanskje jeg bare vil være en freaker med problemer som kan snakke ut med noen.

Samtidig krever et vennskap som er dypt lang tid sammen (untatt noen tilfeller der man er venner for livet ut).

Jeg er veldig uenig. De fleste vil beskrive meg som karismatisk, sosialt dyktig og oppegående. Jeg har vært slik hele livet, mye takket være et spesielt godt oppvekstmiljø.

Når dette er sagt har jeg de siste 4-5 årene studert kroppsspråk og sosial lingvistikk aktivt. Det dette primært har gjort for meg er at jeg nå vet hvordan jeg skal posisjonere både meg og kroppen min, og hvordan jeg skal kommunisere for å bli oppfattet akkurat slik jeg ønsker å bli oppfattet. I tillegg har det lært meg å tolke situasjoner og mennesker, og dermed hvordan jeg kan (subtilt) forandre stemninger. Sosialt har dette hatt en vanvittig effekt - det er sjeldent en fest eller samling der jeg ikke har den rollen jeg selv ønsker å ha. Være det midtpunktet eller en bakgrunnskarakter.

Alle har godt av å lære seg å forstå kroppsspråk. Det første man lærer er å kontrollere sitt eget kroppsspråk, som er helt utrolig nyttig i absolutt alle situasjoner som involverer andre mennesker. For å ta steget til å lære å tolke andres kroppsspråk godt kreves utallige flere timer enn for å kontrollere sitt eget. Det er mange feller man kan falle i, og de første par årene gjorde kunnskapen min meg dårligere sosialt enn da jeg startet, mye fordi jeg mistolket og var alt for opptatt av andres kroppsspråk. Når man utvikler en intuitiv forståelse for kroppsspråk basert på reell kunnskap er man kommet langt, men det krever mange timer.

Tror litt av problemet - hvis jeg har forstått deg riktig - er at du utfører disse "sosiale eksperimentene" i rusa tilstand og på rusa folk. Det gir et ganske feilaktig bilde regner jeg med. For det første vil jeg si meg enig i det andre skriver over, om at folk i et rusmiljø har andre prioriteringer enn nyktre folk (vanligvis ihvertfall).
For det andre vil selve rusen kanskje gi deg et feilaktig inntrykk. Det er helt andre normer som gjelder i en slik vennegjeng enn i gjenger der andre ting enn rus er "limet" i gruppa.
For å bruke meg selv som eksempel:
Det var lett for meg å få venner i miljø. Jeg var "kul" og "fair" simpelthen fordi jeg aldri bøffa folk, ga dem det de ville ha til rett pris, og noen ganger la i litt på folk.
Men selv om jeg fant meg godt til rette der, sliter jeg med å omgås nyktre folk! Hvorfor? Jo, fordi den sosiale koden er annerledes. Det holder ikke å bare være til stede og kjøpe folk med ting slik man kan gjøre med narkomane. Man må bidra til samtalen, følge normene i gruppa osv.

Det høres helt ærlig ut som du har litt høye tanker om deg selv og din egen kompetanse, noe jeg antar skyldes både rusen og folka du henger med. Men hvis du virkelig vil teste ut antagelsene dine, knytte stabile vennskapsbånd og forbedre dine sosiale evner, har jeg bare et råd: hold deg til nyktre folk (og vær nykter når du omgås dem).
Kun slik vil du få et realistisk bilde og gode tilbakemeldinger på godt og vondt, samt sjansen til gode, "ekte" vennskap - da vil du også kanskje slippe den følelsen av tomhet og av at ingen bryr seg, som jeg tror skyldes at du innerst inne vet at dine relasjoner er mer basert på rus enn på faktisk vennskap.

Det høres kanskje hardt ut, og jeg kunne sikkert uttrykt meg bedre (sitter på telefon, så er litt vanskelig å ha oversikt over alt jeg skriver), men jeg håper du tar det tik deg. Fordi jeg har vært i en lignende situasjon selv og tror jeg har litt peil på hva jeg snakker om. Noen ganger er sannheten kjip, men man må face den for å komme videre.

Lykke til!

Selv om mange nok kan ha nytte av å lære seg mer om sosial oppførsel og kroppspråk så ligger det en fare i at man får en oppfatning om hva som er "riktig". Når man tolker kroppspråk er det under forutsetningen at personen man tolker oppfører seg som forventet - i motsatt fall vil det lett oppstå misforståelser. Et enkelt eksempel er hoderisting - vi vil forvente at dette betyr "nei", men i enkelte kulturer er det motsatt. Jeg leste for lenge siden en artikkel som hevdet at det eneste universelle ansiktsutrykket var smil - alle andre utrykk hadde varierende betydninger.

En annen sak er om du oppfører deg "riktig", fordi du oppfører deg slik du tror de andre forventer, eller om du oppfører deg som deg selv. Samtidig handler det om din egen oppfatning; hvis du begynner å tro at folk liker oppførselen din, men ikke deg selv, så vil jo denne tvilen kunne gjøre deg usikker - noe som igjen smitter over på hvordan du trives, og derigjen har konsekvenser for din sosiale oppførsel.

Kanskje disse menneskene ikke er de rette for deg? I noen miljøer har jeg ingenting å bidra med,forsvinner fort. I andre miljø er jeg rikelig sett,akseptert og respektert. Man må føle kjemi med de man vil betegne som venner

Beste boka dere i tråden har lest om emnet heter? Gjerne med norsk oversettelse.

unnskyld, men jeg tror ikke det går an å lese seg fra sosial angst. Det du må gjøre er å hele tiden prøve å snakke med andre. Helst på din egen alder sånn ca.

Takker. Dem har den på biblioteket også. Flott.

Lurte også på hvilken bok som først inspirerte ts til å starte å nikke under samtaler osv.