Prolog: Splittelsen

Dagen var så ny at det fortsatt var mørkt, det var like før solen stod opp og
badet landet i ett appelsingult lys, men før dette skulle skje, skulle verdenen
bli skiftet, og en ny tid skulle komme.

De klatret lydløst oppover skrenten, ett lag på fem med en kvinne i tet, hvor
alle var kledd i svarte gevanter, og med våpen på hoften, utenom kvinnen som
hadde sitt på ryggen. «Stille!» hveste kvinnen og vendte blikket nedover mot de
andre, som var menn. De krympet seg da hun så på dem, det var avsky i øyene
hennes, de var ikke verdig henne, men de betydde ikke noe nå. På klippen over
dem kom det jevne dunk, som fikk bakken til å vibrere og det ble vanskligere å
holde seg fast, alikavel slapp ingen taket; de fikk ikke lov. En kjempe av ett
monster stilte seg på kanten og så ut over den mørke sletten som lå foran ham
som ett laken, men han så ikke ned.

Alt avhenger av nå.

Dyret løftet på de store svarte vingene, tok ett godt fraspark og merket bakken
idet han tok av. Kvinnen fulgte dragen med øyene idet han fløy oppover det samme
fjellet og opp til en av de høyere plan, som var over skydekket. «Kom, å vær
stille, nåde den som avslører oss, for han skal møte en skjebne værre en hva vi
møter her inne.» Mennene svelget, tenkte seg om ett lite øyeblikk før de innså
det de visste fra før; det var ingen vei tilbake. De klatret forsiktig opp,
kikket seg rundt, det var fortsatt litt tid igjen til solen gikk opp. Kvinnen
snerpet munnen, smilte lurt, og gikk inn i åpningen som den sorte dragen hadde
kommet ut av. Hun trakk fram staven og sverdet som var bundet bak på ryggen i
lærreimer, rettet på plass tøyet, og gikk videre inn. «Kom igjen, ellers blir
dere spist av Den Sorte sjøl» hvisket hun, tonen var en annen, ikke så aggresiv
som tidligere, men mer manipulerende.Hun hadde kommet til konklusjonen at det
ikke var noen vits i å skremme dem mer, de var skremte nok fra før av å være på
stedet, og alikavel så trengte hun dem, så hun kunne ikke pine dem med straff
for og ikke følge etter heller. «Hvordan skal vi se?» spurte mannen som gikk
bak kvinnen, det var like før stemmen brakk. Kvinnen sukket nedlatende. «Siska,
lyhr!» sa hun med en litt grov stemme, og plutselig lyste den runde steinen på
staven som kvinnen bærte. Lyset var så sterkt at mennene måtte holde hendene
for øyene, inntil øyene hadde tilvendt seg lyset i den mørke grottegangen,
kvinnen gjorde ikke dette. «Slik,» sa hun tilfredsstilt over mannens dumhet.

De gikk videre inn, med sverd i hånden og sansene på stilk kom de inn i ett
stort rom. Veggene var ikke lenger bare grottevegger, med nå hugd i og formet.
Lukten var stiv, mennene krympet seg og selv kvinnen rynket nesen, dessuten var
det klamt og varmt.

Endelig.

Rommet var avlangt og firkantet, og hele gulvet var dekket av meterhøye
drageegg. Kvinnen vinket til mennene, hun ville ikke åpne munnen for luften
smakte så vondt. Mennene tok hintet, tok fram noen store krukker de hadde
bundet på ryggen, og startet og helle det på bakken og rundt eggene. Kvinnen
tillot seg og puste, og kjente den kvalmende lukten fra eggene og alkohol fra
mennenes krukker rive i nesen. Det må være opptil 50 egg her, gikk det opp for
kvinnen, men tanken med å trekke seg fra det grusomme hun skulle til å gjøre
sneiet ikke engang henne. Hun la hånden på ett av eggene, lukket øyene og
sanset ut. Det er rent liv, tenkte hun, og moret seg med tanken. Hun hadde makt
over rent liv, det reneste liv. «Merentha, det er gjort, alt er klart,» hvisket
en av mennene som hadde kommet tilbake. Han skjærte en grimase av den vonde
smaken han fikk på tungen. «Bra, dere skal bli godt belønnet.» Mennene skjøt
brøstet frem og så litt bedre ut enn før. «Kom, la oss ikke dvelle mer enn
nødvendig» sa kvinnen, og viste vei tilbake til grotteinngangen de kom fra.

Endelig.

Hun så ut i rommet. «Jamhr,gnieasta!» sa kvinnen med den samme stemmen som hun
brukte da hun fikk steinen til å lyse, bare høyrere. Mennene svelget og glippet
med øyene, ingen normale likte nærvær av trolldomskastere, og enda mindre å se
det skje.

I den kjente lyden av flammer som løper fort, blåste rommet opp i farger,
samtidig som vesken mennene hadde helt rundt tok fyr. Flammenes gjenspeiling
danset i kvinnens hvite ansikt, også det svarte håret fikk fargeskjær fra
flammene. På de rubinrøde leppene hennes krummet det seg ett ondt smil, mennene
ble redde, men gjorde ikke noe, de hadde sett det før. «Kom, det brenner bra,»
sa kvinnen lett. Hun snudde seg, og gikk ut, mennene fulgte hastig etter. Ute
hadde fortsatt ikke solen våknet, men det var like før fordi himmelen hadde
begynt å skjære opp i rødt og gult.Det luktet brent. Hun snudde seg å så røyk
sive ut av grotten, som om det var tåke som prøvde å innta en posisjon i
verden. Hun nøt øyeblikket en stund, så ut over slettene som var lysere nå enn
isted, men alikavel ikke fullt opplyst. Hun så til vest; skogen de skulle
forsvinne i, til øst; Likea sjøen, der vannet var klarere enn glass og ifølge
mytene Den Ene forsvant når hans tid var kommet.

«Herskerinne, vi må dra, solen våkner og dragen vil komme,» brøt soldaten inn.
Hennes sinn mørknet straks, hun hatet å bli avbrutt når hun triumpferte
øyeblikket, men han hadde rett, og kunne ikke straffes for det.Hun slokte den
lysende steinen på staven.De begynte å klatre nedover, det gikk raskere nå enn
det gikk når de skulle opp, først og fremst fordi innen øyeblikker ville ha
flere drager på leting etter dem. De hadde ikke kommet langt før de hørte
dragen de hadde sett fly fra grotten lande. Øyeblikk etter hørte de ett
øredøvende brøl fyllt med anger, sinne og sorg. Det var som en mor hadde blitt
frarøvet sitt kjæreste barn rett foran øyene på henne. Flere brøl, alle med
forskjellge toner og fall, selv den mest viljesterke mann ville ha bøyd seg for
en skapning som kan lyde sånn.

«Kast dere ned,» hvisket kvinnen til mennene truende. De hadde kommet langt nok
ned til at de ikke trengte lengre å klarte, selv om det fortsatt var bratt, og
underlaget var små og store stein. De gjorde som kvinnen sa, dekket seg til med
kappene. «Clietes, hidhr yemeñto!» hvisket kvinnen så lavt at bare hun selv
hørte det. Mennene kjente klærne bevege seg i ett sekund uten å kunne forstå
hvor kilden til vinden kom fra. Plutselig hørtes lyden av ting i bevegelse, som
når en flink sverdmann sloss så godt og raskt at du hørte sverdet skjære i
luften.Alle lå stille i vente på hva som skulle skje. Bump. Noe landet litt
unna dem. Lyden gjentok seg, dragene hadde begynt å leite etter hva enn som
hadde ødelagt eggene. Mennene var livredde, men de var beskyttet av magien til
kvinnen så lenge de lå i ro. Timer gikk, og følget var flere ganger nær ved å
bli tråkket på ved tilfeldighet, magien bare gjemte dem, og det var det eneste
den gjorde. Langt ute på natten hørte dem stór dragen selv brøle helt på toppen
av fjellet. Brølet var enestående, fyllt av så mye sorg og sinne at det ville
bli skrivd hele bøker om emnet alene, og jallet så langt at selv landene over
havet hørte det.Kvinnen dro vekk kappen og reiste seg opp. «Reis dere.» Mennene
gjorde det, og kjente hvor deilig det var å strekke på de stive lemmene, trekke
lungen full av kjørlig luft samtidig som de tørket vekk svetten fra pannen
etter timer med anstrengelse og nervøsitet.Uten noen synlig grunn trekker
kvinnen det nydelige sitt sverdet. Det var lett og lite,og besatt med juveler
på sverdknappen; det var ett sverd for en kvinne, men høyst dødelig. Hun sudde
seg og så på mennene.Samtidig som frykt blomstrer opp i øyene til mennene, står
de der med spørrende uttrykk i ansiktene. Kvinnen hogger plutselig til den
første og nærmeste mannen før han engang rekker å slippe ut sitt siste rop fra
bak leppene. Mennene klomset prøvde å trekke sverd, men kvinnen med
overmenneskelig hurtighet rakk å nedslakte tre av dem før klinger i det
heletatt ble krysset. Den siste og fjerde mannen gikk ned på kne, han gråt og
bad om tilgivelse for hva enn galt han hadde gjort. Kvinnen så kaldt på han, og
med ett siste rykk lå han død. Hun tørket sverdet i klærne til den siste
mannen,og la kappene tilbake over de døde kroppene deres, slik at de ikke
skulle bli funnet i nærmeste fremtid.Hun satte sverdet tilbake i sliren på
ryggen, spyttet, og gikk lydløst ned resten av fjellet, og inn i skogen. Og
verdenen var blitt skiftet.

Ikke snakk om "å ta det til vurdering," skal du skrive bok må du da for rakker'n følge grammatiske regler. Skål!