Hvor mange tusen soldater tapte russerne den siste uken? Og for hva? Ukraina skjøt ned flere jagerfly og helikopter, over 100 tanks og 150 pansrede vogner. Ukraina har tatt ut store mengder med artilleri hos russerne og kostbare og viktige anti luftvern hos russerne.

Tror den siste uken har vært det største tapet hos russerne siden krigen startet. Og russerne har mindre artilleri tilgjengelig enn tidligere. Det viser reduksjon i bruken av artilleri den siste måned.

Ukraina derimot får bedre våpen og mer ammunisjon fra vesten. Det kommer også nye antiluftvern systemer og mer missiler til Ukraina fremover inkludert missiler med lengre rekkevidde.

Nei russerne kan ikke vinne denne krigen. De bare vet det ikke selv ennå.

Jeg har, gjennom en serie innlegg, gitt deg og andre konteksten for å forstå det spørsmålet, ikke minst hvordan det er feil stilt.

Vil bare påpeke til andre som leser tråden, at de som argumenter mot å støtte Ukraina videre for å få stoppet konflikten faller alltid kort her når det kommer til å svare på dette spørsmålet. Svaret vil jo helt klart være noe som er likt dagens situasjon, det er den ensete rasjonelle løsningen om man har lyst å ha en verden der mindre stater ikke bare blir byttedyr for større stater. I praksis så vil det å fordømme krigen, men samtidig si nei til å støtte Ukraina militært være det samme som å være enig med krigen og samtidig støtte Russland. Det er en moralsk forskjell, men resultatet blir det samme

Det hadde kanskje vært like greit om du bare droppet å svare? For makan til russisk propaganda som du gjenga er sjeldent å se. Du burde kanskje vurdere andre nyhetskilder? SoMe er ikke den eneste kilden til nyheter vet du, og det ser ut på svaret ditt som algoritmen til SoMe gir deg ganske ensidige nyheter.

Hvordan tror du putin skal klare å vinne krigen med de enorme tapene de har nå? Se mitt forrige innlegg for mer tall bare fra siste uke.

I den farten de taper pansrede vogner og tanks klarer de ikke engen ved full krigsøkonomi å erstatte tapene raskt nok.

Vesten støtter Ukraina og det kommer mer missiler og de har lengre rekkevidde. Ennå mer antiluftvern og mer tanks og ammunisjon. Vesten har også satt istand nye støttepakker så sent som i forrige uke, og det er ingenting som tyder på at støtten til Ukraina stopper opp.

putin vil tape denne krigen.

Ganske riktig, det har den. Tilfellet Bakhmut, ni måneders problematisk og kostbar beleiring, tross overlegen ildkraft, belyste hvor latterlige pro-russiske lesninger av det militæret forløpet viste seg å være – men la du for eksempel merke til hvordan beskrivelser av byens strategiske betydning stadig skiftet i vestlig presse avhengig av situasjonen på bakken? Det er også et relevant og viktig poeng at resultatene av den pågående, delvise russiske mot-mot-offensiven vil utgjøre en ikke ubetydelig pekepinn på fremtiden til denne “spesielle militære operasjonen”, og vil potensielt vise den som en vanskelig nøtt for Russland å knekke, idet de i så fall legger for dagen begrensningene i den form for krigføring som er dagens modus operandi.

Det er litt av poenget mitt her, ikke å gå inn i det ene laget i propagandakrigen (i det hele tatt finner jeg det snodig hvordan positive beskrivelser av krigens gang skulle være så tett knyttet til støtte) men å belyse litt hvordan vi også på denne siden har en tendens til å kjøpe litt vel lett hva som kommer ut av offisielle organer (ikke minst etterretningstjenester og regjeringer med en stake i konflikten) og den etablerte pressen (altså den som er nødt til, helt grunnleggende, å understøtte status quo). Det er jo tross alt krigstid.

Hvis man ikke har lagt merke til at det “frie” medielandskapet i Vesten (hvis det noengang har eksistert – i akademiske sirkler rår det mer enn noe annet sted en skepsis til dét) har undergått betydelige forandringer de siste tiårene, har man virkelig ikke fulgt med i timen. Hvis ikke Trump/Russiagate (obligatorisk langlesning hos CJR), hvis ikke den brusende, usammenhengende og på mange måter kontraproduktive responsen på Ukraina, så bør i hvert fall Israel/Palestina-propagandaen nå få visse lys til å gå opp. Den er blatant – israelere drepes, palestinere dør.

Uten å påstå at jeg har noe absolutt overskuende, guddommelig innblikk i hendelsene, naturligvis. Det har ingen av oss.

Det overordnede poenget består dog. Ukraina er et i sammenhengen lite land, betydelig underlegent Russland i befolkning, ressurser og militære kapabiliteter. Det eneste som har latt dem krige så langt som til nå (og i det hele tatt fortsatt eksistere som stat), er vestlig støtte, men denne – vestlig våpenproduksjon – er selv, samlet, underlegen Russlands, og dette er et forsprang det tar lang tid å innhente – vi snakker om år – samtidig som det vil innebære prioriteringer vestlige land helst skulle ha vært fri. Eskaleringsmulighetene overfor ukrainske motangrep ligger også grunnleggende på russisk side. Endelig, og ikke mindre viktig, kommer de på mange måter forbløffende geopolitiske ringvirkningene av krigen som jeg nå har understreket ettertrykkelig (hvis noen da i det hele tatt gidder å kikke på sidene jeg linker til – koblingen av “Foreign Affairs” til SoMe-algoritmer fremstår som et ganske bisart “argument” i denne sammenhengen).

Den øvrige “kritikken” min har gått ut på det smale manøvreringsrommet vestlige statsledere og andre aktører gir seg selv ved å erstatte politikk (få ting gjort i den virkelige verden) med retorikk qua en moralistisk og propagandistisk (med nærmest metafysiske overtoner) løsrivelse av diskursen fra reelle og tangible interesser til en kulturkrigaktig dydsposering, og hvordan dette henger sammen med en betydelig skiftet, og på en annerledes måte opphetet, atmosfære i det vestlige medielandskapet – og endelig med hvordan dette alt i alt bunner i vår vanskelighet med, for ikke å si den generelle umuligheten i, å konseptualisere våre samfunnssystemers fremtid i det kommende halve århundrets politiske, økonomiske og klimatiske forandringer og problemer.

Spørsmålet er ikke “hva vi skal gjøre neste gang Russland angriper Ukraina”. Ukraina er allerede under kontinuerlig angrep fra Russland, noe vi er delskyldige i – som blant andre Kissinger har påpekt. Spørsmålet er hvordan vi skal håndtere langt mer grunnleggende problemstillinger uten å henfalle til nasjonalstatlige rivaliseringer og tredje verdenskrig og mutual assured destruction (MAD).

Hvordan går det her da, fortsatt av samme mening?

For å snakke om å vinne/tape må vi først være enig om hva som er målet og det som nå kan se ut til å være det foreløpige målet for Putin er de okkuperte områdene som nå dessverre ser ut til å være realistisk.

Dessverre er det som skjer nå akkurat det noen av oss har fryktet mens flertallet har fliret av Putin og vært travelt opptatt av å poste memes.

Ukraina er altfor avhengig av vestens støtte og den er i ferd med å rakne. Putin har gjort en god jobb med "splitt og hersk", det burde det ikke være noen tvil om. Den kanskje største trusselen akkurat nå fremover er faktisk Trump.
At vesten velger å feire jul i stedet for å sende støtte og produsere våpen hjelper dessverre ikke Ukraina.

Heisann. Håper det er greit at jeg bumper denne tråden fordi det som skjer i og ved Ukraina er litt bekymringsverdig. Leser nyheter om at Russland har erobret Avdiivka og drevet ut Ukrainere derifra. Også driver polske bønner å blokkerer grensen mellom Ukraina og Polen som stopper forsyninger ti Ukrainere. Og alle sanksjonene mot Russland virker mot sin hensikt og den russiske økonomien er i vekst. Hva er det som skjer nå?

Hva betyr det for oss fattige i Norge hvis Russland skulle vunnet krigen? Merker jeg begynner å få litt småelig angst av alt dette her. Håper ikke Trump vinner valget i USA. Tenk på alle de fattige nybakte foreldre som har fått sine første barn uti verden nå? Stakkars jævla unger

Jeg blir stadig mer pessimistisk. Jeg nærmest ber for at Ukraina klarer seg og selv om de ikke kan vinne krigen ved å f.eks. Gå inn i Russland så kan de redusere Russlands befolkning med 5-10% om de får våpen og slikt fra vesten. Men da er man veldig avhengig av USA eller at de andre i NATO økes donasjonene med opptil 20-30%. Veldig godt mulig at det er nok å øke med 10%.

Jeg liker ikke tanken på å drepe 10% av Russlands befolkning i form av kanskje 70-80% av Russlands nåværende soldater.

For hver Ukrainske soldat dør så mister Russland 7 soldater, så Ukraina er mer teknologiske, satser mer på at deres soldaters liv ikke dør før de har drept flest mulig av Russlands soldater. De benytter også en mye mer smart/intelektuell forsvars- og angrepsstrategi. Noe som gjør de enormt mer effektiv.

De får også mer moderne og smarte våpensystemer enn det Russland har til rådighet. Men snart vil dette endre seg ved at de i år benytter rundt 40-50% av årets BNP på militæret. De kan bruke dette på å kjøpe mange intellektuelle våpensystemer av Kina, noe de garantert vil.

Eller har Kina også forbud mot å SELGE våpensystemer til Russland?

Isåfall, visst de er naive, så vil de til slutt gjøre det. For de er arrogante som de fleste regimer er. De vil tro de kan gjøre dette uten at det blir oppdaget.

Er veldig stort problem er også at vi fortsatt kjøper olje fra Russland. Mye sterkere sanskjoner mot Russland, dens innbyggere og de som bidrar positivt til krigen, enten indirekte eller direkte er også noe som trengs. F.eks. Sterke sanskjoner mot både Russland, Hviterussland, Iran, Nord-Korea og Kina. Mot Kina er ikke dette så smart, da vil de også sanskjonere mot oss, og vi trenger spesielt ekstremt mye av det vi lager teknologi av fra Kina. Gode eksempler er Smarttelefoner, Bærbare pc-er, Stasjonære pc-er, Chromecast, 98% av all annen teknologi og så mye annet. Det eneste landet så vidt jeg vet, som vi kan kjøpe av istedenfor Kina, er det landet som Kina planlegger å invadere, som USA har sagt de vil forsvare ved en Kinesisk invasjon.

Men de har ikke alt, bare kanskje 1-2% av alt vi trenger.

Mye kan vi skaffe selv nå som vi skal begynne å grave på havbunnen, men det er iallefall 5-10 år frem i tid før det starter noe skikkelig og effektiv produksjon.
Jeg er egentlig veldig negativ til dette, men ser ikke noe annet godt valg. Enten Kina eller å grave på havbunnen.
Til slutt selvfølgelig så er det mye vi vil få tak i ved å grave på Mars og på Månen. Og andre planeter i solsystemet vårt. Men f.eks. Graving på månen er minst 50-100 år frem i tid.

Hvor har du det fra at økonomien er i vekst i Russland. Pengene brukt på Militæret er kraftig i vekst, men ikke den generelle økonomien i Russland.
Eller de tjener nok mye mer nå enn i begynnelsen av krigen, fordi de har startet å kanskje selge 10x eller 20 ganger så mye Olje og Gass til India og og Kina. Mest sannsynligvis fordi de tilbyr gode priser.

Det beste verden kan gjøre for å motvirke dette er å gjøre uavhengig av Kina og India, og spesielt at vi enten selger eller gir den til de landene som fortsatt kjøper av Russland. Slik at det å kjøpe dette fra Russland vil være det samme som å kaste pengene i søppelet. Kina kan vi gjøre mindre rike ved å kvitte oss med ting som trenger Kull. Og erstatte dette med noe som ikke trenger Kull, noe naturvennlig som vi selger eller gir til Kina.

Mange er nok ikke positive til å gi noe til Kina og gå i minus. Men det er samtidig den mest effektive måten. Bli kvitt eventuelt hat og fordommer og gjør det som er det smarte, ikke det som får deg til å føle deg bedre i en kort periode.

For det første, hvor får du tallene dine fra? Casualties betyr ikke død. NATO dokumentene som ble lekket for en stund siden indikerer mye styggere tall for Ukraina enn de du selv påstår.

Argumenterer du for krabbementalitet, om at Ukraina gjør lurt i å dra ned livet til så mange russiske soldater som mulig, på bekostning av egne soldater også?

Det høres nesten ut som at du rasjonaliserer dødstallene i skyttergravene under 1. verdenskrig.

Det er aldri positivt at noen dør, og spesielt ikke når russerne ikke frivillig deltar i krigen. De er uskyldige som blir tvunget.
Jeg mente at det er positivt fra et strategisk synspunkt. Akkurat nå er det negativt fordi ukraina begynner også å få for lite folk. Men i begynnelsen ble det i pressen pekt på som en positiv ting. Og det er der jeg har det meste fra, fra VG, NRK.no, Dagbladet og andre aviser og pålitelige kilder.

Nøyaktig hvilke tall om hva sikter du til?

Jeg skrev mye, så vær mer presis om hva du spør om.

Helt i starten av innlegget ditt, det med 1:7 ratioen.

@einsteindragon jeg synes du kommer mange direkte feil nå.

Russland bruker ca. 6% av BNP på forsvar nå. De melder selv om en økende BNP (mulig propaganda?). Og rubelen har stabilisert seg (selv om den er noe høy og en rente på 16%). Ural olja selges for rundt 75$. Etter min mening burde denne vært mye lavere.


De bruker også en del presisjonsvåpen som Ukraina sliter veldig med å forsvare seg mot. Dette er f.eks Lancets med 70km rekkevidde. KA-52 helikopter som det ryktes om at stoppet hele offensiven til Ukraina i høst. Og KAB bomber som er en kopi av vestens JDAM.

Vesten må steppe støtten mange hakk nå, mtp sanksjoner og våpenstøtte.

Når det gjelder forsvarsbudsjettet, så er jeg helt enig i at dette kan gjøres bedre. Men det er heller ikke realistisk å bare mangedoble budsjettet over natta (i 2024 ble avsatt 91. Mrd, 20% økning). Dette må gjøres gradvis. Avdelinger må bygges opp, utstyr skal kjøpes inn, mennesker må ansettes.

Totalt uenig. I dette tilfellet har russland angrepet en nabostat. Tross i at det eksisterer et memorandum fra 94 som sier at russland skal respektere Ukrainas grenser. Russerne bedriver terrorbombing, voldtekt av sivile, tortur av sivile og de har kidnappet tusenvis av Ukrainske barn.

Det beste som kan skje fremover er at russland får så store tap som mulig på fronten. Jo flere russere som dør på fronten jo færre potensielle krigsforbrytere får sjansen til å herje med sivile.

Så akkurat når det gjelder denne krigen er det positivt med så mange døde russere som overhodet mulig. For putin har jo ingen ambisjoner om å trekke sine styrker tilbake til russland frivillig. Og med det tempoet vesten sender ut støtte til Ukraina blir det vanskelig for Ukraina å nedkjempe russerne og ta tilbake alt okkupert område. Men om mange nok russere dør i fronten så vil etterhvert kanskje motstanden internt i russland bli så stor at putin faller ut av et vindu.

Her.

Vel det kjipe valget de har er enten å overgi seg til Ukrainske styrker, selv om de risikerer å bli skutt av sine egne, eller å fortsette dødsmarsjen på fronten.

At soldater utfører krigsforbrytelser på ordre er faktisk ikke formildende. Og det har vært en uavbrutt rekke krigsforbrytelser utført av russland i to år nå.

Russland kan velge å stoppe krigen, da blir det fred umiddelbart. Ukraina kan ikke stoppe å kjempe, for da mister de friheten, demokratiet og må leve som fattigtreller under putin. Siden det er slik virkeligheten er da er den eneste løsningen å få drept flest mulig russere slik at det til sist blir enten opprør i russland eller at en gruppe blant eliten bestemmer seg for ta livet av putin.

Liv har ikke alltid samme verdi dessverre. Livet til krigsforbrytere er mindre verdt enn livet til en soldat som kjemper en kamp mot en aggressiv okkupant som ønsker ta hele Ukraina før han fortsetter videre vestover.

Det er avslørt bruk av kjemiske våpen fra russland, fosfor bruker de jevnlig og de terrorbomber sivile, både sykehus, barnehager, boligblokker osv. Før russerne tar til vett og sier nei til å delta i putins krig, er eneste alternativ at da får de betale for sviket mot menneskeheten med sitt eget liv.

Irriterer meg jævlig hvordan du unngår å svare på det du har blitt spurt om, ikke bare av meg men av andre også. Du spyr bare mer og mer og mer ufullstendige eller avsporende spørsmål.

Så for å spopnfeede deg atter en gang: Hillbert tolket meg riktig.

Men denne gangen er det slik (nøye nok for denne diskusjonen). Eller mener du at Ukraina har skyld i denne invasjonen?

@einsteindragon, han spør om dette:

Det med 1:7 ratioen, hvor har du den fra?

Det politiske og nasjonale motsetningsforholdet i landet – hovedsakelig mellom østlig malorussisk og vestlig galisisk ukrainsk identitet – burde ikke ha blitt holdt gående som en konflikt og som et spørsmål om dominanse og eksklusiv definisjonsmakt – nettopp den type intern tilstand som inviterer inn aktører utenfra som ikke har landets beste i sikte, men søker å profitere på den ene sidens dominerende stilling. De kulturelle forskjellene og ønsket om en grad av identifikasjon med omkringliggende, vestlige eller østlige, steder og folk kunne ha blitt honorert uten å bli uløselig knyttet til økonomiske interesser og uten å lede til et grunnlovsstridig kupp med mordbrann og snikskyttere og det hele, og en så aggressiv retorikk (Poroshenko: “We will have jobs, they will not. We will have pensions, they will not. We will have support of children and pensioners, they will not. Our children will go to kindergartens and schools, theirs will be sitting in cellars.”) og kulturell og politisk undertrykkelse i lovs form at det ledet til en lang og blodig borgerkrig komplett med klasebombing av sivile områder.

Israel og Palestina kan tjene som eksempel på hvorfor borgerkrigen ikke burde ha fått utvikle seg – og bli egget opp og støttet, med fredsforhandlinger sabotert, av kyniske stormaktspillere i gjensidig mistenksomhet på begge sider – og hvordan vest-ukrainernes retorikk, som grenset opp mot trusler om etnisk rensning (den gang da virket det utenkelig at vestlige statsledere skulle kunne være involvert med den slags krefter, som dermed virket overdrevne – i dag not so much) utgjorde et farlig incentiv for Russland til å trappe opp sin egen rolle i krigen, som ville sette, og setter, ukrainsk identitet i seg selv i fare – og som en manende advarsel om at Ukraina i denne krigen ikke kan, og ikke bør, føre krigen mot alle russere uten skjell og regler. Og at forhandlinger, med konsesjoner fra alle sider, om en stans på denne utvidende negative spiralen, hvor for mange aktører er involvert, og forhistorien er for kompleks, til noen binær og simplistisk fordeling av skyld og ansvar og helt- og skurkestatus, hadde vært bedre for Ukraina jo før jo heller.

Vestlig støtte til Ukraina overfor en okkupant er prisverdig på mange måter, men en mistanke og anklage kan rettes, og er betimelig og viktig å rette, om ikke en del krefter i vestlige land ble for overivrige på et mulig nederlag for Russland til egentlig å kunne sies å ha satt ukrainernes interesser først. Krigens gang har forvirret mange observatører – og skamløst og ukritisk blitt peddlet og brukt med både innenrikspolitiske og store utenrikspolitiske mål i sikte. Den formen for krigføring som har kjennetegnet hovedparten av denne krigen (etter den initiale russiske bløffen mot det ukrainske lederskapet og den ukrainske befolkningen, som de hadde undervurdert i hvor høy grad ville gå egne veier): artilleritung kverning av personell og materiell konsentrert om avgjørende, sterkt fortifiserte punkter, gir av sakens natur lite med dramatiske seiere og raske fremrykninger, idet den materielle og industrielle overlegenheten til en av sidene først viser seg på sikt.

Dog skulle selv ikke blunderne og den taktiske retretten i invasjonens første fase ha ført til de spinnville illusjonene som ble kolportert om at det russiske militæret ikke er, og forblir, og alltid har potensiale til å bli, den ukrainske overlegen i betydelig grad – selv, ser vi, med støtte av vestlig etterretning og våpenforsyninger. Fred skulle fra starten av ha vært prioritert, spesielt med de gode kortene ukrainerne hadde på hånden i mars måneden etter, etter sin slagkraftige intitiale respons. Alt annet var og forble war mongering. Det er et faktum at Russland og Ukraina i mars 2022 var nære ved å forhandle frem en fornuftig og rimelig fredsavtale, og at den delvis ble torpedert av amerikanske og britiske instrukser og løfter om gull og grønne skoger, og som selv følte det som om Russland hadde gått med begge bein inn i en felle à la Vietnam og Afghanistan.

Og en del overoptimisme var nok som så ofte arroganse. Enkelte etterretnings- og våpensystemer produsert i Vesten kan nok være mer sofistikerte enn de russiske, men får i Ukraina vanskelig sin ideelle rolle i en bred og enhetlig front – hvorved f.eks. kostbare HIMARS blir brukt ikke til strategisk dybde, men som (erstatning for) taktisk artilleri. De fleste vestlige land har over de siste tiårene omstrukturert sitt militær fra forsvar av hjemlandet i retning av mindre operasjoner under luftoverlegenhet i fremmede land, med industri- og anbudssiden orientert mot produksjonen av få, sofistikerte og kostbare våpensystemer heller enn masse og mengde – Russland har naturligvis ingen mangel på sofistikerte våpen, og ligger på visse områder et tiår eller to før oss, men har heller ikke glemt, fra sine store og dramatiske militære erfaringer, betydningen av kvantitet. Ikke bare er ikke krigen i Ukraina av det slaget vestlige styrker er trent til, de forskjellige, og komplekse, våpensystemene Ukraina blir tilsendt krever ofte langvarig trening og er vanskelige å integrere effektivt på taktisk og strategisk nivå.

Tapstallene, av både mennesker og utstyr, har fra begge sider virket notorisk usanne, men sakte, men sikkert – og helt forutsigbart, i fraværet av et politisk mirakel – har Russlands overtak vist seg, som nå vokser raskt i retning av et tipping point for den ukrainske forsvarsevnen (man skal ikke undre seg over den nylige intensiveringen av Kievs palasskonflikter). Vi vet også hvordan en eskalering ser ut, og hvordan den ender. Ingen vil se atomvåpen i bruk.

Rent militært har det aldri vært noen tvil om det sannsynlige utfallet av denne krigen, tallenes tale er klar. Den trinnvise eskaleringen Vesten har stått for gjennom sine våpenleveranser – og økonomiske sanksjoner – har alltid hatt et annet, og politisk formål: Gjennom en uthaling av krigen en destabilisering og ideelt regimeskifte og delvis kollaps og varig svekkelse av Russland som politisk og militær størrelse.

Det undrer meg hvordan så mange i en situasjon som dette: en krig ikke direkte sett eller følt, med aktører mer like språklig, politisk og kulturelt med hverandre enn vi med noen av dem, kanskje av oss til og med heller litt nedvurderte, dog en krig hvis utkomme har betydelige regionale politiske konsekvenser, som kan utnyttes av oss eller våre ambisiøse allierte – ser ut til med nesten evangelisk intensitet (og unektelig på bekostning av nøktern analyse) å omfavne en kultur av demonisering, kapping av diplomatiske og kulturelle bånd, maksimalistisk retorikk, krigsentusiasme, og mistenkeliggjøring av meningsmangfold som “nyttig idioti” hvis ikke direkte avskyelig idioti – og ignorerer hvordan nettopp disse (ofte dramatisk) feilslagne politiske målene ved vår slett ikke risikofri militære og økonomiske innsats vitner om feilaktige og underutviklede kunnskaper og mangel på forståelse – som krever, og er, en vilje og evne til å se tingene fra motpartens perspektiv. En aggressivt polarisert stemning utgjørende et klima av fremmedgjøring og paranoia som naturligvis selv leder til krig. “War, after all, is failure of diplomacy.”

Og i dette tilfellet har demoniseringen og arrogansen på typisk vestlig vis – ja sorry, folks – nådd slike nivåer av skinger og banal etisk selvrettferdighet at tilbakerullingen eller bare betvilelsen av et tiltak som har vist seg virkningsløst eller direkte selvskadende er umuliggjort og politisk selvmord. Ja, at det ikke fungerer er bare insidiøs russisk propaganda uansett – og slik – aldri tvile – fortsetter avisene som roper høyest om propaganda å bli hengende lengst etter – iblant med så mye som et halvt år.

Og så er det naturligvis snakk om det samme Vesten som nå mumlende bortforklarer, eller direkte bistår, Israels folkemord på palestinerne (bl.a. som første reaksjon på ICJs bekymringsmelding å kutte den livsviktige støtten til UNRWA på grunnlag av israelske påstander uten fnugg av bevis). En kan prøve å forestille seg hvordan det må ta seg ut i resten av verden.

Og som vanlig tjener slik polarisering og demonisering et dobbelt formål: Jo ondere Russland ble, år for år og drypp for drypp på avisenes forsider, jo bedre ble vi: gateslagsmål mellom politi og demonstranter og sensur i sosiale medier er i det minste ikke diktatur! – og som gode kristne vet vi at det lyse skal bekjempe det mørke, ikke sameksistere med det, om det så er vår egen gren vi i selvrettferdig harme sager av – som Europa politisk, økonomisk, militært – eller om så hele verden går med i dragsuget – det sionistiske Israels – okkupantmakten som er offer – kamp om “overlevelse”.

I Israel ser vi nå hvordan krig kan se ut, når ødeleggelse og utslettelse – “deterrence” i ytterste konsekvens – er selve målet, og krigens lover uten sjenanse er satt til side. Hvordan Ukraina kunne ha begynt å bli bombet, hadde begge sider lagt til side forsøk på å skåne sivile og å begrense seg fra for destruktive angrep for dypt inn i fiendens territorium. – Derfor har et stykke over 500 barn blitt drept i Ukraina i løpet av en periode på tre år, mens i Gaza godt over 10 000 er blitt drept på fire måneder. (Gjett hvem av dem som får være med i Eurovision.)

Men tapte soldaters liv er også en tragedie, og skader og traumer og arr. Savnede kjære, tapt kultur – ukrainerne forbyr russisk, og russerne forbyr ukrainsk. Denne krigen har mange årsaker, og den er voldt av Russland – Putins rettferdiggjørende historiske utlegninger lyser kaldt og umiskjennelig av kolonial arroganse – Russland er fremdeles et imperium med sine gamle koloniale besittelser – er han enn ikke så fantasifull og faktablind som overdriverne vil ha det til. Men tror noen, i fullt alvor og med hånden på hjertet, at folk som Victoria Nuland og Hunter Biden har spilt noen rolle positiv for kulturell utveksling og fredelig sameksistens mellom disse beslektede, men brokete folkene i Grenselandene mellom øst og vest? For små nasjoners trygghet for og frihet fra stormaktsrivalisering?

I så fall har jeg en kanal å selge deg. Alle vet hva “out of area, or out of business” betyr, og hvis målet er sikkerhet og stabilitet, er NATOs “open door policy” en fantastisk dårlig idé, perfekt beskrivende for den nåværende generasjonen av arrogante klossmajorer i politikkens maktsirkler i Europa og USA (dem som vil studere denne merkelige arten nærmere kan jeg henvise til bøkene til Yanis Varoufakis, f.eks. “Adults in the Room”).

Det er en gammel og allment akseptert politisk sannhet at det er politiske og militære gråsoner fremfor noe som leder til krig, og slike gråsoner – et vakuum for maktspill, investering av prestisje og eskalering – er nettopp hva dets kanskje-kanskje-ikke-åpne dør, som det sprader inn med i eldgamle og historisk komplekse områder under henvisning til sine egne “universelle verdier”, skaper både for sine egne og potensielle medlemmer og for nabonasjonene og regionen i sin helhet som den har erklært en intensjon om å ekspandere til. For egne medlemmer skaper det usikkerhet fordi det gjør svaret stadig mer uklart på spørsmålet om hva alliansen egentlig bygger på, settende et stort spørsmålstegn ved den praktiske realiteten av dens formelle samhold, ved hva den kan love, og hva den kan holde.

Den slags leder fort, og NATOs eksempler er mange, til en diffus status quo hvor inkonsistensene bare forsøkes ignorert, til når, pga. de selvskapte gråsonenes inherente instabilitet, det plutselig gjelder, og en forberedt, utvetydig og robust holdning istedenfor fiser ut i blame game og demonisering og adventurisme overfor alliansens signifikante “andre” – fra Russland til “terrorisme” (den reelle eller innbilte faste og eneste konstant i forsøket på å rettferdiggjøre alliansens fortsatte eksistens) – mens den håpefullt og stadig mer nervøst bankende, mens gamle tradisjoner for maktbalanse og stabilitet kollapser rundt dem, oppdager at retten var til å banke på, ikke til å slippe inn.

Det er krigens banalitet – fred krever ansvar, og selvinnsikt.

Du skriver mye sant, spesielt rundt det der med positivitetståken hvor det ikke er lovt å være kritisk til hvor effektivt enhver taktikk eller avgjørelse er.

Jeg er ingen ekspert på militært utstyr , men siden du virker til å ha peiling: hva militært utstyr mener du Russland har 10-20 år tidsforskudd vs vesten på?

Jeg tror han sikter til hypersoniske kryssermissiler, som feks Kinzhal (som egentlig er en hypersonisk ballistisk missil) og Zircon.

Lancet dronene til Russland har også vist seg å være veldig effektive, men de er nok ikke 10 år før vesten akkurat her. Israel har feks mye av denne type våpen

Jeg er heller ikke noen ekspert, men har inntrykk av at det dreier seg om hypersoniske våpen samt visse former for elektronisk krigføring. Kan hende det er kontroversielt - rent ut over at innleide eksperter virker villige til å påstå hva som helst - å sette et tall på det på den måten.

Mye av suksessen i krigen i Ukraina ser dog ut til å stammet fra smarte og billige måter å oppgradere eksisterende teknologi - som å gjøre “blinde” bomber til styrbare presisjonsvåpen, og andre behendige former for “force multiplication” som Ukraina har slitt med å forsvare seg imot. Men jeg er som sagt ingen ekspert på våpenteknologi.

Da kan det se ut til Ukraina har skutt ned et av Russlands nyeste wunderwaffen, altså tidligere nevnte Zircon.

Kan ikke si at jeg er veldig overasket over akkurat det. Det som kanskje er mer overaskende er at Russland gadd å bruke et slikt våpen og dermed vise verden at de ikke er så langt fremme på dette området som mange skal ha det til.

https://x.com/Osinttechnical/status/1772257522281255227