Da sitter jeg for x-te gang å sier jeg skal slutte, det har gått for langt, jeg har brukt for mye og jeg klarer meg jævlig fint uten. Jeg har bestemt meg for at det er min tur til å ta en pause fra amfetamin og div. legemidler. Tråden til Tøffetom har gjort sterke inntrykk hos meg, som hos alle andre som leser her inne.
Før jeg går videre inn på mine tanker ifht. mitt eget rusproblem, så vil jeg bare si tusen takk til deg Tøffetom for at du valgte å dele din historie her på nFF, tråden din har gitt meg mulighet til å reflektere på en helt annen måte når det kommer til mitt forhold til rus.

Jeg har hatt ett ''godt'' løp med så og si alle rusmidler en kan komme over i fem år, med amfetamin som min store kjærlighet. Uten å unnskylde mitt eget bruk, så tror jeg at jeg alltid har likt stoffet godt fordi jeg har fra tidlig ungdom vært veldig deprimert og derfor har amfetamin-rusen vært en motgift til det.
Det er noe jeg har klart å holdt hemmelig for både familie, en del venner og alle offentlige etater.
Med andre ord har jeg aldri søkt behandling for avhengigheten.

I mitt hodet så er det en sperre for å be om hjelp for dette fordi jeg har inntrykk av at jeg kommer til å bli stemplet i journaler og møte med helsevesenet fremover, som det er en god sannsynlighet for at jeg ville måtte forholde meg til mye fremover fordi jeg er ^bipolar.
Iløpet av bruket mitt har jeg klart å ødelegge forhold, gått til angrep på folk jeg har elsket og trigget flere traumeresponser som har vært fortrengt i mitt minne helt til de siste to årene hvor jeg har gått på en par vegger for å si det sånn.
Alt dette kan jeg skylde på meg selv for, fordi det er til syvende og sist jeg som har forårsaket kaos og skade rundt meg og i livene til andre.

Abstinenser fra speed kan ikke sammenlignes med det Tøffetom beskriver om abstinenser fra heroin og for meg er avhengigheten i mye større grad psykisk enn fysisk.

Jeg vil slutte fordi jeg er redd for å gå glipp av livet, redd for å miste kontakten med alt rundt meg mer enn jeg allerede har gjort, redd for å aldri kunne være en normal mann som arbeider og kan bidra i ett fast forhold, redd for å ikke kunne kjenne og gi kjærlighet.
Når alt kommer til alt er jeg livredd for hva som møter meg i enden av tunnelen, hvem er jeg? Jeg vet ikke, jeg har noen anelser, men jeg vet faktisk ikke hvem jeg var før alt dette begynte.

Når rusen er en konstant frykt og skamfølelse fordi jeg vet jeg gjør noe som er så umenneskelig og ødeleggende for meg selv, så skal det egentlig trumfe frykten for å slutte. Det har vært forsøk etter forsøk, men jeg vil holde meg selv ansvarlig foran andre nå med tanke på at det ikke er vits i å holde meg selv ansvarlig alene.

Legemidlene jeg har blitt skrevet ut er altfor tunge for meg å fortsette med idag, så jeg skal slutte med dem. De har gjort meg til en robot som ikke bryr seg om å delta i alt rundt meg, jeg har ikke sexlyst engang men prøver å opprettholde det så godt jeg kan fordi det ikke er sunt å avstå fra sex over en lengre periode.

Lovte meg selv å holde dette så kort og konkret som mulig, så dette er alt for nå. Skal bli rusfri og idag er dag 1, jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke må ha rusen, men jeg vil ha den. Viljestyrke kan jeg gjøre noe med.

Noen som har tips eller råd ifht. å komme av amfetamin og legemidler? Jeg trenger det virkelig og stoler på at jeg kan se hit for å få genuine erfaringer.

Utrolig sterkt å lese. Både denne tråden og tøffetom sin. Syns det er en veldig betryggende og god følelse at uansett hvem man er i livet, hva man har gjort eller gjør, så er man et godt menneske som innerst inne vil ha en forandring. Jeg har troen på deg. You got this!

Kan neppe hjelpe, men heier på deg!

Har erfaring med å slutte med amfetamin, benzo, hasj, og morfinpreparater. Begynte å ruse meg i 12-13 års alderen, sprøytemisbruker i flere år, i dag har jeg ikke rørt rus (foruten psykadelika) på 10 måneder. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig for meg å komme dit jeg er i dag men livet har aldri vært bedre.

Det blir bedre selv om de første månedene kan være forferdelig og kjedelig. Anbefaler deg å prøve å komme igang med noe mosjon styrke/kondisjon eller fjellturer som har blitt en stor del av fritiden min. Ta en dag av gangen, prøv å tenk at du skal klare å være rusfri idag, så får du ta imorgen og neste uke når den tid kommer. Sett deg langsiktige og kortsiktige mål, ikke trykk deg selv ned om du går å en sprekk, reis deg og fortsett videre. Ta opp kontakt med rusfritt nettverk (om du har) eller prøv å finn en eller annen fritidsaktivitet du kan komme igang med som du kan bli kjent med folk som er bra for deg.
Når suget kommer, prøv å dra tanken helt ut, hva sjer om jeg inntar dette rusmidlet nå? klarer jeg å stoppe? hvilke konsekvenser vil dette få? hva med nedturen? Det med å dra tanken helt ut fungerer vært fall utrolig bra for meg, å jo lengre du har vært rusfri jo mere konsekvenser blir det av å havne utpå igjen, så denne er gull for meg.

Nå er ikke jeg kjent med rushistorien din eller historien din generelt, men rusbruken er ofte et symptom på noe underliggende, eller ofte setter dette livet man lever i rus sine spor. Kan derfor sterkt anbefale noe form for behandling, enten det er døgninnleggelse eller dagbehandling. Man trenger ofte å få "leget" noen sår, og/eller lære seg strategier for å håndtere det livet uten rus. For min del visste jeg ikke annet en ruslivet å hadde sterkt behov for behandling. Nå vet jeg det er noen som klarer seg uten behandling men man står som regel sterkere etter en behandlingsløp (mener jeg da) det er ingen skam i å spørre om hjelp.

Ønsker deg masse lykke til!

Jeg har dessverre ikke noe lure råd i gå da jeg har ikke og skal ikke være i samme situasjon selv, men lykke til! Det å sette en strek nå er nok det lureste du kommer til å gjøre i livet ditt. Er planen å gå full cold-turkey for alltid, eller kommer du til å gjøre unntak for "festmidler" osv.?

Jeg hadde selv et usunt forhold til MDMA og spesielt amfetamin fram til januar 2020 da jeg sluttet helt med dette. Jeg ble pappa og jeg innså fort at det er viktigere ting enn å ruse seg. Å slutte var ikke noe problem for meg, men russuget til amfetamin har aldri forsvunnet helt. Jeg hadde en "kontrollert sprekk" i påsken da vi var noen gutter som samlet seg til et privat lanparty. Jeg hadde også en "kontrollert sprekk" på MDMA i sommerferien.

Damen mente jeg daglig surmula/snakka om rus/lengtet etter rus helt fram til nå nylig. Dette har heldigvis forbedret seg kraftig nå. Det er ikke alltid så lett å se dette selv.

Mitt umulige tips er å prøve å gjøre andre ting for å erstatte amfetaminrusen. Har man vært i dette helvete i flere år, så vet alle at dette ikke er praktisk gjennomførbart da de fleste bekjente har gått videre i livet sitt mens du selv har vært på samme sted i livet.

Lykke til og stå på, det er verdt det.

Husk at abstinenser er midlertidige og går over.

Anbefaler deg og komme deg ut. Fjellturer og toppturer er gull. Har du mulighet til og få lånt med deg en hund som turkompis så bruk det for alt det er verdt! Har du en stabil jobb med muligheter for overtid eller doble/lange skift kan det være lurt å jobbe veldig mye i starten for og ha hodet på helt andre ting.
Lykke til ! Heier på deg

Lykke til!

Herregud for noe selvopptatt piss hele tråden er

Det å ruse seg ut av livet er jævlig selvopptatt, så jeg er fullstendig klar over det. Takk likevel.

Antar at du allerede røyker, og da er det jo perfekt å bruke det som et verktøy for sug. Tyggi fungerer også. Er ikke så veldig gla i tyggi selv men jeg skjønner hvordan folk kan bli avhengig, du begynner bare å tygge og tygge og stopper ikke

Jeg pleier å sette penger inn i fond tilsvarende de pengene jeg brukte på snus tidligere. Du kan jo sette inn småbeløp på lån & gjeld når suget inntreffer, så sitter du igjen med en god følelse om hvor smart, lur _og_ sterk du er.

Følger! Har ikke noe gode råd enn så lenge, Men har selv et problematisk forhold til amfetamin. Er mer på enn av. igjen.. Så her må det noe endringer til, Men over til deg, Ønsker deg virkelig lykke til!

Fint post forresten, traff meg hardt.