Hei!

Jeg har vært pasient på DPS av og på i rundt ti år. I 2015 fikk jeg en schizofrenidiagnose og starta behandling som funka helt topp for meg. Det å være innlagt i noen mnd, få grei mat, bli holdt i aktivitet, og rett medisin gjorde at jeg følte meg skikkelig bra for første gang på åresvis. Etter utskriving høsten 2015 har dóg behandlinga gradvis minka. Per i dag er jeg på mange måter tilbake på square one. Jeg tar ikke medisiner, og må insje en god del selv for å få time.

Jeg har nok noe av skylda her. Jeg har vanskelig for å selv utforske psyken min, og er ikke en person som snakker mye om meg selv uten å bli spurt konkrete spørsmål. De gangene jeg har tatt opp ting jeg tenker på, får jeg høre at det er helt normalt eller bare har med diagnosen å gjøre. Rådene jeg får er ofte "da må du jo bare slutte med det" og det er vanskelig å sette i praksis. Når jeg sier at jeg ikke har noe motivasjon, glede, mestring, interesse, eller energi så blir jeg bedt om å gå flere turer. Det har jeg svært sjelden fått til, så når jeg sier det til psykologen uka etter, blir jeg igjen oppfordra til å prøve hardere. Jeg får ofte høre at jeg er lat, som jeg antar skal provosere meg til aksjon. Det funker dårlig. Jeg føler meg bare like dritt som alltid. Dette er jo ting jeg sier til meg selv heile tida uansett.

Jeg hadde kanskje forventa at psykologen min skulle klare å lese meg, å prøve andre ting når jeg ikke får til noe. Kanskje sende meg på gruppeterapi, eller hva som helst. Som ofte snakker vi i ti-tjue min om hva som plager meg og hva som skjer i livet mitt, og etter at psykologen fant ut at jeg kan litt om spill og data har jeg blitt litt tech support/spillanmelder/kompis for han også. Jeg føler jeg får svært lite ut av dette, og vet ikke helt hvordan jeg skal få mer ut av timen.

Jeg har tidligere prøvd å bytte behandler, men får da beskjed om at nå som jeg har gått til han så lenge så er det stress å starte på nytt. Dessuten vil jeg sannsynligvis ikke få noe ut av det. Jeg er med andre ord dømt til å være halvpsykotisk NAVer som aldri mestrer noe heile livet. Når jeg vil på time og snakke ut om utfordringer jeg har støtt på, føler jeg at jeg møter en vegg og at det ikke nytta å snakke om det. Deretter blir neste time glemt eller utsatt (enten av meg eller psykolog, som oftest sistnevnte) , og vipps så har det gått flere måneder. Jeg blir skikkelig dårlig (men ikke psykotisk som oftest) og helt desperat etter hjelp, og da får jeg en time. Så gjentar syklusen seg.

Jeg er virkelig drittlei av å være i denne grøfta. Jeg har så innmari lyst til å bli et oppegående menneske, ikke bare "ikke aktivt suicidal". Er det virkelig slik behandlinga mi skal være?

Nei og hørtes rart ut. Jeg og kan hjelpe legen min med tekniske oppgaver, men det er som regel etter at vi er ferdige med meg.

De private har ofte lang ventetid så fortsett og gå til dps, mens du venter.

Skjønner det kan være vanskelig, men kanskje du skal skrive ned posten her på ett ark også fortelle behandleren dette. Kan hende dere begge har blitt for godt vant med hverandre. Og da kan det være vanskelig og se eller ta opp problemer.

Høres totalt uprofesjonelt ut, spør du meg. Kaller han deg lat? Det er drøyt.

Det virker også uproft å prøve å hindre deg i å bytte behandler. Ville hørt med fastlegen om hjelp til det.

Takk for svar alle sammen. Det er en enorm lettelse at jeg ikke bare innbiller meg dette.

Har hatt noe av de samme opplevelsene.

Du har fått greie svar, fungerer det ikke så bytt. Dessverre er det ofte sånn at det ikke er alle behandlere som er like flinke og som en passer med. De er tross alt offentlig ansatt og da blir de gjerne værende selvom de gjør en slett jobb. Vært gjennom min andel behandlere og holder nå på min andre psykiater som fungerer. For det reiser jeg også et stykke i stedetfor å bytte. Det er også fritt sykehusvalg så jeg får dekket reiseutgifter. Sier ikke at du nødvendigvis skal gjøre det men det er en måte å gjøre det på.