Inntok to og en halv lapp av noe som skulle være meskalinekstrakt. Var med en del kompiser som har prøvd 2-4 av disse tidligere, så det er grunnen til doseringen. Uansett, har i ettertid funnet ut at dette er 2c-i. Alt stemmer sånn sett. Både varighet, smak, dosering, opplevelser sammenlignet med andre rapporter etc.
Hele arket med lapper er printet med en kaktus. dette tyder kanskje litt på meskalin spør du meg.
Dealern som solgte opplegget beskrev dette som meskalin-syre. Dette tyder på en blanding, eller dårlig ordforråd. Smaken av lappene.. som å knaske 10 paracet.
Innspill?
Det som hendte igår, er det desidert sykeste jeg har opplevd noen gang. Det ga bare ingen og all mening på en gang, det er skikkelig hardt å beskrive opplevelsen.
Jeg var sammen med broren min og fem kompiser av han, pluss enda en som var med oss nykter hele kvelden. Klar over at settingen kunne vært bedre, men igår, var det akkurat som om min tid hadde kommet, og en slags urolig følelse, eller kanskje rett og slett en sperre for å virkelig smake på disse greiene i god dose, endelig hadde forsvunnet.
Kl 2130 inntok alle sammen mellom 2,5 og 3,5 lapper, jeg endte på førstnevnte.
Iløpet av en halvtimes tid, kjente jeg det skjedde ting. Kan beskrives litt som å være småfjern + brisen på en gang. Ble ganske varm.
Kl 2300 begynner de fleste å komme godt igang, jeg for min del var fortsatt ikke helt der. Jeg ventet videre. Så bestemt vi oss alle for å gå ut, ut i snøen, ut på tur. Vi gikk ned til en elv, fyrte opp et par joints med noe sinnsykt god cheese. Herifra ble ting sjukere og sjukere, og til slutt så sjukt at jeg egentlig gjerne kunne trengt et eget trippevokabular. Skal prøve å ta det steg for steg.
Det første som desverre skjer, var at han ene kompisen til brodern forsivnner helt. Han hadde ikke røyket weed på over en mnd, så jeg tror det rett og slett ble for voldsomt, på veldig kort tid. Så begynner bølgene. For det var akkurat bølger det var. Stemningen fra en person smitter over på de andre, og plutselig blir alt ganske intenst. Vi går hjemover, fokuserer på å bare komme oss inn igjen. Jeg forstod at herifra gikk det bare en vei, og allerede nå var jeg ikke i stand til å forholde meg til noe som helst.
Vi kommer inn døren hjemme og nå peaker det hele. FY FAEN. Jeg kan huske ting som at jeg, broren min og en tredjemann står inne på kjøkkenet, PRØVER å prate sammen, men alle er helt nødt til å prate samtidig. Det var helt drøyt, det var ikke sjangs i havet. Vi klarte aldri kommunisere, jeg skjønte ikke hva folk sa, selvom jeg virkelig fokuserte hardt. Eller, jeg tror jeg skjønte hva de sa, men at jeg bare ikke forstod det alikevel. Jeg klarer ikke forklare det. Vi stod å nærmest skrek i munnen på hverandre, etterfulgt av lattis, som igjen plutselig hadde ført oss opp på et nytt platå. Det var som om jeg switchet mellom forskjellige verdner konstant, der alt ga mening på forskjellig måte.
Det som føltes veldig behagelig, var jeg til en viss grad selv klarte å kontrollere situasjonen da det var iferd med å skli ut for mye. Jeg kunne ta tak i broren min, klemme han å hånda, stirre han i øynene, si at nå ble det litt mye. Så var det akkurat som å hoppe av bølgen, trippen, riden vi var på, og falle tilbake til en 30% nykter tilstand. Igår fant jeg ut at det var litt som å gå av bussen, men jeg konkluderte kjapt med at bussen kommer faen meg snart tilbake igjen. Og sånn gjenntok det seg. En kar kunne komme inn i rommet, sende ut følelsene sine til alle som var der, og med det startet en ny sinnsyk opplevelse. jeg husker jeg hele tiden hadde en følelse av at ting konstakt la seg på nye platåer, det gikk fort, det var bare DUNK DUNK så var jeg på nye steder. Jeg gikk også gjennom hele trippen med en eller annen tilknytning til et imaginert ur, som konstant tikket oppi hodet mitt. Tror ikke jeg klarer beskrive det noe særlig bedre.
Jeg begynte etterhvert å bli utrolig stolt over meg selv, fordi jeg taklet dette jeg har gått å studert såpass lenge, såpass bra. Igår bygde jeg mye selvtillit, det er helt sikkert.
De gangene trippen min seriøst holdt på å skli ut, da ting ble for intenst, og jeg merker jeg var iferd med å miste all kontroll over tanker, handlinger osv, så fant jeg faen meg en løsning på det også. Jeg var alltid fokusert på å gå med trippen, aldri stritte imot det som kom. Jeg beveget meg rundt å huset nesten konstant, gjorde nye ting, prøvde ut steder jeg kunne skape en egen trip osv osv. På denne måten kontrollerte jeg trippen.
Når intensiteten bygget seg opp, og etterhvert alt ble overvelmende mye, fikk jeg en slags trang til å måtte analysere, og forstå det som skjedde. Jeg husker ved flere anledninger at jeg tenkte for meg selv; "ok, ro deg ned. hva skal jeg finne på nå, hva er det meningen at jeg burde gjøre?" Men uansett hvor hardt og lenge jeg forsøkte å stadig finne svar, forstod jeg etterhvert at det hele kun ble som at tiden hang seg opp, at jeg stod stille og ikke kom meg videre. Det var vel egoet som forsøkte, og strevde hardt etter logiske svar. Til slutt skjønte jeg at det går ikke. Alt jeg faktisk prøver på, er umulig å gjennomføre. Det var ikke jeg som bestemte hvordan ting skulle skje, jeg måtte gi slipp på trangen etter å ha kontroll. Først da gikk trippen videre.
Det visuelle.. Hm, jeg la først ikke særlig merke til det. Lys etc ble skarpere. Ting hang igjen etter lys som beveget seg. Og da jeg tura som hardest, var det vanskelig å legge særlig merke til det visuelle. Alt foregikk på en måte kun i hodet på det stadiet. MEN, så fort "bølgene" i form av tankekjør roet seg noe, skjedde de sykeste, vakreste ting.
Ting jeg husker spesielt godt, var en gjentagende følelse av at ting ga mening. Alt var uendelig, gang på gang fortalte jeg meg selv, eller eventuelt andre "åjaaa, det er sånn det er!". Dette kunne liksom gjelde hva som helst. Og dersom noen sa det, ga det like stor mening for alle sammen.
Det var også slik at hver eneste gang vi prøvde å kommunisere og alle bablet i munnen på hverandre, en etter en forsøkte å tvinge ut ord med mening, endte det alltid opp med et spørsmål om "hvor er lightern"? Dette var ganske spesielt.
Jeg husker jeg faktisk ganske ofte under trippen, følte meg ganske "tung" i magen, pusten gikk liksom litt manuelt osv. Det hjalp alltid å konstant være i bevegelse, gjøre nye ting osv. Satt jeg for lenge følte jeg det sterkere og sterkere i magen min.
Trippen kunne jeg konstant forme helt selv. Dette både høres rart ut, samtidig som det er selvmotsigende i forhold til det jeg skrev over. Men dere må bare godta det, for selvmotsigelser eksisterte der og da. Kun ved å bevege hodet forandret alt seg, nesten som om hodet fungerte som en styrespak. Dette gjaldt spesielt godt ved de visuelle hallusinasjonene.
Jeg husker spesielt godt den ene gangen, da det jeg så virkelig tok helt av. Jeg satt med i en stol og stirret på et bilde vi har på veggen hjemme. Det tar ikke lang tid før bildet på en slags måte kopierer seg selv, der den ene kopien plutselig begynner å skli helt ut av seg selv, mens den andre delen av bildet forsvinner utover veggen. Plutselig lever alt i bildet. Jeg kunne se seilbåten bokstavelig talt gynge i de enorme bølgene, det var så vanvittig virkelig. Deretter bli hele bildet super 3D, og ettersom veggen er av malte mursteiner, ble detaljene helt ekstreme. steinene stod langt ut av veggen, malingslinjene ble levende, og til slutt kopiere seriøst hele rammen seg, og multipliseres utover hele veggen. Hele veggen var bare dekket av bilderammer, før den til slutt krympet sammen og forsvant mellom de to andre veggene.
Jeg bestemte meg for å virkelig gjøre et forsøk på å overvinne all frykt.. Bestemte meg for å utfordre meg selv, og speilbildet mitt, til å se hvem som klarte holde blikket lengst. Jeg stirret meg selv dypt inn i øynene. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å minne om det klassiske skriket. Øynene mine ble to store sorte hull i skallen, munnen smeltet nedover haken min, hele ansiktet ble dratt ut, lenger og lenger. Jeg var ikke redd. Så skiftet plutselig alt form, det ble en slags ny tegneserieverden. Derfra skiftet ansiktet igjen form, og denne gangen ble det en blanding av et steinansikt og noe som minte veldig om mosaikkfunksjonen du kan sette på bilder feks på webcam. Jeg snudde meg og gikk, men ansiktet stod fortsatt igjen i speilet. Jeg gikk ikke fordi jeg var redd, men fordi jeg ble rastløs. Det ble jeg ofte, så jeg er overbevist om at dersom jeg hadde klart å fokusere på det trippen ga meg, ville jeg kunnet dra det hele mye lenger.
Jeg tenkte med meg selv, dersom ting blir slik av 2,5 lapper, kan jeg bare forestille meg hvor absurd og overnaturlig ting ville blitt på feks 10. Det må virkelig komme til et punkt der du ikke fatter en jævla dritt. egodød?
Rundt kl 0230 begynte faktisk trippen å roe seg veldig kraftig, jeg var nå i en tilstand der jeg kunne prate og fungere nesten helt normalt, men alikevel hang det igjen ganske sterke visuelle effekter om jeg gikk inn for det. Kjente også disse bølgene komme sigende over meg i mye mindre grad, samt skjeldnere. Så jeg tenker.. Inntak 2130, full effekt startet kl 23:30 ganske nøyaktig, og varte da omtrent 3 timer. med en "nedtur" frem til rund kl 0600.
Han stakaren som opplevde badtrip, hadde det ikke kult. Han sa ikke et ord hele kvelden, satt å dro seg selv i fingrene. Hva han opplevde den kvelden, klarer jeg ikke engang forestille meg. Jeg fikk gitt han 15mg valium, samt et par glass med sukkervann og saft. Iløpet av en times tid roet ting seg veldig for han, heldigvis. Jeg og bror pratet med han i flere timer etterpå, noe jeg tror hjalp han litt. Han må ha følt seg skikkelig ensom, men jeg tror vi fikk han til å føle seg tryggere, og ikke alene.
Det skal også nevnes at jeg fortsatt føler meg litt tung og rar i hodet. Men dette har jeg lest om såpass mye, at jeg forstår det er kroppens måte å håndtere den overnaturlige opplevelsen, samt plassere, kategorisere og sortere inntrykk og opplevelser. Regner med at ting går seg til ganske snart
Alt frem til nå ble skrevet dagen etter opplevelsen, men nå er det mandag, tredje dagen etter opplevelsen. Den rare følsen av at ting er anderledes er allerede nesten helt borte.
Tenkte også jeg kunne si noen siste ord om opplevelsen jeg hadde. Hva jeg egentlig fikk ut av den. For det var nok desverre ikke så altfor mye når det gjelder selvinnsikt. Grunnen er den, at omtrent hele fokuset mitt unden turen, var rettet mot at dette var noe jeg skulle komme meg helskinnet ut av. Var mye stolt av meg selv, fordi jeg endelig hadde hatt baller nok til å ta det store steget. Og fordi jeg klarte meg så bra. Jeg fikk bekrefetet at psyken min var så bra som jeg skulle ønske. Fordi før man har gjort et forsøk, har man ingen idè om hvordan du egentlig ligger ann. Jeg var bekymret for å måtte face meg selv, og at det som plutselig komfronterte meg ikke var så bra som jeg trodde.
Men nå gikk det på en måte opp for meg at, joda, jeg er bra fyr, og jeg trenger ikke frykte meg selv.
Det hele var en RÅ opplevelse, og jeg er overbevist om at dette er en veldig fin vei å gå dersom du ønsker utforske psykadelika for første gang. Det fordi man har en slags mulighet til å kunne hoppe av riden dersom det blir for heftig, ihvertfal til en viss grad. Jeg leste igår en annen 2c-i rapport her inne, som jeg kjenner meg såpass godt igjen i, at jeg er overbevist om at dette er hva jeg tok. Skal finne frem den igjen også, så kan dere se selv.
Neste gang blir det mere planlagt, og jeg kommer nok til å fokusere på å lære noe mer. Vet ikke helt hvordan, men det er sikkert en fin start om man bestemmer seg for å være kun 2-3 stk man har stor tillit til. Hva det blir, vet jeg ikke. Kanskje det er verdt å gi 2c-i et lite forsøk til, eller kanskje det blir sopp.
Hele arket med lapper er printet med en kaktus. dette tyder kanskje litt på meskalin spør du meg.
Dealern som solgte opplegget beskrev dette som meskalin-syre. Dette tyder på en blanding, eller dårlig ordforråd. Smaken av lappene.. som å knaske 10 paracet.
Innspill?
Det som hendte igår, er det desidert sykeste jeg har opplevd noen gang. Det ga bare ingen og all mening på en gang, det er skikkelig hardt å beskrive opplevelsen.
Jeg var sammen med broren min og fem kompiser av han, pluss enda en som var med oss nykter hele kvelden. Klar over at settingen kunne vært bedre, men igår, var det akkurat som om min tid hadde kommet, og en slags urolig følelse, eller kanskje rett og slett en sperre for å virkelig smake på disse greiene i god dose, endelig hadde forsvunnet.
Kl 2130 inntok alle sammen mellom 2,5 og 3,5 lapper, jeg endte på førstnevnte.
Iløpet av en halvtimes tid, kjente jeg det skjedde ting. Kan beskrives litt som å være småfjern + brisen på en gang. Ble ganske varm.
Kl 2300 begynner de fleste å komme godt igang, jeg for min del var fortsatt ikke helt der. Jeg ventet videre. Så bestemt vi oss alle for å gå ut, ut i snøen, ut på tur. Vi gikk ned til en elv, fyrte opp et par joints med noe sinnsykt god cheese. Herifra ble ting sjukere og sjukere, og til slutt så sjukt at jeg egentlig gjerne kunne trengt et eget trippevokabular. Skal prøve å ta det steg for steg.
Det første som desverre skjer, var at han ene kompisen til brodern forsivnner helt. Han hadde ikke røyket weed på over en mnd, så jeg tror det rett og slett ble for voldsomt, på veldig kort tid. Så begynner bølgene. For det var akkurat bølger det var. Stemningen fra en person smitter over på de andre, og plutselig blir alt ganske intenst. Vi går hjemover, fokuserer på å bare komme oss inn igjen. Jeg forstod at herifra gikk det bare en vei, og allerede nå var jeg ikke i stand til å forholde meg til noe som helst.
Vi kommer inn døren hjemme og nå peaker det hele. FY FAEN. Jeg kan huske ting som at jeg, broren min og en tredjemann står inne på kjøkkenet, PRØVER å prate sammen, men alle er helt nødt til å prate samtidig. Det var helt drøyt, det var ikke sjangs i havet. Vi klarte aldri kommunisere, jeg skjønte ikke hva folk sa, selvom jeg virkelig fokuserte hardt. Eller, jeg tror jeg skjønte hva de sa, men at jeg bare ikke forstod det alikevel. Jeg klarer ikke forklare det. Vi stod å nærmest skrek i munnen på hverandre, etterfulgt av lattis, som igjen plutselig hadde ført oss opp på et nytt platå. Det var som om jeg switchet mellom forskjellige verdner konstant, der alt ga mening på forskjellig måte.
Det som føltes veldig behagelig, var jeg til en viss grad selv klarte å kontrollere situasjonen da det var iferd med å skli ut for mye. Jeg kunne ta tak i broren min, klemme han å hånda, stirre han i øynene, si at nå ble det litt mye. Så var det akkurat som å hoppe av bølgen, trippen, riden vi var på, og falle tilbake til en 30% nykter tilstand. Igår fant jeg ut at det var litt som å gå av bussen, men jeg konkluderte kjapt med at bussen kommer faen meg snart tilbake igjen. Og sånn gjenntok det seg. En kar kunne komme inn i rommet, sende ut følelsene sine til alle som var der, og med det startet en ny sinnsyk opplevelse. jeg husker jeg hele tiden hadde en følelse av at ting konstakt la seg på nye platåer, det gikk fort, det var bare DUNK DUNK så var jeg på nye steder. Jeg gikk også gjennom hele trippen med en eller annen tilknytning til et imaginert ur, som konstant tikket oppi hodet mitt. Tror ikke jeg klarer beskrive det noe særlig bedre.
Jeg begynte etterhvert å bli utrolig stolt over meg selv, fordi jeg taklet dette jeg har gått å studert såpass lenge, såpass bra. Igår bygde jeg mye selvtillit, det er helt sikkert.
De gangene trippen min seriøst holdt på å skli ut, da ting ble for intenst, og jeg merker jeg var iferd med å miste all kontroll over tanker, handlinger osv, så fant jeg faen meg en løsning på det også. Jeg var alltid fokusert på å gå med trippen, aldri stritte imot det som kom. Jeg beveget meg rundt å huset nesten konstant, gjorde nye ting, prøvde ut steder jeg kunne skape en egen trip osv osv. På denne måten kontrollerte jeg trippen.
Når intensiteten bygget seg opp, og etterhvert alt ble overvelmende mye, fikk jeg en slags trang til å måtte analysere, og forstå det som skjedde. Jeg husker ved flere anledninger at jeg tenkte for meg selv; "ok, ro deg ned. hva skal jeg finne på nå, hva er det meningen at jeg burde gjøre?" Men uansett hvor hardt og lenge jeg forsøkte å stadig finne svar, forstod jeg etterhvert at det hele kun ble som at tiden hang seg opp, at jeg stod stille og ikke kom meg videre. Det var vel egoet som forsøkte, og strevde hardt etter logiske svar. Til slutt skjønte jeg at det går ikke. Alt jeg faktisk prøver på, er umulig å gjennomføre. Det var ikke jeg som bestemte hvordan ting skulle skje, jeg måtte gi slipp på trangen etter å ha kontroll. Først da gikk trippen videre.
Det visuelle.. Hm, jeg la først ikke særlig merke til det. Lys etc ble skarpere. Ting hang igjen etter lys som beveget seg. Og da jeg tura som hardest, var det vanskelig å legge særlig merke til det visuelle. Alt foregikk på en måte kun i hodet på det stadiet. MEN, så fort "bølgene" i form av tankekjør roet seg noe, skjedde de sykeste, vakreste ting.
Ting jeg husker spesielt godt, var en gjentagende følelse av at ting ga mening. Alt var uendelig, gang på gang fortalte jeg meg selv, eller eventuelt andre "åjaaa, det er sånn det er!". Dette kunne liksom gjelde hva som helst. Og dersom noen sa det, ga det like stor mening for alle sammen.
Det var også slik at hver eneste gang vi prøvde å kommunisere og alle bablet i munnen på hverandre, en etter en forsøkte å tvinge ut ord med mening, endte det alltid opp med et spørsmål om "hvor er lightern"? Dette var ganske spesielt.
Jeg husker jeg faktisk ganske ofte under trippen, følte meg ganske "tung" i magen, pusten gikk liksom litt manuelt osv. Det hjalp alltid å konstant være i bevegelse, gjøre nye ting osv. Satt jeg for lenge følte jeg det sterkere og sterkere i magen min.
Trippen kunne jeg konstant forme helt selv. Dette både høres rart ut, samtidig som det er selvmotsigende i forhold til det jeg skrev over. Men dere må bare godta det, for selvmotsigelser eksisterte der og da. Kun ved å bevege hodet forandret alt seg, nesten som om hodet fungerte som en styrespak. Dette gjaldt spesielt godt ved de visuelle hallusinasjonene.
Jeg husker spesielt godt den ene gangen, da det jeg så virkelig tok helt av. Jeg satt med i en stol og stirret på et bilde vi har på veggen hjemme. Det tar ikke lang tid før bildet på en slags måte kopierer seg selv, der den ene kopien plutselig begynner å skli helt ut av seg selv, mens den andre delen av bildet forsvinner utover veggen. Plutselig lever alt i bildet. Jeg kunne se seilbåten bokstavelig talt gynge i de enorme bølgene, det var så vanvittig virkelig. Deretter bli hele bildet super 3D, og ettersom veggen er av malte mursteiner, ble detaljene helt ekstreme. steinene stod langt ut av veggen, malingslinjene ble levende, og til slutt kopiere seriøst hele rammen seg, og multipliseres utover hele veggen. Hele veggen var bare dekket av bilderammer, før den til slutt krympet sammen og forsvant mellom de to andre veggene.
Jeg bestemte meg for å virkelig gjøre et forsøk på å overvinne all frykt.. Bestemte meg for å utfordre meg selv, og speilbildet mitt, til å se hvem som klarte holde blikket lengst. Jeg stirret meg selv dypt inn i øynene. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å minne om det klassiske skriket. Øynene mine ble to store sorte hull i skallen, munnen smeltet nedover haken min, hele ansiktet ble dratt ut, lenger og lenger. Jeg var ikke redd. Så skiftet plutselig alt form, det ble en slags ny tegneserieverden. Derfra skiftet ansiktet igjen form, og denne gangen ble det en blanding av et steinansikt og noe som minte veldig om mosaikkfunksjonen du kan sette på bilder feks på webcam. Jeg snudde meg og gikk, men ansiktet stod fortsatt igjen i speilet. Jeg gikk ikke fordi jeg var redd, men fordi jeg ble rastløs. Det ble jeg ofte, så jeg er overbevist om at dersom jeg hadde klart å fokusere på det trippen ga meg, ville jeg kunnet dra det hele mye lenger.
Jeg tenkte med meg selv, dersom ting blir slik av 2,5 lapper, kan jeg bare forestille meg hvor absurd og overnaturlig ting ville blitt på feks 10. Det må virkelig komme til et punkt der du ikke fatter en jævla dritt. egodød?
Rundt kl 0230 begynte faktisk trippen å roe seg veldig kraftig, jeg var nå i en tilstand der jeg kunne prate og fungere nesten helt normalt, men alikevel hang det igjen ganske sterke visuelle effekter om jeg gikk inn for det. Kjente også disse bølgene komme sigende over meg i mye mindre grad, samt skjeldnere. Så jeg tenker.. Inntak 2130, full effekt startet kl 23:30 ganske nøyaktig, og varte da omtrent 3 timer. med en "nedtur" frem til rund kl 0600.
Han stakaren som opplevde badtrip, hadde det ikke kult. Han sa ikke et ord hele kvelden, satt å dro seg selv i fingrene. Hva han opplevde den kvelden, klarer jeg ikke engang forestille meg. Jeg fikk gitt han 15mg valium, samt et par glass med sukkervann og saft. Iløpet av en times tid roet ting seg veldig for han, heldigvis. Jeg og bror pratet med han i flere timer etterpå, noe jeg tror hjalp han litt. Han må ha følt seg skikkelig ensom, men jeg tror vi fikk han til å føle seg tryggere, og ikke alene.
Det skal også nevnes at jeg fortsatt føler meg litt tung og rar i hodet. Men dette har jeg lest om såpass mye, at jeg forstår det er kroppens måte å håndtere den overnaturlige opplevelsen, samt plassere, kategorisere og sortere inntrykk og opplevelser. Regner med at ting går seg til ganske snart
Alt frem til nå ble skrevet dagen etter opplevelsen, men nå er det mandag, tredje dagen etter opplevelsen. Den rare følsen av at ting er anderledes er allerede nesten helt borte.
Tenkte også jeg kunne si noen siste ord om opplevelsen jeg hadde. Hva jeg egentlig fikk ut av den. For det var nok desverre ikke så altfor mye når det gjelder selvinnsikt. Grunnen er den, at omtrent hele fokuset mitt unden turen, var rettet mot at dette var noe jeg skulle komme meg helskinnet ut av. Var mye stolt av meg selv, fordi jeg endelig hadde hatt baller nok til å ta det store steget. Og fordi jeg klarte meg så bra. Jeg fikk bekrefetet at psyken min var så bra som jeg skulle ønske. Fordi før man har gjort et forsøk, har man ingen idè om hvordan du egentlig ligger ann. Jeg var bekymret for å måtte face meg selv, og at det som plutselig komfronterte meg ikke var så bra som jeg trodde.
Men nå gikk det på en måte opp for meg at, joda, jeg er bra fyr, og jeg trenger ikke frykte meg selv.
Det hele var en RÅ opplevelse, og jeg er overbevist om at dette er en veldig fin vei å gå dersom du ønsker utforske psykadelika for første gang. Det fordi man har en slags mulighet til å kunne hoppe av riden dersom det blir for heftig, ihvertfal til en viss grad. Jeg leste igår en annen 2c-i rapport her inne, som jeg kjenner meg såpass godt igjen i, at jeg er overbevist om at dette er hva jeg tok. Skal finne frem den igjen også, så kan dere se selv.
Neste gang blir det mere planlagt, og jeg kommer nok til å fokusere på å lære noe mer. Vet ikke helt hvordan, men det er sikkert en fin start om man bestemmer seg for å være kun 2-3 stk man har stor tillit til. Hva det blir, vet jeg ikke. Kanskje det er verdt å gi 2c-i et lite forsøk til, eller kanskje det blir sopp.
Som sagt, det kan ha vært noen av de mindre kjente Dxx stoffene, men disse har som regel lengre virketid en det du beskriver.
