Det var ferie og jeg var hjemme alene. En kamerat hadde noe Psilocybe cubensis, og vi bestemte oss for at dette var den perfekte anledningen for en liten tur. Kameraten min, la oss kalle ham Per, har litt erfaring med soppen, men dette var min andre tur. Vi er begge veldig bevisste på forberedelser og setting, og vi stakk dermed en tur på butikken for å handle litt mat og drikke.
Første gangen min tok jeg litt for lite, men jeg føler det er mye bedre å ta et par rolige turer først, enn å drite seg ut med "overdose". Denne gangen ble det ca. 4,5g tørket sopp som gikk i meg, og P tok ca. like mye. Vi satte oss å så litt Family Guy og ventet på at turen skulle begynne. Når episoden nærmet seg slutten, kjente jeg de vanlige tegnene på at soppen begynte å sparke fra seg. Sjokkbølger av energi slo gjennom kroppen, og noen va så sterke at det grenset mot det ubehagelige. Det var stille og mørkt, helt til den uungåelige latterkrampen begynte. Latteren tok helt av, og vi klarte ikke slutte før etter ganske lenge. Jeg satte meg opp, litt fortumla, og kjente på kroppen. En svak, men klar følelse av Deja Vu hang over meg, og jeg fortalte dette til Per:
-Jeg har Deja Vu, som om alt har hendt før.
-Kanskje det har det?
-Ja, kanskje alt har hendt før...
-Hvor mange ganger da?
Siste slo meg litt ut, og jeg måtte tygge litt på meningen bak den. Det viste seg etterhvert at denne ble sittende fast i hodene våre, og at den ville hjemsøke oss hele kvelden. Jeg får enda en merkelig følelse i kroppen når han sier det, som om jeg blir slått lett i hodet av en hammer laget av en salig blanding humor og filosofi.
Jeg følte at synet ble påvirket, og jeg fikk litt closed-eyes-visuals. Jeg tok meg en tur på badet, der jeg hadde en intens stirrekonkurranse med meg selv. Dette resulterte i at jeg ble et slags hårete monster, men det var ikke noe galt i det. Jeg ble sittende i gangen å stirre på utgangsdøra, som har et fraktal-lignende snøkrystallmønster frostet i glasset. Dette beveget seg og viste meg spennende filmklipp. Per får en merkelig trang til å smake på alt mulig når han er på sopp, så han gikk og fant seg noe såpe å smake på. Vi koste oss dessuten med nektariner.
Per så meg ligge i gangen, og spurte "Er du død?". Jeg svarte naturligvis nei, og Per svarte, uten å nøle, "Bra, for jeg tror ikke jeg hadde takla det akkurat nå". Han var ikke spesielt redd for at jeg skulle dø, men han følte at det var en ting han ikke hadde tålt nå, i sin tilstand. Han satte seg ned med meg for å se denne fantastiske filmen i døra, helt til jeg sa at jeg måtte på do. Uten å nøle, men med et lite flir om munnen, spurte han "Hvor mange ganger da?". Jeg tenkte meg litt om, og svarte "Ingen", og da ble han liggende å gruble litt til jeg kom tilbake.
Musikken spillte fra fra rommet mitt. Det var ikke noe fantastisk musikk, men det var behagelig å ha den der. Det er ikke bra å bli for opphengt i eksterne ting, men stillhet ville jeg absolutt ikke ha. Sangene virket som om de varte i minst et kvarter hver, selv om jeg vet at dette er langt fra sannheten.
Etter endel vimsing og tulling stakk vi opp i stua. Jeg ble liggende på sofaen å stirre på veggen, mens Per satt seg med pianoet. Lydene som kom ut, er noe av det vakreste jeg har hørt. Jeg sa overrasket til Per at jeg ikke visste at han kunne spille piano, og han svarte at det kunne han ikke. I alle samtalene ble det mye "Hvor mange ganger da?", mye fordi dette lå loopet i hodene våre. Linjene/konturene til alle tingene på veggen ble flytende, men jeg så ikke noe som ikke var der. Per sa "Jeg må på do, og ikke spør meg hvor mange ganger da!", hvorpå jeg selvfølgelig svarte "Hvor mange ganger da?". Han ble litt oppgitt og sa svarte desperat "Bare en gang!".
Dette mønsteret fulgte oss i et par timer. Vi traska mellom gang, rom, kjøkken, stue. Prata om alt mulig filosofisk tullegreier, og stirra på ting. Etterhvert kjente jeg at rusen begynte å roe seg ned, og vi bestemte oss for å stikke opp på rommet å se mer Family Guy. Jeg regner med at mange her har et kjært forhold til serien, inkludert meg, men aldri før har jeg følt at handlingen var så riktig. Alt det merkelige og tilfeldige ga plutselig mening. Ikke fordi jeg forsto hvorfor det skjedde, men fordi det representerte følelsen jeg hadde inni meg. Vi koste oss.
Så...
Plutselig ringte det på døren. Vi skrudde av lyden, og lyttet. Per hadde gitt beskjed til dama at han skulle til meg, og var redd det kanskje var hun som tok en tur for å si hei. Klokken nærmet seg midnatt, og vi klarte ikke komme frem til hvem andre det kunne være. Noia slo meg, og jeg var sikkert på at det var snuten. Vi hadde ikke gjort noe galt, og huset har ikke spesielt godt innsyn, men jeg var allikevel sikker på at denne kvelden kom til å ende i tragedie. Arrestasjon, glattcelle, sinte foreldre; alt slo over meg samtidig. Jeg ville åpne, da jeg trodde jeg var klar nok til å klare å snakke fornuftig med andre, men Per var redd det var dama. Hun ville mest sannsynlig spurt om å få komme inn, og hadde nok uansett forstått at noe ikke stemte. Vi bestemte oss for å vente. Så ringte det på igjen. Vi holdt kjeft, og ventet. Jeg konkluderte med at hvis politiet hadde fått en telefon fra naboene, ville vi mest sannynlig få en lommelyktstråle inn vinduet. Vi bestemte oss for å late som om ingenting hadde skjedd, og hvis noen spurte skulle vi si at vi ikke hørte ringeklokka.
Det ble stille. Vi lå en stund å diskuterte hvem det kunne vært, og fant (via SMS) ut at det ikke var dama av Per. Jeg vet enda ikke hvem det var som plutselig ringte på døra mi midt på natta, men det er kanskje like greit. Jeg har uansett ikke fått noen spørsmål fra hverken venner eller politi, så jeg driter litt i det.
Bortsett fra ringeklokken og noia rundt det, hadde vi en flott tur. Jeg kunne godt tenkt meg å ta enda mer, men jeg liker å sakte fram på sånne ting. Neste gang stikker vi nok et sted der det umulig kommer noen å ringer på midt på natta, men jeg ble ikke skremt nok til å avstå fra psykadelia. Ellers vil jeg nok ordne meg enda mer mat neste gang, da en flaske brus og noen nektaringer ble litt lite. Det hadde også vært digg med noe brukt på veien ned, men det var ikke et veldig stort savn.
Jeg håper dette er av interesse for noen, spesielt de som lurer på å ta sopp for første gang. Forberedelser er kjempeviktige, spesielt fordi rusen varer såpass lenge som den gjør. Få tak i noe deilig musikk, kjøp noe godt å spise, og pass på at du ikke blir forstyrret. Kos og klems.
Første gangen min tok jeg litt for lite, men jeg føler det er mye bedre å ta et par rolige turer først, enn å drite seg ut med "overdose". Denne gangen ble det ca. 4,5g tørket sopp som gikk i meg, og P tok ca. like mye. Vi satte oss å så litt Family Guy og ventet på at turen skulle begynne. Når episoden nærmet seg slutten, kjente jeg de vanlige tegnene på at soppen begynte å sparke fra seg. Sjokkbølger av energi slo gjennom kroppen, og noen va så sterke at det grenset mot det ubehagelige. Det var stille og mørkt, helt til den uungåelige latterkrampen begynte. Latteren tok helt av, og vi klarte ikke slutte før etter ganske lenge. Jeg satte meg opp, litt fortumla, og kjente på kroppen. En svak, men klar følelse av Deja Vu hang over meg, og jeg fortalte dette til Per:
-Jeg har Deja Vu, som om alt har hendt før.
-Kanskje det har det?
-Ja, kanskje alt har hendt før...
-Hvor mange ganger da?
Siste slo meg litt ut, og jeg måtte tygge litt på meningen bak den. Det viste seg etterhvert at denne ble sittende fast i hodene våre, og at den ville hjemsøke oss hele kvelden. Jeg får enda en merkelig følelse i kroppen når han sier det, som om jeg blir slått lett i hodet av en hammer laget av en salig blanding humor og filosofi.
Jeg følte at synet ble påvirket, og jeg fikk litt closed-eyes-visuals. Jeg tok meg en tur på badet, der jeg hadde en intens stirrekonkurranse med meg selv. Dette resulterte i at jeg ble et slags hårete monster, men det var ikke noe galt i det. Jeg ble sittende i gangen å stirre på utgangsdøra, som har et fraktal-lignende snøkrystallmønster frostet i glasset. Dette beveget seg og viste meg spennende filmklipp. Per får en merkelig trang til å smake på alt mulig når han er på sopp, så han gikk og fant seg noe såpe å smake på. Vi koste oss dessuten med nektariner.
Per så meg ligge i gangen, og spurte "Er du død?". Jeg svarte naturligvis nei, og Per svarte, uten å nøle, "Bra, for jeg tror ikke jeg hadde takla det akkurat nå". Han var ikke spesielt redd for at jeg skulle dø, men han følte at det var en ting han ikke hadde tålt nå, i sin tilstand. Han satte seg ned med meg for å se denne fantastiske filmen i døra, helt til jeg sa at jeg måtte på do. Uten å nøle, men med et lite flir om munnen, spurte han "Hvor mange ganger da?". Jeg tenkte meg litt om, og svarte "Ingen", og da ble han liggende å gruble litt til jeg kom tilbake.
Musikken spillte fra fra rommet mitt. Det var ikke noe fantastisk musikk, men det var behagelig å ha den der. Det er ikke bra å bli for opphengt i eksterne ting, men stillhet ville jeg absolutt ikke ha. Sangene virket som om de varte i minst et kvarter hver, selv om jeg vet at dette er langt fra sannheten.
Etter endel vimsing og tulling stakk vi opp i stua. Jeg ble liggende på sofaen å stirre på veggen, mens Per satt seg med pianoet. Lydene som kom ut, er noe av det vakreste jeg har hørt. Jeg sa overrasket til Per at jeg ikke visste at han kunne spille piano, og han svarte at det kunne han ikke. I alle samtalene ble det mye "Hvor mange ganger da?", mye fordi dette lå loopet i hodene våre. Linjene/konturene til alle tingene på veggen ble flytende, men jeg så ikke noe som ikke var der. Per sa "Jeg må på do, og ikke spør meg hvor mange ganger da!", hvorpå jeg selvfølgelig svarte "Hvor mange ganger da?". Han ble litt oppgitt og sa svarte desperat "Bare en gang!".
Dette mønsteret fulgte oss i et par timer. Vi traska mellom gang, rom, kjøkken, stue. Prata om alt mulig filosofisk tullegreier, og stirra på ting. Etterhvert kjente jeg at rusen begynte å roe seg ned, og vi bestemte oss for å stikke opp på rommet å se mer Family Guy. Jeg regner med at mange her har et kjært forhold til serien, inkludert meg, men aldri før har jeg følt at handlingen var så riktig. Alt det merkelige og tilfeldige ga plutselig mening. Ikke fordi jeg forsto hvorfor det skjedde, men fordi det representerte følelsen jeg hadde inni meg. Vi koste oss.
Så...
Plutselig ringte det på døren. Vi skrudde av lyden, og lyttet. Per hadde gitt beskjed til dama at han skulle til meg, og var redd det kanskje var hun som tok en tur for å si hei. Klokken nærmet seg midnatt, og vi klarte ikke komme frem til hvem andre det kunne være. Noia slo meg, og jeg var sikkert på at det var snuten. Vi hadde ikke gjort noe galt, og huset har ikke spesielt godt innsyn, men jeg var allikevel sikker på at denne kvelden kom til å ende i tragedie. Arrestasjon, glattcelle, sinte foreldre; alt slo over meg samtidig. Jeg ville åpne, da jeg trodde jeg var klar nok til å klare å snakke fornuftig med andre, men Per var redd det var dama. Hun ville mest sannsynlig spurt om å få komme inn, og hadde nok uansett forstått at noe ikke stemte. Vi bestemte oss for å vente. Så ringte det på igjen. Vi holdt kjeft, og ventet. Jeg konkluderte med at hvis politiet hadde fått en telefon fra naboene, ville vi mest sannynlig få en lommelyktstråle inn vinduet. Vi bestemte oss for å late som om ingenting hadde skjedd, og hvis noen spurte skulle vi si at vi ikke hørte ringeklokka.
Det ble stille. Vi lå en stund å diskuterte hvem det kunne vært, og fant (via SMS) ut at det ikke var dama av Per. Jeg vet enda ikke hvem det var som plutselig ringte på døra mi midt på natta, men det er kanskje like greit. Jeg har uansett ikke fått noen spørsmål fra hverken venner eller politi, så jeg driter litt i det.
Bortsett fra ringeklokken og noia rundt det, hadde vi en flott tur. Jeg kunne godt tenkt meg å ta enda mer, men jeg liker å sakte fram på sånne ting. Neste gang stikker vi nok et sted der det umulig kommer noen å ringer på midt på natta, men jeg ble ikke skremt nok til å avstå fra psykadelia. Ellers vil jeg nok ordne meg enda mer mat neste gang, da en flaske brus og noen nektaringer ble litt lite. Det hadde også vært digg med noe brukt på veien ned, men det var ikke et veldig stort savn.
Jeg håper dette er av interesse for noen, spesielt de som lurer på å ta sopp for første gang. Forberedelser er kjempeviktige, spesielt fordi rusen varer såpass lenge som den gjør. Få tak i noe deilig musikk, kjøp noe godt å spise, og pass på at du ikke blir forstyrret. Kos og klems.
