jeg fikk diagnosen manisk depressiv som 17åring, men skjønnte ikke helt hva det betydde eller hva det var.

nå i senere tid har det gått opp for meg hva det egentlig er, og hvorfor jeg er som jeg er. jeg slutta hos psykologen min som 18 åring for jeg hadde ikke noe å snakke med hu om, nettopp fordi jeg ikke visste hva problemet mitt var. men etter å ha sett en dokumentar om manisk depressive så gikk det opp for meg hva diagnosen egentlig innebar, og hvorfor jeg blir som jeg blir av og til.
nå er jeg inne i en depressiv periode og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det. jeg har bestemt meg for å gå til legen min igjen og få snakke med psykolog, nå som jeg vet litt mer om hva som er problemet mitt.

jeg har hørt om en medisin som heter lithium. jeg er villig til å prøve det hvis det kan hjelpe meg.

så hvis det er noen her inne som går på det, så si fra hvordan det har virket på dere. event. hvis det ikke har virket på dere.

takk for hjelpen

Heisann,

du kan skaffe deg litt mer innsikt hva Litium er, hvordan det virker og bivirkninger av stoffet her:

http://www.lommelegen.no/376058/lithium-bivirkninger
http://www.lommelegen.no/326816/behandling-med-litium
http://nhi.no/sykdommer/psykisk-hels...tium-3103.html

Om ikke jeg husker feil skrev du noe piss som "les litt filosofi så vil du skjønne at du ikke egentlig har noe problem." Skal du ned på din nærmeste kreftklinikk og fremlegge de gode argumentene dine etterpå? Ta deg sammen. Trådstarter spurte ikke om ditt syn på lidelsen hans.

Det eksisterer ikke problemer, det eksisterer kun utfordringer.

Kloke ord man burde ta til seg, og leve etter.

Bipolar er en kjip lidelse, og det å prate er nok noe av det beste man kan mot det, i allefall om man klarer å komme dypt nok.
Finn deg gjerne også ei jente du kan prate om slikt med, og som du samtidig kan flørte med. Ting blir ekstremt mye lettere da =)

Det er ikke rett, rigtig eller lett for meg å si noe om dette, jeg kan ingenting og har heller ikke noe innsikt i emnet.
Men at en lege har gitt en diagnose betyr ikke nødvendigvis at det er slik.

Hvorfor uttale seg da?
Du kjenner jo ikke noe som helst til TS, og har dermed heller ikke noe grunnlag til å sette tvil på diagnosen som legen har satt!

Han satte heller ikke tvil på diagnosen, men nevnte bare at en lege ikke nøvdvendigvis alltid har rett. Noe jeg er enig i. Spesielt etter mine erfaringer.

^ Nei det stemmer ikke. Man vet ikke helt hvorfor personer blir manisk depressive, men det er ikke pga. mangel av lithium. Det kan brukes til å få bort de verste symptomene, men det er ikke det samme som at man tilfører noe kroppen hadde for lite av naturlig sett.

Trådstarter nevnte allerede lithium i sin første post, så det var ikke nødvendig å skrive en ny post som introduserer stoffet. Det er ikke sikkert at man holder seg "frisk" selv om man tar lithium, som med alle slike stoffer så er det individuelt hva slags virkning man får.

har en i familien som har det og i følge hun så er det pga mangel av lithium.

Det er nok fremdeles feil, da ingen forskning såvidt jeg har fått med meg viser at manisk deppresive har en mangel på stoffet.

At det har en effekt på psyken og kan brukes i behandling av mani er noe annet.

Det finnes egne medisiner mot bipolar lidelse, som virker humørstabiliserende. Blant annet Abilify (sjekk på felleskatalogen.) Snakk med legen din om hva som vil passe for deg, og prøv ut behandlingsopplegg. Lykke til!

Hei! Jeg kan dele min erfaring rundt det å være depressiv, selv om jeg ikke lider av bipolar.
I perioder kan dette være utrolig slitsomt, da man rett og slett mister motet og ser lite lys i enden av tunnelen, i periodene hvor man er lengst nede. Store humørsvingninger og veldig nærtagende. Skal rett og slett ingenting før begeret renner over, med andre ord. Videregående har jeg ikke klart, rett og slett fordi jeg ikke har hatt overskudd, og i nedgangstider er det vanskelig å gjøre noe som helst, bortsett fra å isolere seg totalt, bli tilbakeholden og rar.
Det er utrolig lett å klandre seg selv.

I oppgangstider derimot, er man kongen på haugen, alt føles som en ferie som aldri ender eller tar slutt. Ting er rett og slett fantastisk. Det er jo tydelig at det er mangel på lykkestoffet serotonin. For én som er depressiv, mangler jo nettopp dette stoffet. Jeg tror at grunnen til at oppgangstidene føles så herlig og fantastisk, er nettopp fordi man ikke har så mye av oppgangstider. Så når de gode tidene kommer, er det som om man føler seg som en ny, energisk, fargerik person. Dette er et nok et resultat av at man mesteparten av tiden er deppa og lei seg. Når den gode tiden kommer, er det som om et mirakel har skjedd, noe man aldri har følt før.
Men jeg synes det er noe positivt ved dette å være depressiv: Jeg vil si det stimulerer deg intellektuelt - til en viss grad selvsagt. Det blir hva du gjør det til, alltid.
En person som er depressiv tenker mye, undrer seg mye over ting, lurer på hvorfor ting har blitt som det har blitt, hva som kan være den utløsende faktoren. Stammer det fra barndommen? Hvem vet. Man blir jo smart av å gruble! Det sier seg selv.

Jeg fikk zoloft for en stund tilbake av legen. De tok jeg i 1 og en halv uke, deretter havnet pillene i toalettet. Ble slapp, apatisk, sløv og jævlig. Det hjalp den lille tiden jeg gikk på det, but for what? Jeg ble følelsløs på en måte. Når jeg sluttet, ble ting mere normalt. Det jeg vil frem til, er at medisinering mot slikt, da gjerne piller som du får på resept, bare blir et midlertidig lokk på problemet. Hva skjer om du blir avhengig? Vel, da kan du se deg i speilet, peke på deg selv og garantere at du er pilleavhengig. Ikke akkurat heldig, men for noen definitivt nødvendig.

Uansett: tren, vær ute i friskluft, vær mye sosial. Det er den beste medisinen du kan få, min gode mann!
Men hva som er best for ditt vedkommende, er opp til legen, eventuelt en psykiater å bedømme.

Lykke til! Jeg vet du har det kjipt.

Jeg skal ikke si at du ikke har noe vansker så ikke ta dette som noe rettet mot deg; men personlig så mener jeg sykdommer som maniskdepressive, adhd og lignende mentale sykdommer er noe vi mennesker bare dikter opp. Legene sa til meg at jeg hadde adhd som forklaring på min så kallte hyperaktivitet. Heldigvis hadde jeg en mor som delte noe av den samme meningen og nektet å gi meg medeciner mot ''sykdommen''! Hvordan kan noe påstå at amphetamin i noen som helst form gjør visse mennesker avslappet og rolige og andre omvendt.

Alle dere med phykiske lidelser kom dere ut å smil til verden, så skal du se at det er den beste medesinen mot alt

At det er alt for mange som får diagnoser som er tvilsomme og som ikke har noen funksjon for dem, betyr ikke at sykdommene ikke finnes.

Da har du ikke en psykisk lidelse; det er lissom litt av definisjonen på en psykdom at man ikke er i stand til å "komme seg ut og smile til verden" uten hjelp. Det betyr ikke at man skal grave seg ned inne på rommet sitt, men at det faktisk fins problemer man må få (og kan få!) hjelp til å komme seg ut av igjen.

Så du mener med lignende sykdommer at dette også sjelder f.eks depresjon, schizofreni, bipolare lidelser og angst? Du vet at i Norge så blir psykiske lidelser stilt på lik linje med fysiske lidelser. Hvis du søker hjelp med en brukket arm, så er det på helt lik linje som å søke hjelp for selvmordstanker. Du har krav på umiddelbar hjelp og videre hjelp til du er helt frisk.

Du kan da umulig påstå at alt kan fjernes bare ved å smile til verden? Det hjelper mye, det gjør det. Men med påstanden din går du jo imot all forskning på område som med bedre og bedre resultater gjennom tiden viser at mye medisiner er til stor hjelp for psykiske lidelser.

psykiske lidelser er noe man havner i selv, enten pga egen livsstil eller pga hendelser i livet.
Like grett å prøve å unngå slikt før man havner alt for langt ute å kjøre.

Men for enkelte som har plankekjørt alt for lenge og havnet i en dyp grøft, er det ekstremt langt ifra enkelt å komme seg opp ifra den uten noen former for hjelp.

Selv mener jeg medisiner er det siste man burde benytte som hjelp. Prøv alle andre metoder først i allefall.

Sa du virkelig det der? At det er like greit å prøve og unngå slikt før man havner alt for langt ute å kjøre. At man skal prøve å unngå psykiske lidelser? Det er ikke noe man unngår dersom man er disponert for slikt. Døme: 'Bare unngå det du, så slipper du psykiske lidelser'. Skulle gjerne ønske det var så enkelt.

Drikk alkohol

tusen takk for fine svar.
jeg vil nok kalle meg en oppegående og sosial gutt, men er de periodene som er tunge man blir litt rådløs. så jeg vil igjen takke for fryktelig mange fine og skikkelige svar.

Er nok ikke bare og slutte å tenke på det for en person som har rasende tankekjør og svingende humør uten kontroll. Det var nok uhyre mengder med forvirrelse, raseri og urotilstander for 100 år siden i oss mennesker, forskjellen er bare at ingen kunne hjelpe deg på en forsvarlig og skånsom måte som idag.
Enig i at man skal prøve naturlige metoder, men medisin mot bipolar hjelper utrolig mange, så jeg ville heller ikke utelukket det på noen måte.

Om du skulle velge en medisinell behandling, så blir det nok forsøkt andre medisiner enn Lithium, iallefall i første omgang.

( Dette pga utfordringene rundt mengden Lithium i blodet, ikke for mye eller for lite, altså gjentatte blodprøver og analyser. Dette gjelder også andre tilsvarende medisiner, men mener at Lithium er det som er mest "tricky".)

Jeg vil anbefale Lamictal, brukte det selv en periode. Forferdelig få bivirkninger og gir rask effekt

Lykke til