Har media egentlig noen lover og regler som de må forholde seg til når de velger å gå ut med fullt navn og bilde på mennesker som er blitt dømt i saker som har blitt nevnt i aviser, på internett, også videre? I Norge har pressen noe som heter Vær Varsom-plakaten som de skal følge, men dette er jo bare et utvalg med etiske og moralske retningslinjer, og ikke akkurat noe som er lovpålagt, og som pressen ikke har plikt til å følge til punkt og prikke. Pressen har egentlig ikke noe særlig med regler på hva de kan og ikke kan skrive om slike saker. De bruker det litt etter eget skjønn, nyhetsverdien på saken, og etter samfunnets interesse for akkurat denne saken.
Denne karen blir fremdeles holdt anonymisert av media. Men enkelte medier har jo nesten publisert all mulig informasjon som det er mulig å publisere om den mistenkte utenom navnet eller noe bilde av ham, så for alle dem som er litt nysgjerrige klarer å finne navnene til de tiltalte i denne saken basert på informasjonen fra media og deretter ta en liten svipptur innom f.eks. Google. Samtidig ble Christian Haugland nevnt med fullt navn med en gang han hadde blitt dømt for drap. Det virker som det er nesten bare tilfeldigheter om en persons identitet blir offentliggjort i media eller ikke. Dette virker jo litt pussig Er det akseptabelt å henge ut noen fult identifiserbare mennesker på denne måten, og det i noen av de største avisene i Norge.
Gutten som ble dømt for drapet på den nesten 100 år gamle dama var rundt nitten år gammel, og politiet trakk frem den overhengende risikoen for overgrep mot andre forsvarsløse mennesker som årsak for offentliggjøring av fullt navn og bilde. Mannen som ble dømt for mishandling og drap på Christoffer, gikk jo løs på en som var åtte år gammel, og det var kanskje ingen overhengende fare for at han ville gå løs på noen andre mennesker, hverken voksne eller barn? Dersom ikke drapsmannen ble ansett som noen stor fare for resten av samfunnet, så blir han kanskje ikke offentliggjort i media med en gang? Eller kan det være fordi at i Christoffer-saken er ikke rettssakene helt ferdige enda, ettersom stefaren har anket saken?
Med alle sosiale medier som finnes i dag, og ett vell av forskjellige debattforum på internett, så er det i praksis nærmest helt umulig for folk som blir mistenkt, anmeldt, siktet, tiltalt eller dømt/frikjent, å holde sin identitet skjult særlig lenge. Og så lenge rettsaker i Norge i prinsippet skal være åpne for allmennheten, så blir det håpløst å holde seg usynlig i det lange løp. At pressen kunne ha dempet seg en smule uten at dette ville gått ut over selve nyhetsformidlingen, det kan det ikke være særlig stor tvil om. Blir en person funnet uskyldig av retten, vil man hos en god del mennesker likevel være skyldige, og dermed får de sin straff uten egentlig å ha gjort noe som helst galt eller ulovlig. En sak som kan nevnes som eksempel her er fetteren til drapsofferet Birgitte Tengs. Han ble først frifunnet for dette drapet, men han ble likevel dømt til å betale erstatning til drapsofferets foreldre. Fetteren har kjempet helt siden den gang for å få en full frifinnelse. Han måtte reise fra landet i en periode, men han fikk seg senere en jobb, og han fikk ha livet sitt i fred inntil noen tipset arbeidsgiveren hans om saken, og dermed fikk han ikke denne jobben likevel. Han er dømt til et liv uten egentlig å ha noe rettferdig liv, basert på politiets gjentatte lekkasjer av informasjon til media.
Finnes det egentlig noen gode grunner for full offentliggjøring, så lenge det ikke handler om svært grove forhold? En eller annen gang i fremtiden skal slike drapsmenn-og kvinner ut i samfunnet igjen, og jeg liker ærlig talt ikke tanken på alle mulige ideer om hevn som fremdeles kan finnes blant enkelte folk, og hva dette eventuelt kan føre til. Når en dom er sonet ferdig, har den dømte gjort opp for seg, er rehabilitert, og i prinsippet skal han være en fri mann. Straffen er over, og det blir ubehagelig å bli møtt med dømmende blikk og kommentarer for resten av livet.
Men det har også vært flere saker i Norge der domstolene har frikjent den tiltalte på alle tiltalepunktene, selv om de mener at det er sannsynlig at den tiltalte egentlig er skyldig, Men de mener at bevisene mot denne personen ikke er sterke nok til å sette ham i fengsel. Hva med mennesker som begår kriminelle handlinger i den hensikt å bli kjendiser og bli mest mulig berømte? Slike som ønsker å bruke pressen som ett talerør under en mest mulig offentlig rettssak, slike som f.eks. Anders Behring Breivik? Bør pressen være litt mer forsiktige i slike rettssaker, eller er det slik at all mulig informasjon bør komme ut i offentligheten fra dag en av rettssaken? De er selvsagt forpliktet til å komme med en del relevant informasjon fra slike saker, men må alle mulige vinkler virkelig belyses og offentliggjøres i det uendelige?
I Norge har vi politi og en rettsstat som i all hovedsak etterforsker kun for å avdekke skyld, ikke for en eventuell uskyld, som de egentlig er lovpålagt å gjøre. Altså blir alt som peker mot skyld brettet frem, helst i all offentlighet. Mens alt det andre som peker mot en persons uskyld skal forkastes, og slike beviser blir sett mest mulig bort ifra både av pressen, domstolen, politiet og samfunnet forøvrig. Norge har sikkert hatt mange justismord opp igjennom årene, også en god del som ikke har blitt oppdaget enda, men fordi vi ikke bruker aktiv dødsstraff her til lands blir det ikke satt særlig mye fokus på alvorlige justismord i Norge. Det er ikke noe koselig i det hele tatt å bli dømt for noe man egentlig ikke har skyld i. Dette ser den lokale mobben vekk ifra når de rettferdiggjør sine gjentatte overgrep og lynsjing mot enkeltindivider.
Denne karen blir fremdeles holdt anonymisert av media. Men enkelte medier har jo nesten publisert all mulig informasjon som det er mulig å publisere om den mistenkte utenom navnet eller noe bilde av ham, så for alle dem som er litt nysgjerrige klarer å finne navnene til de tiltalte i denne saken basert på informasjonen fra media og deretter ta en liten svipptur innom f.eks. Google. Samtidig ble Christian Haugland nevnt med fullt navn med en gang han hadde blitt dømt for drap. Det virker som det er nesten bare tilfeldigheter om en persons identitet blir offentliggjort i media eller ikke. Dette virker jo litt pussig Er det akseptabelt å henge ut noen fult identifiserbare mennesker på denne måten, og det i noen av de største avisene i Norge.
Gutten som ble dømt for drapet på den nesten 100 år gamle dama var rundt nitten år gammel, og politiet trakk frem den overhengende risikoen for overgrep mot andre forsvarsløse mennesker som årsak for offentliggjøring av fullt navn og bilde. Mannen som ble dømt for mishandling og drap på Christoffer, gikk jo løs på en som var åtte år gammel, og det var kanskje ingen overhengende fare for at han ville gå løs på noen andre mennesker, hverken voksne eller barn? Dersom ikke drapsmannen ble ansett som noen stor fare for resten av samfunnet, så blir han kanskje ikke offentliggjort i media med en gang? Eller kan det være fordi at i Christoffer-saken er ikke rettssakene helt ferdige enda, ettersom stefaren har anket saken?
Med alle sosiale medier som finnes i dag, og ett vell av forskjellige debattforum på internett, så er det i praksis nærmest helt umulig for folk som blir mistenkt, anmeldt, siktet, tiltalt eller dømt/frikjent, å holde sin identitet skjult særlig lenge. Og så lenge rettsaker i Norge i prinsippet skal være åpne for allmennheten, så blir det håpløst å holde seg usynlig i det lange løp. At pressen kunne ha dempet seg en smule uten at dette ville gått ut over selve nyhetsformidlingen, det kan det ikke være særlig stor tvil om. Blir en person funnet uskyldig av retten, vil man hos en god del mennesker likevel være skyldige, og dermed får de sin straff uten egentlig å ha gjort noe som helst galt eller ulovlig. En sak som kan nevnes som eksempel her er fetteren til drapsofferet Birgitte Tengs. Han ble først frifunnet for dette drapet, men han ble likevel dømt til å betale erstatning til drapsofferets foreldre. Fetteren har kjempet helt siden den gang for å få en full frifinnelse. Han måtte reise fra landet i en periode, men han fikk seg senere en jobb, og han fikk ha livet sitt i fred inntil noen tipset arbeidsgiveren hans om saken, og dermed fikk han ikke denne jobben likevel. Han er dømt til et liv uten egentlig å ha noe rettferdig liv, basert på politiets gjentatte lekkasjer av informasjon til media.
Finnes det egentlig noen gode grunner for full offentliggjøring, så lenge det ikke handler om svært grove forhold? En eller annen gang i fremtiden skal slike drapsmenn-og kvinner ut i samfunnet igjen, og jeg liker ærlig talt ikke tanken på alle mulige ideer om hevn som fremdeles kan finnes blant enkelte folk, og hva dette eventuelt kan føre til. Når en dom er sonet ferdig, har den dømte gjort opp for seg, er rehabilitert, og i prinsippet skal han være en fri mann. Straffen er over, og det blir ubehagelig å bli møtt med dømmende blikk og kommentarer for resten av livet.
Men det har også vært flere saker i Norge der domstolene har frikjent den tiltalte på alle tiltalepunktene, selv om de mener at det er sannsynlig at den tiltalte egentlig er skyldig, Men de mener at bevisene mot denne personen ikke er sterke nok til å sette ham i fengsel. Hva med mennesker som begår kriminelle handlinger i den hensikt å bli kjendiser og bli mest mulig berømte? Slike som ønsker å bruke pressen som ett talerør under en mest mulig offentlig rettssak, slike som f.eks. Anders Behring Breivik? Bør pressen være litt mer forsiktige i slike rettssaker, eller er det slik at all mulig informasjon bør komme ut i offentligheten fra dag en av rettssaken? De er selvsagt forpliktet til å komme med en del relevant informasjon fra slike saker, men må alle mulige vinkler virkelig belyses og offentliggjøres i det uendelige?
I Norge har vi politi og en rettsstat som i all hovedsak etterforsker kun for å avdekke skyld, ikke for en eventuell uskyld, som de egentlig er lovpålagt å gjøre. Altså blir alt som peker mot skyld brettet frem, helst i all offentlighet. Mens alt det andre som peker mot en persons uskyld skal forkastes, og slike beviser blir sett mest mulig bort ifra både av pressen, domstolen, politiet og samfunnet forøvrig. Norge har sikkert hatt mange justismord opp igjennom årene, også en god del som ikke har blitt oppdaget enda, men fordi vi ikke bruker aktiv dødsstraff her til lands blir det ikke satt særlig mye fokus på alvorlige justismord i Norge. Det er ikke noe koselig i det hele tatt å bli dømt for noe man egentlig ikke har skyld i. Dette ser den lokale mobben vekk ifra når de rettferdiggjør sine gjentatte overgrep og lynsjing mot enkeltindivider.