At kjernefamilien er truet, burde ikke komme som noen overraskelse. Den økonomiske frigjøringen av kvinnen har hatt en stor rolle å spille, men narkotika, økende integrering av stat og næringsliv og stadig mer sentralisert media, skal ha mye av skylda. Under industrialiseringen var det at disse parasittiske kreftene begynte å tære på folkevilja. Heroin ble solgt som smertestillende, storbonder ble utkonkurrert av hermetikk og de tre største avisene i Europa fikk samme eier. Sjuårig fellesskole kom til Norge i 1889. Løftet om brorskap fra revolusjonene og håpet om lettere liv etter teknologiske gjennombrudd, gav den "rettroende" bourgeoise den moralske styrken til å utholde den trinnvise degraderingen av menigmanns frihet. Kunstepoken fra 1880-åra, Realismen, gir slående eksempler på at ikke alle lot seg lure. Alkoholkonsumet i samme periode, samt den massive utvandringen til USA, gir andre indikatorer på at livet ikke på langt nær ble lettere av teknologiske framskritt. Derav arbeiderbevegelsenes opprør, embedsmannsstatens fall og kvinnenes klagesang. Bankene svarte den sosiale uroen med nådeløst å stramme inn pengemengden, så sosial mobilitet ble vanskeligere.

Art Nouveau gav en lenge etterlengtet innsprøytning av håp. Petrokjemisk gjødsel ble oppfunnet. Radioen koblet folk sammen. Så kom de økonomiske katastrofene i 1921 og 1929. 30-tallets surrealisme var et tegn på at sykdommen hadde spredt seg langt innenfor husets trygge vegger. Den livlige musikken og de helsprøe dansetrinnene gir kjøtt på beinet til de som sier at 30-tallet var en smørje av lidelse, hardt arbeid og ekstreme utblåsninger. Verdenskrigen fikk mannfolk ut i felten og kvinnene inn på fabrikken. Atomskrekken tjente til å konsolidere den hjelpesløse sorgen som samfunn over hele verden badet i, etter deres rollemodeller var tatt fra dem, holocaust en realitet og mødrene borte fra hjemmet hele tiden. Det var i 1948 at den første gjennomførte studien av folks seksuelle vaner ble lansert. Den kulturelle utviklingen, som begynte å splittes på midten på 20-tallet, lignet mer og mer på en tveegget øks og det er nærliggende å tro at the Kinsey Reports kasta bensin på bålet. Den ene siden var en salig blanding av jazz, taterkultur og radikale, mens den andre kom til å bli ble en all-in-kultur hvor rikdom var ansett som eneste forsikring mot eksistensiell angst. Dette var perioden da import virkelig tok av. Nå, jeg sier ikke at absolutt alle var skjebnebundet til én bås, men det sier seg selv at det ble vanskeligere å få aksept i den andre leiren på kortere tid enn hva som var tilfelle i Romantikken. Generelt er det ikke vanskelig å forsvare en påstand om at 50-tallet var omtrent like hardt som 30-tallet, bare med litt mer ballast i skåla merket frustrasjon. Selvfølgelig vil en tysker se annerledes på det enn en nordmann, men mange historikere vil være enige om at 68-revolusjonen lå i kortene.

Det at kvinner (og menn) ikke lenger er forpliktet ved normer og økonomi, til å sørge for sin familie, går selvfølgelig utover det sosiale. Eldrebølgen hadde ikke vært et problem hvis den pliktfølelsen var bevart. Spekulasjonen i boligmarkedet hadde antagelig ikke vært så høy, siden den lokale tilhørigheten mest sannsynlig ville vært sterkere. Arbeidsdagene ville kanskje ikke vart så lenge, siden tanken om at arbeid er et nødvendig onde, over all sannsynlighet, ville blitt bevart. Det er ikke lenger så nødvendig, så storsamfunnet skulle ha justert seg. Sosialdarwinismen burde vært eksponert som det elitistiske selforsvaret den har blitt forvrengt til å bety. De yngste generasjonene har begynt å snu trenden og det er gledelig å se. TV-en er ikke lenger et medlem av familien. Medmenneskelig respekt vinner terreng for hver dag som går. Vi blir bevisste det potensiale som ligger i oss og nå har vi tid og anledning til å kaste fra oss gamle lenker. Skal jeg si hva jeg elsker mest med Bjørk, så er det hennes urokkelige kjærlighet for livet. Håpet mitt er at flere ser at de sado masochistiske tendensene i vår natur, hovedsakelig, er produkter av et hardt miljø, ikke nødvendigvis rotfestet så dypt i mennesket at vi lurer oss selv til å tro det er majoritetens syn. Er det noe vi radbrukne post-modernister trenger nå, så er det kvinnelig intuisjon og omtanke.

Indira Gandhi, Golda Meir, Margaret Thatcher, Angela Merkel, Gro Harlem Brundtland, Erna Solberg, Siv Jensen + en haug med andre kvinnelige ledere beviser at typiske maktmennesker er og blir nettopp det uansett om de har rett eller ikke til å bruk skjørt ved festlige anledninger. "Myke" mennesker er i flertall innen begge kjønn. Men i praksis når de ikke opp i ledende posisjoner i noe samfunn.

Kvinner har makten.