Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  8 2300
Kort fortalt: Pga funn blir jeg utredet for alvorlig sykdom I et såkalt pakkeforløp. Legene leter etter kreft. De tar høyde for at jeg har det, sier de.

Min kompis, som er en av de få jeg deler dette med, blir sur fordi jeg snakker som om jeg er syk, og irettesette meg med at "du vet ingenting enda, derfor har du ikke kreft".

Sant nok. Likevel sårende. Jeg blir sur selv må jeg innrømme.
Bare så det er sagt, jeg vil ikke være syk og holder dette veldig privat.

Noen som vil hjelpe meg med å forstå reaksjonen hans?
Anti-moralist
Mekkern's Avatar
Kanskje han er redd for at du faktisk er syk, og prøver å vifte det vekk? Om han er en person som er redd for følelser og skyver dem unna, kan det stemme.

Kanskje han bare rt dritt lei av at du snakker om den kreften din hele tia, og vil at du skal holde tåta?
Haha, begge deler kan være riktig. Men jeg snakker så lite som mulig om dette, og slier samtaler fra ham fordi jeg ikke vil snakke. Men når jeg åpner opp og deler mine bekymringer, da blir jeg irettesatt.

Jeg kan legge til at min kompis faktisk har hatt kreft og er etter hva vi vet frisk nå. Så jeg får stadig høres at han vet hvordan jeg har det.
Det er noen mennesker som har evnen til å rett og slett la være å tenke negativt. Etter min erfaring så virker det som at denne "evnen" ofte bare er et karaktertrekk, en egenskap som gjør at det faller de naturlig å ignorere ting de ikke vil tenke på. Det er som er litt kjipt er at det er vanskelig å få empati og forståelse av disse type menneskene :/

Når det er sagt så er det jo et poeng i det å prøve å ikke bekymre seg for noe som kanskje er farlig, med mindre man kan gjøre noe med det akkurat nå så er man tjent med å prøve å legge det til siden. Dette er seff enklere sagt enn gjort, jeg hadde også indikasjoner på kreft en gang i tiden, og det føltes ut som et sort hull som spiste meg opp fra innsiden, jeg klarte ikke å la være å tenke på det.

Hvilke indikasjoner har du på kreft?
Sist endret av simchris; 5. juni 2020 kl. 23:57.
Stygge indikasjoner. Håper det bare er bagateller som møtes på uheldig tidspunkt.
Anti-moralist
Mekkern's Avatar
Sitat av Jackie the nurs Vis innlegg
Haha, begge deler kan være riktig. Men jeg snakker så lite som mulig om dette, og slier samtaler fra ham fordi jeg ikke vil snakke. Men når jeg åpner opp og deler mine bekymringer, da blir jeg irettesatt.

Jeg kan legge til at min kompis faktisk har hatt kreft og er etter hva vi vet frisk nå. Så jeg får stadig høres at han vet hvordan jeg har det.
Vis hele sitatet...
Rart det der. Er han arrogant til vanlig? For eksempel at han tenker slik: "Han har ikke fått diagnosen engang, også snakker han om å ha kreft? Hva vet han om å ha kreft egentlig?"
Hva hvis han mener du ikke har kreft fordi han oppførte seg annerledes når han var i samme situasjon som deg?

Kanskje temaet bringer opp negative følelser og tanker fra tiden hans med kreft, som han ikke har jobbet med, så han reagerer kaldt og unnviker tema?

Uansett opplever jeg holdningen hans som arrogant eller unnvikende. Mest unnvikende.
'"du vet ingenting enda, derfor har du ikke kreft"

Det kommer klart frem at vennen din tror at mangel på kunnskap betyr at du er frisk. Så da tenker jeg at det er en person som tror mye rart. Personen er rar og derfor er reaksjonen hans også rar. På den måten forstår vi reaksjonen hans.
I see you...
NAPse's Avatar
Det er leit å høre om situasjonen din, Jackie. Håper på det beste for deg og at det bare er bagateller som sammensatt kan indikere noe.

Kompisen din er ikke nødvendigvis en kald jævel. Sansynligvis ikke. Har han hatt kreft selv kan det virke som du forsøker på å få medlidenhet, som han kanskje føler han ikke fikk selv(?). Kanskje fordi han ikke var like åpen selv. Kanskje fordi han vet hvor tungt det var for han. Kanskje fordi han etter egen erfaring og egne ønsker fra sin tid føler det er bedre å se på de potensielle positive utfallene.

Selv kan jeg synes det er veldig vanskelig å finne ord for svært vanskelige situasjoner mine nærmeste kan befinne seg i. Og da kan det føles lettere å unnvike temaet i sin helhet. Ja, det er egoistisk og feigt, men jeg tror ikke det er så uvanlig. Man kan være redd for å trå feil og utløse en større håpløshet enn strengt nødvendig. Kanskje er det det som kalles overbeskyttende?

Det er uansett en kjip situasjon du er i, men jeg tror vennen din er akkuratt det. En venn. Kanskje ikke akuratt den typen venn du har behov for akuratt nå, men jeg håper at han ellers er en god venn. Poenget mitt er at det ikke nødvendig vis er rett å droppe vennen din fordi det er en "dårlig" venn. Jeg vet ikke om det er vanlig å bli tilbudt professjonelle å snakke med i slike situasjoner om man ikke har noen å dele sine tanker og bekymringer med, men det håper og tror jeg.

En annen mulighet er å kanske spørre kompisen din direkte om han synes det er vanskelig å snakke om det, og eventuelt hvorfor han synes det er vanskelig. Kanskje dere finner en måte å snakke om det som ikke er for ubehagelig for dere begge.

Igjen lykke til! Håper det ordner seg for deg.
Min første innskytelse er at han er redd (hvis dette ikke er sånn han vanligvis reagerer). Det er jo ikke utenkelig at dette trigger noen vonde ting i hans egen historie.

Synes uansett ikke det er rart at du blir såret. Kanskje du rett og slett bør snakke med noen andre om dette. Det er ikke alltid de nærmeste er de som egner seg best til sånt, det kan bli litt for mye egne følelser fra deres side.

Lykke til, krysser fingrene for at det er mindre farlig enn du frykter.