Sitat av
Nether
Jeg er av den tro at alle menneskers handlinger motiveres av egoisme. En konsekvens av dette er at altruistiske handlinger aldri blir gjort av altruistiske årsaker (morsomt paradoks), men heller av egoisme. Dette er selvsagt ikke bevisst, så for individet vil handlingen oppleves som altruistisk.
Du er ikke den første som kommer med en slik påstand. Men det er flere problemer med den. Du har nemlig gjort lite annet enn å omdefinere begrepet altruisme til å være en form for egoisme, for så å påpeke at det er en form for egoisme.
Altruisme er gjerne definert som handlinger hvor hensikten er å oppnå en netto gevinst hos et annet individ, på tross av en netto kostnad for individet som utfører handlingen. Nå ligger det selvsagt et motiv bak alle bevisste handlinger, og det å omdefinere de relevante begreper slik at ethvert tilfelle av å handle i henhold til sine motiver er egoisme, begrunnet i tilfredsstillelsen av å gjennomføre handlingen, medfører ingenting interessant. Motivet er fortsatt altruistisk.
For dersom å handle i henhold til altruistiske motiver ikke er altruistisk, hva er da altruistisk? Du har kort og godt omdefinert altruisme til å bli en logisk umulighet og et fullstendig uinteressant begrep. Og den store sannheten du tror du har kommet frem til, er det åpenbare faktum at altruistiske handlinger grunner i samsvarende motiver og at det gir en viss tilfredsstillelse å oppnå det man ønsker.
Du sier at selv om motivasjonen er altruistisk, er den underliggende motivasjonen egoistisk siden hjernen gjennom blant annet en produksjon av såkalte belønningshormoner gir deg en følelse av velbehag når du gjennomfører handlingen. Men dette fremstår som noe forvirret. For det første bør det påpekes at denne "hormonelle belønningen" for alle praktiske formål
er velbehaget – i denne sammenhengen følelsen av å ha handlet rett. For det andre var og er hensikten med handlingen fortsatt altruistisk. Og belønningsmekanismen utløses fordi man har oppnådd sine altruistiske mål – man føler seg bra fordi man hjalp noen andre og mener at dette er riktig å gjøre. Man er derfor tilbake til det jeg skrev i forrige avsnitt: Det gir en tilfredsstillelse å oppnå det man ønsker. Men dette medfører ikke at handlingen etter noen hensiktsmessig definisjon dermed er egoistisk av natur – at den eneste egentlige interessen er egen tilfredsstillelse. Handleren har fortsatt handlet til gode for noen andre på bekostning av seg selv.
Mye av problemet er at hele konklusjonen din hviler på et sirkulært argument: at vi helt grunnleggende kun har interesser som består av å tilfredsstille egne interesser. Premisset ditt er at enhver handling er drevet av et ønske om egen tilfredsstillelse, og konklusjonen er at egen tilfredsstillelse derfor ligger til grunn for enhver handling. Kortslutningen synes best når du påstår at motivasjonen for våre handlinger er "hjernens belønning", som vil si det psykologiske velbehaget som følger av å gjennomføre handlingen. Men om man er sulten og tar seg en brødskive, er sjelden motivasjonen for handlingen et dopaminrush, men å bli mett. Om man betaler regninger, er sjelden motivasjonen et dopaminrush, men å gjøre opp for seg og unngå økonomiske konsekvenser. Og om du smører niste til barnet ditt, er sjelden motivasjonen et dopaminrush, men en ektefølt og altruistisk interesse av barnets velvære. Velbehaget du føler ved en fullført handling er svært sjelden selve motivasjonen for handlingen.
Om egen tilfredsstillelse er målet, må man nødvendigvis verdsette noe annet enn kun sin egen tilfredsstillelse i seg selv, som man ganske enkelt ser fra den ovennevnte sirkulariten i alternativet. Tilfredsstillelse oppnås gjennom å oppleve eller handle i henhold til hva man verdsetter, og det er fullt mulig (og vanlig) å verdsette andres velvære. Andres velvære – ikke egen tilfredsstillelse – blir dermed motiv og mål for handlingen, og om den også går på bekostning av deg selv, er handlingen altruistisk selv om du opplever en tilfredsstillelse av å handle til andres beste.
Et annet problem for hypotesen din, er den mest ekstreme form for selvoppofrelse: å ofre sitt eget liv for andre. Et ganske vanlig eksempel er en soldat som kaster seg på en granat for å redde sine venner. Du nevner enkelte motargumenter, som at personen muligens ikke kan leve med seg selv om hun lar være eller at hun ønsker å bli husket som en god person. Dette kan kanskje forklare noen tilfeller, men selvsagt ikke alle. Det er helt urimelig å tro at det ikke en gang vil finnes en eneste person som helt fint kunne levd med seg selv og avfeid bekymringer for å lide under grovt belastende beskyldninger om egoisme ved å la være, og som likevel ville kastet seg på granaten. (Og hvorfor skulle ikke soldaten kunne leve med seg selv om hun kun besatt grunnleggende egoistiske interesser?)
Og for muligens å komme deg i forkjøpet: At soldaten nødvendigvis handler i henhold til egne interesser, i den forstand at hun handler i henhold til egne oppfatninger om hvordan det er riktig å handle i den situasjonen, gjør ikke handlingen egoistisk. I så fall er det akkurat like egoistisk å kaste seg selv på granaten som å kaste sidemannen på den, noe jeg tror vi alle kan være enige om at ikke er tilfellet.
Altruistiske handlinger kan forklares biologisk blant annet gjennom slektskapsseleksjon, eller "kin selection" på engelsk. Dette fenomenet oppstår gjennom at gener promoterer et handlingsmønster som er til deres eget beste, og ikke nødvendigvis til den ene organismen de sitter i sitt beste. Kanskje er det enklest å se om du tenker deg at du har en genetisk identisk tvilling. Dersom du besitter et gen som gjør at du hjelper din tvilling på en måte som øker hans eller hennes overlevelsessjanser med 20%, mens det senker dine egne med 10%, om alt annet er likt, vil det gi en netto fordel for dette genet med 10%. Det vil derfor være evolusjonært gunstig. Et ekstremt eksempel på slektskapsselektert altruisme er bier som dreper seg selv for kubens beste.
Har du et barn, vil du dele 50% av genene dine med dette barnet. Ved å handle på måter som øker barnets sjanse til å overleve og reprodusere seg, kan det gi disse genene en fordel selv om handlingene har en netto kostnad for deg. Gener som promoterer altruistisk atferd i nære relasjoner vil derfor spre seg. Lever man i flokk, vil det kunne lønne seg å opptre altruistisk overfor resten av flokken, siden det er sannsynlig at de i en eller annen grad er i slekt. Sistnevnte kan delvis forklare hvorfor mennesker ofte instinktivt ønsker å handle altruistisk overfor mennesker de ikke har noen slektsrelasjon med.
I tillegg kommer det som kalles "resiprok altruisme", hvor individer i en gruppe handler altruistisk mot hverandre fordi de da også tjener på de andres altruisme. Men en slik strategi er kun stabil om juksemakere blir straffet.
Vi mennesker utviser også altruisme i en litt annen form, som ikke grunner i umiddelbare, instinktive empatiske impulser, men i rasjonelle moralske resonnementer. Hvor vi handler altruistisk, kanskje til og med til tider
på tross av disse impulsene, blant annet fordi vi forstår at vi som enkeltpersoner ikke har noen privelegert posisjon i universet som gjør vår egen eller våre nærmestes velvære objektivt viktigere enn andres.
Vi forstår at kjæledyret vårt lider uten mulighet til å bli bedre, og vi velger å avlive det, selv om det medfører opprivende smerte for vår egen del. Vi forstår at vi sannsynligvis gjør verden litt bedre ved å sette opp månedlige donasjoner til veldedige organisasjoner vi har gjort relativt grundig research på, selv om vi ikke har noen instinktiv og umiddelbar altruistisk impuls til å gjøre denne researchen eller opplever stadige mentale belønninger for hvert eneste månedlige autotrekk fra kontoen – og kanskje på tross av en empatisk impuls til å heller gi pengene til tiggere på gaten. Vi forstår at å betale terrorister løsepenger for gisler oppfordrer til mer gisseltaking, og at vi derfor ikke bør betale selv om all vår empati skriker at vi bør kjøpe dem fri.
Det er absolutt ikke slik at vi alltid lar de rasjonelle moralske resonnementene vinne over de empatiske impulsene, og ofte vil de også samsvare, men vi har evnen til å handle altruistisk ut fra en rasjonell forståelse av moral. Vi har evnen til å handle altruistisk på en måte vi anser å medføre best mulig konsekvenser for flest mulig, og ikke nødvendigvis kun det som sterkest fanger vår instinktive empatiske oppmerksomhet i øyeblikket.
At altruisme kun er noe svake mennesker utviser for å føle seg sterke, jamfør trådstarters forslag, er jo helt opplagt ikke tilfellet.