Jeg opplevde noe ekkelt og traumatiserende etter en skikkelig kraftig fyllekule. Det er nå 3 år siden, men jeg lurer fremdeles på hva som egentlig skjedde med meg.

Det var en kveld hvor jeg drakk STORE mengder rødvin og øl. Jeg blacket ut, flere timer ble borte fra hukommelsen. Da jeg våkner, kjente jeg at jeg hadde en sterk og ukjent uro i kroppen, og jeg begynte å skjelve. Jeg startet også å spy, og spydde hvert 10ende minutt. Det brant i brystet og magen, jeg klarte ikke å stå oppreist, eller å ligge flatt, jeg lå sammenkrøllet, gikk krokrygget. I tillegg hadde jeg denne sterke uroen, som gjorde at jeg ikke klarte å puste normalt. Om jeg prøvde å puste rolig og dypt, så gjorde det vondt i brystet, der smerten lå. I tillegg fikk jeg sterke panikkfølelser, og hyperventilerte mye.

Til slutt ringte jeg legevakten, for da var jeg oppe i sjette time med oppkast/kraftige brekninger hvert 10-15 minutt. Med en gang jeg spydde, så roet alt seg, men så bygde det denne brennende følelsen opp igjen, og så begynte brekningene og rask puls og pust igjen.

Da jeg ringte legevakten så gråt jeg mye, klarte ikke puste normalt, fortalte jeg hadde sterk brennende smerte i brystet. De ba meg komme til legevakten, mistenkte angst,men jeg sa jeg ikke klarte det på egenhånd. Da jeg la sterk vekt på smertene i brystet, ble de redd for hjertet mitt. Da sendte de ambulanse. I ambulansen spydde jeg, gråt hysterisk, klarte ikke kontrollere pusten. De sjekket hjertet mitt, prøvde å roe meg.

Da jeg kom til legevakten så tok de temperaturen min, og jeg hadde svak feber. De gav meg syrenøytraliserende, fordi de mistenkte at den brennende smerten og oppkasten var pga brystbrann. Ingenting hjalp, for jeg spydde jo bare tablettene opp igjen. Jeg klarte ikke å puste normalt, jeg mistet meg selv helt. Skalv i hele kroppen helt ukontrollert.

Jeg ble lagt inn på sykehus. Der sjekket de hjertet mitt, men måtte hele tiden begynne på nytt fordi jeg ikke klarte å ligge stille. Jeg hadde fremdeles svak feber. De gav meg angstdempende, væske, paracet og kvalmedempende intravenøst. Ingenting klarte å roe ned kroppen min. Jeg fikk surstoff opp nesen.

Jeg ble liggende på sykehuset i 11 dager. Gastroskopien viste betennelsesforandringer i magesekken og spiserøret, men dette kunne være pga all magesyren jeg hele tiden spydde opp. Hver dag og natt spydde jeg. Hele tiden. Fikk ikke i meg noe mat. Klarte ikke holde på væske. Hadde konstant intravenøs væsketilgang.

De gav meg sterke angstdempende, 4 ganger daglig. Både i tablettform, sprøyte inn i kanylen, stikkpiller. Ingenting klarte å roe ned kroppen min, jeg hyperventilerte. Men de fant ingenting fysisk galt med meg, selv om jeg hver dag hadde lett feber. Masse prøver ble tatt, ingenting konkluderende, så de sa hele tiden det var angst.

Til slutt prøvde de å gi meg sånn næringsdrikk(?), men jeg spydde det opp. Det var da gått over en uke siden jeg hadde fått i meg mer enn væske, og de gav meg glukose intravenøst, for å gi hjernen sukker og næring. Det var leger, fysioterapeuter, psykologer, psykiatere innom meg. Jeg klarte ikke ligge stille, jeg vred meg, følte jeg var i et slags mentalt helvete. Det var ren tortur. Ikke bare pga de fysiske smertene i brystet (som jeg ikke klarer å huske var så "sterke" heller, det var blandingen av alt), men pga den intense frykten som jaget i kroppen min, til tross for høye doser angstdempende. Fingrene mine var numne hele tiden, fordi jeg hyperventilerte sånn, hjernen fikk ikke oksygen. Var alltid susete i hodet.Så jeg hadde hele tiden denne nesegreien med surstoff. Skalv og ristet så mye at jeg hadde gangsperr i alle musklene i lang tid etterpå. Hadde fremdeles svak feber.

Jeg begynte å bli desperat. Følte tiden stod stille, jeg orket det bare ikke lengre. Tok dermed et vannglass med meg på doen, knuste det i et håndkle, og begynte å skjære meg selv nedover armen. Jeg var altfor svak i armene/hendene til å gjøre noen store skader, og jeg husker jeg gikk ut av badet og fortalte det til nærmeste sykepleier. De bandasjerte meg opp, og fra da satt det alltid noen å passet på meg.

Plutselig en dag på sykehuset så stoppet torturen. Kroppen roet seg, smertene var borte, og brekningene opphørte. Det var da trygt å skrive meg ut av sykehuset, men jeg ble med en gang lagt inn på dps. Der ble jeg i over to uker. De måtte trappe meg ned fra disse sterke angstdempende, og jeg fikk grundig samtaleterapi, undervisning i angst og depresjon.

I journalen fikk jeg diagnosen panikkangst lidelse.
Jeg opplevde aldri dette igjen. Har aldri hatt angst verken før etler etter denne opplevelsen. Jeg sitter igjen traumatisert og skikkelig forvirra.

Det tok lang tid før jeg klarte å spise uten smerter. Huden bak i svelget og på drøvelen var helt "brent" bort av all magesyren...

Hva var det som egentlig skjedde med meg? Hva faen, liksom?

Kvinne 26.

Hoeres ut som du fikk panikkangst.. google it.

Jeg vet, det var jo det de hele tiden fortalte meg. Men hvor kom den ifra? Og hvorfor feberen?

Ok, jeg leste ikke hele posten din.. nej, les deg opp om panikkangst, og andres erfaringer omkring panikkangst. Det er utrolig hvor mye sykt som kan oppleves naar hjernen setter deg hardt i fight-or-flight modus.

Jeg har selv aldri slitt med panikkangst, jeg har hatt tendensene. Men har snakket mye med folk som har slitt med det.. btw feberen.. aldri vaert stressa og blitt varm? Vedvarende stress.. uansett, kan tenke meg du er litt redd for aa oppleve det samme igjen? Som er mye av den onde sirkelen med panikkangst.

Har lest alt jeg har kommet over om panikkangst. OG jeg leste nettopp nå at du faktisk kan få lett feber av så kraftig angst. Så da var jo ikke det et mysterium lengre i grunn. Men fy faen, jeg vil aldri oppleve det der igjen, nei!

Saa lenge du ikke gaar rundt og er redd for at skal skje igjen, er det non problemo. Men det virker paa meg som det med panikkangst er noe nytt for deg. At hjernen kan reagere saa sterkt, uten at du kan kontrollere det. Som er det folk synes er jaevlig med panikkangst. Redselen for at panikkangst skal inntreffe, gjoer sjansen for at det skal skje igjen, stoerre.

Husk aa pust.

Ja, siden det var mitt første møte med SÅ kraftig panikkangst, så jeg jeg nok ubevisst sloss imot disse konstante anfallene, ikke visst hva de er, jeg trodde kun at jeg holdt på å dø. Det kjentes ut som en mental smerte som kunne spise opp kroppen min innenfra og ut!

Ja, kjenner meg igjen. Alt ble helt uvirkelig