Hva var det som gjorde at dere begynte med dette??

Nysgjerrigheten.

Etter å ha funnet ut av løgnen om at cannabis er i samme klasse som *sett in hard drug her*, fikk jeg opp øynene for at andre ting også kan brukes uten å ende opp hjemløs. I all hovedsak psykedelika jeg eksperimenterte med. I et svakt øyeblikk på en fest ga jeg etter for litt press om å ta litt amfetamin. Rusen var fantastisk. Ble forelsket i stimulanter fra dette øyeblikket. Nå er det som en dårlig eks som dukker opp støtt og stadig, lokker med kos.

Tilgangen, altså noen som spurte om jeg ville prøve. Så på det som harmløst og litt tøft å være som "de kuleste i gjengen".

Men da det utvikla seg fra uskyldig moro på nyttårsaften, til å bruke for å tøffe seg (på skolen/etter skolen), til å bruke av vane(eksempel hver fest og hver gang jeg var med de folka) til å bruke av kjedsomhet(hjemme) , til ubevisst avhengighet jeg fortrengte så var det ikke like harmløst lenger.

Er det en ting jeg ville gjort anderledes i ungdommen og starten av tjueåra så er det hvor ukritisk jeg var til rusmidler og hvor tøff jeg trodde jeg var. Merk:trodde.

Tilgang + ungdomsopprør.

Miljøet i byen + tilgang + ønsket å tjene spenn.

Begynte å selge hasj i 10.ende klasse men hadde ikke bra nok nettverk i starten så det gikk dårlig. Røykte jo også flere gram om dagen selv på den tiden så tjente ingenting.

Fant ut at jeg skulle prøve å selge amfetamin, henta 10'er bare. Jeg hadde en kar som testa varene for meg men ble til at jeg senere prøvde selv pga nysgjerrighet. Gikk ikke noe bra det heller. Endte med at kompisen min kjøpte tilbake det jeg hadde igjen for innkjøpspris.

Etter det gikk jeg tilbake til hasj/grønt og det gikk etterhvert veldig bra når jeg fikk stort nettverk og slapp å selge på gata.

At jeg fant ut at skremselspropagandaen rundt cannabis ikke stemte. Det krydret med en naturlig iboende nyskjerrighet.

Var fan av litt tyngre musikk før. Hørte en del på et band som heter Emmure, som har en sang som heter MDMA, men visste ikke hva det var.

Ble tilbudt dette i samme periode som jeg oppdaget at propagandaen rundt weed bare er bullshit. Så da var det lett for meg å tenke at det som blir sagt om alt annet er bs også.

Dette vekket interessen for psykadelika.

Jeg ønsket å oppleve verden på en annen måte, hovedsakelig visuelt. Jeg leste masse om psykedelika, og fant ut at det var tingen for det. Jo mer jeg leste, jo mer interessert ble jeg i de psykiske effektene i tillegg. Det var på den tiden jeg begynte med cannabis, så jeg syntes lsd og sopp var neste nivå... heldigvis fikk jeg ikke mulighet til å prøve det før 2 år senere. Det hardeste jeg har prøvd er vel kokain, av ren nysgjerrighet, og fordi jeg hadde mulighet til å kjøpe 200mg, istedenfor å bruke en tusenlapp for å prøve.

Det ser ut som at for de fleste var det på grunn av propagandaen til marijuana

Startet i feil ende, da det første jeg prøvde var Subutex.

Du mener vell propagandaen mot marijuana?

Tørke

Ja kan kanskje si det sånn. Jeg ville være opprørsk og når noe var ulovlig og ble pusha av rektor, foreldre og politi som fy-fy så fikk jeg enda mer lyst, bare på faen egentlig. Men hadde ikke prøvd noe narkotika om ikke de jeg hang med tilbudte det. Ingen av oss brukte noe når vi ble kjent men noen kjente noen som kjente noen osv og vipps var det hverdags i gjengen vår og. Stod på hjørnet på skolen å tenkte too cool for school.

Når jeg ble voksen, har x antall overdoser og rusrelaterte dødsfall, noen fortsatt helt på kjøret, x antall venner og bekjente som fikk psykoser og mega angst resten av livet, x antall venner og bekjente i fengsel, og x antall hundretusen kroner fattigere, innså jeg at det kan lønne seg å høre på det voksne allikevel. Skremselspropagandaen er ikke bullshit som man tror når man er kid.

Første gang jeg drakk alkohol var pga jeg ikke hadde mer å røyke på.

Jeg var alltid den som drakk mest, Blacka ut og slåss og kunne bli skikkelig klovn i fylla. Det vokste jeg heldigvis av meg, men det var ingen tvil om at rus var noe som ga meg noe. Ro i hodet. Fikk sove som var noe jeg har slitt med hele livet. Etter vgs og militærtjeneste prøvde jeg meg som rørlegger, assistent på en spesialskole for autister, som førte meg inn på UiO og spesialpedagog utdanning. Klarte av en eller annen grunn det ganske enkelt, selv om jeg drakk meg sanseløs 3-4 ganger i uka. Ofte alene. Etter hvert gjenoppdaget jeg cannabis som virkelig hjalp meg. Fikk kommentarer om at jeg så så frisk og rask ut om dagen.
Fikk sove og fikk faktisk slappe av. Men jeg klarte ikke bare bruke litt.
Jeg brukte mye, hele tiden, hver dag og det begynte å komme bivirkninger som angst, paranoia
Og mye annet. Synes det var ekstremt vanskelig å slutte med og fikk resept på sobril og henvisning til dps

Derfra var jeg sykemeldt, og rusbruken eskalerte.
Alkohol, kokain og rivotril var standard pakka. Men etter hvert gjorde bare kokainen meg uvel og jeg ble nervøs og nedturene ble verre og verre og jeg justerte med mer rivotril. På den tiden var jeg så selvdestruktiv at jeg ga faen i hva jeg puttet i meg og jeg har prøvd omtrent alt som finnes bortsett fra GHB.

Så fikk jeg kontakt med en som solgte oxynorm. Og der fant jeg endelig det jeg lette etter. Jeg skulle dø men jeg skulle hvertfsll føle meg så bra som mulig til jeg skulle ta den overdosen. Men ettersom Behandlingen fortsatte hod dps begynte det jaggu å hjelpe. Men jeg hadde da et opiat og benzo problem. Ikke noe småtterier med andre ord. Oxytilgangen vakke stabil så jeg gikk for første gang ned til Brugata og kjøpte et par kvartinger heroin. Og jaggu funka ikke det og. Det er vel 3 år siden nå. To opphold på avrusning på Aker sykehus og tok en avgjørelse om å gå inn i LAR. De får mye dritt kasta etter seg men de har behandlet meg med respekt og vært tilgjengelige da jeg trengte eller lurte på noe. Går på subutex nå og ryker på en xanax eller 5 sv og til. Men jeg har lært ekstremt mye om meg selv og det finnes svært få medikamentløsninger på psykiske problemer. Msn må jobbe med seg selv.

Dette ble langt og muligens rotete. Man tåler mye før man trenger sterke medisiner dom a og b prep. Du vet ikke du har et problem før du er langt inni det. Ta vare på dere selv og be om hjelp hvis dere trenger det. Stigmaet rr ikke så jævlig som det har vært og det blir mer og mer akseptert og bedre behandling tilgjengelig.

Sant det, tok mange mange år før jeg innså at jeg hadde et problem. Lsd osv var bare for moro, og at noen ble gærne resten av livet skulle aldri ramme meg. Jeg har vel prøvd det meste og innså ikke det var noe galt i det for tenkte alt må prøves en gang og hasj skader hvertfall ingen (man blir sykt nakv av å være stoner) Ikke engang da jeg ble deprimert og psykotisk innså jeg det, men først etter jeg slutta og etter en tid følte meg så levende igjen. Kan legge til at jeg ikke røyker mer da jeg etter mange år plutselig begynte å få paranoia og angst, som igjen gjorde meg pilleavhengig, og når jeg fortsatte å røyke til tross for det fikk jeg psykoser jeg ikke unner noen. Er ikke den jeg var lenger i dag, ikke lenger trygg og chill og sosial men angst, alene og paranoid selvom det er en del år siden jeg la puffinga og alle andre rusmidler på hylla nå.

Nysgjerrighet enkelt og greit.
Fikk aldri til å røyke- så prøvde andre ting isteden, selv om jeg har prøvd veldig lite.

Nysgjerrighet blanda med alkohol. Det at jeg sleit med angst fra ganske tidlig av hjalp ikke på.

Nei, ikke nylig. Over ti år siden. Men jeg begynte med cannabis fordi jeg ikke rakk ølsalget. Så det er jo det..

De jeg var med skulle på rave og ta mdma og sa at det var en helt fantastisk følelse. Under tvil tok jeg mitt første dropp og så meg aldri tilbake. Noen måneder seinere hadde vi vært å festa hele natta på rave med molly også var Dealeren tom for mdma så da prøvde jeg ketamin. En annen gang igjen fortalte dealeren at han hadde lsd og da ble det en greie som jeg utforsket en del. 2c-b var også noe jeg fikk av noen i miljøet. GHB var noe alle tok på en annen fest, litt mer skeptisk på det stoffet da de som var hardest på det stoffet korket over og ingen fikk liv i. Jeg tok en liten kork eller to og har aldri tatt det siden. Ting man kan dø av er ikke så appellerende.

Nysgjerrighet. Spesielt etter at jeg fant ut at alt det "gamlingene" sa om cannabis var reinspikka løgn. Etter det har jeg prøvd det jeg har kommet over/fått tilbudt.

Hva er det du egentlig mener er løgn? Det eneste jeg hørte når jeg var ungdom er at cannabis kan lede til depresjon og psykoser osv og det er jo sant i aller høyeste grad blandt dem som røyker ofte eller daglig. Finnes også enkelte som får psykose av å bare røyke en gang i blandt på fest, mest kjente eksempelet er vel han som drepte kompisen sin i "Gud-drapet".

Gateway drug tjaa, majoriteten av de som bruker andre stoffer starta med hasj. Men det er naturligvis ikke hasjen i seg selv sin skyld, men miljøet man er i hvor man er så liberal til rus og får tilbud om andre ting.

For mitt vedkommende skulle jeg ønske jeg tok gæmlisene og det dem sa om baksiden med hasj mye mer seriøst, og det er ganske mange av dem jeg har kjent gjennom livet som fikk oppleve skadene av det selv etter mange års bruk som ville sagt det samme.

Siden alkohol er lovlig og er en stor del av vår kultur så var det lett å bli litt avhengig, føler det spesielt nå i en pandemi.

Jeg prøvde alkohol da jeg var 15 fordi jeg slet mye, en god venn døde av en årsak jeg holder privat. Så døde flere rundt meg (familie), klarte ikke å passe inn med folk på videregående lenger. Måtta ha noe for å flykte fra virkeligheten. Blacka ut flere ganger den tida så det gikk utover skole og livet generelt, det sies at blackouts går utover en persons IQ en periode.

Alkohol er mye verre en det folk tror, selvsagt kan det brukes i forsvarlige mengder men det kan ikke sammenlignes med cannabis.