At helgefylla er typisk norsk, er en kjensgjerning. At det ikke er en spesielt classy drikkekultur er det vel heller ingen tvil om. Men hvor ille er den egentlig, hvis du sammenlikner med en del andre land?
Det er ikke ofte nordmenn drikker alkohol. Veldig, veldig få serøse norske arbeidstakere drikker vin til lunsjen, spretter en boks pils på ettermiddagen eller tyr til en tår vodka for å holde konsentrasjonen oppe. Og så godt som ingen møter opp lystige med tre tequilashot og et par morgenpils på samvittigheten på jobben. Men alle som har tilbrakt nyttårsaften eller St. Hansaften, vært på charterferie eller vorspiel sammen med nordmenn, vet at når vi først drikker, er ikke det noe snilt syn. Øl på flaske, sprit på kanne eller vin fra kartong, alt går med når nordmenn skal feire at de har en fridag. Hensynsløst og rått bøttes det ned på med alt som har en alkoholprosent mellom 0,2 og 110 og en farge som er vagt gjenkjennelig. Alt som vanligvis virker viktig for enhver sivilisert person, jobb, familie, dagen i morgen, blir bare dyttet lengre og lengre bak i hodet på en nordmann med et glass i hånda. "Nå må du schlutte å masche, jeg har fri jo fri for faen", synes å være mottoet til de fleste man møter ute på byen en lørdag kveld.
Sånn er det i Norge. Sånn er det, sånn har det vært de siste tusen årene og sånn kommer det nok til å være en god stund til. Det er ingen som skryter av det, ingen som hevder at nordmenn har et veldig naturlig forhold til alkohol, og at andre land burde kopiere vår måte å fylle på. Det er snarere tvert imot. Vi skulle vært mer som franskmenn, er det mange som sier. Vi skulle vært mer avslappede, drukket vin midt i uka, og litt mindre øl og hjemmebrent i helgen. Så hadde vi kanskje holdt oss edru på charterturene og vorspielene hadde blitt litt mer siviliserte.
Men la oss se på franskmennene, og la oss dra med oss italienerne i samme slengen. Ingen vil vel være uenig i at latinerne er beundringsverdig avslappede i forhold til vin. Vin konsumeres til nesten hvert måltid, med den største selvfølgelighet av en stor majoritet av franskmenn og italienere over 15 år. Ingen bøtter nedpå uten kontroll og det å beskylde en italiener for å drikke vin for å bli dritings er som å beskylde irsk øl for å være utvannet. Men når vi ser bort fra vin, hvor naturlige forhold har egentlig de mørkhårede sjarmørene til andre rusmidler? Franske ungdommer er ingen englebarn, verken når det kommer til sprit eller andre ting som gjør deg svimmel og rar. Antall dødsfall og drap under påvirkning av alkohol utklasser den norske, tilsvarende statistikken, og det rapporteres om alarmerende høye elever i ungdoms- og videregående skoler over hele landet. Å røyke en rev før man skal inn i timen er blitt endel mer utbredt enn det de fleste lærere skulle ønske, og bare for å nevne det, så er skrumpleverdødeligheten i Frankrike det dobbelte av det den er i Norge. Men så lenge franskmennene ikke drikker seg fulle på danskebåten kommer de aldri til å bli sett ned på.
Noen andre som ikke er spesielt utagerende på chartertur, er japanerne. Når de inntar et nytt land er de høflige og blide, og raver sjelden gatelangs og roper fyord etter et par pils for mye. Skal de feste drar de på karaokebar og synger passe høyt og drikker ikke mer enn at de finner veien til hotellet på egen hånd. Med andre ord, noe å se opp til for oss nordmenn. Hadde bare japanerne vært sånn hjemme også. En gjennomsnittlig, mannlig japaner jobber fra tidlig om morgenen til sent, sent på kvelden, avslutter dagen på den lokale baren, drikker seg helt dingo før han turer hjem til kone og barn. Forventningspresset og prestasjonsangsten er voldsom i Japan, og det gir utslag i at landet har et ukjent, men stort antall alkoholikere, rekordhøy selvmordsrate og generelt mye ulykkelighet over hele linja. Men igjen, det gir seg ikke utslag på charterturistene.
På samme enden av jorden finner vi australierne og newzealenderne. De er to hyggelige folkeslag, og de vet hvordan man organiserer OL, spiller cricket og hopper i strikk, men de er ikke noe forbilder når det gjelder alkohol de heller. Det synes kanskje ikke så godt når man ser på Home and Away og Hverdagsliv, men folket down under er noen jævler på det der med rus. Da særlig gjelder det studentene. Det er langt unna, men ryktet om at det drikkes mer der enn noen andre studiesteder i hele verden har nådd Norge, og ANSA (Association for Norwegian Students Abroad) melder om en stadig økende strøm av forfrosne nordiske studenter som gjerne vil oppleve varme og alkohol samtidig.
Og listen bare fortsetter. Russisk drikkekultur har vel aldri utmerket seg positivt på noen som helst måte, ei heller har den finske (verdensrekorden i høy promille innehas av en finne) og myten om at alt er så mye bedre i Sør-Amerika er vel heller lite troverdig. Så kanskje er det en trøst, at selv om vi bråker og lager helvete på Kiel-ferga, og vorspielene og festinga vår ville fått enhver utenforstående til å vri seg i vemmelse, så har vi en frisk lever, lite ulykkelighet og skikkelig mye moro nesten hver helg.
Det er ikke ofte nordmenn drikker alkohol. Veldig, veldig få serøse norske arbeidstakere drikker vin til lunsjen, spretter en boks pils på ettermiddagen eller tyr til en tår vodka for å holde konsentrasjonen oppe. Og så godt som ingen møter opp lystige med tre tequilashot og et par morgenpils på samvittigheten på jobben. Men alle som har tilbrakt nyttårsaften eller St. Hansaften, vært på charterferie eller vorspiel sammen med nordmenn, vet at når vi først drikker, er ikke det noe snilt syn. Øl på flaske, sprit på kanne eller vin fra kartong, alt går med når nordmenn skal feire at de har en fridag. Hensynsløst og rått bøttes det ned på med alt som har en alkoholprosent mellom 0,2 og 110 og en farge som er vagt gjenkjennelig. Alt som vanligvis virker viktig for enhver sivilisert person, jobb, familie, dagen i morgen, blir bare dyttet lengre og lengre bak i hodet på en nordmann med et glass i hånda. "Nå må du schlutte å masche, jeg har fri jo fri for faen", synes å være mottoet til de fleste man møter ute på byen en lørdag kveld.
Sånn er det i Norge. Sånn er det, sånn har det vært de siste tusen årene og sånn kommer det nok til å være en god stund til. Det er ingen som skryter av det, ingen som hevder at nordmenn har et veldig naturlig forhold til alkohol, og at andre land burde kopiere vår måte å fylle på. Det er snarere tvert imot. Vi skulle vært mer som franskmenn, er det mange som sier. Vi skulle vært mer avslappede, drukket vin midt i uka, og litt mindre øl og hjemmebrent i helgen. Så hadde vi kanskje holdt oss edru på charterturene og vorspielene hadde blitt litt mer siviliserte.
Men la oss se på franskmennene, og la oss dra med oss italienerne i samme slengen. Ingen vil vel være uenig i at latinerne er beundringsverdig avslappede i forhold til vin. Vin konsumeres til nesten hvert måltid, med den største selvfølgelighet av en stor majoritet av franskmenn og italienere over 15 år. Ingen bøtter nedpå uten kontroll og det å beskylde en italiener for å drikke vin for å bli dritings er som å beskylde irsk øl for å være utvannet. Men når vi ser bort fra vin, hvor naturlige forhold har egentlig de mørkhårede sjarmørene til andre rusmidler? Franske ungdommer er ingen englebarn, verken når det kommer til sprit eller andre ting som gjør deg svimmel og rar. Antall dødsfall og drap under påvirkning av alkohol utklasser den norske, tilsvarende statistikken, og det rapporteres om alarmerende høye elever i ungdoms- og videregående skoler over hele landet. Å røyke en rev før man skal inn i timen er blitt endel mer utbredt enn det de fleste lærere skulle ønske, og bare for å nevne det, så er skrumpleverdødeligheten i Frankrike det dobbelte av det den er i Norge. Men så lenge franskmennene ikke drikker seg fulle på danskebåten kommer de aldri til å bli sett ned på.
Noen andre som ikke er spesielt utagerende på chartertur, er japanerne. Når de inntar et nytt land er de høflige og blide, og raver sjelden gatelangs og roper fyord etter et par pils for mye. Skal de feste drar de på karaokebar og synger passe høyt og drikker ikke mer enn at de finner veien til hotellet på egen hånd. Med andre ord, noe å se opp til for oss nordmenn. Hadde bare japanerne vært sånn hjemme også. En gjennomsnittlig, mannlig japaner jobber fra tidlig om morgenen til sent, sent på kvelden, avslutter dagen på den lokale baren, drikker seg helt dingo før han turer hjem til kone og barn. Forventningspresset og prestasjonsangsten er voldsom i Japan, og det gir utslag i at landet har et ukjent, men stort antall alkoholikere, rekordhøy selvmordsrate og generelt mye ulykkelighet over hele linja. Men igjen, det gir seg ikke utslag på charterturistene.
På samme enden av jorden finner vi australierne og newzealenderne. De er to hyggelige folkeslag, og de vet hvordan man organiserer OL, spiller cricket og hopper i strikk, men de er ikke noe forbilder når det gjelder alkohol de heller. Det synes kanskje ikke så godt når man ser på Home and Away og Hverdagsliv, men folket down under er noen jævler på det der med rus. Da særlig gjelder det studentene. Det er langt unna, men ryktet om at det drikkes mer der enn noen andre studiesteder i hele verden har nådd Norge, og ANSA (Association for Norwegian Students Abroad) melder om en stadig økende strøm av forfrosne nordiske studenter som gjerne vil oppleve varme og alkohol samtidig.
Og listen bare fortsetter. Russisk drikkekultur har vel aldri utmerket seg positivt på noen som helst måte, ei heller har den finske (verdensrekorden i høy promille innehas av en finne) og myten om at alt er så mye bedre i Sør-Amerika er vel heller lite troverdig. Så kanskje er det en trøst, at selv om vi bråker og lager helvete på Kiel-ferga, og vorspielene og festinga vår ville fått enhver utenforstående til å vri seg i vemmelse, så har vi en frisk lever, lite ulykkelighet og skikkelig mye moro nesten hver helg.
Sist endret av Phun Q; 18. august 2004 kl. 04:09.
