Kommer helt an på hvem, hva og hvor. Normalt plager det meg svært lite om noen har vært innlagt, da veldih mange i løpet av livet, opplever dette minst én gang. Inkludert meg selv.
Men jeg vet også at jeg personlig er litt urolig på innsiden, og har erfaring med at jeg fungerer dårligere i forhold hvor man er "to" som i perioder kan trenge oppfølging for feks. mild psykisk sykdom.
Jeg har også tidligere erfaring fra lukket avdeling, og skal ikke legge skjul på at der finner man mye mellom A og Å... Jeg følte meg rett og slett veldig frisk etter 3 uker der, men det var ingen alternativer, så man ble mikset med de som sliter langt mer enn én selv også. Møtte enkelte der som jeg regelrett var litt redd for, men også mange likesinnede som ble gode venner senere. Derfor spiller hvem, hva og hvor veldig mye for min del.
Opplevde en som hadde flere personligheter, og han kunne ut av det blå prøve å legge an på oss jentene. Om personalet da ikke fulgte med, så ble det ganske ubehagelig, da han var stor og sterk. Han kunne finne på å stryke på oss, eller rett og slett forsøke å klå. Men han var tydelig mye sykere enn gjennomsnittet på den lukkede avdelingen også. Jeg var der pga. selvmordsfare, og var på såkalt frivillig tvang. Jeg tro frivillig, fordi alternativet var tvang og enda strengere avdeling. Så jeg hadde ikke noe valg i den forstand, annet enn å gjøre det litt lettere for meg selv kanskje.
Erfaringene jeg har fra dette gjør at jeg både føler meg mer åpenhjertig ovenfor andre mennesker, men også skeptisk til de som er veldig psykisk syke og ikke har kontroll over seg selv.
Om noen forteller meg at de har vært innlagt, så skremmer ikke de ordene i seg selv meg bort. Jeg er vel mer opptatt av om de bruker verktøyene sine i hverdagen og har fått det til å fungere. Jeg er heller ikke spesielt redd for å fortelle at jeg selv har vært innlagt, så lenge det faller naturlig i samtalen. Jeg er såpass trygg i meg selv per dags dato, at det ikke plager meg. Og hvis det ikke plager meg, hvorfor skal det plage andre? Jeg bryr meg ikke så mye om hva slags fortid andre har, men er nok mer opptatt av om de har brukt mulighetene sine til endring i positiv retning for seg selv.
Sitat av
Anonym bruker
Jeg er innlagt nå for depresjon og generell angstlidelse og skjønner ikke helt meningen annet enn at man får komme seg litt vekk? Ikke så mye å ha angst for her på en måte. Ingen her ser syke eller gale ut men jeg er redd for hva andre vil tenke hvis det går rykter om at jeg er her eller i fremtiden at noen vet at jeg har vært innlagt :/
Burde jeg skamme meg og lyve eller kan jeg være ærlig når venner og bekjente spør hvor det har blitt av meg i det siste? Jeg er ikke ung og har hatt fordommer mot psykiatriske pasienter selv om at det er unge og ustabile problembarn på en måte og er bekymret for om det er sånn jeg vil bli sett på hvis det kommer ut? Samtidig så kan det å være ærlig forklare for andre hvorfor jeg ikke er en like tilstedeværende venn nå og sykemeldt fra jobb og sånn fordi jeg sliter selv. Hva syns dere?
Synes ikke du skal skamme deg. Jeg var der selv, for 8 år siden. Den gangen tenkte jeg mye på det, i dag har jeg nesten glemt det. Poenget er jo gjerne å komme seg ut av situasjonen som er vanskelig. Da kan en innleggelse hjelpe. I tillegg tilbys det ofte en form for terapi, og det vil jeg anbefale på det varmeste. Det er der man lærer verktøy for å klare seg videre, og senere i livet. Jeg har MYE mer igjen fra terapi enn fra innleggelser, hvis jeg skal se tilbake.
Det er mange grunner til at folk havner i slike situasjoner, og de fleste av oss kjenner ganske mange som har opplevd liknende. Problemet er denne skammen, som gjør at mange ikke tør å være åpne. Det er store forskjeller innen for psykiatri, og at noen sliter en periode i livet, det er ganske vanlig.
Man føler nok at den elefanten er mye større enn hva den faktisk er, om jeg skal bruke en metafor på det. For deg føles det kanskje helt krise fordi du har hatt et visst bilde av mennesker som legges inn (noe som er helt normalt), men ofte stemmer jo ikke dette. Det er oftest vanlige mennesker, i vanskelige situasjoner.
Selv lå jeg på lukket avdeling i 3 uker, før jeg kom til vanlig DPS. Bakgrunnen var at jeg slet med tvangstanker, som ble trigget av en samboer som den gangen elsket å trykke på de "riktige" knappene. De første årene var jeg så sint på han. Den dag i dag, er jeg nesten litt takknemlig for at han var så psykisk slem. For jeg har kommet meg så vanvittig langt på det jeg har lært.
Så tror ikke du skal tenke så hardt på dette. At man møter en krise i livet er veldig normalt, og svært mange er i kontakt med psyk. på en eller annen måte gjennom livet. Jeg har i ettertid også vært behandlet for PTSD, etter en traumatisk opplevelse under sykdom. Dette er ikke ting man har kontroll over, og derfor synes jeg heller ikke man skal "banke opp" seg selv med å få skrekken. Du gjør jo faktisk noe med det du sliter med, først og fremst for din egen del. Det er mer positivt i det, enn å la være. Bruk denne tiden på deg selv, og forsøk å akseptere situasjonen. Fortell deg selv at dette faktisk er helt ok, og du kommer styrket ut på andre siden.
Sist endret av Amøbe66; 27. mai 2022 kl. 01:47.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.