Meditasjon & yoga gjør underverker.men med de problemene der så vile jeg ha tatt kontakt med noen du kunne snakket med og fåt orden på disse vonde tankene som surrer rundt i hodet. Dette er en vond tilstand som jeg håper du får orden på. Ønsker deg lykke til,dette kommer til og ordne seg skal du se.

Døden er ikke et godt alternativ, nå er jeg av personlig oppfattelse at vi går videre et sted, men de følelsene og de underverkene som finnes i et jordlig liv de tror jeg ikke vi kan føle etter vi dør. Alternativet er at ting er helt svart, null og niks, noe som heller ikke er et særlig gøyalt alternativ sett i forhold til de mulighetene vi har på jorda med opplevelser, sanser, reiser osv. Selvom dette ikke er ting du klarer eller har råd til nå så kan du få det i fremtiden og bare det å sitte på en steinrøys å se utsikten kan få en takknemlig for øyeblikket.

Jeg har vært kulldeprimert og suicidal selv i mange år og i etterpåklokskapen er jeg litt irritert på meg selv for at jeg ikke gikk aktivt inn for en forandring tidligere. Jeg lærte i ettertid at ingenting løser seg av seg selv hvertfall og at man får ikke en reddende engel eller et mirakel dalende ned til en. Man må jobbe for å få det bedre og det er ikke særlig inspirerende når man har gitt opp og bare vil dø, men det fins faktisk fine småting i selv et shitty liv med kullsort psyke. De småtinga skal du holde fast i og dyrke! Et lite øyeblikk med venner hvor du ler, et lite øyeblikk når du spiser middag og innser at smaksevne er en velsignelse, et lite øyeblikk hvor du kikker på en fugl og føler fred og fascinasjon over flyteknikken, et lite øyeblikk du ser et barn smile på gata. Hope for humanity compilations på youtube, the nicest place on the internet, småting du sikkert ikke klarer å se poenget med nå først men som gradvis trener og programmerer hjernen din til å produsere mer serotonin og positive tankebaner. Dyrk det positive selvom du ikke kan føle det nå, unngå det negative. Det er samme greia kognitiv terapi går ut på og det fungerer i lengden fordi teknikkene faktisk endrer hjernen og det er det som er nødvendig når man er deprimert.

Trening er også en viktig humørbombe både for psyke og selvfølelse, yoga er en god form for trening, men du kan velge din treningsform om vekter, svømming, sykling eller kampsport er mer din greie. Og det å gå i skogen har også bevist effekt på angst og depresjon. Jeg drasset meg selv ut på gåturer og hadde som dagens gjøremål å enten trene eller gå tur i skogen. Jeg hata det den første måneden, slintra mye unna, men tvang meg til å få en fast rutine på det fordet og begynte å nyte det mer og mer. Når man klarer mål man har satt seg øker det mestringsfølelsen og dermed selvfølelsen etterhvert og

Er livet uutholdelig er det viktig å ha noen å snakke med, åpne deg opp til en god og sympatisk venn eller til en psykolog og ta grep om å karre deg opp fra grøfta med nye metoder eller sterkere disiplin enn hva du har prøvd hittil. Bestill time hos fastlegen og prøv antidepressiva, parallelt med at du tar tak i hverdagen din og hva du fyller den med, og mens du venter på plass hos psykolog.

Det BLIR bedre!

Mental helse støttelinje 116123.

Å ta livet ditt skal du ikke gjøre, brukogkast101 Hvertfall ikke før du har gjort et ordentlig forsøk på å få det bedre med deg selv og føle mer glede og spenning i hverdagen!
Jeg får selv hjelp av DPS i form av samtaler og medisiner. 2x5mg Valium om dagen. Kanskje det kunne vært noe for deg om stress og tankekjør er noe du sliter med.

Jeg har vært langt nede, så langt nede at tanker om selvmord ved hopp fra et høyt sted spant i hodet mitt daglig. Jeg hadde ikke lyst til å dø, men jeg hadde ikke lyst til å leve sånn som ting var i den perioden heller. Ambivalens.

Først vil jeg vite noen ting om deg:
- Hvordan er kostholdet? Ser du skriver at du spiser mye junk. Maten du spiser har mye å si for hvordan du føler deg. Hvor mange kalorier spiser du daglig?
- Hvordan har du det sosialt?
Da tenker jeg i forhold til venner og venninner, kjæreste, familie? Hvor ofte er du med de forskjellige? Har du et aktivt sexliv?
- Hvor ofte er du i aktivitet? Bra du sykler, går turer og fisker. Spørsmålet er hvor ofte? Og gjør du dette alltid alene?

Prøv dette her er du snill:
- Last ned skritteller og sikt på 10.000 skritt hver dag, minst.
Tren gjerne litt egenvekt rundt 3 ganger i uka. Push-ups, pull-ups, sit-ups, planken. Prøv flere varianter av nevnte øvelser.
Fortsett med syklingen! Gjerne litt høy intensitet og intervaller. Trening kan være sosialt også, tren med venner.
- Kosthold. Kutt ut junkfood! Spis sunt: Fisk, nøtter & rosiner, grønnsaker (frysedisken på butikken er full av grønnsaksblandinger og det er billig), grovt brød med variert pålegg.
Kaffe kan være en fin vekker, men ikke drikk så mye at du får angst og problemer med det. 100-400mg koffein om dagen.
- Vær sosial hvis du klarer. Bruk tid med venner og gjerne venninner. For oss menn er det en skikkelig selvtillitsboost å være med damer.
- Sexliv. (Om du ikke har en fra før) Prøv å finne en fast partner/kjæreste å ha sex med. Det sørger for at kroppen slipper ut massive mengder deilige hormoner som Oxytocin, Dopamin, Serotonin og det booster Testosteron som igjen gir bedre selvfølelse.

Prøv sakte men sikkert å følge disse rådene, så garanterer jeg at du vil føle deg bedre. Det vil riktignok ta litt tid. Fra noen uker til noen få måneder.
Hang in there så skal du se at tankene om døden blekner og livet blir bedre.

Livet blir ikke bedre automatisk, du må jobbe for det - i starten. Etterhvert som disse brikkene faller på plass vil du ØNSKE å gjøre tingene jeg nevnte over.
Heia heia! Du klarer det med litt innsats

Det er ikke noe jeg ønsker heller, men det er så svart, og har vært det i veldig mange år. I flere tilfeller har det vært barna som har stoppet meg, og det er en god ting.

Jeg har tidligere fått foreskrevet Sobril av lege, og gikk på det i 3 måneder (2x25/dag) for å ta det verste av uroen jeg hadde for et par år tilbake. Den følelsen jeg hadde etter å sluttet med de pillene (lot være å fornye resept) vil jeg ikke ha. Har ikke hatt trøbbel med angst på 15år, men det fikk jeg da i en periode etterpå. Er etter det skeptisk til medisiner som går på psyke og følelser, for jeg vil ikke pådra meg noe mer. Har snakket med psykolog om antidepressiva, men har ingen anelse om hvilke alternativer som finnes og hvordan de virker. Finnes sikkert like mange varianter der som smågodt på butikken.

Du beskriver det svært godt med ambivalens. Det er som man drar seg selv i begge retninger, og det er utmattende.

Kostholdet er vel over gjennomsnittet bra. Junk er kanskje ikke helt i sin rette betydning, men da tenker jeg å lette varianter som frossenpizza, mikromat og den typen ting. Når barna er hos meg, "tar jeg meg sammen" og lager middag hver dag, fordi de fortjener det. Det er gjerne fisk 2 ganger i uka (laks, ørret, fiskekaker/burger/pinner), kylling, pasta og slikt. Med poteter og grønnsaker, alt etter hva som passer. Jeg tror at noe av problemet ligger her, at jeg ikke ser poenget med å lage ordentlig mat til meg selv hver dag, alene. Kalorimessig ligger jeg nok under hva jeg burde, siden jeg skipper frokost, og livnærer meg på kaffe frem til lunsj. Lunsj består av grovbrød med ost og skinke, av gammel vane. Dette er jævlig dritt for jeg er glad i mat og å lage mat.

Sosialt er jævlig dritt. Jeg flyttet med eksen til andre siden av landet, og har ikke det jeg vil kalle egne venner her. De fleste jeg kjenner er felles venner, og når jeg har vært ute, eller gjort noe med de, så får jeg alltid høre det. Det har ført til at jeg har skapt en distanse der. Har flotte kollegaer på jobb, men vi omgås ikke privat uten at det er i jobbrelatert. Jeg hadde en kompis som var i samme situasjon som meg (far til en venninne av den yngste), men han flyttet sammen med eksen igjen, og det har vært liten kontakt etter det. Dette har gått inn på meg, for jeg føler at jeg mistet noe. Jeg fungerer bra sosialt, og folk trives sammen med meg (virker det som), men jeg savner det gode betingelsesløse vennskapet jeg har med kompisene hjemmefra.

Er lite med familie, da de bor langt unna. Det blir for det meste i forhold til ferier. Kjæreste har jeg ikke, og føler meg heller ikke klar for det da jeg har vært skilt under 1 år, og jeg var sammen med eksen i 14 år. Sexlivet er så som så. Var bedre før corona. En fast partner hadde vært mye bedre. Når jeg tenker meg om er sex-driven ganske så laber også, men det er ikke noe jeg tenker spesielt på. Har tilgang på sexpartner, men vi er på litt forskjellige plan. Hun er ute etter forhold, mens jeg er ikke det. Har fortalt henne det, og hun er fremdeles like påskrudd. Jeg klarer ikke å få meg til å gå for det, for jeg tenker og føler at jeg utnytter henne. I den situasjonen ser det ut som jeg blir drittsekken uansett om jeg prøver å være dønn ærlig.

Aktiviteten var bedre før corona. Alt falt litt i fisk i forbindelse med hjemmekontor og smittevern. Har ikke klart å ta det opp igjen. Tidligere prøvde jeg å få til 3-4 turer i uka i skogen, og det gikk tålelig greit. Noen ganger færre, andre ganger flere. Fiske har jeg ikke gjort siden før corona. Dette er ting jeg vet jeg burde ta opp igjen. Sett fra i dag, så er det sjeldent aktivitet. Finner ikke energi til det. Fikk til en liten søndagstur med barna i går til Verdens ende. Det var hyggelig. For det meste gjør jeg tingene alene, både på grunn av relasjonene (at eksen skal kommentere ting jeg gjør), og at jeg ikke har overskudd til å være sosial. Har trent grappling og kickboksing tidligere, og har lyst til å begynne med det igjen.

Tar rådene til etterretning. Frekventerer forumet under annet brukernavn til vanlig, men siden andre kjenner meg igjen under den andre brukeren bruker jeg en fjong throwaway. Du virker som en reflektert person som har vært ute en vinternatt før @krystallkongen. Setter stor pris på tilbakemelding og råd.

Ble litt klipp og lim, så håper det ikke ble helt usammenhengende.

joda, har grei kål på livet generelt sett. Har det jeg trenger, og en jobb jeg elsker, selv om ting er jævlig mørkt. Jobb er (dessverre) distraksjonen min, for jeg duger til det, selv om selvbildet og livslysten er på bunn. Når jeg husker på det pleier jeg å finne en ting å se på, lukte og høre. Det fungerer i noen tilfeller, og det er behagelig.

Sosiale medier er det lite av. Bruker facebook kun på pc. Leser lite nyheter (drittlei av all negativiteten og faenskapet i verden, får alltids høre om det som er nyttig via kollegaer i lunsjen). Eneste jeg har på telefonen er snap, og tinder. Får grei dose galskap her på verket.

Artig at du nevner Ferdinand, tok ikke referansen med en gang (har ikke sett filmen) men det er en av de få tingene jeg gjør. Syns det er befriende å bare gå i skogen og kjenne på lukta av våt mose, granabar og jord.

Takk for flotte råd!

Vel. De mekanismene du har støttet deg på ble nok utviklet av en grunn. Hvis du har traumer helt fra barndommen, hvilke alternativer hadde du egentlig annet enn å stenge det bort? Det er jo hele greia med traumatisering, at du mangler alternativer (eller opplevde alternativer) for å komme deg ut av situasjonen, så hjernen blir tvunget til å dele opp erfaringene og lagre det i en slags separat bevissthet.Traumeminner er ikke integrert som vanlige minner. Det er den eneste måten å beholde resten av deg selv noenlunde uskadet, på en måte. Grunnen til at hjernen gjør dette, er jo at det funker. Men når det foregår i årevis i en hjerne under konstruksjon, så sier det seg selv at det ikke bare er å legge om strategien når du havner direkte inn i et voldelig forhold som noen og 20-åring. Så jeg vil si du er rimelig urettferdig mot deg selv hvis du ser på dette som noe du nærmest har brakt på deg selv. Det sagt, så er det jo ditt ansvar å gjøre noe med det, og det ansvaret tar du åpenbart alvorlig. Mange tar aldri det. Jeg synes du skal gi deg selv littegrann cred for det.

Sånn du snakker om det er egentlig litt illustrerende for hva jeg mener med at den ensidig kognitive tilnærmingen blir for enkel. Det virker litt invaliderende, ideen om at du bare skal kunne bestemme deg for å slutte med reaksjonsmønstre du har hatt hele livet, og som ikke har noe særlig med rasjonalitet å gjøre i det hele tatt. Man må dypere under hjernebarken, tror jeg.

I slike tilfeller er det best å snakke med lege, og med selvmordstanker er det nok best for en selv at en blir innlagt en stund, det er ingen skam. Da kommer en i et nytt miljø, en slipper å ha det dagligdags stress osv.

Når det har pågått så lenge at en har selvmordstanker, da trenger en hjelp utenifra.

Du sier du har dårlig selvbilde. Det beste er da å si det til behandleren, og ikke prøve å gjemme det for seg selv og andre, det hjelper ikke. På psykriatisk kan du møte personer med lignende og eller andre problemer, det kan være fint å se at det ikke bare er deg som har problemer, men flere. Og mange av disse er svært sympatiske mennesker du kan snakke med, så fremst du er åpen for det selv.

Det var formulert på spissen, jeg mener bare at jeg tror det ofte ikke holder å jobbe med tankemønstre. Hvis du opplever at behandlingen du får er nyttig så er ingenting bedre enn det, jeg bare fikk inntrykk i et tidligere innlegg at du følte du ikke kom noe videre, at det var greit å være der med det skjer ingen reell endring. Samtidig skriver du jo andre steder at du har kommet langt med terapien.

Jeg har ingenting imot kognitiv terapi generelt, og det er absolutt viktig med den forståelsen du snakker om, om hvorfor du reagerer som du gjør. Men hvis du føler at du stagnerer der, at du forstår men ikke egentlig endrer ting, så kan det kanskje være lurt å gjøre noe som også adresserer det emosjonelle og somatiske nivået direkte. Jeg opplever i alle fall ofte at det er lettere å nå inn til de forsvarsmekanismene nedenfra og opp, hvis du skjønner. Som i et flashback f eks, så er det fysiske grounding-teknikker som funker, ikke rasjonalisering. Det når liksom ikke dypt nok inn.

Men det er ikke sikkert dette er relevant for deg, hvis det du gjør nå funker så er det ingen grunn til å endre på det. En del forskning viser også at kvaliteten på terapeuten har mer å si enn terapiformen. Lykke til, i alle fall!

Sendte deg pm, jeg.