Tenkte å likesågodt våge meg på en skikkelig utfordring og forsøke å gjøre rede for det mest utrolige som har hendt meg. DMT-opplevelsen er HELT umulig å forklare nøye nok til at en leser skal kunne sette seg inn i opplevelsen, men jeg kan jo ihvertfall forsøke. Its a tough job, but someones gotto do it.....
Før jeg begynner må jeg bare gjøre et par ting klart: Å forklare DMT opplevelsen er minst 99,99999% umulig, ihvertfall med de eksisterende språkene vi har idag. Så dette blir en, at best, 0,000001% nøyaktig rapport. Og det er særlig de visuelle aspektene som blir redusert til metaforer og tilnærmelser av den faktiske opplevelsen.
Har lenge tenkt på å skrive en rapport om min første opplevelse med dette høyeste av sakramenter...men har hver gang kommet frem til at jeg forsøker meg på det umulige....men interessen for dette molekylet har med god grunn økt såppas mye siden vi først tok opp temaet, at jeg føler det er på tide å kaste seg i det.
So here goes:
Jeg ble først oppmerksom på DMT's eksistens igjennom Simon Posfords og Raja Rams ambientmusikkprosjekt "Shpongle" der de både har samplet Terence McKennas beskrivelse av hans DMT-opplevelser og hyller DMT som "Divine Moments of Truth." Etter å ha lest alt jeg kom over av bøker, lydforedrag og nettinfo om substansen og foretatt daglige meditasjoner med fokus på DMT, dukket plutselig sommerdagen der jeg og DMT møtte hverandre personlig opp.
Det var meg og de to nærmeste vennene mine som, bare en times tid etter at jeg først fikk høre om DiMiTris nærvær i byen, slo oss ned i stuen min med en Vapo2 lyspærepipe og en fyrstikkeske full av DMT-potent planteolje.
Senere fikk vi vite at oljen innholdt mest N,N-DMT, men også endel 5-MeO-DMT.
Vi hadde ikke noe vekt eller noen indikasjoner på hvor mange prosent av oljen som var ren DMT så vi bestemte oss for å ta det på øyemål. En klump seig planteolje på størrelse med et fyrstikkhode ble startsdoseringen.
Hvordan de to andres opplevelser var skal jeg ikke legge ut om her, så dette blir et sammendrag av de tre forsøkene jeg gjorde i denne settingen.
Pipen ble varmet opp med en stormlighter og den lille brune klumpen med alvekrydder som lå inni ble straks flytende, for så å fordampe til en klar hvit damp som fyllte hele glasskammeret.
Den karakteristiske lukten var gjennomtrengende i hele rommet. Veldig sær, men samtidig veldig behagelig.
Forsøk 1:
Jeg trakk inn dampen i et langt, dypt trekk og imens jeg holdt den inne varmet min venn opp pipen på nytt til den igjen var fylt av hvit damp. Jeg fant ut at jeg er en av de heldige som ikke føler noe ubehag av dampen i lungene. Jeg forventet meg å få en skikkelig hostekule, men dampen virket mild og nesten behageligere enn luft, der jeg kjente den bredde seg ut som fløyel igjennom bronkiene mine og inn i blodstrømmen.
Det var en merkelig stillhet i rommet....lydene fra trafikken utenfor fadet vekk og virket fjern og drømmeaktig....hjertet mitt slo raskt, men mykt i brystet.
Visuelt så alt normalt ut. Jeg forsøkte å lukke øynene, men ingenting utenom det vanlige...
Jeg slapp taket på trekket og pustet rolig ut igjen, før jeg tok trekk nr. 2. og begynte å holde det inne.
Et par sekunder senere begynte det....kroppen ble svært tung og jeg følte meg delvis bedøvet i armene. Samtidig bygget det seg opp en prikking i hele kroppen...veldig lik den følelsen man får når "beinet sovner" el. l., men litt mer behagelig.
Fargene i rommet ble gradvis mer intense og når jeg så på de to menneskene jeg satt der med, så de mykere og klarere ut. Jeg lukket øynene og syntes jeg kunne se masse små mørkerøde prikker flimre rundt i synsfeltet mitt. Det så ut som snøskjermen man får på en tv som ikke er tunet inn på en kanal, men istedet for hvite og sorte prikker var det mørkerøde og sorte.
Jeg følte meg lettere og lettere i hodet og tyngre og tyngre i kroppen og trodde tilslutt jeg kom til å besvime. Jeg pustet ut imens jeg sa: "Det er nok"....
Effekten roet seg gradvis ned tilbake til baseline over ca. to minutter.
Forsøk 2:
Hendelsesforløpet og opplevelsen var svært likt første forsøk, men denne gangen holdt jeg det andre trekket inne helt til tredje trekk var ferdig varmet opp, selv om jeg måtte kjempe litt mot meg selv for å klare det. Egoet mitt var helt klart bekymret.
Jeg trakk inn det tredje trekket og lukket øynene. De røde og sorte prikkene var der igjen, og denne gangen ble de akkompagnert av en summende tone som økte progressivt i frekvens og volum bzzzzzzzzzzzzZZZZZZZZZZZ.
Prikkingen i huden, de visuelle prikkene i synsfeltet og summingen i ørene akkompagnerte hverandre perfekt og jeg følte jeg opplevde den samme innputten med tre forskjellige sanser. Hørsel, Syn og Følelse.
De røde prikkene begynte å samle seg og danne en flimrende, rund flate i det sorte tomrommet bak øyelokkene mine. Den var todimensjonal og vag og ikke spesielt interessant i begynnelsen, men den ble hele tiden intensifisert og modulerte seg, bøyde seg og spant mer og mer. Men tilslutt fadet den bort og jeg åpnet øynene inn i den kjente stuen min igjen. Objekter i rommet så helt normale ut, men når jeg så rett på de intensifiserte de seg, dvs. de fikk mye mer dybde, detaljene ble mer markerte og omrisset eller siluetten av objektene ble mer intense.
To minutter senere var alt normalt igjen. Jeg bestemte meg for å forsøke en siste gang og bygget opp motet til å virkelig gi alt denne gangen.
Forsøk 3:
Etter tredje trekk var jeg så lammet i kroppen at det ble en prøvelse å ta fjerde trekk....da tenkte jeg "nå klarer jeg fysisk ikke å ta et trekk til." Men med litt oppmuntring fra pipevarmeren: "Kom igjen...ett trekk til nå" klarte jeg å trekke et femte trekk også før jeg fikk sagt med et forvirret tonefall "Nå skjønner jeg INGENTING" og nærmest falt om i sofaen og lukket ufrivillig øynene.
Det røde, flimrende mønsteret vred kaotisk på seg og vokste imens lilla, blå og oransje prikker fylte inn de sorte feltene. Jeg kunne ikke merke om jeg pustet bortsettfra om jeg tok dype åndedrag og følelsen av kroppen min var helt fraværende.
Plutselig så jeg ut i en enorm tak-/gulvløs korridor av lysende, gyldne vegger, dekket i små kvadratiske gullrammer. Det var uendelig mange av dem og de strakk seg i alle retninger.
Inne i dette veldige rommet var det en skikkelse.....jeg merker jeg allerede her begynner å slite med å forklare hva jeg så, for selv om denne entiteten forsøkte febrilsk å oppnå øyekontakt med meg, klarte jeg ikke å se direkte på den....synet mitt gled tilside hver gang jeg forsøkte, og det føltes som motivasjonen min for dette var frykt. Frykt for å se hva det egentlig var.
Jeg husker jeg skimtet et par store tallerkenrunde, klare øyne med kullsorte, stikkende pupiller og et bredt, zany glis med store, melkehvite, kvadratiske tenner.
Overflaten på matrealet den var laget av hadde klare, plastikkaktige farger og hadde et lite gjenskinn i seg, akkurat som klar plastikk. Det beveget seg lynraskt rundt meg imens det lagde tegneserieaktige lyder som gjentok seg raskere og raskere.
"Boing.....klank.....ping.......bzzz......plopp......spjoing .....tatatata......bonk.....popp...boing..klank..ping..bzzz. .plopp..spjoing..tatatata..bonk..poppboingklankpingbzzzplopp sjoingtatatatabonkpopp"
Og raskere og raskere dyttet entiteten synsretningen min mot en av rammene samtidig som rammen gled ut av veggen som en skuff og nærmet seg meg såppas mye at jeg kunne se hva som foregikk inne i dem.
Inne i hver ramme var det et tredimesjonalt hendelsesforløp og alle var forskjellige. De varierte i karakter fra gudommelig buskapsbringende til klovneaktig humoristisk til direkte skremmende. Jeg husker ikke så mange av dem i detalj. Det gikk så raskt imellom hver ramme at det føltes som jeg så hundrevis av dem i sekundet, men samtidig fikk jeg med meg mye av det.
Jeg husker for eksempel en der det stod en naken dame på en gresskolle. Hun minnet meg om den bibelske Eva der hun stod med hendene foldet over skrittet og langt, brunt, bølgete hår som dekket brystet og magen hennes. "Spjoing" sa det, så spratt det opp et stort tre bak henne. Så så hun ned på gresset foran seg, og "Spjoing" sa det igjen idet en liten blomst spratt opp av jorda foran føttene hennes.
Den neste var en tegnefilmaktig mann med hatt, stokk og blårutete bukser som danset rundt med et sinnsykt smil. Han snudde seg med rompa mot meg og stakk tommelen i munnen og blåste, og straks blåste rompa hans seg opp mer og mer og tilslutt fylte den hele "skjermen" og imens jeg ble dyttet til neste rute hørte jeg lyden av en ballong som sprakk.
Neste rute var et virkelighetstro nærbilde av menneskelige organer som lå i en haug og pulserte. Jeg kunne se tarmer, hjerte, lever, magesekk, lunger.... bildet zoomet ut og jeg kunne se at det var meg som lå naken på et stålbord med alle organene mine flytende ut at rompa.
Uttrykket i ansiktet "mitt" var tomt og likegyldig. Over "meg" stod det en skikkelse i hvit legefrakk og mundbind. Øynene hans blinket i forskjellige farger og man kunne se på rynker rundt dem at han gliste under mundbindet. Armene hans var tynne og veldig lange med mange ledd.
Den ene strakk seg under bordet "jeg" lå på og opp på andre siden og holdt en stor sprøyte som inneholdt en grønn lysende væske. Den andre tok tak i haugen med organer og dyttet den tilbake opp i kroppen min til man kunne se fingrene hans stikke ut som fem horn av pannen "min" imens "jeg" begynte å le ukontrollerbart og crazy.
Neste ramme var planeten jorden sett fra månens perspektiv. Det ble zoomet inn i en veldig fart ned mot en skog, (fikk ikke med meg hvilket kontinent) mot et tre, mot en gren, mot et blad og tillsutt staset bildet på en sommerfugl som satt på bladet med lukkede vinger. Den åpnet vingene og avslørte et par feminine, sminkede menneskeøyne med lyseblå bakgrunn. Øynene var tredimensjonale og de lange øyevippene strakk seg utenfor vingens "ramme" og endte i spiraler. Det ene øyet blunket flørtende til meg før vingene ble lukket igjen.
Hele tiden imens dette pågikk var det en stemme som snakket inne i hodet mitt som sa: "Nei, ikke bli satt ut, bare se, bare følg med. Følg med. FØLG MED! SE! SE! SER DU? Har du sett DETTE før? Eller DETTE?!? NEI! IKKE BLI SATT UT! SE! SE!!! SE!!!!!! SER DU? FORSTÅR DU? FØLG MED! FØLG MED!!
Slik fortsatte det i hva som føltes som måndtesvis. Og det er ikke rart de to vennene mine som satt og så på meg kunne rapportere kraftige, raskt skiftende følelsesuttrykk i ansiktet mitt. Alt fra fullstendig overveldende forbauselse til brede smil til ubehag. Og jeg kan si med sikkerhet at dette er de sterkeste følelsene jeg kan huske å ha hatt i hele mitt liv.
Og nå og da nikket jeg visst og formet ordet "ja" med munnen.
Jeg husker jeg forsøkte å åpne øynene et par ganger, men fant ut at jeg var der og så det samme enten jeg hadde øynene lukket eller åpne.
På et punkt ble hele synsfeltet overveldet av intrikate symboler og lysende mandalaer som morfet og smeltet inn i hverandre og jeg ble fyllt av en varm trygghet og en følelse av at jeg våknet opp i en annen virkelighet. Jeg hørte en kjent, men ubestemmelig stemme som sa, "Nå er han her snart. Ja kom igjen nå, litt til. Litt til. Kom igjen!"
Entiteten min hadde, i motsetning fra hva McKenna sa om sine opplevelser, armer og den skapte objekter ut av ingenting i hendene sine. Disse objektene var så utrolig vakre at jeg mistet pusten av å se på dem, men samtidig er det nå helt umulig for meg å helt huske hvordan de så ut eller forsøke å forklare dem til andre. Men de var levende, akkurat som entiteten selv og de lagde nye objekter ut av seg selv de også. "Hva med DET HEEEER???" "Eller hva den DENNE HEEEEER???"
Det hele nådde et punkt der alt kollapset inn i hverandre og ble en smørje av farger og former med tegneserieaktige øyne og smil dukkende opp her og der. Fra det punktet husker jeg ikke stor mer av hva som skjedde, før jeg befant meg ute i verdensrommet og så på en treliknende, diger maskin som blinket i forskjellige farger som gled over den metalliske overfalten.
Jeg åpnet øynene og så meg rundt i stua. De tre hvite dørene i stua mi lyste rosa og lyset fra sola utenfor gled over gjenstander så det så ut som sola snurret over himmelen i veldig fart. De to vennene mine satt i nøyaktig samme stilling som de satt i da jeg lukket øynene for mange år siden føltes det ut som.....eller var det bare noen sekunder? Utrolig nok føltes det både som det hadde gått litt kortere tid enn det egentlig hadde (ca. 7 minutter.) og mye lengre tid. Mine venners ansikter glødet oransje og jeg tenkte på hvor inderlig glad jeg var i dem.
Etter ca. et minutt til var alt tilbake til normalt, bortsettfra at jeg bærte på en euforisk glede som varte i flere timer etterpå. Å gå ut i gaten og se på folk var en særdeles merkelig opplevelse etter det jeg nettopp hadde opplevd. Det var som om jeg var hundrevis av år eldre enn alle og alikevel fullere av liv enn alt.
Utvilsomt den merkeligste og en av de mest betydningsfulle og livsforandrende opplevelsene jeg har hatt.
Det skal sies at jeg glemte mye av opplevelsen etterpå, men igjennom å meditere på den, og da spesielt meditasjon under innflytelse av Ayahuasca har hjulpet meg med å huske mange av aspektene jeg hadde glemt.
Det kan kanskje høres ut som en wacky, tegnefilmaktig tripp. Ja, det er en særdeles wacky opplevelse, men det var så ABSOLUTT ikke bare det. Den vanskeligste delen å forklare er den sakrale undertonen i det.
Det gudommelige er jo ofte vanskelig, om ikke umulig å forklare korrekt.
Vel....There you have it....Ikke i NÆRHETEN av å virkelig forklare opplevelsen, men jeg gjorde så godt jeg kunne.
Før jeg begynner må jeg bare gjøre et par ting klart: Å forklare DMT opplevelsen er minst 99,99999% umulig, ihvertfall med de eksisterende språkene vi har idag. Så dette blir en, at best, 0,000001% nøyaktig rapport. Og det er særlig de visuelle aspektene som blir redusert til metaforer og tilnærmelser av den faktiske opplevelsen.
Har lenge tenkt på å skrive en rapport om min første opplevelse med dette høyeste av sakramenter...men har hver gang kommet frem til at jeg forsøker meg på det umulige....men interessen for dette molekylet har med god grunn økt såppas mye siden vi først tok opp temaet, at jeg føler det er på tide å kaste seg i det.
So here goes:
Jeg ble først oppmerksom på DMT's eksistens igjennom Simon Posfords og Raja Rams ambientmusikkprosjekt "Shpongle" der de både har samplet Terence McKennas beskrivelse av hans DMT-opplevelser og hyller DMT som "Divine Moments of Truth." Etter å ha lest alt jeg kom over av bøker, lydforedrag og nettinfo om substansen og foretatt daglige meditasjoner med fokus på DMT, dukket plutselig sommerdagen der jeg og DMT møtte hverandre personlig opp.
Det var meg og de to nærmeste vennene mine som, bare en times tid etter at jeg først fikk høre om DiMiTris nærvær i byen, slo oss ned i stuen min med en Vapo2 lyspærepipe og en fyrstikkeske full av DMT-potent planteolje.
Senere fikk vi vite at oljen innholdt mest N,N-DMT, men også endel 5-MeO-DMT.
Vi hadde ikke noe vekt eller noen indikasjoner på hvor mange prosent av oljen som var ren DMT så vi bestemte oss for å ta det på øyemål. En klump seig planteolje på størrelse med et fyrstikkhode ble startsdoseringen.
Hvordan de to andres opplevelser var skal jeg ikke legge ut om her, så dette blir et sammendrag av de tre forsøkene jeg gjorde i denne settingen.
Pipen ble varmet opp med en stormlighter og den lille brune klumpen med alvekrydder som lå inni ble straks flytende, for så å fordampe til en klar hvit damp som fyllte hele glasskammeret.
Den karakteristiske lukten var gjennomtrengende i hele rommet. Veldig sær, men samtidig veldig behagelig.
Forsøk 1:
Jeg trakk inn dampen i et langt, dypt trekk og imens jeg holdt den inne varmet min venn opp pipen på nytt til den igjen var fylt av hvit damp. Jeg fant ut at jeg er en av de heldige som ikke føler noe ubehag av dampen i lungene. Jeg forventet meg å få en skikkelig hostekule, men dampen virket mild og nesten behageligere enn luft, der jeg kjente den bredde seg ut som fløyel igjennom bronkiene mine og inn i blodstrømmen.
Det var en merkelig stillhet i rommet....lydene fra trafikken utenfor fadet vekk og virket fjern og drømmeaktig....hjertet mitt slo raskt, men mykt i brystet.
Visuelt så alt normalt ut. Jeg forsøkte å lukke øynene, men ingenting utenom det vanlige...
Jeg slapp taket på trekket og pustet rolig ut igjen, før jeg tok trekk nr. 2. og begynte å holde det inne.
Et par sekunder senere begynte det....kroppen ble svært tung og jeg følte meg delvis bedøvet i armene. Samtidig bygget det seg opp en prikking i hele kroppen...veldig lik den følelsen man får når "beinet sovner" el. l., men litt mer behagelig.
Fargene i rommet ble gradvis mer intense og når jeg så på de to menneskene jeg satt der med, så de mykere og klarere ut. Jeg lukket øynene og syntes jeg kunne se masse små mørkerøde prikker flimre rundt i synsfeltet mitt. Det så ut som snøskjermen man får på en tv som ikke er tunet inn på en kanal, men istedet for hvite og sorte prikker var det mørkerøde og sorte.
Jeg følte meg lettere og lettere i hodet og tyngre og tyngre i kroppen og trodde tilslutt jeg kom til å besvime. Jeg pustet ut imens jeg sa: "Det er nok"....
Effekten roet seg gradvis ned tilbake til baseline over ca. to minutter.
Forsøk 2:
Hendelsesforløpet og opplevelsen var svært likt første forsøk, men denne gangen holdt jeg det andre trekket inne helt til tredje trekk var ferdig varmet opp, selv om jeg måtte kjempe litt mot meg selv for å klare det. Egoet mitt var helt klart bekymret.
Jeg trakk inn det tredje trekket og lukket øynene. De røde og sorte prikkene var der igjen, og denne gangen ble de akkompagnert av en summende tone som økte progressivt i frekvens og volum bzzzzzzzzzzzzZZZZZZZZZZZ.
Prikkingen i huden, de visuelle prikkene i synsfeltet og summingen i ørene akkompagnerte hverandre perfekt og jeg følte jeg opplevde den samme innputten med tre forskjellige sanser. Hørsel, Syn og Følelse.
De røde prikkene begynte å samle seg og danne en flimrende, rund flate i det sorte tomrommet bak øyelokkene mine. Den var todimensjonal og vag og ikke spesielt interessant i begynnelsen, men den ble hele tiden intensifisert og modulerte seg, bøyde seg og spant mer og mer. Men tilslutt fadet den bort og jeg åpnet øynene inn i den kjente stuen min igjen. Objekter i rommet så helt normale ut, men når jeg så rett på de intensifiserte de seg, dvs. de fikk mye mer dybde, detaljene ble mer markerte og omrisset eller siluetten av objektene ble mer intense.
To minutter senere var alt normalt igjen. Jeg bestemte meg for å forsøke en siste gang og bygget opp motet til å virkelig gi alt denne gangen.
Forsøk 3:
Etter tredje trekk var jeg så lammet i kroppen at det ble en prøvelse å ta fjerde trekk....da tenkte jeg "nå klarer jeg fysisk ikke å ta et trekk til." Men med litt oppmuntring fra pipevarmeren: "Kom igjen...ett trekk til nå" klarte jeg å trekke et femte trekk også før jeg fikk sagt med et forvirret tonefall "Nå skjønner jeg INGENTING" og nærmest falt om i sofaen og lukket ufrivillig øynene.
Det røde, flimrende mønsteret vred kaotisk på seg og vokste imens lilla, blå og oransje prikker fylte inn de sorte feltene. Jeg kunne ikke merke om jeg pustet bortsettfra om jeg tok dype åndedrag og følelsen av kroppen min var helt fraværende.
Plutselig så jeg ut i en enorm tak-/gulvløs korridor av lysende, gyldne vegger, dekket i små kvadratiske gullrammer. Det var uendelig mange av dem og de strakk seg i alle retninger.
Inne i dette veldige rommet var det en skikkelse.....jeg merker jeg allerede her begynner å slite med å forklare hva jeg så, for selv om denne entiteten forsøkte febrilsk å oppnå øyekontakt med meg, klarte jeg ikke å se direkte på den....synet mitt gled tilside hver gang jeg forsøkte, og det føltes som motivasjonen min for dette var frykt. Frykt for å se hva det egentlig var.
Jeg husker jeg skimtet et par store tallerkenrunde, klare øyne med kullsorte, stikkende pupiller og et bredt, zany glis med store, melkehvite, kvadratiske tenner.
Overflaten på matrealet den var laget av hadde klare, plastikkaktige farger og hadde et lite gjenskinn i seg, akkurat som klar plastikk. Det beveget seg lynraskt rundt meg imens det lagde tegneserieaktige lyder som gjentok seg raskere og raskere.
"Boing.....klank.....ping.......bzzz......plopp......spjoing .....tatatata......bonk.....popp...boing..klank..ping..bzzz. .plopp..spjoing..tatatata..bonk..poppboingklankpingbzzzplopp sjoingtatatatabonkpopp"
Og raskere og raskere dyttet entiteten synsretningen min mot en av rammene samtidig som rammen gled ut av veggen som en skuff og nærmet seg meg såppas mye at jeg kunne se hva som foregikk inne i dem.
Inne i hver ramme var det et tredimesjonalt hendelsesforløp og alle var forskjellige. De varierte i karakter fra gudommelig buskapsbringende til klovneaktig humoristisk til direkte skremmende. Jeg husker ikke så mange av dem i detalj. Det gikk så raskt imellom hver ramme at det føltes som jeg så hundrevis av dem i sekundet, men samtidig fikk jeg med meg mye av det.
Jeg husker for eksempel en der det stod en naken dame på en gresskolle. Hun minnet meg om den bibelske Eva der hun stod med hendene foldet over skrittet og langt, brunt, bølgete hår som dekket brystet og magen hennes. "Spjoing" sa det, så spratt det opp et stort tre bak henne. Så så hun ned på gresset foran seg, og "Spjoing" sa det igjen idet en liten blomst spratt opp av jorda foran føttene hennes.
Den neste var en tegnefilmaktig mann med hatt, stokk og blårutete bukser som danset rundt med et sinnsykt smil. Han snudde seg med rompa mot meg og stakk tommelen i munnen og blåste, og straks blåste rompa hans seg opp mer og mer og tilslutt fylte den hele "skjermen" og imens jeg ble dyttet til neste rute hørte jeg lyden av en ballong som sprakk.
Neste rute var et virkelighetstro nærbilde av menneskelige organer som lå i en haug og pulserte. Jeg kunne se tarmer, hjerte, lever, magesekk, lunger.... bildet zoomet ut og jeg kunne se at det var meg som lå naken på et stålbord med alle organene mine flytende ut at rompa.
Uttrykket i ansiktet "mitt" var tomt og likegyldig. Over "meg" stod det en skikkelse i hvit legefrakk og mundbind. Øynene hans blinket i forskjellige farger og man kunne se på rynker rundt dem at han gliste under mundbindet. Armene hans var tynne og veldig lange med mange ledd.
Den ene strakk seg under bordet "jeg" lå på og opp på andre siden og holdt en stor sprøyte som inneholdt en grønn lysende væske. Den andre tok tak i haugen med organer og dyttet den tilbake opp i kroppen min til man kunne se fingrene hans stikke ut som fem horn av pannen "min" imens "jeg" begynte å le ukontrollerbart og crazy.
Neste ramme var planeten jorden sett fra månens perspektiv. Det ble zoomet inn i en veldig fart ned mot en skog, (fikk ikke med meg hvilket kontinent) mot et tre, mot en gren, mot et blad og tillsutt staset bildet på en sommerfugl som satt på bladet med lukkede vinger. Den åpnet vingene og avslørte et par feminine, sminkede menneskeøyne med lyseblå bakgrunn. Øynene var tredimensjonale og de lange øyevippene strakk seg utenfor vingens "ramme" og endte i spiraler. Det ene øyet blunket flørtende til meg før vingene ble lukket igjen.
Hele tiden imens dette pågikk var det en stemme som snakket inne i hodet mitt som sa: "Nei, ikke bli satt ut, bare se, bare følg med. Følg med. FØLG MED! SE! SE! SER DU? Har du sett DETTE før? Eller DETTE?!? NEI! IKKE BLI SATT UT! SE! SE!!! SE!!!!!! SER DU? FORSTÅR DU? FØLG MED! FØLG MED!!
Slik fortsatte det i hva som føltes som måndtesvis. Og det er ikke rart de to vennene mine som satt og så på meg kunne rapportere kraftige, raskt skiftende følelsesuttrykk i ansiktet mitt. Alt fra fullstendig overveldende forbauselse til brede smil til ubehag. Og jeg kan si med sikkerhet at dette er de sterkeste følelsene jeg kan huske å ha hatt i hele mitt liv.
Og nå og da nikket jeg visst og formet ordet "ja" med munnen.
Jeg husker jeg forsøkte å åpne øynene et par ganger, men fant ut at jeg var der og så det samme enten jeg hadde øynene lukket eller åpne.
På et punkt ble hele synsfeltet overveldet av intrikate symboler og lysende mandalaer som morfet og smeltet inn i hverandre og jeg ble fyllt av en varm trygghet og en følelse av at jeg våknet opp i en annen virkelighet. Jeg hørte en kjent, men ubestemmelig stemme som sa, "Nå er han her snart. Ja kom igjen nå, litt til. Litt til. Kom igjen!"
Entiteten min hadde, i motsetning fra hva McKenna sa om sine opplevelser, armer og den skapte objekter ut av ingenting i hendene sine. Disse objektene var så utrolig vakre at jeg mistet pusten av å se på dem, men samtidig er det nå helt umulig for meg å helt huske hvordan de så ut eller forsøke å forklare dem til andre. Men de var levende, akkurat som entiteten selv og de lagde nye objekter ut av seg selv de også. "Hva med DET HEEEER???" "Eller hva den DENNE HEEEEER???"
Det hele nådde et punkt der alt kollapset inn i hverandre og ble en smørje av farger og former med tegneserieaktige øyne og smil dukkende opp her og der. Fra det punktet husker jeg ikke stor mer av hva som skjedde, før jeg befant meg ute i verdensrommet og så på en treliknende, diger maskin som blinket i forskjellige farger som gled over den metalliske overfalten.
Jeg åpnet øynene og så meg rundt i stua. De tre hvite dørene i stua mi lyste rosa og lyset fra sola utenfor gled over gjenstander så det så ut som sola snurret over himmelen i veldig fart. De to vennene mine satt i nøyaktig samme stilling som de satt i da jeg lukket øynene for mange år siden føltes det ut som.....eller var det bare noen sekunder? Utrolig nok føltes det både som det hadde gått litt kortere tid enn det egentlig hadde (ca. 7 minutter.) og mye lengre tid. Mine venners ansikter glødet oransje og jeg tenkte på hvor inderlig glad jeg var i dem.
Etter ca. et minutt til var alt tilbake til normalt, bortsettfra at jeg bærte på en euforisk glede som varte i flere timer etterpå. Å gå ut i gaten og se på folk var en særdeles merkelig opplevelse etter det jeg nettopp hadde opplevd. Det var som om jeg var hundrevis av år eldre enn alle og alikevel fullere av liv enn alt.
Utvilsomt den merkeligste og en av de mest betydningsfulle og livsforandrende opplevelsene jeg har hatt.
Det skal sies at jeg glemte mye av opplevelsen etterpå, men igjennom å meditere på den, og da spesielt meditasjon under innflytelse av Ayahuasca har hjulpet meg med å huske mange av aspektene jeg hadde glemt.
Det kan kanskje høres ut som en wacky, tegnefilmaktig tripp. Ja, det er en særdeles wacky opplevelse, men det var så ABSOLUTT ikke bare det. Den vanskeligste delen å forklare er den sakrale undertonen i det.
Det gudommelige er jo ofte vanskelig, om ikke umulig å forklare korrekt.
Vel....There you have it....Ikke i NÆRHETEN av å virkelig forklare opplevelsen, men jeg gjorde så godt jeg kunne.
Sist endret av Vasall; 6. januar 2008 kl. 22:51.
Grunn: den obligatorise trykkleif-rettingen
