Det dukker stadig opp tråder hvor folk lufter tanker om sitt (over)forbruk av rusmidler, og hvordan de kan komme seg ut av denne negative spiralen. Først vil jeg bare si at det er flott at folk kan spørre om hjelp her. Men det slår meg at det kanskje kunne vært enda enklere for alle om vi hadde en slags samletråd hvor man kan lufte tanker om sine eventuelle rusproblemer, og vi andre kan komme med hjelpende råd.

Det er essensielt å få med seg at NFF ikke er kvalifisert medisinsk hjelp, vi er bare en svær (pr. dags dato 40 000=) gjeng med tastaturer, internett og meninger. Feilinformasjon kan spres, reele problemer krever gjerne profesjonell hjelp, subjektive erfaringer er ikke allmengyldige osv. Dette er viktige momenter å ha i bakhodet om man søker råd hos oss. Husk at du leser fra et internettforum.

Allikevel tror jeg vi har mye å lære av hverandre, i form av erfaringer, kunnskaper etc. Andre kan ha gått gjennom det samme som du sliter med for øyeblikket. Jeg håper vi kan snakke om rusforbruk på en så objektiv måte som mulig, det er ikke noe formål å overmoralisere eller å bagatalisere farene ved rusforbruk.

Det er en tynn linje mellom bruk og misbruk, denne grensen er gjerne forbundet med avhengighet. Det virker for meg som om folk ofte opphøyer rusmidler til å ha en kunstig viktig del i hverdagen. Denne psykiske avhengigheten er ofte en grav du selv graver ved å ikke være klar over hvor hvilken du slave du er av egen fatalisme. Poenget er, det er ofte ikke vanskeligere enn du selv gjør det til. Åndens seier over materien skal ikke undervurderes

Fysisk avhengighet forbindes med konkrete abstinenser. Prinsippet med å overvinne seg selv er det samme.

Med det sagt, så er både psykisk og fysisk avhengighet i mange tilfeller veldig sterke. Og selv om det er viktig å vite at du er herre over deg selv, er det ingen skam å søke mer eller mindre profesjonell hjelp. Tvert imot, det viser ansvarlighet og vilje til å nettop være sin egen herre.

For at man ikke skal la (relativt) uproblematisk rusforbruk eksklare til problematisk misbruk, kan denne tråden være til hjelp: http://www.freakforum.nu/forum/showt...+rusmiddelbruk

Generell info om rusmidler: http://www.freakforum.nu/forum/showthread.php?t=20790

Suppler gjerne med linker til steder man kan søke hjelp, eller annet av relevans!

Edit: burde kanskje flyttes til rusdebatt?

Jeg vil understreke hvor viktig egen vilje er oppi dette. Tunge rusmisbrukere, og egentlig folk generelt er veldig flinke til å finne opp unskyldninger i sitt eget hode for å tillate seg selv å ty til fristelser. Den vanligste blant rusmisbrukere er etter min erfaring det at de er for svake og mangler viljestyrke.

Ordet viljestyrke kan være et litt farlig og misledende begrep, fordi det antyder at forskjellige mennesker har forskjellig grad av styrke på viljen sin, og at mange derfor ikke kan noe for at de gir etter for demonene sine. Dette bidrar til å skape en passiv holdning overfor problemet, da brukeren ofte tillater seg selv å tro at han eller hun selv ikke er i stand til å innhente kontroll over situasjonen og avgjøre utfallet av den.

Realiteten er at alle mennesker har en vilje, og denne viljen er i utgangspunktet i stand til å overstyre enhver fristelse. Hvis du har svak viljestyrke så er den det fordi du tillater deg selv å ha det. Ved å hele tiden fokusere på hvor svak du er gjør du seg selv svakere, og gir underbevisstheten din adgang til å bryte ned sperrer som sunn fornuft har bygget opp for deg. Jo mer du gjør dette jo dypere vil sporet bli, og jo lettere vil det være å fortsette i samme løypa.

Om du derimot velger å innse at du faktisk kan være sterk og at ønsket ditt om å overvinne problemet er overlegent mye sterkere enn suget om å gi etter for det, så vil du ha all viljestyrken i verden til å overkomme problemet. Dette innebærer en endring av perspektiv og kan egentlig ikke forklares ordentlig med ord, men når man først skjønner det så er det som å skru på et lys.

Dette betyr selvsagt ikke at alle mennesker i alle slike situasjoner kan ha det like enkelt og greit, men at alle mennesker i utgangspunktet har like stort potensiale i viljen sin til å overstyre forskjellige grader av abstinenser og usunne vaner.

Det handler om å være ærlig med seg selv, legge alle former for unskyldninger som man febrilsk har skapt for seg selv til side, og innse at du faktisk er i full stand til å ta egne avgjørelser. Så lenge du er ved bevissthet og har kontroll over musklene dine så har du også evnen til å kontrollere hva som finner veien inn i kroppen din.

Jeg og min samboer har i 4 år vært avhengige av hasj. Helt siden vi ble sammen i 2005 har vi røyka sammen og det har blitt en del av "oss".
Vi har vært samboere i 2 år og har så og si røyka hver dag på disse årene, bortsett fra de dagene/helgene/feriene vi ikke har tilbringt sammen.
Den psykiske avhengigheten er stor. Tvert vi går tom for hasj er det å ringe dealern for å kjøpe en ny femmer. Har vi ikke råd, finner vi alltids rå. Det går vell med rundt en femmer i uka. Da er det snakk om en joint hver på kvelden og kanskje en til på deling før vi rusler til sengs. Noen ganger da vi begge har fri og ikke noe å finne på kan det også hende at vi "koser" oss med en joint. Heldigvis, vil jeg si, har vi det slik at vi ikke takler å være fjern i andres nærhver. Enkelte venner som også røyker går ann, men det er ikke snakk om å gå ut å handle, jobbe, skole eller annet etter en joint. Om vi ikke får denne jointen på kvelden blir vi rastløse og føler en slags tomhet. "Hva skal vi finne på nå?"
Diskusjoner kan også lett bli til en krangel.

En av mange negative ting med denne avhengigheten er tiltakløsheten, ting har veldig lett for å bli utsatt, med instillingen "alt årner seg tilslutt." Dette gjelder ikke kun når vi er fjern, men også ellers. Korttidshukommelsen begynner også å bli kjipt dårlig. Jeg kan lese en artikkel på nett, for så å ikke ha sjans til å gjenfortelle noe saklig etterpå. Kjipt, i og med at jeg leser mye interessant på nett. Ellers så tenker jeg på alt det usunne vi hiver i oss på en kveld. På en munch tømmer vi lett en pose chips og noen glass cola, noe som ikke bare går ut over helsa, men også økonomien.

Sosial angst. DeT vil jeg påstå er den verste. Jeg var en trivelig, pratsom og morsom person. Nå er jeg blitt en innesluttet og litt "rar" person som tenker over alt jeg skal si og alt jeg gjør når jeg er blant andre. Det er kun når jeg er med min samboer jeg føler jeg kan være meg selv. Det er godt mulig at det er bare jeg som tenker dette om meg selv, men slik har det altså blitt. Jeg er usikker på alt jeg konverserer og tenker over alt andre sier tre, fire ganger.
Jeg har prøvd å tenke på at det er kanskje bare slik jeg er, men jeg mener og tror at dette er en kjip virkning av hasjen.
Dette resulterer i at jeg og samboeren min trives best i vårt eget selskap, er vi på besøk er vi alltid rastløs på å kommer oss hjem.

Viljestyrke. Den er svak. Altfor svak. Jeg har alltid vært svak for fristelser, uansett hva det måtte være. Har jeg lyst på en ting, kjøper jeg det. Hvor ofte har jeg ikke tenkt, "dette er den siste femmern vi kjøper", eller "Nå tar vi en pause noen dager". Men nei, vi faller alltid tilbake på dette; "Face it, vi er anhenigige og sålenge vi bor sammen så røyker vi hasj." Jeg tror vi har gidd opp å prøve på å slutte. Det er "oss" å røyke. Det er en del av vårt forhold. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det mentalmelt skriver om viljestyrke i innlegget over.

Nå har jeg og samboeren bestemt oss for å gjøre det slutt. Flytte på hver sin kant av landet for å studere. Denne hasjavhengigheten har ødelagt for mye. Vi har begge hoppet av en bachelor-grad og vi er ikke lenger de sosiale typene vi alltid har vært. Dette må vi få en endring på. Vi håper begge på at dette vil løse problemet og at vi ikke lenger vil føle dette hasjbehovet. Jeg vet at jeg aldri helt vil slutte å røyke, da jeg synes det er helt heaven med en joint, men jeg håper det aldri vil gå så langt som det nå har gjort. Fram til vi flytter fra hverandre i høst har vi bestemt oss for å bare leve lykkelig videre med en joint hver kveld.

Jeg vil samtidig si at vi er begge to oppegående personer ellers. Vi har venner, begge er i full jobb og har god kontakt med familie. Vi har andre sunne interesser og hobbyer, men altså en hobby som ikke er så bra.
Selv om det sikkert ikke er mange som finner denne historien nødvendig, er jeg sikker på at noen kjenner seg igjen. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men kanskje er det noen som leser og tenker seg om en ekstra gang?

Nå kommer samboeren hjem fra jobb straks, og siden vi ikke har så mye å finne på resten av dagen skal jeg rulle en fin joint.
Ha en fortsatt fin søndag!