Jeg har fått tilgang på sopp (fra pålitelige kilder, verdt å nevne), type meksikansk cubensis, klassisk magic mushroom, altså. Av en eller annen grunn tørka, pulverisert og bakt inn i sjokoladekonfekt, ca 1 gram per stykk. Jeg har oppbevart dem i kjøleskapsdøra i et par uker, i påvente av at ting ligger til rette.

Grunnen til at jeg skriver her (jeg har lest mye på forumet over flere år, men ikke opprettet bruker før nå i det siste), er fordi jeg ønsker å høre andres erfaringer, få noen råd og kanskje justere litt på egne forberedelser og forventninger.
Jeg kan fort nevne at jeg har lest gjennom veldig mange tråder her inne, både de som informerer og advarer. Jeg har de siste par årene snakket med mange som har erfaring, jeg har lest så mye forskning jeg har kunnet komme over, sett et utall Tedtalks med kritiske briller, og jeg føler meg relativt velinformert og trygg i min avgjørelse, samtidig kan man aldri bli for informert heller. Derav posten min her.

Litt om meg og grunnen til at jeg har bestemt meg for å teste sopp.
Jeg er ei dame på 41 år, lever et ganske stabilt liv i et stabilt ekteskap med trygge folk rundt meg. Både jeg, mannen min og de fleste i omgangskretsen vår er gamle freakere/alternative folk, men som mer eller mindre har kulan litt ned de siste åra.
Jeg har eksperimentert med mye rart tidligere, og har stort sett ingen spesielt negative opplevelser, jeg har nok ikke stort potensiale for avhengighet, om man ser bort fra kaffe og sigg, og per i dag er jeg mer en sosial alkoholkonsument, selv om det meste av dagene som festløve nok er forbi.
Jeg vet det ikke er noe i psilocybin som fører til avhengighet, men jeg tenkte det var ryddig å nevne at mitt forhold til rus er veldig avbalansert. Jeg gikk dog på en knips-smell tidlig i tjueåra, men har ingen andre mén av det enn en sprø historie for ettertida. Bortsett fra det er jeg så å si psykedelika-jomfru.

Greia mi er at jeg har hatt tilbakevendende depresjoner siden tenåra, jeg har tidvis slitt med sterk angst og panikkangst.
I mange år har jeg prøvd flere behandlingsformer: flere type antidepressiva (som enten har gjort meg likegyldig eller tjukk), samtaleterapi (som føles bra, men som ikke egentlig løser noe), og jeg har lenge tenkt at, ok, så dette er kronisk. Det får jeg bare leve med.
Det har forsåvidt ikke vært så voldsomt de siste åra, men det har gått over i en generell nedstemthet som er som et klamt og ekkelt teppe som bare legger seg over hode og hjerte. Jeg føler ikke så mye glede over ting, jeg er tiltaksløs, og føler meg ofte ganske frakobla fra verden.
Angsten har også gått mer over i en generell tilstand. Jeg lever greit med den, og det er stort sett agorafobi som jeg bare må kvitknoke meg gjennom når den er for påtagelig.
Ellers er jeg en temmelig sterk og rakrygga person, det er ikke sånn at jeg er sengeliggende på noen måte, jeg har gode følelser rundt min egen personlighet, og er trygg på det jeg har rundt meg av folk og omgivelser.
Men allmennfølelsen er den av å være flat og lei.
Det står altså ikke om livet; jeg har aldri vært suicidal, og verken jeg eller noen i min familie har opplevd psykoser eller noe som ligner. Jeg vet dette er risikofaktorer som bør tas med i beregninga når man vurderer å prøve psykedelika, så jeg nevner det.

Tanken begynte med at en venn av meg snakka om det for et par år siden, at han hadde klart å dra seg ut av disse moderate, men vedvarende depresjonene som hadde tatt den generelle livsgnisten ut av ham. Han hadde testa fleinsopp, og følte at hele skiten letta, at han var kobla på verden igjen, og kunne sette pris på ting han før ikke hadde orka å forholde seg til. Jeg begynte å legge merke til at flere enten hadde testa, eller snakka om å teste, av samme grunn. Dette som pleide å være noe jeg så på litt på som en hippie-greie folk jeg kjente tok for å få fete halliser, begynte med ett å fortone seg som noe mer, og jeg bestemte meg for å utfordre gamle fordommer.
Så da begynte min quest for å finne ut alt jeg kunne om virkningen av psilocybin mot depresjon, og jeg må si at vektskåla etterhvert veide så tungt på den positive siden, at jeg etter mye om og men tok avgjørelsen. Risikoen fremstår såpass marginal, at jeg føler det er verdt det, selv om det ikke skulle funke. Og personlig føler jeg at både cipralex, sobril, truxal og hva enn annen drit jeg har under statens velsignelse putta i meg, har gjort mer skade enn gagn.

Jeg har allerede plukka ut et sted ute i naturen, jeg har ei venninne som vil sitte med meg - ei jeg er 100% trygg på, som jeg kan være sårbar og teit overfor, og som selv er både åpen og generelt ruspositiv, og synes det er en ære at jeg har spurt akkurat henne. (Selv om hun ikke kommer til å ta det selv, ettersom hun har barn, og har lit noia på egne vegne).
Jeg har tenkt på ting som hvilken musikk jeg skal putte i spillelista, at jeg skal ta med meg penn og papir. Jeg vet ikke hvordan man forholder seg til mat når man er på tur (det er vel ikke som med munchies på kakedeig når man er stein, liksom). Men jeg har notert meg at jeg ikke skal ut på tur på tom mage, og at det kan være en fordel å ha med noe ingefær mot eventuell kvalme. Men jeg tar mer enn gjerne mot tips om hva som bør ligge i sekken for den best tenkelige opplevelsen. Og alle andre tips og råd på veien!

Takker ellers for et flott forum! Sykt mange oppegående og fine folk her! <3

Takk for det! Jeg tenker det er viktig å reflektere over disse tinga, særlig ettersom det er noe jeg gjør med et annet formål enn å ha det artig, først og fremt i alle fall. :-) Det er kanskje noe med alderen også, at man er mer opptatt av å ta veloverveide avgjørelser.
Vi har ikke tilgang på hytte, men vi har tilgang på usjenerte omgivelser i gangavstand hjemmefra. Jeg har slått fra meg tanken på å gjøre det hjemme, ettersom jeg tilbringer så mye tid her eller,s så er jeg redd jeg vil føle meg for innestengt og isolert.

Jeg har ikke tatt noen medisiner på flere år, rett og slett fordi det ikke funka for meg. Jeg har sobril liggende, men de risikerer vel helst å gå ut på dato før pakka er tom. Jeg liker rett og slett ikke den følelsen av å polstre både hue og verden inn for å ha det ok.

Takk for tips om mat! En kurant og sunn matpakke rett og slett, da!
Jeg har hørt litt diverse når det kommer til musikk, at for noen er det kjempeviktig, men lager nok noen spillelister just in case. Jeg pleide å høre mye på gammel prog (typ Yes og King Crimson), Pink Floyd og sånne ting, og lurer på om det i tilfelle kan funke. Tenker også at Hedningarna og Vardruna kan være greit å smekke inn i ei spilleliste. Eller kanskje noe så uforstyrrende som Eno og Fripp?! Jeg får se! Men jeg vil nok ha det i bakhånda.

Takk, Bearass! Jeg prøver å ha moderate forventninger, men føler samtidig på at det er verdt et forsøk, og om det ikke gjør noen forskjell, kan det fortsatt være noe positivt i det. Noen kur tror jeg nok ikke finnes uansett, livet vil jo alltid kunne være tøft, men om det kan lette noe sånn at man får lyst til å lukte litt på blomstene igjen og sånn, så hadde det vært finfint!
Jeg er veldig heldig som har ei venninne som er såpass åpen for alt som kan skje, så akkurat den biten er jeg veldig trygg på, i alle fall!

Jeg lurer forresten på om noen har innspill på dosering?
Jeg skal få mer eksakt svar på hvor mye det er i hvert konfekt, men jeg har forstått det sånn at cubensis er noe mindre potent enn f.eks. norsk flein. Hun jeg fikk dem fra mente at 2 stk burde funke bra for en førstegangstur, teoretisk sett 2 gram, da. Hva tenker dere om det?

2 gram med psilocybin høres ut som en grei førstedosering. Nok til å kunne få noen indre visjoner. Ellers ligger vel sweetspot på de få forsøkene med psilocybin mot depresjon på ca 3 gram. Sterkt nok til å ta deg dypt, og også liten sjangse for at ting går galt. Fornuftig å starte litt forsiktig.

Ellers vet jeg ikke hvordan du har tenkt at tripsitter skal forholde seg. Det beste er minst mulig kontakt, iallefall verbal, men kjærlig tilstedeværelse og ellers bare oppfordre til å vende oppmerksomhet innover. Jeg tenker en felle kan være en noe overentusiastisk tripsitter som av god vilje ønsker å "sjekke inn" til stadighet (av god vilje) og høre hvordan det går, spørre hva du føler etc. Da blir det fort en babletripp som sjeldent går særlig dypere. Det er bedre å bare være der som en stille klippe som holder seg i bakgrunnen, evnt bare holder hånda di uten å snakke om hun ser det er en noe mer vanskelig del av trippen.

Ellers kan du fort få innsikt i verdifulle aspekter av livet ditt og evnt innsikt om livsførsel. Her ligger mye av aspektet til bedring i psyke, og da gjelder den gode gamle "jobbe med seg sjøl" som ellers. Men dypere innsikt gir ofte større inspirasjon.

Målet er jo forsåvidt ikke å ture mest mulig, så jeg tenkte mer på at de henviste dosene med sine effekter som jeg stort sett finner er for flein, og jeg har det fra flere kilder at cubensis er noe svakere.

Så først det redigerte tillegget ditt nå.
Dette tror jeg du har helt rett i. Har blant annet lest noe i Michael Pollan sin bok (Psykedelisk rennesanse heter den vel?!) noe à la at det er "pasienten" som er "terapeuten" og soppen er verktøyet. Implisitt at det kun er pasienten som kan ta i bruk den informasjonen eller inntrykkene som soppen gir. Dette har jeg tenkt en del på, så er forberedt på det! Etter mange år i samtaleterapi er jo forsåvidt dette en øvelse jeg er kjent med, uten at det har tatt av for noe mer enn forbigående og noe overfladisk, og det er fort gjort å bare koble seg fra igjen, og bli låst i det mønsteret. Men jeg er forberedt på at det kan komme en jobb etterpå!

Takk for gode tips! Virker hele i tråd med hva jeg selv tenker.
Vi har funnet en dato, litt langt frem i tid ift. værvarsel, men det ser ut til å bli rundt 20 grader på ettermiddagen og kvelden, og det er jo en ålreit temperatur.
Jeg har diabetes (type 1), så spise må jeg nesten, men har også hørt at man ikke bør spise rett før. Har gjort research på akkurat diabetes ift. sopp, men det er ingen indikasjoner på at det skal ha noe å si, og jeg er velregulert, og opplever knapt noen komplikasjoner forbundet med det, annet enn at jeg må spise nok, og holde meg mest mulig unna sukker og stivelse.
Kan alltids putte en Sobril i veska, i tilfelle rottefelle. :-)
Og som sagt, så har jeg en venninne med meg som jeg har få om noen sperrer med, så der føler jeg meg veldig trygg!
Om noe håper jeg at jeg kan klare å koble meg mer på følelsene mine og verden igjen, sette mer pris på de fine folka jeg har rundt meg, og tørre å miste meg sjøl litt mer i ting jeg pleide å falle i staver over før. Som bøker, musikk, natur.
Mer generelt har jeg lenge tenkt at det er en opplevelse jeg unner meg selv. Jeg har forsåvidt "alltid" vært hypp på å prøve. Men det ble liksom aldri sånn. Nå føler jeg at det har fått litt flere dimensjoner ved seg, ikke minst fordi jeg aktivt har oppsøkt informasjon, og er mer enn moden nok.

Det hadde også vært konge om jeg hadde klart å deale med en del gamle nedrykte traumer på en mer adekvat måte. Jeg er forberedt på at det kan komme opp ting som ikke er superbehagelig nettopp på grunn av det, men jeg vet også at jeg har veldig vanskelig for å føle på det i stedet for å rasjonalisere det bort.

equimanthorn: Tusen takk for mange god råd, fine ord og betraktninger!
Ja, det er litt artig med hvordan vi forholdt oss til de greiene på 1990-tallet og tidlig 2000-tall. Selv om de jeg omga meg, meg selv inkludert, hadde et liberalt forhold til diverse rusmidler, så var det nok med et rebelsk preg og spenningssøken, og jeg ble jo selv påvirka av hvordan enkelte selverklærte psykonauter omtalte rusen. Litt sånn om å gjøre å ha hatt den mest crazy hallisen og sånn. Ingen snakka om den terapeutiske delen av det på den tida, men det er mye positivt i emning nå! Leste bl.a. nylig en sak i the Guardian om britiske forskere som prøver å få anledning til å forske på virkninger med psylocibin mot PTSD hos veteraner, etter mange positive selvrapporteringer.

Men, ja. Som du sier. Jeg prøver å moderere forventningene mine. Selvsagt hadde det vært helt konge om det hadde vært en quick fix, men jeg prøver å forberede meg på at det kan være nada også. Jeg har ingen illusjoner om at tre tiår med slit forsvinner over natta, men håper at dette i det minste har potensialet for å åpne opp for noe bra.

Evilsink: Ja! Vi har snakka om det, at hun bistår med holde koll på meg, så vi stiller klokka og alt er på stell der. Jeg tar ikke så mye insulin, heldigvis. Men har det i bakhodet!

Ikke dumt forslag med noe ny musikk! Har begynt på spillelista, og tester litt ut forslagsfunksjonen til Spotify, som jeg knapt nok har benytta meg av, fordi jeg har blitt en sånn reaksjonær type som sitter fast i fortida musikalsk sett. :-P

Det virker som om det er litt motstridende meninger om akkurat det med dosering, men dette er sitert fra Den nye store fleinsopptråden: Når jeg ser på disse nivåene her, så virker det innafor. Nå er det cubensis jeg skal ta, og hva jeg leser flere steder er at cubensis er mindre potent og er noe enklere å håndtere enn flein. Det er sikkert mye som er individuelt, men jeg vet mer om hvor mye det er i hver konfekt, og hvordan det funker når jeg snakker med de jeg fikk dem fra.

Ja, jeg tror nok det vil være individuelt ut fra hvilke liv man har levd og erfaringer man har med seg.
Jeg har vokst opp i en samekommune, og har flere samer i slekta mi, så helt ukjent med urfolkkultur er jeg ikke, selv om jeg ikke kan påberope meg å ha noen dypere innsikt. Men sopp har jo også blitt brukt i norrøn kultur langt tilbake. Jeg tenker jeg går med flowen, og ser hva som føles naturlig for meg å gjøre. Heller nok mer mot Pink Floyd enn shamantromming.

Takk for gode tips og artikler, psyn!
Jeg er en person som liker å være godt forberedt på alle eventualiteter i forkant av det meste (i overkant i blant, kanskje?!), og jeg har allerede tenkt en del på dette du kaller integrasjon. Jeg har faktisk tatt frem dagboka mi igjen. Jeg skrev mye før, men nå er det veldig lenge siden, men jeg tenker at det igjen kan bli et nyttig verktøy. Jeg har ellers tegne- og skrivesaker klare for selve turen, og er i ferd med å rydde distraksjoner vekk fra heimen. Alt som ble hengende igjen etter vårrengjøringa og andre småting jeg føler jeg burde ha gjort krysses av i disse dager, hvor jeg ellers tar det med ro og prøve å bare gjøre hyggelige og lystbetonte ting.
Det var ellers interessant å lese sitter-guiden. Mange av tingene som nevnes der er ting vi alt har snakket om, men jeg skal definitivt sende henne den!

Ikke mange dagene igjen nå, og jeg kjenner på en positiv nervøsitet. Jeg spør fortsatt meg selv hver dag om jeg er klar for dette, og det er fortsatt ingen forbehold igjen.

Ønsker deg masse lykke til på dette. Virker som du er godt forberedt.

Ser folk er litt uenige om dosering, men du nevner her cunebsis som er en hel del svakere en flein(psilocybe semilanceata).

Her er en grei kalkulator man kan benytte for å se på forskjellen i potens på forskjellig typer psilocybin holdig sopp.
Dette blir ikke 100% da det kan varrigjere fra sopp til sopp, men det gir en god pekepinn.


https://www.shroomery.org/6257/Magic-Mushroom-Dosage-Calculator

Poenget er ihvertfall at 2 gram flein er noe jeg vil påstå er alt for mye for en nybegynner.
Men, 2 gram cubensis kan være en god startdose om man vil prøve det ordentlig.

Ser ut til at det er det du har bestemt deg for

Men, ville ikke tatt mer en 2 gram cubensis. første gang.

Kan legge til at hvis du er veldig nærvøs og vil kjenne litt på hva det er du begir deg utpå før du går "all inn". Så er det ikke noe i veien for å ta 1-1,5 gram heller. Du kan få en fin opplevelse på dette også, men litt roligere.

Så kan du heller ta en ny tur senere med litt større dose om du ønsker det.

Ok, da er forsøket tilbakelagt, og det ble dessverre ikke så mye å snakke om. Men jeg har prøvd meg på en rusrapport her.