Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  10 3612
Fikk forespørsel om jeg ikke kunne legge ut en tripprapport for en venn, så det er jeg med glede jeg herved presenterer:

En innledning til bevisstheten rundt sjelen

Dosering:
20 mg 2c-b til å begynne med
En ukjent mengde MDMA-krystaller noen timer senere(Alt inntatt oralt ved hjelp av gelatin kapsler)

Sted: Åpent hus i en kjellerleilighet med hovedsakelig 3 rom; kjøkken, koserom og dj-rom. Kjøkkenet var et helt opplyst rom med stoler, et bord og herlig vann. Koserommet var utstyrt med 3 madrasser, en sofa og en PC som pumpet ut herlig musikk. Rommet var mørkt, med unntak av et sterkt IKEA-lys og lyset fra monitoren. DJ-rommet var et akkurat passe lyst rom som hadde en mikse-pult, en sofa og en stol, en seng, og plass på gulvet om man ville sitte.

Folk: En god venn fra før av, Noah, og et relativt rikt antall andre mennesker, hvor den mest nevnverdige er Solomon.

Først vil jeg fortelle at hele livet mitt har jeg opplevd deja-vuer, noe jeg selv har tolket som drømmer som senere blir sanne. I det øyeblikket en drøm blir sann får jeg en følelse en spesiell følelse i meg og jeg kan også noen ganger se tydelige glimt av hendelsen slik som jeg opplevde den i drømmen.

Dette var min første gang på 2c-b. Så langt som det er mulig å vite noe om virkningen av et stoff før man har inntatt det så må jeg innrømme at jeg ikke hadde lest mer om stoffet enn at jeg kom til å begynne å få en merkbar effekt først etter 40-50 min etter inntak.
Denne rapporten ble påbegynt dagen etter turen, når alt var ferskt i minnet, men ble ikke skrevet ferdig før etter at jeg hadde fått god tid til å bearbeide opplevelsen og også komme med et par nye oppdagelser rundt det hele.

Etter å ha ankommet, hilst på så mange jeg orket akkurat da og vært i kjøkkenet en stund sammen med Noah og Salomon, som pratet bedrift, fikk jeg veid opp litt salt og putta det inn i en kapsel. Jeg tok kapselen med det lille pulveret i og svelget den ned med vann. Like etter noterte jeg tidspunktet for inntak; 01.25.
Etter dette var det bare å gå rundt og vente på at noe skulle skje. Jeg så litt på menneskene og pratet litt med et par av de, bl.a en som jeg trodde introduserte seg som Christian eller Christoffer, men som det senere viste seg var helt feil. Tror kanskje han ble litt skuffa når det viste seg at jeg ikke visste hva han het.
Han var en hyggelig og rund gutt med et skjegg som man får lyst å rykke i (men lot være å faktisk gjøre) og et skikkelig vennlig og koselig ansikt. Akkurat nå var jeg vanskelig å komme inn på, noe jeg ofte er når jeg kommer til et sted med mange ukjente mennesker, og jeg skuffet han nok ved å være innestengt og uinteressert når han selv var så utadvent og pratsom.

Jeg ventet på at jeg skulle få effekt og tok en bok som jeg satte meg med i en av sofaene i det rommet jeg har valgt å kalle DJ-rommet, og begynte å lese. Etterhvert gikk jeg tilbake til kjøkkenet og klagde over at det nå var gått ca 45 min og at jeg følte at dette gikk for treigt. Av folket hadde jeg hørt at 2c-b bare var skikkelig chill og kos, men med så langt bare en vag euforisk følelse var dette alt for faens "chill". Jeg ville ha litt action!
Salomon med sitt uttrykksfulle ansikt og utrolige øyne så med ett irritert ut og gikk i forsvar av det som er et av hans favoritt droger. Det ble dermed til at jeg satte meg ned ved siden av han og begynte å prate om dette og hva alt annet som falt oss inn, og fant fort ut av at han var akkurat så kul som Noah hadde fortalt.
Nå som jeg hadde begynt å få en varmere følelse over selskapet jeg skulle ha denne kvelden vandret jeg tilbake til DJ-rommet, for der hadde det tidligere blitt spilt ganske kul musikk av en av Salomons mange svensker - forøvrig de som bor i stedet vi oppholdt oss. Rommet var tomt med unntak av Karon, som jeg aldri hadde møtt før. Han sto bak mikse-bordet og var visst ikke helt sikker på hva han drev med. Han var på MDMA og var absolutt åpen for at jeg fant frem en vinyl og satte den på, selv om jeg visste mindre enn han om hvordan et slikt apparat fungerte.
Jeg fant frem noe som lignet på det som kunne være et metal band, Hypocrisy sto det, og satte den på for jeg var i humør for noe brutalt og aggressivt. Etter å ha hørt litt på det en stund ble jeg likevel lei og ba Karon om å slå det av, og da byttet han med engang til noe jazzy greier som med en gang fikk oss til å nikke anerkjennende.
Derfra gikk turen tilbake til kjøkkenet hvor en del folk satt og prata, noe jeg bare måtte avbryte for å kunngjøre: "Jeg tror det her begynner å funke, fordi... vel, fingrene mine sitter liksom på feil sted på hånda." Kort tid etterpå måtte jeg kaste opp litt, noe Noah også hadde opplevd tidligere på 2c-b, mens andre ikke hadde hatt den effekten i det hele tatt.

Jeg og Solomon pratet om løst og fast i kjøkkenet, helt til han plutselig sa "Vil du høre en sang?". Selvfølgelig ville jeg det. Vi gikk dermed inn på koserommet hvor han satte seg på gulvet og begynte å fikle med PCen, mens jeg fant en plass i sofaen. Han sto opp og beveget seg mot sofaen mens han ropte noe sånt som "Nå er det tid for noe orgasmisk!" og folket som lå rundt omkring i det mørke rommet og døste kikka opp mot han og smilte.
Jeg ble forklart at det vi skulle høre på nå var minimal techno, og så begynte bassen å dunke rytmisk og hardt mot oss samtidig som jeg satt og prøvde å prate med Salomon. Mer og mer overdøvet musikken alt, og noen sekunder inn i sangen, før jeg selv ble bevisst på det, lå jeg med hele kroppen mot sofaen, hodet lent på siden, og ble dratt inn i øyene hans.
Nå begynte ting å skje fort. Alt føltes som om det beveget seg mot et klimaks når vi satt der og pratet, og plutselig nådde jeg klimaks som utløste seg i en deja-vu, midt i trippen! Deja-vuen var bare i seg selv ganske enkelt et kort øyeblikk som fortalte meg at jeg hadde drømt at jeg skulle møte denne gutten og sitte slik med han og prate som jeg gjor nå, mange år før det skjedde, men med ett så jeg også for meg hvordan alle deja-vuer jeg noensinne hadde opplevd hadde beveget seg mot dette punktet i tiden. Med hele opplevelsen fulgte en følelse av et mål i tid og rom var møtt, at en sirkel var avsluttet. Derifra utviklet det seg til at jeg opplevde mange kraftige visuals, eller bare ble bevisst på at jeg hadde kraftige visuals - mange som ikke kan beskrives eller huskes.
Jeg så gjennom alt, fasaden av hele vår eksistens, jeg glimset forbi begrensingene av vår dimensjon, og inn i universet, inn i sjelen som er alt. Samtidig så jeg farao-ansiktet til Salomon som satt forann meg og jeg så at han var min bror.
Jeg prøvde å prate med han om hva jeg opplevde og han prøvde å veilede meg og forklare meg hvordan ting var, hjelpe meg å tolke hele opplevelsen mens det forsatt pågikk. Alt for mye av det vi pratet om passer ikke å skrive her i sammenheng med teksten. Mye av det som ble pratet om og mange av de tingene jeg forsto basert på hva han sa hadde lite med hans fysiske person eller de delen av hans microcosm som han prøvde å formidle til meg å gjøre, for det virket fra tid til tid som om vi ikke forsto hverandre i det hele tatt og andre ganger virket det som om han leste tankene mine og puttet tanker i hodet mitt. "Leser du tankene mine?!" spurte jeg han i ren forbauselse og fortvilelse over det forvirrede nivået av forståelse jeg følte mellom oss. "Nei, jeg kan ikke gjøre det, men sjelen gjør nok det." Gjennom hans person og veiledning hadde jeg funnet sjelen og sett at den var alt, og i dette, gjennom han, fant jeg også den biten av alt-et som var meg. Med dette så jeg hvordan han ikke bare var broren min, men at vi også faktisk delte sjel, at vi alle var del av samme sjel. Det var på denne måten at det kunne være at han ikke forsto meg og samtidig forsto meg, og det som skapte misforståelse og forståelse var at vi hele tiden mistet og re-etablerte egoene våre - vår individualitet som definerer oss som separate, tenkende vesener og samtidig skiller oss fra hverandre i sjelen. "Du er meg", forklarte han med et smil. Jeg strevet forsatt med å forstå at vi alle var del av den samme energien, den samme sjelen, men nå hadde jeg sett det og kunne se det uten hans hjelp. Konseptet var og er godt plantet i hodet mitt.
Plutselig merket jeg at det var mye lysere i rommet og jeg våknet til i det jeg merket at det var helt stille. Musikken hadde stoppet, sangen hadde lært meg det den hadde klart i sin korte og evig lange spilletid. Jeg var mildt sagt forbløffet. Kunne bare ikke fatte at musikken og han kunne ha forårsaket det hele. At det gikk å oppleve slike ting hadde tidligere vært hinsides mine villeste fantasier!

Like etter måtte jeg ut av rommet, og han fulgte etter meg, muligens fordi han så at jeg var fortvilet over noe. Jeg hadde møtt enden av mine deja-vuer, muligens var dette min siste (det var ikke noe jeg tenkte på da, men det slo meg i løpet av kvelden at det kunne ha vært min siste deja-vu), og hvordan kunne jeg da vite om det ville eksistere en fremtid, en tid etter dette?
Jeg hadde sett hvordan tid sånn som vi forstår det er en misforståelse, eller en forenkling av hele bildet, men jeg forsto ikke mer av det selv enn at vår konsept av tid var feil. Alt er bare ett eneste øyeblikk. Hvordan kunne da noe skje? Konsekvenser, eller fraværet av de, ville i så fall være det eneste som kunne svare på om noe virkelig eksisterte, det eneste som virkelig kunne definere tid for meg. Jeg følte at jeg holdt på å bli gal av å være fanget i dette dilemmaet. "Jeg tror ikke du forstå hvor farlig det du gjorde akkurat var!" utbrøt jeg. "Jeg kunne ha drept noen, jeg kunne ha drept alle!" Salomon ble tydelig overrasket og forskrekket av dette, men vi fikk etterhvert snakket om tid og konsekvenser. Jeg opplevde en sensory overload omtrent her og hukommelsen er veldig fragmentert, alt for rotete til at jeg klarer å følge opp den samtalen som fulgte i denne teksten. Problemet med tid løste seg selv etterhvert som min bevissthet forandret seg igjen til å i større grad være del vår verden av tid. Frykten for opphørselen av tid forsvant når jeg forsto at tiden forsetter selv om jeg ikke selv akkurat der og da sanset den, men at kroppen min før eller senere ville komme til et punkt der hodet mitt måtte vende tilbake til kroppen. Frykt har i ettertid bare erstattet av en kraftig fascinasjon over hvordan tid fungerer.

Kort tid etterpå befant vi oss i DJ-rommet og hørte på noe litt mørk musikk og jeg fikk en herlig og ondskapsfull følelse i hele meg. Jeg kjente at ansiktet mitt ble til et smil som jeg tenkte måtte oppleves av andre som manisk og sykt, og jeg fikk en følelse av strekk i ryggen som fikk meg til å måtte bøye meg ned på gulvet som et dyr. Jeg klarte hverken å motstå impulset om å bøye meg slik, selv om jeg fort reiste meg igjen, eller smilet som ikke ville forlate leppene mine.
Jeg var skikkelig ond og full av en følelse av makt som resultat av en sterk tanke og følelse av et tydelig moralsk vakuum, muligens provosert frem av at jeg ennå ikke var over mitt tidligere trang til å bevise tidens eksistens gjennom å vise at det finnes konsekvenser av vold. "Dette er nok følelsen tanken om djevelen er basert på" tanke jeg for meg selv, og sa at det var det jeg følte meg som når Salomon fulgte meg inn på kjøkkenet igjen og ville vite hva det var som skjedde med meg og inni meg. "Djevelen finnes ikke," sa han i misforståelse av det jeg prøvde å forklare han. Han ville videre analysere min sinnstilstand med retoriske spørsmål om avsky for mennesker, avsky for deres ondskap og en følelse av rettferdighet i å hate dem og ønske de smerte og død. Jeg forsto hva han siktet til, men prøvde å forklare at det ikke hadde noe med det jeg nå opplevde, at jeg ikke var omtåket av enklere følelser som hat, sinne eller aggresjon. Dette var noe renere; en sosiopat eller makt sykt menneskes måte å se på universets fravær av moral muligens. Det var herlig, hvitt, skinnene lys i hodet mitt! Men ta det med ro, kjære leser; det var også helt uforenelig med meg selv eller samfunnet som jeg ønsket og ønsker å ta del i, det visste jeg innerst inne. Med tanke på hva Solomon tidligere hadde hørt meg si kan jeg forstå at han kanskje var bekymret, jeg var selv bekymret, et sted i bakhodet mitt, men jeg hadde begynt å få et bedre grep om vår daglige eksistens igjen.
Denne delen av turen var begynt å ebbe av og jeg var begynt å komme ned litt følte jeg. Likevel var klokken bare rundt 3, og det var mye mer av stoffet i meg som ville vise meg nye ting. Jeg hadde merket gjennom kvelden at jeg følte at alle menneskene var adskilte fra meg (med unntak av Salomon), til og med Noah virket gulaktig og på avstand, og dette var noe jeg ikke helt likte. Derfor bestemte jeg meg tilslutt for å ta MDMA-krystaller i en kapsel som ble tilbudt meg, etter en lang samtale om doser og hva som var lite og mye, noe som for meg var veldig vanskelig å definere fordi de to små høgene med 2c-b på bordet forandret størrelse foran øyene mine hele tiden. Jeg turte til slutt ikke å tenke på å ta noe av 2c-ben, men den følelsen av å være knyttet til andre mennesker som man får av MDMA ville jeg gjerne ha for å gjøre min pågående 2c-b tur "snillere." Det var absolutt en god idé. Jeg skulle ha takket ja til MDMAen mye tidligere følte jeg.

Jeg og Salomon gikk til kjøkkenkranen for å drikke litt vann. Jeg fylte først opp glasset og gav det til Salomon. Så fylte jeg det opp igjen til meg selv og bare holdt det litt, mens jeg sa noe til Solomon, når jeg plutselig merket vannets temperatur. "WOW! Så utrolig kaldt vannet her er!" så kaldt, faktisk, at jeg et øyeblikk følte at jeg sto midt mellom to scener, alt fremfor meg var kjøkkenet og bak meg hadde jeg en følelse av at det eksisterte en scene av et uendelig landskap av snø og is. Jeg kunne skimte en hvit bjørn bak meg.
Solomon smilte til meg og forklarte at 2c-b har en mild dissosiativ effekt. Han forklarte videre om hvordan dette kunne brukes på flere måter, både for å få mer kontroll over kroppen sin eller bare for å leke med hvordan vi fungerer.

Dessverre husker jeg ikke stort mer om kvelden. Det er mer jeg gjerne skulle ønske jeg kunne formidle til dere lesere, spesielt dette om den dissosiative effekten og et par andre ting som vi pratet om, bl.a paradokset som gjør at vi konstant søker noe i livet vårt, når vi egentlig alltid har det, og det faktumet at det ikke er noe galt i det, at det er det som er en del av selve mekanismen bak livet. Det er så mye man vil fortelle, men det gjør ingenting. Dere har hver og en et helt liv til å lære om det å leve.

Og husk: Alle store sannheter er klisjeer.
Sist endret av Mullah; 1. august 2007 kl. 16:28. Grunn: Rettet skrivefeil
ओम नमो नारायण
Dodecha's Avatar
DonorCrew
Kudos, kjemperapport, akkuart min type lesestoff.

Veldig fint at du setter fokusen på det interne, hvilke tanker og intrykk du fikk
med fruktkjøtt.
Tias's Avatar
Crew
Har sett denne før, men det er en glede å lese igjen! Veldig flott rapport, og sier meg helt enig med Dodecha her, det at du får tegnet ned tankene dine gir et mye bedre bilde av situasjonen. Veldig veldig bra!

Trist at forfatteren ikke velger å ta æren for dette selv tho :-/.
Sist endret av Tias; 28. juli 2007 kl. 22:25.
Kjempe bra! Hørtes ut som noen skikkelig sære spaced up samtaler! Men morro!

2 kp til deg! Om det funker og gi 2 stk på samme post :P
epleterte
comicz's Avatar
Trådstarter
Tias: Jepp, men han er nå engang mer komfortabel med å forbli anonym :--)

Tmontana: Takk for KP, men det er ikke min opplevelse eller rapport
Fin rappoert, hvem nå enn som har skrevet den
God rapport ja!
Minimal Techno er rett og slett magisk
Følelsen man får i kroppen, samt tankegangen om å bare flyte med er utrolig!
Litt off-topic; Hvor i Oslo/Akershus området spilles det slik musikk i helgene? Hard house musikk er liksom ikke helt samme greia...
Er minimal å finne på Club Pi i Oslo avogtil. www.clubpi.no
En svært god rapport dette her. Den tar opp noen veldig interessante og etter min mening meget viktige temaer, som jeg håper flere og flere med tiden vil bli konfrontert med.

I tillegg klarer forfatteren å beskrive en del av det psykologiske innholdet i trippen, som jeg ofte savner i slike rapporter. Personlig synes jeg det er veldig vanskelig å beskrive hva jeg opplevde på en tur, foruten det rent fysiske.

Creds!
Sist endret av mentalmelt; 2. august 2007 kl. 02:57.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Fantastisk! Dette var utrolig god lesning og det er som Tias sier veldig synd at forfatteren ikke står fram med dette. Men likefullt utrolig god rapport!
skjønner godt at vedkommende vil være anonym. Finner jo dette hvis man googler etter nick og innhold.