Kommer til å poste rapporter av inneværende og fremtidige turer på ulike typer DMT i denne tråden, kom gjerne med egne rapporter, innspill, spørsmål o.l.
#1 <> 17-18 år, aldri prøvd psykedelika tidligere. Fargekode: Batikkblå
Første gangen var litt spesiell: jeg hadde aldri prøvd annet enn grønt og alkohol, og aldri hørt om DMT før en kompis lurte på om jeg ville være med han å prøve det tidligere den dagen. Jeg fikk det forklart som "det aktive virkestoffet i LSD", og var selvfølgelig all in. En litt shabby leilighet, med en kompis og en fyr han kjenner, DMTen var såvidt jeg husker et slags gult, krystallaktig pulver, som han strødde over en liten bowl med grønt. Umulig å si hvor mye det kan ha vært.
Kompisen min sa han hadde en slags rotte i fjeset (det var nesen hans), og syntes det var ustyrtelig morsomt, så jeg ante overhodet ikke hva som kunne vente da jeg trakk.
Et dypt trekk senere, la jeg meg tilbake på sofaen og så opp i taket, det siste jeg husker var at takplatene begynte å gli litt inn i hverandre, som om noen hadde sluppet en sten i et helt stille vann som reflekterte dem. Etter det var det rett ut i hyperspace, jeg kan ikke huske noe særlig av hva som skjedde før jeg fant meg selv i et rom inne i hva jeg skjønte var et slags kunstgalleri. Det underlige med dette stedet var at alt: veggene, gulvet, taket, all kunsten inkludert bilder og statuer, hadde nøyaktig samme farge/mønster; et slags blå batikkmønster som pulserte. Jeg så på mystisk vis at det var et rom bortenfor der jeg var, og begynte å bevege meg mot dette, men da hørte jeg stemmene til kompisene mine, det hørtes ut som om de var i en annen etasje, og at jeg hørte dem gjennom en slags gummiring som skilte etasjene fra hverandre. Jeg hadde på den tiden en ganske markant piping i ørene (musiker ftw), som også hørtes ut som stemmene deres: langt unna, så det var en veldig behagelig pause fra ulyden. Etter dette ble jeg dratt tilbake til virkeligheten.
#2 <> 21 år, mye erfaring med LSD, noe sopp og 25i Fargekode: Alle
Dette var i en periode hvor jeg etter mange dårlige erfaringer vurderte å stoppe med psykedeliske stoffer, men jeg hadde fått omlag 2 hits DMT av en kompis, som var det siste stoffet jeg evt. ville prøve før jeg sluttet, så jeg tenkte: "What the hell", og mekket meg en joint med noen left overs, og strødde kraftig på med DMT på midten.
Jeg la meg ned i senga og var spent på hvordan dette kom til å gå, mye stod på en måte og falt på denne opplevelsen, så jeg var litt nervøs.
For dem som ikke har prøvd DMT, er det nærmest umulig å formidle hvor fort og kraftig det treffer; jeg var kommet omlag midtveis i jointen da jeg plutselig ikke eksisterte lengre, det eneste som var, var et vidunderlig mønster av vekselsvis intense farger og "ingentinghet" (sort er ikke helt riktig ord), som morfet på måter jeg ikke har opplevd under tidligere hallusinasjoner: det virket mer som om jeg byttet perspektiv, og så en annen struktur som alltid hadde vært der, heller enn at det faktisk forandret seg. Disse nydelige mønstrene ble akkompagnert av den herligste følelse av absolutt ro, alt var som det skulle, det var ingenting å engste seg for eller motsette seg. Da jeg kom tilbake til meg selv igjen så jeg at det var en del igjen av jointen (som hadde noe DMT igjen), så jeg røyket resten, men fikk bare milde visuals og en fortsatt følelse av indre ro.
De neste to gangene gidder jeg ikke legge til som egen trip, første: jeg prøvde resten av det jeg hadde fått, dagen etter, i en annen form: jeg hadde mekket en ganske underlig (les: dårlig) bong av en myk flaske, og endte med å brenne en del av DMTen, så det føltes bare som om jeg pustet inn brente bildekk.
Andre: en annen hjemmelaget pipeaktig sak, laget av et lite tomatpuréglass, og noen sugerør, fungerte omtrent som en lyspære, chill, men litt waste, brant mesteparten fordi vi trodde det skulle lage røyk når du fordamper det (tips: det skal ikke lage røyk når du fordamper det). Vi hørte på Shpongle og jeg følte at det kom en drage "ut av" den ene sangen, men det var egentlig forholdsvis svakt.
#3 <> I går Fargekode: Flamme
En kompis og jeg har nylig fått tak i "The Machine", en DMT pipe som visstnok skal være the shit når det kommer til å få en "break trough", og vi loadet den med 100 mg hver, jeg først.
Etter en lang tid med fordamping av DMTen, var jeg klar for noe som føltes som å skulle sette den første fot på månen. Jeg begynte å suge inn, og plutselig (jeg rakk ikke å innhalere ferdig) eksploderte universet.
Jeg så igjen dette underlige planet som ikke morfet, men som latet til å gjøre det allikevel, selv om å si at jeg "så" det er litt feil, jeg opplevde det i mye større grad enn jeg ville klart å bare se det: det varte uendelig i alle retninger, men det var ingen horisonter, som det ville vært om du skulle sett på det.
Etter dette begynte jeg å bli vist ting, av en sak som ikke så lett lar seg beskrive: det var som om han/den alltid var utenfor rekkevidde/bak meg på en måte, så jeg kan kanskje kalle det "meg selv", siden dersom du prøver å snu deg for å se deg selv, er du ikke der lengre. Det var litt sånn det opplevdes. Så "jeg" viste meg selv hvordan alt hang sammen basically, alt føltes alltid veldig elementært, men langt fra triviellt, litt som når du lærer noe nytt ved å forstå noe gammelt bedre.
Dette gled plutselig over til at jeg kunne skimte et rom, og i dette rommet var det to ting/vesnser som var midt i deres daglige rutine: en så litt ut som en kvinne/mor av noe slag, som stod ved hva kan best kalles en kjøkkenbenk, og litt til venstre lå en liten sak som minnet om en hund. Når jeg nå sier "minnet om", betyr det overhodet ikke at de lignet på noen fysisk måte, det var mer at de forholdt seg til omgivelsene- og oppførte seg som en kvinne/mor og en hund. De så mer ut som flate, vagt antropomorfiske origamiflammer, mot en bakgrunn som så nesten helt lik ut: alt av vegger, tak og gulv så litt ut som en grov, ruglete papp laget av den samme origami/flamme materien. Hele dette rommet ble sett som bak et slags filter av oransje/rød, så ting gled litt i ett kan man si. "Stemmen" som viste meg ting tidligere var der fortsatt, men nå opplevdes det mer som et minne, eller noe jeg visste jeg burde forholde meg til, men jeg var så trollbundet av dette rommet at jeg heller viet oppmerksomhet til det.
En sak med dette rommet var at jeg oppfattet det som om jeg var et av disse vesnene selv, men perspektivet skiftet (og vesnenes holdning til meg, med) mellom et stort og et lite vesen, et slags barn/sønn og en bror/partner til den kvinneaktige skikkelsen.
Alt dette føltes ut som om det varte kanskje evig, kanskje noen sekunder, det er vanskelig å konseptet tid, ihvertfall når du plutselig får sykt mye av det, og det plutselig igjen går veldig fort, jeg tror alt til nå varte kanskje ett-to minutter, før jeg åpnet øynene. Og fy faen: åpne øynene.
Jeg lå i senga til kameraten min (der jeg hadde ligget da jeg begynte), men nå så alt helt annerledes ut: ting var der de pleide, men "grafikken" hadde endret seg, til en slags underlig sent 90-talls dataspill, alle veggene som ellers er hvite, var nå lyseblå, og kompisen min som satt ved siden av senga så helt underlig ut. Hodet hans så ut som en syllinder, delt opp som en mangekant, men hver side av denne mangekanten bulte ut, og var igjen en del av en syllinger som.. osv, hodet hans var en fraktal, og det så helt fucka ut når han snudde det. Alt så helt rent ut, sånn type rent som i et dataspill hvor det ikke er lagt inn urenheter osv, og alt hadde et slags glimmer. Jeg så ned på hendene mine, som så helt rare ut: fingrene så ut som tuber fylt med en slags gullbrun væske, som dannet virvler og mønstre der hendene har rynker til vanlig.
Synet mitt gled litt inn og ut av rommet jeg beskrev med vesnene, og en slags foss hvor "jeg" var, og rommet jeg faktisk satt i en stund, som om jeg med venstre øye så kompisen min, høyre så rommet med vesnene, og enset at bak meg (til høyre) var fossen hvor "jeg" var. Dette holdt på en liten stund frem til jeg merket at jeg var på vei tilbake til kroppen min igjen, og det var en ganske underlig følelse: på en måte føltes det ut som om jeg krympet tilbake til min spesifikke form etter å ha vært universet i noen minutter, på en annen måte føltes det ut som om kroppen min vokste tilbake til "min" størrelse, som om noen blåste opp en kroppformet ballong inne i et gjennomsiktig skall formet som meg.
#4 <> I stad Fargekode: Smaragdgrønn
Etter gårdsdagens tur til hyperspace, var det en del DMT som hadde satt seg langs veggene i pipa, og jeg bestemte meg for å se om det var en tur å hente i restene. Gjett om det var.
Det startet bra: kompisen min vaporiza så godt han kunne det som satt langs kantene rundt om i pipa, og jeg begynte å trekke. Etter at jeg sluttet å trekke, rakk jeg akkurat å tenke "Vel, vel det var visst ikke nok igjen til en..."
Den tanken rakk jeg aldri å tenke ferdig.
Oppturen var raskere enn tidligere, jeg rakk knapt å oppfatte "planet" av Alex Grey aktige trekanter før alt ble hvitt. En sånn type hvit som når det skjer så mye på en gang at alt glir over i-, og overskygger hverandre, som når du blir så stimulert at du blir nummen.
Denne hvite følelsen befant seg plutselig på toppen av en kjegle/pyramide jeg nå var raskt på vei ned fra, baklengs, underlig opplevelse. På hver sin side av denne kjeglepyramiden så jeg grønne trekantmønstre, og denne "jeg" greia som igjen forklarte hvordan ting hang sammen. Før jeg var kommet helt ned dog, skjedde noe jeg hverken helt vet hvordan jeg skal forklare, eller forstå: jeg "gikk ut" av tid, slik jeg kjenner det. Denne tilstanden, som jeg er ganske sikker på at varte maksimalt 5-10 sekunder for kompisen min, opplevdes (oppleves) uendelig. Denne "jeg" saken fortalte meg igjen ting, men denne gangen var det ikke som om jeg ble vist et visst antall konsepter som sist, denne gangen satt jeg igjen med en distinkt følelse og opplevelse av å ha blitt vist et uendelig antall ting. Det er umulig hvis hver ting tar en viss tid å vise, og man har en begrenset mengde tid å bli vist det på, men jeg kan bare forholde meg til hvordan det opplevdes, og det opplevdes som om jeg ble vist et uendelig antall konsepter, at avhengig av hvilken fart jeg valgte å oppleve tid, kunne jeg se ulike grader av detalj i de uendelige tingene jeg ble vist, men uansett hvor mye jeg sakket ned tiden, var det fortsatt ting som gikk for fort til å oppfatte. Som om man zoomer inn på den rasjonelle tallinja, eller et fraktal: uansett hvor langt du går inn, har du uendelig langt igjen å gå.
At jeg hadde uendelig med tid, var en av tingene jeg husker å ha blitt fortalt (evt. som jeg hørte meg selv tenke, og trodde jeg ble fortalt), og tanken på å ha uendelig tid virket i øyeblikket ganske skremmende; jeg hadde i en årrekke et veldig dypt ønske om å kunne leve evig/få vite alt/alle de greiene der, men etter dyp omtanke å ha innfunnet meg med dødelighet, og ufullstendighet, er ikke lengre drømmen om udødelighet bare noe som ikke lengre virker forlokkende, men også en påminner om min tidligere uvitenhet, makttørst og griskhet. Dette igjen er nettopp tegn på dødelighet, så at det uroliget meg er vel et igjen tegn på jeg ikke har akseptert min skjebne i så stor grad som jeg liker å tro, men poenget er at tanken på at jeg nå hadde uendelig tid, og at denne tilstanden kunne finne på å vare evig, skremte meg. Da jeg åpnet øynene, var igjen omverdnen (helt) lik sist, kompisen min hadde igjen fraktalsyllinderhode, men denne gangen var ikke veggen egentlig lyseblå, jeg skjønte at det var en dataskjerm som lyste den opp.
Frykten som jeg beskrev i stad, manifesterte seg ikke i løpet av de få sekundene det tok å komme seg ut av "tidsstretchen", men den kom krypende nå som jeg hadde åpnet øynene. Det som hadde skjedd opptil det punktet var ganske massivt å ta inn over seg, og kombinert med inntrykket fra dagen før, som heller ikke hadde sunket helt ned, var jeg ganske gira da jeg kom ut, og det var først da jeg begynte å beskrive hva som hadde skjedd at jeg opplevde engstelsen som hadde forplantet seg. Mens jeg beskrev kjeglen, tidsgreiene og hvordan han så ut som sist, følte jeg at effektene brukte lengre tid enn sist på å forsvinne, verden hadde dataspillgrafikk litt for lenge til at jeg følte det var komfortabelt. Jeg sa det til kompisen min, men forstod samtidig som jeg sa det, at effektene faktisk var ganske på vei ned, han sa også at jeg to minutter tidligere hadde ligget i hyperspace og himlet med åpne øyne, så det gav litt mening. Jeg husket at forrige trip da jeg åpnet øynene var ting fucka, men jeg gjorde egentlig veldig lite, derfor hadde jeg åpnet en boks Solo rett før jeg trakk, og mens jeg var i dataspilland, løftet jeg den opp og så på den. Jeg hadde først tenkte til å bare drikke av den, men ble så fascinert av hvordan ting så ut, og hvordan det var å ta på noe, så det tok litt tid før jeg skjønte hva jeg skulle med den etter at jeg hadde løftet den opp foran ansiktet.
Jeg opplevde at det er lurt å være var set og setting i større grad enn jeg var i kveld, selv om det varer ganske kort i forhold til en LSD trip på 12 timer, så bør man være litt forsiktig: man rekker å oppleve ting som kan være ubehagelige selv om det bare varer i noen minutter.
Alle trippene har hittil vært på N-N-DMT, eller bare "DMT" på folkemunne, planen er å fortsette med N-N, og eksperimentere med 5-MeO og 4-AcO.
#1 <> 17-18 år, aldri prøvd psykedelika tidligere. Fargekode: Batikkblå
Første gangen var litt spesiell: jeg hadde aldri prøvd annet enn grønt og alkohol, og aldri hørt om DMT før en kompis lurte på om jeg ville være med han å prøve det tidligere den dagen. Jeg fikk det forklart som "det aktive virkestoffet i LSD", og var selvfølgelig all in. En litt shabby leilighet, med en kompis og en fyr han kjenner, DMTen var såvidt jeg husker et slags gult, krystallaktig pulver, som han strødde over en liten bowl med grønt. Umulig å si hvor mye det kan ha vært.
Kompisen min sa han hadde en slags rotte i fjeset (det var nesen hans), og syntes det var ustyrtelig morsomt, så jeg ante overhodet ikke hva som kunne vente da jeg trakk.
Et dypt trekk senere, la jeg meg tilbake på sofaen og så opp i taket, det siste jeg husker var at takplatene begynte å gli litt inn i hverandre, som om noen hadde sluppet en sten i et helt stille vann som reflekterte dem. Etter det var det rett ut i hyperspace, jeg kan ikke huske noe særlig av hva som skjedde før jeg fant meg selv i et rom inne i hva jeg skjønte var et slags kunstgalleri. Det underlige med dette stedet var at alt: veggene, gulvet, taket, all kunsten inkludert bilder og statuer, hadde nøyaktig samme farge/mønster; et slags blå batikkmønster som pulserte. Jeg så på mystisk vis at det var et rom bortenfor der jeg var, og begynte å bevege meg mot dette, men da hørte jeg stemmene til kompisene mine, det hørtes ut som om de var i en annen etasje, og at jeg hørte dem gjennom en slags gummiring som skilte etasjene fra hverandre. Jeg hadde på den tiden en ganske markant piping i ørene (musiker ftw), som også hørtes ut som stemmene deres: langt unna, så det var en veldig behagelig pause fra ulyden. Etter dette ble jeg dratt tilbake til virkeligheten.
#2 <> 21 år, mye erfaring med LSD, noe sopp og 25i Fargekode: Alle
Dette var i en periode hvor jeg etter mange dårlige erfaringer vurderte å stoppe med psykedeliske stoffer, men jeg hadde fått omlag 2 hits DMT av en kompis, som var det siste stoffet jeg evt. ville prøve før jeg sluttet, så jeg tenkte: "What the hell", og mekket meg en joint med noen left overs, og strødde kraftig på med DMT på midten.
Jeg la meg ned i senga og var spent på hvordan dette kom til å gå, mye stod på en måte og falt på denne opplevelsen, så jeg var litt nervøs.
For dem som ikke har prøvd DMT, er det nærmest umulig å formidle hvor fort og kraftig det treffer; jeg var kommet omlag midtveis i jointen da jeg plutselig ikke eksisterte lengre, det eneste som var, var et vidunderlig mønster av vekselsvis intense farger og "ingentinghet" (sort er ikke helt riktig ord), som morfet på måter jeg ikke har opplevd under tidligere hallusinasjoner: det virket mer som om jeg byttet perspektiv, og så en annen struktur som alltid hadde vært der, heller enn at det faktisk forandret seg. Disse nydelige mønstrene ble akkompagnert av den herligste følelse av absolutt ro, alt var som det skulle, det var ingenting å engste seg for eller motsette seg. Da jeg kom tilbake til meg selv igjen så jeg at det var en del igjen av jointen (som hadde noe DMT igjen), så jeg røyket resten, men fikk bare milde visuals og en fortsatt følelse av indre ro.
De neste to gangene gidder jeg ikke legge til som egen trip, første: jeg prøvde resten av det jeg hadde fått, dagen etter, i en annen form: jeg hadde mekket en ganske underlig (les: dårlig) bong av en myk flaske, og endte med å brenne en del av DMTen, så det føltes bare som om jeg pustet inn brente bildekk.
Andre: en annen hjemmelaget pipeaktig sak, laget av et lite tomatpuréglass, og noen sugerør, fungerte omtrent som en lyspære, chill, men litt waste, brant mesteparten fordi vi trodde det skulle lage røyk når du fordamper det (tips: det skal ikke lage røyk når du fordamper det). Vi hørte på Shpongle og jeg følte at det kom en drage "ut av" den ene sangen, men det var egentlig forholdsvis svakt.
#3 <> I går Fargekode: Flamme
En kompis og jeg har nylig fått tak i "The Machine", en DMT pipe som visstnok skal være the shit når det kommer til å få en "break trough", og vi loadet den med 100 mg hver, jeg først.
Etter en lang tid med fordamping av DMTen, var jeg klar for noe som føltes som å skulle sette den første fot på månen. Jeg begynte å suge inn, og plutselig (jeg rakk ikke å innhalere ferdig) eksploderte universet.
Jeg så igjen dette underlige planet som ikke morfet, men som latet til å gjøre det allikevel, selv om å si at jeg "så" det er litt feil, jeg opplevde det i mye større grad enn jeg ville klart å bare se det: det varte uendelig i alle retninger, men det var ingen horisonter, som det ville vært om du skulle sett på det.
Etter dette begynte jeg å bli vist ting, av en sak som ikke så lett lar seg beskrive: det var som om han/den alltid var utenfor rekkevidde/bak meg på en måte, så jeg kan kanskje kalle det "meg selv", siden dersom du prøver å snu deg for å se deg selv, er du ikke der lengre. Det var litt sånn det opplevdes. Så "jeg" viste meg selv hvordan alt hang sammen basically, alt føltes alltid veldig elementært, men langt fra triviellt, litt som når du lærer noe nytt ved å forstå noe gammelt bedre.
Dette gled plutselig over til at jeg kunne skimte et rom, og i dette rommet var det to ting/vesnser som var midt i deres daglige rutine: en så litt ut som en kvinne/mor av noe slag, som stod ved hva kan best kalles en kjøkkenbenk, og litt til venstre lå en liten sak som minnet om en hund. Når jeg nå sier "minnet om", betyr det overhodet ikke at de lignet på noen fysisk måte, det var mer at de forholdt seg til omgivelsene- og oppførte seg som en kvinne/mor og en hund. De så mer ut som flate, vagt antropomorfiske origamiflammer, mot en bakgrunn som så nesten helt lik ut: alt av vegger, tak og gulv så litt ut som en grov, ruglete papp laget av den samme origami/flamme materien. Hele dette rommet ble sett som bak et slags filter av oransje/rød, så ting gled litt i ett kan man si. "Stemmen" som viste meg ting tidligere var der fortsatt, men nå opplevdes det mer som et minne, eller noe jeg visste jeg burde forholde meg til, men jeg var så trollbundet av dette rommet at jeg heller viet oppmerksomhet til det.
En sak med dette rommet var at jeg oppfattet det som om jeg var et av disse vesnene selv, men perspektivet skiftet (og vesnenes holdning til meg, med) mellom et stort og et lite vesen, et slags barn/sønn og en bror/partner til den kvinneaktige skikkelsen.
Alt dette føltes ut som om det varte kanskje evig, kanskje noen sekunder, det er vanskelig å konseptet tid, ihvertfall når du plutselig får sykt mye av det, og det plutselig igjen går veldig fort, jeg tror alt til nå varte kanskje ett-to minutter, før jeg åpnet øynene. Og fy faen: åpne øynene.
Jeg lå i senga til kameraten min (der jeg hadde ligget da jeg begynte), men nå så alt helt annerledes ut: ting var der de pleide, men "grafikken" hadde endret seg, til en slags underlig sent 90-talls dataspill, alle veggene som ellers er hvite, var nå lyseblå, og kompisen min som satt ved siden av senga så helt underlig ut. Hodet hans så ut som en syllinder, delt opp som en mangekant, men hver side av denne mangekanten bulte ut, og var igjen en del av en syllinger som.. osv, hodet hans var en fraktal, og det så helt fucka ut når han snudde det. Alt så helt rent ut, sånn type rent som i et dataspill hvor det ikke er lagt inn urenheter osv, og alt hadde et slags glimmer. Jeg så ned på hendene mine, som så helt rare ut: fingrene så ut som tuber fylt med en slags gullbrun væske, som dannet virvler og mønstre der hendene har rynker til vanlig.
Synet mitt gled litt inn og ut av rommet jeg beskrev med vesnene, og en slags foss hvor "jeg" var, og rommet jeg faktisk satt i en stund, som om jeg med venstre øye så kompisen min, høyre så rommet med vesnene, og enset at bak meg (til høyre) var fossen hvor "jeg" var. Dette holdt på en liten stund frem til jeg merket at jeg var på vei tilbake til kroppen min igjen, og det var en ganske underlig følelse: på en måte føltes det ut som om jeg krympet tilbake til min spesifikke form etter å ha vært universet i noen minutter, på en annen måte føltes det ut som om kroppen min vokste tilbake til "min" størrelse, som om noen blåste opp en kroppformet ballong inne i et gjennomsiktig skall formet som meg.
#4 <> I stad Fargekode: Smaragdgrønn
Etter gårdsdagens tur til hyperspace, var det en del DMT som hadde satt seg langs veggene i pipa, og jeg bestemte meg for å se om det var en tur å hente i restene. Gjett om det var.
Det startet bra: kompisen min vaporiza så godt han kunne det som satt langs kantene rundt om i pipa, og jeg begynte å trekke. Etter at jeg sluttet å trekke, rakk jeg akkurat å tenke "Vel, vel det var visst ikke nok igjen til en..."
Den tanken rakk jeg aldri å tenke ferdig.
Oppturen var raskere enn tidligere, jeg rakk knapt å oppfatte "planet" av Alex Grey aktige trekanter før alt ble hvitt. En sånn type hvit som når det skjer så mye på en gang at alt glir over i-, og overskygger hverandre, som når du blir så stimulert at du blir nummen.
Denne hvite følelsen befant seg plutselig på toppen av en kjegle/pyramide jeg nå var raskt på vei ned fra, baklengs, underlig opplevelse. På hver sin side av denne kjeglepyramiden så jeg grønne trekantmønstre, og denne "jeg" greia som igjen forklarte hvordan ting hang sammen. Før jeg var kommet helt ned dog, skjedde noe jeg hverken helt vet hvordan jeg skal forklare, eller forstå: jeg "gikk ut" av tid, slik jeg kjenner det. Denne tilstanden, som jeg er ganske sikker på at varte maksimalt 5-10 sekunder for kompisen min, opplevdes (oppleves) uendelig. Denne "jeg" saken fortalte meg igjen ting, men denne gangen var det ikke som om jeg ble vist et visst antall konsepter som sist, denne gangen satt jeg igjen med en distinkt følelse og opplevelse av å ha blitt vist et uendelig antall ting. Det er umulig hvis hver ting tar en viss tid å vise, og man har en begrenset mengde tid å bli vist det på, men jeg kan bare forholde meg til hvordan det opplevdes, og det opplevdes som om jeg ble vist et uendelig antall konsepter, at avhengig av hvilken fart jeg valgte å oppleve tid, kunne jeg se ulike grader av detalj i de uendelige tingene jeg ble vist, men uansett hvor mye jeg sakket ned tiden, var det fortsatt ting som gikk for fort til å oppfatte. Som om man zoomer inn på den rasjonelle tallinja, eller et fraktal: uansett hvor langt du går inn, har du uendelig langt igjen å gå.
At jeg hadde uendelig med tid, var en av tingene jeg husker å ha blitt fortalt (evt. som jeg hørte meg selv tenke, og trodde jeg ble fortalt), og tanken på å ha uendelig tid virket i øyeblikket ganske skremmende; jeg hadde i en årrekke et veldig dypt ønske om å kunne leve evig/få vite alt/alle de greiene der, men etter dyp omtanke å ha innfunnet meg med dødelighet, og ufullstendighet, er ikke lengre drømmen om udødelighet bare noe som ikke lengre virker forlokkende, men også en påminner om min tidligere uvitenhet, makttørst og griskhet. Dette igjen er nettopp tegn på dødelighet, så at det uroliget meg er vel et igjen tegn på jeg ikke har akseptert min skjebne i så stor grad som jeg liker å tro, men poenget er at tanken på at jeg nå hadde uendelig tid, og at denne tilstanden kunne finne på å vare evig, skremte meg. Da jeg åpnet øynene, var igjen omverdnen (helt) lik sist, kompisen min hadde igjen fraktalsyllinderhode, men denne gangen var ikke veggen egentlig lyseblå, jeg skjønte at det var en dataskjerm som lyste den opp.
Frykten som jeg beskrev i stad, manifesterte seg ikke i løpet av de få sekundene det tok å komme seg ut av "tidsstretchen", men den kom krypende nå som jeg hadde åpnet øynene. Det som hadde skjedd opptil det punktet var ganske massivt å ta inn over seg, og kombinert med inntrykket fra dagen før, som heller ikke hadde sunket helt ned, var jeg ganske gira da jeg kom ut, og det var først da jeg begynte å beskrive hva som hadde skjedd at jeg opplevde engstelsen som hadde forplantet seg. Mens jeg beskrev kjeglen, tidsgreiene og hvordan han så ut som sist, følte jeg at effektene brukte lengre tid enn sist på å forsvinne, verden hadde dataspillgrafikk litt for lenge til at jeg følte det var komfortabelt. Jeg sa det til kompisen min, men forstod samtidig som jeg sa det, at effektene faktisk var ganske på vei ned, han sa også at jeg to minutter tidligere hadde ligget i hyperspace og himlet med åpne øyne, så det gav litt mening. Jeg husket at forrige trip da jeg åpnet øynene var ting fucka, men jeg gjorde egentlig veldig lite, derfor hadde jeg åpnet en boks Solo rett før jeg trakk, og mens jeg var i dataspilland, løftet jeg den opp og så på den. Jeg hadde først tenkte til å bare drikke av den, men ble så fascinert av hvordan ting så ut, og hvordan det var å ta på noe, så det tok litt tid før jeg skjønte hva jeg skulle med den etter at jeg hadde løftet den opp foran ansiktet.
Jeg opplevde at det er lurt å være var set og setting i større grad enn jeg var i kveld, selv om det varer ganske kort i forhold til en LSD trip på 12 timer, så bør man være litt forsiktig: man rekker å oppleve ting som kan være ubehagelige selv om det bare varer i noen minutter.
Alle trippene har hittil vært på N-N-DMT, eller bare "DMT" på folkemunne, planen er å fortsette med N-N, og eksperimentere med 5-MeO og 4-AcO.